Jeg er mer eller mindre altetende når det kommer til
musikk. Men jeg må tilstå at jeg først
og fremst har vært og er ei «rockejente».
Nå er jeg vel mere ei «rockekjerring».
Mitt aller største idol er Tina Turner. Jeg har digga den dama siden jeg oppdaget
henne da jeg for første gang mitt liv så
et fjernsynsapparat. Jeg var 9 år,
og var på ferie hos min tante og onkel i
Fageråsen/Mo i Rana. Der fikk jeg et
lite glimt av ei rå dame med en opptreden som satte varige spor i mitt musikkhjerte. I voksen alder har jeg sett Tina live fem
ganger.
Høydepunktet var nok konserten i Spektrum ( 96 eller 97) da
dama kom ned fra scenen og gikk blant oss publikummere mens hun fremførte «Nutbush
City». Plutselig møtte jeg blikket
hennes, og hun kommer rett mot meg, tar tak i meg og holder fast mens jeg
gauler av full hals i mikrofonen. Jeg fikk selvfølgelig ikke med meg at fjeset
mitt på ble vist på storskjerm. Nå skal det i rettferdighetens navn nevnes at
hun rettet mikrofonen til et titalls publikummere (deriblant min søster). Men det spiller ingen roller. Jeg er 100 % sikker på at jeg fikk den
lengste «touchen av Tina» den kvelden.
Hun tviholdt jo i armen min både da jeg sang og da hun måtte bøye seg
innover raden for å holde mikrofonen til min søster slik at vi begge fikk
oppleve å være kveldens vokalist i et minutt eller to.
Men det var også noe annet spennende med denne
konserten. Mens gutta fulgte Tina og
hennes dansere, så hadde vi jentene noe annet å hvile blikket på…. Nemlig
verdens mest sexy musiker gjennom tidene.
Han hadde en tendens til å kaste klærne på overkroppen ettersom
temperaturen steg. Timmy Cappello var
navnet. Han spilte flere instrumenter,
men det var utvilsomt saxofonen som gjorde inntrykk. Dere skjønner sikkert hvorfor ……. Se bare
her:
I mitt barndomhjem var det mye sang og musikk. Jeg hadde relativt unge foreldre, så det
vanket mye ungdom hjemme hos oss.
Pappa sang i Velfjord mannskor. Han var svært musikalsk. Kunne synge rett fra notearket, og han kunne
spille litt på de fleste instrumenter han tok i. Men da han spilte fiolin, fikk katta
fosterforgiftning. Katta ble avlivet, og
fiolinen ble putta ned i kassa si, - for godt.
Velfjord Mannskor, på slutten av femtitallet.
Rundt 1960 skulle mannskoret ha en konsert. De hadde fått utdelt en vanskelig sang, som
de strevde fælt med. Det var også
diskusjoner om sangen skulle synges sånn eller slik. Dette førte til at pappa
dr til Brønnøysund, og kom hjem med en platespiller (Philips HN433). Denne ble så koblet til radien (Tandberg). Han hadde selvfølgelig også kjøpt plata – en
78plate, såkalt steinkake.
Fam Nilssens aller første platespiller..
Etter hovedinvesteringen vokste haugen med 78plater vokste
jevnt og trutt. Det var Inger Jacobsen, Søstrene Bjørklund, Engerdal og Stordal
Det var jo ikke all verdens lydgjengivelse på disse
steinkakene. I tillegg var de usedvanlig
skjøre. Det var mange av platene som
manglet «en skalk» i begynnelsen av låta.
Men så kom revolusjonen.
Det skulle være auksjon på prestegården. Pappa kom hjem med en bunke
singelplater. Bunken inneholt bl.a. Jan
& Kjeld, Connie Francis (grønn vinyl), Bob Luman, Cliff Richard (gul
vinyl). og mange mange fler. Oooo Lykke
!!!!
Nå hadde husets platesamling vokst til et tredvetalls
plater. De ble spilt om og om
igjen. Husk; Det var ingen TV den
gang. Og musikkprogrammene i radio var
like sjeldne da som mine fotturer i fjellet
er i dag. Denne lille jenta satt
i timevis og spilte plater. Tror
jegenda, den dag i dag, kan teksten på både A og B sidene på den beskjedne
samlingen. ….
Men jeg ville ha min egen platespiller. Konfirmasjonspengene
var øremerket. Vi har nå kommet til
1971. Det hotteste akkrat da var en
Philips Bambino. En såkalt reisegrammofon. Denne var selvfølgelig batteridrevet, og
kunne tas med overalt. Problemet var at
den «spiste» batteri. Og batteri var
dyrt. De kostet kr 12,- for en 6pk. Var vi heldige, så varte de en hel fest. Vi hadde
forskjellige triks for å tyne litt
ekstra kraft ut av batteriene ved å varme dem på kokeplata. Jeg vet ikke om det virka, men tro kan, som
kjent, flytte fjell.
Platespilleren kosten kr 390,-. Jeg hadde fått kr 750,- til
konfirmasjonen. Det holdt til
platespiller, noen plater og en sølvfarvet boblejakke..
Det gikk stort sett i singelplater. Normalpris var kr 7,- pr stk. Ettersom vi
transporterte både plater og platespiller, var en singelmappe god å ha.
Prisen for en LP var
50 – 60 kroner, en uoverkommelig pris for mange. Min første var «Jim Reeves – Gentleman Jim»,
kjøpt på det lokale samvirkelaget til den nette sum av kr 14,90.
Den første fullprisskiva jeg kjøpte var «Cat Stevens –
Foreigner». For øvrig ei skive jeg liker
like godt den dag i dag.
Nå var ikke disse to platene noe særlig å danse etter på
fest.
Redningen ble å
skaffe seg Treff platene etter hvert som de ble utgitt. Vi kan sammenligne utgivelsene med den senere
tids Absolute Music.
Det ble utgitt to serier parallelt utover syttitallet. Den ene serien ble utgitt av Arne Bendiksen. Sentrale artister var Stein Ingebrigtsen,
Inger Lise Rypdal, Gro Anita Schønn og Dag Spantell. I tillegg hadde de besøk av forskjellige
gjesteartister. Den andre serien, Euro-Treff, ble lagd av Tronheimsbandet Four Jets. Platene kostet ca 25 kroner, men til gjengjeld fikk vi
låter som lå på hitlistene over hele verden. Ofte ble låtene framført på norsk
av de aller beste Norge hadde å by på av solister og musikere. Treffplatene
reddet mang en fest ☺
På syttitallet kom kassettspilleren. Denne hadde opptaksmuligheter. Noe som var en revolusjon. Nå kunne vi selv ta opp låter fra
hitlistene. Men det var dessverre ikke
så mange muligheter. Vi hadde kun en
radiostasjon, og utvalget av moderne musikk var ikke all verden. Men vi passa
på program som «Ti i Skuddet», «Etter Skoletid» og «Europatoppen». Problemet var bare at vi måtte benytte
håndholdt mikrofon, og ettersom heimens radio stort sett var plassert på kjøkkenet
eller i stua, så fikk vi med mye av husets lyder. Det var ungeskrik, skramling
med kasseroller og service, kiming av telefon osv.
På slutten av syttitallet fikk jeg råd til å kjøpe min
første stereokassettspiller. En Grundig
til den svimlende sum av kr 1.490,- Min
brutto månedslønn hadde da kommet opp i kr 1.390,- pr mnd. Dette var en voldsom
økning fra de 700 kr jeg hadde da jeg begynte å jobbe et par år tidligere. Men igjen ble det avbetaling. Kr 124,- pr mnd i 18 mnd. Det var…… og er dyrt å være fattig
Fordelen med dette nye vidunderet var at jeg nå kunne spille
inn direkte fra radio eller plater uten å tenke på støy fra omgivelsene. Akkurat da trodde vi alle at teknikken var
kommet til veis ende.
Jeg var så fornøyd, og hadde intet mer på ønskelista.
Da jeg flyttet til Østlandet fikk jeg tilgang på Sveriges
Radio med P1, P2 og den fantastiske P3. Jeg fylte opp timesvis med musikk fra programmer
som: «Svensktoppen, Rackt över Disk, Lørdagsbiten, Poporana, Discorama m.fl.»
Vanligvis benyttet vi to typer kassetter, 60 eller 90
minutter. 90 kassettene var helt håpløse.
Det ble mye båndsalat. Jeg
benyttet konsekvent 60 bånd. Med sine
tøffe farve var Agfabåndene var mest populære. Men problemet var at når jeg
skulle spille inn LP’er jeg hadde lånt så var de litt for lange for å få plass
på en side. Jeg hadde ikke flust med penger, så det er mange titalls album jeg
mangler den siste låta på.
Gjennom sytti- og åttitalet vokste platesamlingen jevnt og
trutt.
I 1986 talte LP samlingen ca 1200 plater. Men jeg,…….som
alle andre,…..kjøpte CD spiller.
Fortsettelse følger.
Dette var en kjempe flott fortelling og jeg vil tro det er mange som kjenner seg igjen her Torill :) jeg ser veldig frem til fortsettelsen. Jorun Anita mener du har glemt ett instrument i familien, slagverket i fjøsen bestående gamle pølse spann og kasserolle lokk. Det ryktes at det var etter det, at begrepet kugalskap kom :))
SvarSlettStå på Torill :)
Ja, der sei du jaggu nåkkå, TB. SKa få fletta inn deinn historiå i førbindelse me' ein trommesolo ein gång :-)
SvarSlettKjempeartig!
SvarSlettheh! Nå kom jeg på hvor intenst jeg digga Foreigner Suite.. tror det var sommeren -73 eller -74 jeg hadde den på tung rotasjon. :)
SvarSlett