MUSIKK PÅ VINYL: BJØRN CHISTIANSEN – B.C.

Polydor 2382 097.  1979.

Credits

• Bass – Matz Nilsson
• Drums –  Niels Nordin (tracks: A1 to A4, B1 to B4), Per Ivar Johansen (tracks: A5)
• Percussion –  Svein Christiansen (tracks: B3, B4)
• Piano [Fender Rhodes, Roland Jupiter 4, Steinway Grand Piano, Roland String Rso 9, Roland Sh 1] – Brynjulf Blix
• Producer, Engineer – Hans Petter Daniesen
• Tenor Saxophone – Knut Riisnæs (tracks: B3)
• Vocals –  Ketil Stensvik* (tracks: A4, B2)
• Vocals, Guitar, Producer – Bjørn Christiansen

Fra «mic.no»

Gitarist, vokalist, komponist og produsent, f. 08.07. 1950, fra Oslo. En markant og høyt respektert musiker som var med på å forme norsk rock på 70-tallet. Christiansen (hvis navn egentlig skrives Kristiansen) er mest kjent for sin tid med Aunt Mary, hvor han var medlem fra starten i 1969 til oppløsningen i 1973. Han har også deltatt i alle gjenforeninger av gruppen. Etter Aunt Mary spilte Christiansen med George Keller Band og Alex, før han i 1979 gikk ut som soloartist. Han laget to plater under eget navn, begge med amerikansk-inspirert fusion-rock, med sterke elementer fra både jazz, funk og blues. På «B.C.» (1979) ble Christiansen akkompagnert av Brynjulf Blix (keyboards, fra Alex-bandet), Matz Nilsson (bass) og Niels Nordin (trommer), og fra denne platen ble «Champagne Lady» gitt ut som picture disc. Bandet på Starfighter besto av Blix, Sveinung Hovensjø (bass), Thor Andreassen (trommer, fra Popol Ace) og Gunnar Aas (perkusjon). Alt materialet var komponert av Christiansen, med tekster av Johnny Sareussen og Audun Tylden. Begge albumene ble produsert av Christiansen og Hans Petter Danielsen. I 1983 ble Christiansen medlem av et reorganisert New Jordal Swingers, og han spilte med dem i en femårsperiode. Siden den gang har han skrevet navnet sitt Kristiansen.

Min kommentar:

Det som slår meg når jeg ser på hvilke band og artister BC har spilt sammen med, så er det dette en kar som ikke går av veien for å spille variert musikk.  Fra rå rock i Aunt Mary, så er det et godt stykke til Disco dama Alex. Denne skiva gjenspeiler noe av gitaristens lek med forskjellige musikkformer.  Men jeg aner likevel at blues står hans hjerte nært.  I mitt øre er det så absolutt de sporene som er noe bluespreget som låter best.  Og dette er uavhengig av min personlige smak. Det kommer også godt fram at BC er en leken kar, og det var nok derfor at den amerikanske fusionbølgen passet han perfekt. Her kan han utfolde seg i en crossover av flere musikktyper uten å tenke på at man ikke er tro mot sin opprinnelige bås. Tror nok at mange musikere opplevde dette som en befrielse.

Jeg kjøpte denne skiva i 1979.  Den gang hadde jeg vel knapt nok hørt ordet fusion.  Men jeg likte skiva, og den er vel en av de mest spilte i min samling. Musikken krever ikke så mye av meg. Og om mitt liv skulle vært filmatisert, så ville B.C. vært en soleklar kandidat til filmmusikk. En artig tanke forresten …………..