UNNI LINDELL –BRUDEKISTEN

Forlagets omtale:

Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye. Angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut. "Brudekisten" er den tiende boken om politietterforskeren Cato Isaksen.

Min kommentar:

Endelig fikk jeg møte min gode venn Cato Isaksen igjen. Og jeg er umåtelig glad for at Cato har blitt «voksen».  Jeg har vært så forbanna på denne mannen i lang tid. Det var noen år hvor han var utilgivelig kvinnfolkgærn, og harva over alt og alle, - mens Bente satt hjemme og venta. Og den litt dumsnille Bente tok imot «Fillegubben», - hver eneste  gang han kom tilbake, - - gang på gang. Ja, jeg har vært nesten like irritert på henne. 

Men nå er jeg alt annet en irritert på min venn Cato.  Jeg får lyst til å ta vare på han, - tappe i badevannet, fikse en kopp kakao med chili og en ørliten dråpe konjakk, - og så liste meg på sokkelesten rundt mens Hr. Isaksen får sove ut.  For det trenger han virkelig etter denne kraftanstrengelsen.

Det er en komplisert sak Cato må løse denne gangen.  Heldigvis har har god hjelp av Marian Dahle og alle de andre som vi har blitt så godt kjent med.

Boka er lettlest, og så drivende spennende at man har konstant høy puls.  

Gaustad! Bare navnet gir meg frysninger nedover ryggen.  Det hele beskrives så levende at jeg kjenner lukter og hører lyder mens jeg leser – Det vitner om god krim.

Svært ofte klarer jeg å avsløre morderen så altfor tidlig i en del av bøkene jeg leser.  Men Unni har en annen vri. Hun avslører selv morderen lenge før boka er slutt, og vi får innsikt i det uhyggelige spillet mellom gjerningsperson og offer. Bedre blir det ikke.

Jeg elsker krim, og Unni Lindell er en av mine absolutte favorittforfattere.  Jeg undres hvordan hun klarer, gang på gang, å bygge opp sine fortelllinger til avslutninger det lukter svidd av, - denne gang helt bokstavelig.