 |
2017. Grappa – Grlp4545
|
Hvorfor har
jeg ikke kjøpt skiver med denne dama tidligere?
Jeg har jo lyttet til stemmen hennes i mange år allerede, og jeg har
likt det jeg har hørt. Men dette er
altså første gangen en vinylplate av og med Frida havner i postkassa mi. Og i det jeg setter på plata og har spilt
noen toner, så ringer en god venn… fra Hamar.
«Å, du hører på Frida» sier han.
Jeg rakk ikke å skru ned volumet før jeg tok telefonen. Jeg bekreftet, med en viss stolthet, at jeg
endelig hadde kjøpt min første skive med hans bysbarn. Men så sier han; - «Du vet vel at dette er
resten av et dobbelt-album. Første del
kom forrige året».
Ja, sånn er
det altså. Den første skiva kom i
2016. Tittelen var «Her Bor». 2017-skiva med tittelen «Flyge fra» ligger
nå på platespilleren min. Kanskje jeg
burde hørt disse to platene i rekkefølge.
Men nå får jeg starte denne skiva på nytt igjen. Jeg mistet konsentrasjonen etter
telefonsamtalen med min gode venn, og glemte å lytte på resten av skiva.
Jeg oppdaget
Frida i forbindelse med at hun fikk en pris for noen år siden. Når jeg nå søker
tilbake så måtte dette ha vært i 2010 da hun mottok Tekstforfatterfondet pris,
som deles ut av NOPA (Norsk Forening for Komponister og Tekstforfattere). Jeg husker spesielt alle rosende ord om
Fridas tekster og bruk av dialekt. Nå
skal det sies at Frida Ånnevik har mottatt flere priser siden hun
platedebuterte, så det kan være at jeg går i surr, og at jeg egentlig mener en
annen pris.
Jeg ble
egentlig litt overrasket mens jeg lyttet på denne skiva. Det jeg har hørt av artisten tidligere mener
jeg å ha vært mer i «viselandet» med tekster om litt lettere stoff. Men igjen, - jeg har ikke hørt skiva som kom før denne.
Jeg oppfatter
det slik at tekstene på dette albumet som nå snurrer på platespilleren handler mye om minner, identitet og det å
være litt annerledes. Jeg vil ikke gå så
langt som å si at dette er tekster om en tilværelse som for det meste består av
det noe moderne og velbrukte ordet utenforskap.
Det er vel en gang slik at vi i yngre år
ikke trenger å være så veldig annerledes for allikevel ha den følelsen. En
følelse som ikke alltid er så god å kjenne på i den sårbare perioden i livet hvor man leter etter seg selv.
Det er
særlig låtene «Sommeren med bil» og «Lilith»
som fikk meg til å tenke på minner fra bardommen og ungdomstida.
På dette
albumet får vi servert musikk i landskapet mellom viser, pop og jazz. Jeg opplever at Frida tilnærmer seg jazzen mer enn det jeg har hørt fra henne tidligere.
Og det er svært spennende. Det er
jo en uhyre musikalsk dame vi har med å gjøre her, så det forbauser meg ikke at hun mestrer det meste.
Har lest,
eller hørt, et sted at Frida Ånnevik er en miks av Alf Prøysen og Joni
Mitchell. Og etter nå å ha lyttet
gjennom denne skiva noe ganger, så forstår jeg den sammenligningen. Tekstene treffer meg fordi hun skriver så
direkte. Hun bruker ikke så mange ord
for å pakke inn budskapet. Når så låtene likevel inneholder så pass mye tekst, så blir budskapet tydelig. Og flere av tekstene sår et frø til
ettertanke.
Folk flest
har vel oppdaget Frida Ånnevik i TV2 programmet «Århundrets Stemme» som for
tiden underholder oss på lørdagskveldene. Sist lørdag var hennes opptreden med
Beyonces «Halo» med norsk tekst det absolutt beste bidraget. Noe dommer Ivar Dyrhaug kvitterte for ved å
kysse Fridas føtter. Du kan se Frida som Beyonce her
Det skal bli
spennende å følge Frida videre, både i TV2-konkurransen og i artistlivet.
Jeg
avslutter her, fordi jeg må skynde meg å bestille Fridas forrige album «Her bor» fra 2016.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar