ARNALDUR INDRIDASON – HJEMSTAVN

Den Norske Bokdatabasens omtale:
Erlendur har reist tilbake til barndomshjemmet i Bakkasel, bygda han forlot som 12-åring. Erlendur drømmer om en vandringsmann som forutså at noe skulle skje med broren hans, Bergur. Samtidig begynner Erlendur å se på ei forsvinningssak fra 1940-tallet, hvor Matthildur forsvant etter å ha blitt overrasket av uvær. Han finner etter hvert ut at Matthildur hadde noen hemmeligheter. Dette er den niende boka om Erlendur Sveinsson.

Min kommentar:

For noen år siden ble jeg introdusert for denne islendingen via boka «Gravstille». Det var på den tiden hvor alle leste Stieg Larsson og var over seg av begeistring. Og jeg sleit virkelig med Larsson. Startet om igjen flere ganger på bok nr en. I en Larsson pause fikk jeg ei bok i posten, og ble frelst av denne islendingen. Hans helt var noe helt annet enn jeg hadde opplevd tidligere.

Etter den tid har jeg lest alle Indridasons bøker. En rød tråd gjennom alle bøkene har vært hovedpersonen Erlendurs tragiske opplevelse fra barndommen hvor hans lillebror ble borte under en dagstur. Som lesere har vi underveis i bøkene fått innblikk i Erlendurs fortvilelse og mange spørsmål rundt brorens forsvinning.

Endelig kommer boken hvor både Erlendur og vi, som lesere vil få svar. Jeg skal ikke røpe om vi får svar på alle spørsmålene, men det jeg kan røpe er at boka inneholder spenning og dramatikk som vil engasjere og overraske deg.

Island har alltid appelert til meg. Landet er eksotisk på en merkverdig måte. Forfatteren er flink til å bruke både landet og dets historie for det det er verdt. Det føles rart å i at boka er vakker. Særlig fordi essensen i boka er sorg og savn. Boka er så uenderlig trist. Men mer enn noe annet viser denne boka at man kan ikke sørge uten å ha elsket. Og det ... er vakkert.