FRA PLATEHYLLA: JACK BERNTSEN – DET E HÅP I HÆNGANES SNØRE

1978.  Plateselskapet Mai ‎– MAI 7811

Prosjekt  «vinyl til frokost»

Fra LP’ens bakside:

Jack Berntsen ble født i Kjøpsvik i Tysfjord i krigsåret 1940.  Da Jack var 3 år flyttet foreldrene til ødegården Tverrås i Hamarøy , hvor Jack vokste opp.  Sin første opptreden hadde han hos naboen.  Jack stod på en stol og sang utenat fra Prøysens Drenstuviser.

14 år gammel spilte han til dans på Drag i Tysfjord med en uforsterket fresesarmegitar lånt hos tanta si.  Da han var 19 år, kjøpte han sin første gitar med penger han fikk låne hos broder Magne som var uteseiler.

Før han kom til Svolvær i 1968, ble det utdannelse i Oslo:  cand.ma.medister med spelling til dans, Jim Reeves imitasjoner.

Dolfinspåvirkning  og melodisnekring på «si» og vel så det.

Han startet viseklubben LOVISA i Svolvær i 1968.

I 1973 oppfant han Tråilltampen visefestival.

I 1974 kom hans 6,-milsvise og Skogholts «Kor e hammaren, Edvard» på MAI-single.

I 1975 vant han DAG og TID s pris på Sølvharpa for tonen til «Ho Maren».

I 1976 medvirket han på Lovisas LP «Med Hammar og Høtt» utgitt på MAI.

Samme år gav han ut en nordnorsk visesamling, - 120 viser nordfra med tittelen «Det e lys lenger fram»

Han er gift, veier et tiendedels tonn, sykler på jobb, og er aktivt B-menneske.

P.S. Han er medlem nr 37578 av Fantomet-klubben.

Dette var altså Jacks debutalbum, så derfor var det nødvendig med denne grundinge presentasjonen.  I dag kjenner de fleste til Jack Berntsen, i hvert fall om vi er nordlendinger.  Han er en bauta i nordnorsk visekunst, både som utøver og som samler.

Jack Bertsen døde i 2010.

På dette første albumet gir han oss tradisjonelle viser, noen med nye tekster, noen tekster av Arvid Hansen  og flere av Jacks nyskrevne sanger fra den gang, i 1978.

Her får vi skjemt og alvor i skjønn forening.  Men vi får også en god del politiske slagord og anbefalinger.  Det var helt vanlig på syttitallet.  Det var vel derfor plateselskapet kom i stand.  Er litt usikker om noe lignende hadde vært mulig i dag.

Men aller mest overraska ble jeg da sangen «Framtida e vårres».  Den kunne like gjerne ha vært skrevet til årets valgkamp.  Konflikten er den samme.  Fisk eller olje? 

Det var morsomt å høre denne plata igjen.  Å bli minnet på visebølgen som feide over landet på syttitallet, og hvordan den påvirket ungdomstida mi.  

Vi hadde selvfølgelig viseklubb  Velfjord.  Vi satt på madrasser og puter på gulvet på sminkerommet bak scenen på Gimle.  Der var det trang og mørkt, og mange av oss spilte og sang eventyrlig falskt.  Jeg lærte meg tre grep, men var dessverre så umusikalsk at jeg hørte ikke når jeg skulle skifte.  Men jeg hørte når det var for seint.  Og da sangstemmen heller ikke holdt mål, ja da gikk jeg over til tamburin.  Men den ble borte, på et mystisk vis.  Det er mulig at jeg ikke hadde takt heller. SÅ uten både takt og tone, så er det kanskje best for mune omgivelser at jeg nå kun spiller plater....  Og det er jeg god på.                      

Du kan høre albumet på Tidal og Spotify