tirsdag 26. juli 2016

DAGENS BOK: KETIL BJØRNSTAD – VERDEN SOM VAR MIN, - SEKSTITALLET.




Fra cdon.no:
Nominert til Bokhandlerprisen 2015
I Verden som var min. Sekstitallet skriver Ketil Bjørnstad sin egen historie opp mot den tiden han levde i. Det er en fortelling om et tiår som forandret verden, 1960-1969, som starter med frykten for atombomben og verdens undergang, og som ender med studentopprør, frigjøring, månelanding og forfatterens eget farvel med den barndommen og oppveksten som formet ham. Familien Bjørnstad lever sitt liv på forskjellige steder i Oslo. Begge foreldrene arbeider hardt, og den yngste sønnen formes både av storpolitikken og av morens og farens private valg, deres sorger, krangler og gleder. Ennå er det mye unge Ketil ikke skjønner. Han er full av drømmer og gryende begjær. Han er sulten på livet, samtidig som han ønsker å gjemme seg bort. Han liker tapere bedre enn vinnere, og han er skeptisk til autoriteter. Dessuten leter han etter det trygge stedet der moren og faren ikke vil skille seg, der han slipper å delta i pianokonkurranser, og der han kan fortsette å drømme om jenter.

Min kommentar:

Ketil Bjørnstad er født i 1952, noen år før undertegnede.  Så det er derfor bakteppet for min egen barndom jeg leser om i denne boka.  Det gikk opp for meg etter hvert som sidene ble tilbakelagt.  

Stadig vekk tenkte jeg:  «Var det da det skjedde».  Bjørnstad får meg til å huske små og store begivenheter i landets og verdens historie. Sekstitallet var så mye mer enn Vietnamkrigen, månelandingen, Beatles og hippietiden.  Sekstitallet var på mange måter en tid for oppvåkning, både for meg, Kjetil og hele samfunnet. Vårt land strevde fremdeles med ettervirkningene av krigen. Ketil strevde med livet og overgangen fra å vöre en småfeit (Ja, det er hans egne ord) guttunge, til å bli en like småfeit ungdom.  Mens jeg, jeg var bare lykkelig hele sekstitallet, - tror jeg. Jeg var jo et barn hele sekstitallet.  Eller,  - jeg ble tenåring helt på slutten.  Kan ikke huske annet enn at sola skinte alle somrene, og vintrene bød på masse fint skiføre.

Jeg kjenner mange ganger på misunnelse når jeg ser at enkelte personer «kan alt».  Som f.eks. Ketil Bjørnstad. Han er en av våre aller beste musikere, og som ikke det var nok så er han en av landets beste forfattere også. En av mine absolutte favorittbøker er «Villa Europa». Men så kan Ketil betro meg at han har ikke hatt det så lett.  Han ble mobba på skolen.  Han var visstnok en kjukkas som elska knekkebrød med peanøttsmør.  Og det legger seg jo på si'beina.  Selvtilliten var nærmest fraværende, og han var utrolig klosset, - særlig i sosiale sammenhenger. " Betror meg ?"  Ja, for han skriver på en sånn inderlig ærlig måte, at jeg har følelsen av at dette forteller han bare til meg.  Og sånn fortsetter han med sine betroelser.  At han digga sære franske filmer, er vel nærmest som en «guilty pleasure» å regne..

Forfatteren skriver lett og uhyre detaljrikt.  Det gjør at jeg av og til tviler på om han kan huske alt dette.  Men skitt au, om det ikke er sant , så er det usannsynlig godt ljugd.
Jeg er sikker på at de kommende tiårene blir like spennende.  Så da er det bare å vente på "Syttitallet".

Her finner du boka som  innbundet.