torsdag 27. mars 2014

DETEKTIV DOWNS









 





«Fra Platekompaniet»
Robert Bogerud (28) har eget detektivbyrå. Med trenchcoat og Bogart-hatt er Robert klar - alt han trenger er en sak. Men ingen har troen på Robert. Selv faren hans, som er politietterforsker, avfeier hele detektivopplegget. Det er ikke lett å være Robert - landets eneste privatdetektiv med Downs syndrom.

Men så en morgen dukker en mystisk kvinne opp på Roberts kontor. Skøytelegenden Olav Stjernen er forsvunnet, og familien frykter det verste. I virkeligheten har de desperat behov for en inkompetent detektiv, for å berolige Olav Stjernens senile og styrtrike mor. Robert er perfekt til jobben.

Familien Stjernens mørklagte mysterium er langt farligere enn man kunne ane. Med livet som innsats og en følelsesbasert arbeidsmetode forsøker Robert å trenge til bunns i saken. Da hans far endelig trer inn for å hjelpe viser det seg at Roberts store hjerte er det viktigste i jakten på sannheten. Og at han slett ikke er så dum som alle trodde.

Detektiv Downs er regissert av Bård Breien, tidligere kjent for Kunsten Å Tenke Negativt (2006). Breien har også skrevet filmens manus.


Min kommentar:
Tiden er inne.  Det måtte jo komme. Det startet med Dissimmilis, så fikk vi flere reality serier.  Jeg nevner i fleng:  «Tangerudbakken, Uten grenser, Kjærlighet uansett» osv.  Det kan se ut som om funksjonshemmede endelig slipper til, og blir mer synlige i media.  Jeg skal ikke blande meg borti debatten om dette er god eller dårlig TV.  Det har blitt nevnt ord som sirkus og freakshow. Jeg er rett og slett ikke sikker på hva jeg mener.  Men jeg skal likevel si noen ord om hva jeg synes om denne filmen.

Dette er en film i sjangeren «Film Noir». Bildene er mørke, mye av handlingen foregår om natten og musikken som ledsager oss er slepende, lavmelt jazz.  Så langt, så bra Men dessverre detter jeg av lasset ganske fort. Dialogen er for enkel.  Tror manusforfatterne har gått i en felle der de vil skrive seg ned til «Detektiv Downs» intellektuelle nivå.  Men jeg mistenker at han blir kraftig undervurdert. Sammenlign gjerne med serien «Tangerudbakken» hvor folk med Downs snakker normalt og ukomplisert uten manus. Jeg er usikker på hva regissøren egentlig vil med denne filmen  Jeg ser at sensuren er satt til 11 år.  Kanskje han har ungdommen som målgruppe.  Vil han slå et slag for andre ungdom med Downs syndrom? Han lykkes kanskje et stykke på vei.  Ideen er god og antihelten er en god parodi.  Det enkle kan ofte være bra, men her har forenklingen gått for langt. Det blir kjedelig…. Selv om Liv Bernhoft Osa kler av seg. Og hun har så absolutt ikke noe å skamme seg over.  Det er helt utrolig at Liv er født i 1957 - Tror ikke det finnes en eneste skuespiller på samme alder  i Hollywood som kan konkurrere med denne damens kropp. 


For å oppsummere denne litt underlige filmen så refererer jeg til detektiven visdomsord: «  Alle mennesker trenger kjærlighet.  Det er kanskje det eneste man virkelig trenger. Man kan få nok, men man kan aldri få for mye.  Samme hvor mye man gir, går man aldri tom.  Man må bare kaste seg ut i det, med alt man har.  Og hvis du synes det er vanskelig, og ikke vet hvor du skal begynne.  Da kan du starte med å elske deg selv.








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar