 |
2003.
Emperor Norton – EMN 7062-1
For noen måneder siden la jeg merke til
dette albumet på et utenlandsk nettsted som av og til skriver om norsk musikk. Jeg kjente ikke til denne skiva. Riktignok hadde jeg en uspilt LP med artisten
Ralph Myerz stående i hylla. Den ble
kjøpt på tilbud året etter at albumet vant Spelemannsprisen i kategorien
electronica/dance music i 2013.
Etter at jeg begynte å følge med på «A
Special Album», så la jeg merke til at prisene var temmelig høye. "OK, tenkte jeg. Jeg kommer ikke til å gi en tusenlapp eller
to for denne plata". Men jeg la den
likevel inn på ønskelista mi, g så plutselig en dag fikk jeg napp. En selger, som jeg for øvrig kjenner ganske
godt, var villig til å selge meg skiva for en fjerdedel av prisen. Og da var det bare å slå til.
Om jeg hadde sett dette albumet
tilfeldig i en platesjappe ville jeg aldri ha kjøpt den. Jeg ville trodd at den
muffinsetende gubben i rutete habitt på coverets front var artisten. Og om jeg hadde sett (og luktet)
cd-platen. Ja, da hadde jeg garantert
styrt unna.
Ifølge "allviter" Bård Ose er historien som
utgivelsen som følger:
Bandet fikk en gullkantet kontrakt da
dette albumet skulle gis ut på et amerikansk plateselskap, finansiert av arvingene
til Getty-formuen. Bandmedlemmene syntes det var bare rett og rimelig at det
ble brukt masse penger på omslaget. Getty-arvingene hadde jo penger nok. Men de var skeptiske. Merkelig nok gikk de til slutt med på å
betale regningen, som ble stor.
Bildene ble kjøpt fra en amerikansk
TV-serie som aldri kom på skjermen. Og alle cd’ene fikk klistremerker som var
dynket i Old Spice, da skuespillerne i TV-serien bildene var hentet fra, så ut
som om de brukte dette etterbarberingsvannet.
Over alt hvor «A Special Album” ble solgt luktet det Old Spice. Men verken artist eller plateselskap husket å fortelle om gimmicken som kostet en formue og førte til at en fabrikk ble stengt i to uker.
Heldigvis for meg, så var det ikke noe
klistremerke på LP’en. Fullt så heldige
var ikke fabrikken som produserte cd’ene.
Der luktet det så kraftig «gammel ungkar» at de måtte stenge fabrikken i
to uker. Kanskje ikke så rart at plata
er kostbar.
Ralph Myerz and the Jack Herren Band er
et norsk electronicaband. Gruppen ble dannet i 1997 av Erlend «Ralph Myerz»
Sellevold sammen med Thomas Lønnheim og Tarjei Strøm.
Musikken denne plata gir meg er ikke
den type musikk jeg spiller til vanlig.
Nettopp derfor var dette en morsom opplevelse.
Det som også var noe annerledes var at
avspillingen ga meg litt ekstra trim.
Utgivelsen inneholder 2 vinylplater, som hver inneholder 2 – 3 låter på 4 – 5 minutter. Så det blir mye fram og tilbake mellom
godstolen og platespilleren.
Uansett, - en morsom plate å ha i
hylla, - dog uten duften av mann.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar