FRA PLATEHYLLA: TITANIC – BALLAD OF A ROCK'N ROLL LOOSER

1975.  CBS  80786

Det var tidlig syttitall.  Radioen begynte å spille råere toner enn vi noen gang hadde hørt.  Og vi begynte å få et og annet norsk band som låt like bra som de utenlandske.  Et av disse var Titanic, som hadde gjenoppstått av restene fra The Beatnicks. 

Titanic var det første norske bandet som gjor suksess utenfor Skandinavias grenser, og det eneste frem til A-ha entret platestudio og scene som var internasjonalt kjent.  Men det merkelige er at  Titanic aldri holdt en konsert i Norge.

(nå sakser jeg litt fra www.rockipedia»
«I likhet med det historiske cruiseskipet som gruppen er oppkalt etter, er mytene om Titanic mange. Den største myten er at de stakk av fra Norge for å slippe å avtjene verneplikten, og at de aldri torde å komme tilbake for å spille i gamlelandet av frykt for å bli buret inne. Denne myten er på det nærmeste riktig. The Beatnicks stakk ikke av fra Norge bokstavelig talt, men søkte på ærlig vis i 1969 om å få utsette militærtjenesten på grunn av spillejobber i Danmark. Problemet var at de aldri vendte tilbake.

I 1973/74 sluttet to viktige medlemmer – Truls Lorck og Helge Grøslie – og sommeren 1974 opplevde Titanic sitt kanskje største nederlag da de skulle spille i Norge for førs­te gang. Stedet var Holmenkollen, hvor den andre Ragnarock-festivalen skulle gå av stabelen. Titanic var blitt fristet med 20 000 kroner og privatfly. Stemningen var stor – inntil bandet oppdaget at det ikke fantes et eneste sett congas for Kjaperud. Gruppens manager tok affære, og forlangte at congas skulle skaffes til veie umiddelbart. Da dette ikke lot seg gjøre på en søndag i Norge, tok manageren med seg hele Titanic og forlot Ragnarock. Tilbake sto tusenvis av tilhengere som følte seg snytt»

Men denne nyheten eller skandalen fra Holmenkollen tror jeg ikke nådde oss her oppe i Velfjord.  Vi var overbevst om at Titanic var verdensberømt.  Den lokale jukeboxen hadde selvsagt «Sultana» strategisk plassert sånn ca på midten.  Og den ble brukt mange 25-øringer for å få høre den gang på gang på gang.

Den gang hadde jeg ikke råd til fullpris LP'er, så det ble med den ene singelen.  Men når jeg i dag hører platene, så er det tydelig at det er en litt annen besetning på denne skiva enn de forrige.   Men heldigvis er Kjell Asperud med, slik at signaturen er på plass.    Misforstå meg rett; - denne plata er ikke noe dårligere enn de forrige, men det er en litt annen sound.    Litt roligere kanskje.  Bortsett fra den tøffe låta « Buckshee Woman».  Den er det virkelig fart over den dag i dag.