FRA PLATEHYLLA: ALF CRANNER – ALMUENS OPERA.

1970.  Nor-Disc.3475.017

Av og til må selv ei “rockekjerring” roe ned.  Og I dag hentet jeg ei gammal skive ut fra hylla. Jeg kjøpte denne noen år etter at den kom ut.   Det var vel sånn ca i 1974 at jeg gjorde investeringen, altså 4 år etter utgivelsen.  Den gang var Hr Cranner en høy og mørkhåret kar som sjarmerte de fleste dameer.  I dag er sangeren en godt voksen mann, men du verden.  Mannen har fremdeles sjarm I massevis.  Tenk, - han blir faktisk 80 år i år.

jeg ikke visste var at Alf Cranner hadde et svært nært samarbeide med en annen Alf, nemlig selveste Alf Prøysen.  Dette oppdaget jeg først i vinter da jeg så en dokumentar om Prøysens liv. Dette samarbeidet ble nok avgjørende for den unge Alfs videre karriere.  Han skrev bl.a. musikken til den eldre Alfs tekst “Den som var en løvetann”.

Det er ikke tvil om at den eldre Alf hadde tro på og forventninger til Alf den yngre.  Se her hva han skriver på baksiden av coveret på sistnevntes album “Almuens Opera”.

“Det er så lett å le av en skillingsvise, den er jo så naiv.  “Kjøkkenpigeviser” ble de gjerne kalt.  Herskapet lo når kjøkkenpigen sang sine bedrøvelige viser i sitt lille kryp-inn med heklet sengeteppe og tent måneskinnslampe.  De forsto ikke skillingsvisenes varme lidenskap, - og så lo de…  Herskapet gikk I operaen der det var lysekroner og tepper I lyserød fløyel, hvor aldrende primadonnaer slo ut sin vifte og sang at de var syttem år.  Hadde kjøkkenpigen sett det, ville det vært hennes tur til å le, - - og ikke forstå.

Heldigvis er begge kunstarter romslige og tøyelige:  Vi har skillingsviser i skjemtestil på same måte som operaen har sin Opera Comique.

Men det gjelder å trø varsomt I versenes villniss så  vi ikke sårer hverken rallarens barfota ben eller Petter Dass’ forkynnelser.

Dette kan Alf Cranner.  Han sanker strofer der de er å finne og kjenner visens vesen i smil og tårer.  Og så har han respect for livets regnbue som strekker  seg fra bakgårdens lirekasse til domkirkens koraler”.

Jeg var så heldig å få oppleve Alf Cranner og Odd Børretsen sammen på scenen en gang rundt 1980. Jeg tør påstå at det var Alf som virkelig satte fart på Odds karriere, selv om Lars Martin gjorde en enestående jobb i årene som fulgte.

Denne skiva er en fin samling med viser.  Noen er tradisjonelle skillingsviser, men andre er skrevet av store visekunstnere som Olle Adolphson, Robert Normann, Alf Prøysen (selvfølgelig), og jammen finnes det ikke et par viser av Helgelendingen Petter Dass.

Et artig gjenhør