søndag 17. september 2017

DAGENS BOK: ANNE B.RAGDE – LIEBHABERNE





Fra cdon.no:

«Liebhaberne» er femte bind i serien som startet med «Berlinerpoplene». De hadde sittet ved middagsbordet. En av kyrne hadde nettopp kalvet, faren hadde fått revet opp en tommel da kvigen hadde reist seg for fort og han ville få henne unna kalven som lå der, nå satt han med et blodig, skittent lommetørkle surret rundt tommelen mens de spiste stekt sild med kokte poteter og smeltet margarin, blodet hadde trukket gjennom stoffet, mørkerødt mot hvitt, og sildestykkene var lysegule og snart kalde i stekepannen, som stod på et par grytekluter midt på bordet. Han svarte ikke. Spiste. "- Hørte du hva jeg sa? Noen har sett deg med tyskerne over på Øysand. Men så svar da, gutt!" Tormod Neshov er vergeløs mot minnene som overmanner ham om nettene, selv om han er trygg nå, på sykehjemmet. Ikke for alt i verden vil han besøke Neshov, hvor Torunn har overtatt og er i ferd med å få skikk på den falleferdige gården, samtidig som hun blir stadig mer delaktig i driften av Margidos begravelsesbyrå. Erlend har tatt permisjon fra jobben for å holde øye med oppussingen av villaen i Klampenborg, og livet kunne vært dejligt, hadde det bare ikke vært for Krummes nye kostholdsregime. Men dagen kommer for alle da fortiden krever dem tilbake. Anne B. Ragde har skrevet en gripende og overskuddspreget roman om folkene vi er blitt så glad i - om døden som rammer så rått og brått, og om livet som alltid må gå videre.


Min kommentar:
For knapt et år siden, så leste jeg den fjerde boka i serien om familien fra Neshov.  Den boka kom noe overraskende på de aller fleste.  Det hadde gått mer enn 10 år siden bøkene og TV-serien var lest og sett, og en kunne jo tro at alle var glemt.
Men om Norges folk reagerte slik som jeg, så tok det ikke lang tid før de kom tilbake til oss, alle som en.
Eller som jeg sier i forrige blogginnlegg.


Det er helst skuespillerne jeg husker. Andrine Sæther, Bjørn Sundqvist, Jon Øigarden, den korpulente dansken, Fritjof Såheim (var det ikke han som spilte Christer???) og Espen Skjønberg
Jeg kjenner at jeg er nysgjerrig på hvordan det går med Neshov-familien.  Det er litt den samme følelsen som når jeg i tidligere år kom hjem på ferie, og begynte å spørre etter naboer og andre som jeg ikke hadde sett på en stund. Jeg er jo både spent og interessert i å høre om hvordan de har det. 

Jeg har et forhold til denne familien fra Neshov.  Men for å være ærlig så er det egentlig bare gamlefar jeg er skikkelig glad i.  De andre har jo sine nykker.  Men ikke for det.  Margido er vel den som har overrasket meg mest.  Han begynte å vise seg fram i forrige bok, og han blir bare bedre og bedre. 

Men Torunn er jeg fremdeles ikke klok på.  Det kan bare være at hun er ei byjente, som arver en gård og flytter på landet.  Mens jeg har bodd på gård, har arva den, solg den og flytta til byn.  Jeg er vel litt mindre romantiker enn Torunn.  Men for all del – I bok nr 5 viser hun at hun har lært. Torunn jobber, pusser opp gården og pleier forholdet til sin onkel og bestefar, eller skal jeg si - sine to onkler. 

Jeg føler at det kommer flere bøker.  Det kan se ut sånn på slutten av denne boka.  Og så føler jeg at det et en ledetråd eller to som ikke har blitt nøstet opp.  Jeg vil ha svar på særlig det ene spørsmålet jeg har.

Denne boka dreier seg i hovedsak om dagliglivet på Neshov og Torunns planer for gården. Vi får også et ganske nærgående innblikk i hva en dag på begravelsesbyrået kan by på.  Og her går fortellingen uten filter.  Det kan nok være sterke saker for enkelte.  Videre besøker vi Erlend og Krumme i Danmark.  De har blitt foreldre,har  kjøpt seg hus og har mer enn nok med innredning, seg og sitt. Men det meste av denne boka forteller om gamle Neshov, og hans tilværelse på gamlehjemmet.  Han er jo en mann man må bli glad i. forholdet mellom han og Torunn skildres med en varme og en respekt som smitter over på meg som leser.

Så får tiden vise om det kommer flere bøker i serien.
  
Her kan du kjøpe boka som innbundet  og som