2018. Mirabelløya musikk. MM001 |
Fra bigdipper.no:
Kristian Kaupang skriver og framfører viksfjordsk visepopmelankoli
på norsk. «Nærmere» er hans debutalbum. Skiva er spilt inn i Vestavind studio i
Bergen, produsert av Edvard Tronstad og mastret av Jørgen Træen.
Nærmere er tilgjengelig på gjennomsiktig vinyl – og artisten
står sjøl for grafisk formgiving, illustrasjoner og fotografi.
Min kommentar:
Det hender at jeg blir kontaktet av artister som ønsker at
jeg skal lytte til, og skrive om deres utgivelser. I de aller fleste tilfeller
sier jeg ja.
Her om dagen fikk jeg en hyggelig mail fra en, for meg, ny
artist som heter Kristian Kaupang.
Det er alltid spennende med nye musikalske bekjentskaper, så
jeg logga meg umiddelbart på Spotify for å høre hva denne karen hadde å by på.
Og jeg likte det jeg hørte, - veldig godt.
Det første jeg la merke til da jeg mottok vinylutgaven av
albumet «Nærmere» var coveret.
Utformingen var så enkel, men likevel så tiltalende. Her er det ikke mye som forstyrrer
inntrykket. Fronten har kun enkle
geometriske figurer og ingen tekst. På coverets
bakside finnes navn på artisten, navn på album, sporliste og en oversikt over
«mannskapet». Det er så enkelt og greit, - og dermed så vakkert.
Og vakker, - det er selve vinylplata også. Jeg må innrømme at jeg har en forkjærlighet
for farget vinyl. I dette tilfelle får vi en klar, gjennomsiktig
vinyl. Plata er da like enkel og delikat
som coveret. Heldigvis for oss som liker
å synge (les:gaule) med, så får vi en innerpose med tekster og et flott
fotografi.
Det er tydelig at vi har med en allsidig artist å gjøre. Ikke bare er Kaupang musiker, han er også
ansvarlig for foto, illustasjon og
grafisk formgiving. I tillegg til
grafisk designer og musiker, har Kaupang jobbet som lærer.
Artisten Kristian Kaupang er født i Oslo i 1979, oppvokst i Larvik
og bodd en lengre periode i Birmingham, England. Nå er han tilbake i vannkanten
i Viksfjord.
Hva er det så denne allsidige karen presenterer for oss
musikalsk? Sjangermessig hører nok dette inn under
vise-pop/singer-songwriter. Dette er en sjanger som har ligget mitt hjerte nær i mange
tiår. - Huff ja, jeg begynner å bli gammal - .
Men heldigvis spiller alder ingen rolle når det gjelder å ha glede av
god musikk.
Og nettopp denne sjangeren
har bestått siden tidlig sekstitall. Den
norske visebølgen ble født noen år senere og fikk sin storhetstid videre utover
på syttitallet. Selv om sjangeren måtte
vike plassen litt puddelrock på
åttitallet, og alle andre typer populærmusikk som har dukket opp fram til vår
tid, så har de som mekka og fremførte sin egen musikk alltid vært der. Publikum er ekstremt trofaste. Årsaken er nok det enkle, ærlige budskapet og
ekte musikere, som ikke lener seg til all verdens tekniske duppeditter.
Så var det tekstene. - Kaupang
skriver om de nære ting, noe som tittelen bekrefter.
På skiva aller først spor «Verdens ende» får vi en
presentasjon av artisten. På en temmelig
original måte forteller han oss at han, til tross for albumets tittel, ikke
bare bryr seg om det nære, og seg og sitt, men også er en kar med vidsyn og
kunnskap som rekker, ja, - helt til verdens ende. Ja, nå må dere ikke misforstå meg. Det er ikke artisten selv som påstår
dette. Jeg minner om at alle tolkninger
av musikk og tekster ene og alene er mitt ansvar. Tekstforfatteren kan ha hatt helt andre
tanker i hodet da han skrev denne teksten.
Jeg har nå hørt denne låta og alle de andre på albumet et titalls ganger. Og det er ut fra summen av alle disse
tekstene at jeg tolker hans tekster, og sikkert tillegger dem litt av mine egne meninger.
Jeg nevnte innledningsvis visebølgen på syttitallet. Og da Kristian starter å synge «Alt jeg vet»,
så minner han meg om en av de store fra den gang da, nemlig Finn Kalvik.
Selv om tekstene er viktige både for artisten og oss
publikum, så er albumets eneste intrumental «Pianomelodi #3» et nydelig
innslag. Ja, sporet kunne gjerne vært
litt lenger enn de knappe to minuttene melodien varer.
Vi fortsetter vår lille reise sammen med Kristian
Kaupang. Han tar oss med til hele Norges
fritidsaktivitet på lørdager, nemlig besøk på det lokale kjøpesenteret. Jeg
leste for en tid siden at det å dra på kjøpesenter faktisk var nettopp det, - en
selvvalgt fritidsaktivitet for familien.
Det er skremmende. Særlig når det
nå fokuseres mye på at vi aldri har vært så lite ute i frisk luft som her og
nå. Kanskje ikke så rart at Kristian da
tenker tilbake på aktiviteter man gjorde før, som f.eks fra på kino, eller rett
og slett en øl ute det fri. Da fikk man i det minste frisk luft.
Han fortellerer hvor han har oppholdt seg gjennom livet ved å trekke merkevaren
«Farris» og stedsnavnet «Cannon Hill Park» inn i tekstene sine.
Dette er en kar som
får med seg mye, uansett hvor han ferdes. Han observerer, tenker tilbake og tar
med sine erfaringer videre i livet. Det er en voksen musiker som presenterer sitt arbeide for
oss. Her får vi ikke servert overfladisk
«smalltalk».
Ja, Kristian er en melankoliker, men det kan jeg vanskelig
bruke mot han. Minner da om at innen musikken er melankolien som regel et
positivt ord, i motsetning til ordets egentlige betydning. Om man søker på
ordet melankoli i et leksikon, så kan man lese det betyr dypt tungsinn, og vi
er da allerede, igjen ifølge leksikon, et langt stykke inn i psykiatrien.
Så her har vi nok et eksempel på musikkens makt.
Mye kan snus
til noe positivt, takket være musikk.
Kaupangs tekster handler om hans eget liv og opplevelser. Dette er en modig mann som våger å slippe
oss nært innpå sitt eget liv. Da er det både rett og rimelig at albumet avsluttet med
tittelsporet «Nærmere».
Jeg er svært glad for at jeg ble gjort oppmerksom på denne
artisten og musikken hans. Håper å få
høre mer fra den kanten om ikke så alt for lenge. Det finnes alltid plass til enda en artist
som gir oss melodiøs, gjenkjennbar musikk med gode, ærlige tekster.
Du kan kjøpe albumet på Big Dipper.
Du kan høre albumet på Spotify
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar