Fra cdon.no:
Den uforutsigbare nordnorske naturen danner igjen bakteppe
for en uhyggelig god intrige med etterforsker Rino Carlsen i hovedrollen. Det
er sommer i Bodø. Lille Ida vinker til moren sin og hopper glad og fornøyd av
gårde etter middag for å plukke blomster - men hun kommer aldri inn igjen.
Regnet lar vente på seg, og varmen er i ferd med å tørke ut tjernet Emilie
Sande stadig søker til. Vannstanden synker, og hennes fortvilelse øker. For noe
ligger skjult under vannoverflaten. Noe hun for all del ikke ønsker at skal
komme opp i dagen. På politihuset i Bodø er det også varmt - og hett, vil noen
mene. Guro Hammer, det nyeste tilskuddet til etterforskningsgruppa, setter
følelsene i sving hos enkelte av sine mannlige kolleger. Da beskjeden om
bortføringen av en liten jente kommer, passer Rino Carlsen på å få saken -
sammen med Guro.
Min kommentar:
Min nye helt, Rino Carlsen, får nok en gang utfordringer på
jobben. Og som alltid, når sakene
handler om barn, så blir man ekstra berørt.
Nok en gang får vi presentert historier både i fortid og
nåtid. Men Rino er på saken, så da er mulighetene for løsning gode. Men selv Rino møter på problemer, både på
jobben og privat.
Alle nordlendinger har et forhold til Hurtigruta. Det er liksom noe trygt og godt over nasjonalskatten Hurtigruta. Jeg ser den fra stuevinduet
mitt to ganger i døgnet, Sørover på
ettermiddagen, og nordover ved midnatt. Den er alltid i rute. Ja, jeg kan nesten stille klokka etter
Hurtigrutas fløyte-hilsen. Tanken om at det kan skje en forbrytelse om bord på denne båten har aldri slått meg.
Forfatterens skildringer av natur, miljø og mennesker er
enestående. Som nordlending kjenner jeg
meg igjen. Jeg har opplevd denne
naturen, og møtt slike mennesker. Og
nettopp det er nok forfatterens styrke.
Han har opplevd og observert, og klarer å formidle dette til meg som
leser slik at jeg kjenner meg igjen. Og
når jeg som leser kommer inn i et kjent miljø, skal jeg føle trygghet. Det er da historien griper tak i oss. Uhyggelige ting skjer, og tryggheten er
borte. Spenningen stiger, og vi befinner
oss i handlingen.
Jeg blir et hjelpeløst vitne til et barns kamp. Jeg opplever hennes historie parallellt uten
å kunne gripe inn. I perioder er
handlingen så sterk at jeg blir rammet av både klaustrofobi og vannskrekk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar