søndag 8. januar 2017

DAGENS BOK: MARIUS NERGÅRD PETTERSEN – LOMSDAL VISTEN. DET GLEMTE LANDET





Fra librishelgeland.no:
En høstkveld leser Marius Nergård Pettersen for første gang om et sted kalt Det
gjemte landet. Det er ikke mange linjene. Bare et kort avsnitt i en bok fylt av
lange beskrivelser av Norges store, sammenhengende naturområder. Likevel er det
disse linjene han biter seg merke i: "Her finner man virkelig en av Norges siste
villmarker, og i det indre kan man vandre i dager uten å se folk eller tegn til
menneskelig aktivitet". Det virker nesten for godt til å være sant. Noen måneder
senere står Marius på Helgelandskysten med en sekk så stor at den har
personlighet. Han vet det ikke, men foran ham ligger hans livs villmarkseventyr.
Et eventyr som skal få ham til å utsette alt annet, og vie et helt år til
turlivet. Denne boka er en personlig reise i Lomsdal-Visten nasjonalpark, en av
Norges råeste og mest varierte villmarker. Marius Nergård Pettersen tar leseren
med til områdets skoger, fjell og fjorder, fra solskimrende sommermåneder til
det bitende kalde vintermørket. Underveis skildrer han historiene til
bjørnejegere, reindrivere og gårdbrukere, egne oppturer og nedturer, sann
turglede og et stadig mer alvorlig utbrudd av sykdommen fiskedilla.


Min kommentar:

Ifølge mine min har jeg i 2016 lest 86 bøker.  Det aller meste er krim.  Ja, og så leser jeg en og annen bok av de som havner på bestselgerlistene.  Dette gjør jeg av ren nysgjerrighet fordi jeg liker å følge med på det som diskuteres i media eller blogger..

Jeg leser også det jeg kommer over av lokale bøker.  Det er for det meste bøker med lokalhistorisk innhold.  Synes disse bøkene er vanskelig å mene noe om, og historiene som presenteres er som oftest historier som betyr mye for folk jeg kjenner.  Derfor har jeg hittil holdt disse bøkene utenom bloggen.

Denne boka fra Lomsdal Visten har jeg hatt liggende på mobilen en stund. Jeg får jo låne så mange lydbøker som jeg vil hos Blindeforbundet.  Disse laster jeg ned og lagrer på mobilen slik at jeg alltid har en lydbok tilgjengelig.  Det har vært så mye annet å høre på i det siste så Lomsdal boka har blitt liggende på vent.  Men i går natt, da den krimmen jeg holdt på med tok slutt, så var det bare denne boka igjen på mobilen.

Og du verden så glad jeg er for det.  Tenke deg til, at jeg skulle bli aldeles hekta på ei bok om villmark.  Det ble ei søvnløs natt, og dagen etter satt jeg og hørte hele boka til ende.

Jeg er født og oppvokst i Hommelstø i Velfjord hvor deler av Lomsdal Visten området befinner seg.  Må vel innrømme at turer i villmarka ikke var det jeg prioriterte mest i min ungdomstid i Velfjord.  Men jeg er selvfølgelig litt kjent i områder forfatteren beskriver i boka.  Har faktisk vært på et par mindre turer i området, bll.a. på skoletur og skogplanting.  Derfor var det morsomt å lese om Tøymvasshytta, hvor vi var på skoletur i ungdomsskolen. Slik jeg husker den turen, er det noe at det fineste og faktisk letteste landskapet jeg noen gang har gått i.   Vi hadde med oss en lærer som var oppvokst i Stor Børja.  

Dette var tidlig på syttitallet, og den gang var det fastboende i Stor Børja.  Jeg husker godt at vi ble tatt godt imot av Didrik Bjørgan.  Han fortalte dramatiske historier fra krigen.  Noe som gjorde inntrykk på oss tenåringer.  

Denne turen har jeg tenkt mye på opp gjennom årene.  Det er litt merkelig med slike opplevelser hvor man har opplevd noe som har gjort inntrykk med en.  Da vil man ikke bare dele opplevelsen med å fortelle andre om den.  Men man blir så inderlig glad når noen opplever det samme, og i dette tilfellet går samme ruta fra Stor Børja til Tøymvatnet.


Hytta ved Tøymvatnet. Foto lånt fra bloggen  lomsdalvisten.wordpress.com



En annen tur jeg har hatt i dette området er en fisketur med min far og en onkel,  Min onkel som den gang bodde i Skien hadde, helt siden han vokste opp i Velfjord som guttunge drømt om å fiske i Bjønnstokkvannet. Men da han flytta fra Velfjord på midten av femtitallet var det ikke vei til Tosbotn.  Da han så kom hjem på ferie rundt 1970 var veien kommet, og han hadde mulighet til å få drømmen oppfylt.  Det ble en uforglemmelig todagers tur. Det var morsomt for ei tenåringsjente å få være med to voksne menn i førti-femtiåra  som plutselig oppførte seg som guttunger igjen.  Her kom historier fra deres ungdmstid, og her i friluft var historiene uten filter. Jeg er til dags dato ingen kaffedrikker.  Men noe så godt som den bålkaffen min onkel Egil serverte den natta, har jeg aldri fått i koppen noe annet sted.

Bjønnstokkvatnet.  Foto lånt fra nettsiden vinterborgen.com

Det ble ingen flere fjellturer.  I 1978 flytta jeg til Østlandet.  Først Bærum, så Hurdal, før jeg i 1981 slo meg til ro i Sørkedalen hvor jeg fant mannen i mitt liv og dermed slo meg til ro. Han elsket Velfjord, og vi var oppover hver eneste ferie. Han drømte om å gå i de fjellene vi så fra kjøkkenvinduet i barndomshjemmet mitt på Hilstad som vi benyttet som feriehus. 

Men jeg fikk leddgikt allerede i 1979, og siden da har jeg hatt mer enn 100 operasjoner i de fleste av kroppens ledd.  I 1996 gikk det skikkelig galt.  Jeg fikk en infeksjon etter en operasjon.  Det ble mer enn 3 år på sykehus.  Ja, i perioder var det faktisk en kamp op liv og død fram til at jeg måtte amputere høyre beinet i år 2000.  

Vi bestemte oss da for å flytte til Velfjord så snart min mann ble pensjonist.  Han gledet seg enormt til dette.  Han leste bøkene til Arvid Sveli og studerte kart i hver eneste ledige stund.  Det var særlig fjordene på nordsiden av Velfjorden han var opptatt av, alle de fraflyttede gårdene, bl.a. Lille Børja hvor min morfar er født.  

Men det skulle ikke gå slik.  Min Arild døde plutselig i 2008.  Bilen og hengeren var pakke, og vi skulle ta på tur til Velfjord tirsdag etter pinse.  Men Arild følte seg ikke bra, og noen timer etter var han død.  

Men jeg flytta, - hjem til Velfjord, til barndomshjemmet med utsikten til fjellene, og drømmen om landet bakom disse fjellene.  Med rullestol kunne dette synes umulig.

Men det det siste døgnet har jeg vært på tur, med en ung kjekk mann ved navn Marius Nergård Pettersen.  Han har tatt meg med gjennom sin beskrivelse av sine opplevelser.  Til tross for at jeg har hørt en lydbok så har jeg «sett» det samme som Marius til enhver tid.    Jeg har gått hvert steg sammen med Marius.  Jeg har vært varm, jeg har frosset, jeg har hørt og kjent myggen.  Jeg har kjent lukta av bål, myggstift, båltørka klær, mose. einer, stekt fisk og svette.  Jeg har kjent på spenninga med å fiske, om det er med sluk, mark eller å pilke på isen. 

Jeg har vært med forfatteren på alle de stedene han nevner i boka.  Jeg lar meg imponere av hans evne til å flette inn faktaopplysninger som f.eks. historiene fra krigen i boka.

Dette hadde jeg virkelig ikke forventet ….  At jeg som sekstiåring skulle få oppleve Lomsdal Visten området enda sterkere enn da jeg gikk der på egne bein som 15-åring.
  
Jeg kommer nå selvfølgelig til å forsøke å få tak i boka for å få sett de vakre bildene, så jeg håper den finnes for salg enda.
Takk for turen Marius Nergård Pettersen.