onsdag 4. januar 2017

FRA PLATEHYLLA: IVAR GAFSETH – SOLO ALBUM



1978.  Mercury.  9114 205

Vi kjenner alle Ivar Gafseth godt fra rockegruppa The Difference, og kanskje alle mest fra The Julekalender hvor Ivar hadde rollen som bonden Olaf Sand og som nissen Günter.
Rollen som bonden Olaf Sand burde passe Ivar godt, ettersom han født og oppvokst på gård i Melhus.  Ifølge det allvitende Wikipedia var han den første som gikk med langt hår i bygda.  Det var nok til å bli lag merke til på sekstitallet.

Vow.  Jeg blir Ganske overraska når den første låta på skiva heter “Preludium”, Og ja, det er faktisk kirkeorgel som er hovedinstrumenter.
 Så blir det disco for alle penga. Låta heter «Privatfest».  Skikkelig 70-talls disco.  Husk dette er i 1978, Travolta-tiden, åpne skjortebryst og gedigen buksesleng
 Og Ivar Gafseth fortsetter å variere.  Neste spor er en viselignende, bluesaktig sak. Ja, du hører det nesten på teksten «De lange timer».
 Nest låt har en kjent tekst «E6».  Men dette er en ren gitarbasert intrumental som har lite med «E6» som skulle komme fra Trøndelag ca 20 år senere å gjøre.
Jeg venter nå på rock.  Men neida, Ivar har mer på lager.  Nå kommer en kabaret-lignende duett med trekkspill.  «Midtsommernatt på Trondheim Bouleward».
Det siste sporet på Side A er «Universe Vet», og her er det disco igjen.

Jeg snur plata og  B-siden åpner med en laaangsooom låt « The Wind is softly weepting».  En skikkelig klinartango.
Og når  vi er inne i discoland, så kan vi gjerne fortsette. Spor 2 på B-siden heter «There’s a song».
Endelig får vi noe som ligner på rock. «Blue Lady» svinger, men bare litt.  Tempo er tilstede, men det er fremdeles litt for mye discosound over produksjonen. Men du verden, som han som trakterer keyboard kan spille.  Og jeg er nesten 100% sikker på at det er Ivar Gafseth selv.  Det var godt at han fikk lov til å vise seg fram her.
 Men så skrur vi ned tempoet igjen i «Something comin’».  Her får vi en liten smakebit av hvor bra stemme Ivar har. 
Og så tenner vi discokula til innspurten.  «The day of my life»  er lik alle andre disco-melodier du har hørt fra slutten av syttitallet.
Finalen er , som åpningen, klassisk.

Tja, hva skal jeg si. Det er vel et heller svakt og unødvendig album av en dyktig musiker som slett ikke får vist seg fram utover at han mestrer flere stilarter.
Ut fra denne plata, bør han sporenstreks melde seg på «Stjernekamp».  Dette albumet beviser at Ivar Gafseth mestrer flere sjangre.

Så vidt jeg vet er dette det eneste soloalbumet fra Ivar.  Etter tittelen å bedømme kan de se ut som om han hadde bestemt seg for dette allerede før utgivelsen.