2016. Lunheim Grammofon.
LG1601LP
|
Fra bandets Facebook side:
Tromsøbandet The Northern Lies er endelig tilbake med nytt
album.
Tre år har gått siden det kritikerroste debutalbumet
"Midnight Medicine" og i 2016 serverer de fortsatt countryrock i god
stil, men med flere spor etter bl.a. The E Street Band og Crazy Horse.
Håndverket tar fortsatt utgangspunktet i Gene Clarks og Townes Van Zandts
fortellerstil, men The Northern Lies har på ”White Desert Blues” i større grad
definert sitt eget univers gjennom sin særegne arktiske Americana.
Musikken har røtter i et kjølig nordlig bakteppe, med såre melodier og mørke tekster. Mens ”Midnight Medicine” var preget av vakre ballader om frosne hjerter, viser ”White Desert Blues” et band som i større grad dras mot det dystre og melankolske, romantiske og fortvilte.
Vokalist Henry Johnsens ærlighet og nærhet er fortsatt like fengslende, og bandet har tatt større steg i måten de angriper både harmonier og arrangementer.
Musikken har røtter i et kjølig nordlig bakteppe, med såre melodier og mørke tekster. Mens ”Midnight Medicine” var preget av vakre ballader om frosne hjerter, viser ”White Desert Blues” et band som i større grad dras mot det dystre og melankolske, romantiske og fortvilte.
Vokalist Henry Johnsens ærlighet og nærhet er fortsatt like fengslende, og bandet har tatt større steg i måten de angriper både harmonier og arrangementer.
Min kommentar:
Jeg var nesten litt nervøs da jeg satte på denne plata. Jeg lurte på om jeg kom til å savne Anne Nymo
Trulsen som har forlatt bandet siden forrige utgivelse. Ja, for jeg må jo innrømme at det var Anne
som var skyld i at jeg kjøpte bandets første plate. Anne har jo som kjent vært en av
frontfigurene i mitt absolutte favorittband for tida, nemlig Hekla Stålstrenga.
Men heldigvis kunne jeg roe nervene gasnke snart. Etter en låt eller to så hadde jeg nesten glemt
Anne. Men så er jo dette et helt annet
band enn HS. Selv om Anne hadde
vokal på noen låter, så er det en helt annen fordeling i dette bandet. Men nå skal det sies at jeg ikke har sett
dette bandet Live, så jeg har ingen slike minner.
Men da jeg så video med den nåværende besetningen, så la jeg
ganske fort merke til jenta som spiller bass. Hun har utstråling og musikalitet
i bøtter og spann.
Musikken er faktisk bittelitt røffere på denne plata. Nok en gang har cowboyene fra Tromsø levert godt håndtverk. Med dette
har de virkelig bevist at det er mulig å lage god C&W- musikk i Nord Norge. Og det aller merkeligste er at
jeg liker det, - Denne kjerringa har
nemlig ord på seg for å ikke være direkte overbegeistret for «køntri». Men det gjelder å lytte, da er det utrolig
hva man kan lære om seg selv. Og det er herved bevist, - Til og med gamle kjerringer kan forandre seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar