«fra cdon.no»:
Linnea Dale byr på både mørke og muntre popdrømmer på sitt andre album
"Good Goodbyes". Etter det kritikerroste debutalbumet «Lemoyne
Street» fra 2012 som ble produsert av Bigbangs Øystein Greni, har Linnea jobbet
aktivt i studio med produsentene og låtskriverne Kim Bergseth og Pål Waaktaar.
22-åringen fra Tinn i Telemark har siden vi traff henne som Idol-deltaker i
2007 imponert oss med en stemmeprakt som høres ut som den har levd et helt liv.
Den karakteristiske gåtefulle og dype vokalen kan servere skjør melankoli på
den ene siden, og verdensvant fornøyelse på den andre. Selvsikker og
sjarmerende - men også ydmyk og varm. På Good Goodbyes er vokalen i fokus hele
veien gjennom de elleve låtene, og mer fremtredende enn på debuten. Albumet
viderefører mye av lydbildet fra Lemoyne Street, - men denne gangen er det
tydeligere melodier, høyere intensitet – og fremfor alt et friskere, mer
moderne uttrykk. Fra den intense og ulykkelig forelskede "High Hopes"
som endte på andreplass i årets MGP-finale, via den dystre, dunkle
kjærlighetsballaden "If You Want Me To", til mer lettbeinte
popmelodier som "Better Without You" og "Sweet Life"- som
begge er skrevet i New York sammen med Paal Waakaar. Linnea og produsentene
behersker den modne og organiske popmusikken ypperlig, og albumet sveiper innom
vendinger, musikalske landskap og stemninger vi kjenner fra både Lana Del Rey,
Nina Persson, Bat for Lashes, Regina Spektor og Lykke Li. Albumet er mikset av
Michael Ilbert og mastret i Propeller Studios.
Min kommentar:
Jeg var en av de mange som oppdaget Linnea da hun deltok i Idol i 2007. Jenta hadde en særegen stil, og det var
tydelig at hun allerede da visste hva hun ville. Jenta hadde stil.
I mellomtiden har hun oppnådd stor suksess med Donkeyboys, og gitt ut et
album som fikk høye terningkast, om jeg ikke husker feil. Jeg likte i hvert fall skiva godt.
Jeg hadde derfor store forventninger da jeg åpnet platepakka mi i dag, og
plasserte Linnea på platetallerkenen. Jeg ble umiddelbart overrasket, ettersom
musikken er adskillig lysere og lettere enn jeg hadde forventet. At Linnea
mestrer denne formen vet vi fra før etter hennes tid i Donkeyboys. Men jeg hadde forventet, - og håpet på - ,
noen mørkere toner fra Linnea. Personlig
synes jeg at hun er best når musikken bærer mot et jazzlandskap. Men når det er
sagt, så er likevel dette en sterk pop-plate. Den kommer til å bli mye spilt i
sommer. Radioen er særlig begeistret for MGP-låten «High Hopes». Denne finnes nok på mange spillelister for
sommerens fester.
Vinylen ligger i et vakkert utbrettscover. Teksten er trykket på en side, noe som gir
oss tilårskomne en utfordring da bokstavene blir i minste laget. Men jeg klarer
å følge så pass med at jeg oppdager noen små avvik mellom den skrevne tekst og den
vi får fremført. Ved et par/tre
tilfeller har jeg litt vanskelig for å oppfatte hva artisten synger. Hun drukner litt i musikk og arrangementer. Men
dette er sikkert uviktig for store deler av målgruppen. Det er nok bare slike nerder som meg som
legger merke til sånt.
Alt i alt er dette et album av høy kvalitet. Styrken er jevnheten i låtene. Og man jo ikke stikke under en stol at samarbeidet
med Pål Waaktaar-Savoy er fruktbart.
Det er bare å glede seg til det neste albumet. Om jeg skal få legge inn et ønske så vil jeg
gjerne ha en litt mørkere skive, hvor Linneas mørke, sensuelle stemme kan komme
til sin rett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar