KVELDENS FILM: BOYHOOD.

Fra Platekompaniet,no:

I kritikerhyllede Boyhood har regissøren Richard Linklater fulgt de samme skuespillerne gjennom en periode på tolv år. Resultatet? En unik, uforutsigbar oppveksthistorie som er både episk og intim der den gir oss innsikt i barndommens uskyldighet, hvordan familiebånd endrer seg og hva tidens tann gjør med oss alle.
Handlingen innledes med at den dagdrømmende, seks år gamle skolegutten Mason (Ellar Coltrane) får hverdagen drastisk endret. Hans hengivne mor, Olivia (Patricia Arquette), sliter med å få endene til å møtes, og bestemmer seg for å ta med seg Mason og søsteren Samantha (Lorelei Linklater) til Houston. Like etter vender faren deres, Mason Sr. (Ethan Hawke), tilbake etter mange år i Alaska. Han ønsker å gjenoppta kontakten med barna.
Dette er starten på en avgjørende fase som utfolder seg gjennom de påfølgende årene i Masons liv - et turbulent tiår der foreldre, steforeldre, kjærester, familie, lærere og sjefer alle prøver å påvirke hvordan han blir som person, og Mason selv må finne ut av hvilken vei han ønsker å gå.

Min kommentar:

Sjelden har man hørt så mye om en film på forhånd. Jeg var litt skeptisk. Et familiedrama på nesten 2 timer. Kommer jeg til å holde ut? Svaret er JA. Denne filmen er unik. Her får vi den usminkede (bokstaveliv talt) sannheten rett i trynet. Det er rett og slett genialt å filme gjennom 12 år(!).  Har lest et sted at selve filmingen var unnagjort på i underkant av 40 dager.

Dette er ekte vare. Ungene blir voksne, og de voksne blir eldre. Alt dette synes veldig godt i denne filmen. Den største forandringen er selvfølgelig på de to barna, men også de voksne får noen ekstra rynker. Og her er det ingen sminke eller juks.

Skuespillerne er fabelaktige. De to barna/ungdommene er i en særklasse, men også foreldrene, Patricia Arquette og Ethan Hawke er meget gode.

Handlingen er denne familiens hverdagsliv. Ingen voldsom spenning eller dramatikk. Jeg er usikker på hvorfor denne filmen tar meg så til de grader. Men det må vel være så enkelt som at det er de fabelaktige skuespillerprestasjonene kombinert med et gjennomarbeidet manus og en nærmest revolusjonerende «real-time» filming. Jeg blir grepet.

Jeg tenkte at denne filmen kom til å gjøre reint bord under årets Oscar utdeling. Den var nominert til seks priser.  Men det ble kun en. Den gikk til Patricia Arquette for beste kvinnelige birolle.  Vel fortjent.

Filmen anbefales.

Her finner du filmen som dvd og blu-ray

SPLITTER NY VINYL: TORGEIR WALDEMAR – TORGEIR WALDEMAR

2014. Vestkyst Records / Musikkoperatørene. VEST16

Fra Platekompaniet.no:

Torgeir Waldemar er den typen artist som berører sterkt og treffer tungt. Hans selvtitulerte debutalbum er spilt inn live i Maridalen Kirke i Oslo og anføres av singlen "Streets" - et selvutslettende kjærlighetsdrama med nikk i retning Neil Young, Gene Clark og Crosby, Stills & Nash.
Medvirkende på plata er Torgeir Waldemar (gitar, bass, orgel), Anders Møller (perkusjon), Ida Jenshus (orgel, munnspill, kor), Trond Mjøen (gitar), Øyvind Blomstrøm (pedal steel), Johan Daniel Henriksen (kor) og Janne Hea Svebakken (kor).

Min kommentar:

Tanken slår meg idet jeg gir meg hen til denne skiva; - Har jeg savnet mollstemt musikk i det siste? Det er nesten så gråten tar meg i det øyeblikk Waldemars stemme brer sin melankolske dyne over meg. Dette er så vakkert, nært og ekte.

Han ligner litt på Neil Young. Men det kan jeg ikke bruke mot han.

Om du har behov for et friminutt, så finner du følgemusikken her. Jeg garanterer deg velvære fra første til siste tone. Har får du virkelig ladet batteriene.

Hør og nyt!

Her finner du musikken på vinyl og cd

KVELDENS FILM: SILVER LININGS PLAYBOOK

Pat har mistet alt - huset, jobben og kona Nikki. Etter lang tid på institusjon, flytter han inn hos foreldrene. Målet er å bli i god fysisk form og utvikle seg fra å være en «analfabtisk bajas» til å bli en intellektuell - alt for å få Nikki tilbake. Han trener, følger med på fotball og spyler en del av pillene sine ned i do. Ingen har våget å fortelle ham at Nikki har tatt ut skilsmisse og er etablert på nytt med mann og barn.
Enklere blir det ikke når han møter Tiffany, som også har sitt å stri med etter at hun mistet ektemannen i en bilulykke. Hun tilbyr seg å hjelpe Pat å finne tilbake til kona, men kun hvis han er villig til å gjøre noe viktig til gjengjeld.
Filmen basert på romanen ble nominert til hele åtte Oscar-priser.

Min kommentar:

Her blir vi presentert for en så alt for kjent problemstilling. Pasienter skrives ut fra psykiatriske sykehus før de er friske nok til å takle hverdagen. Og samfunnet er slett ikke beredt. Arbeidskollegaer, venner og familie vil så gjerne, men får det ikke til. Bittesmå bagateller blir megastore problemer.

En sterk film. Jeg føler på fortvilelsen som denne familien virkelig får følt på kroppen. Min nye favorittskuespiller Bradley Cooper (American Sniper) gjør en troverdig innsats. Robert De Niro er som vanlig god i rollen som faren.

En viktig film, Anbefales!

Her finner du filmen på dvd og blu-ray

KVELDENS FILM: KILL YOUR DARLINGS

Fra nordicdvd.com:

Svensk/amerikansk roadmovie från 2005 med Fares Fares, Andreras Wilson, Alexander Skarsgård, Lolita Davidovich, John Savage, Greg Germann m fl. 'Kill Your Darlings' är en skruvad kombination av komedi och drama med ett färgstarkt persongalleri. I centrum står Erik, kämpande manusförfattare i Hollywood, som lockas med på en resa genom Nevadaöknen av förföriska Lola - som snart visar sig vara en fullfjädrad psykopat. På resan träffar de på den misslyckade transvestiten Geert och den utbrända Beverly Hills-mamman Katherine som slagit följe med den hårda affiatorpeden Omar. Det hela utvecklas till en rolig men livsfarlig katten-på-råttan-lek...

Min kommentar:

Hva kan vi forvente når svenskene samarbeider med amerikanerne? Jo, vi får en film som er mer enn typisk amerikansk. Her får vi en overdose av Roadmovie, psykopater, psykiatere, snuskete moteller, viljakt, våpen, osv.osv.

Nei, dette er begredelig. Om du ikke er fan av Alexander Skarsgård da. Han er filmens eneste lille høydepukt. Bare så synd at han kaster bort talentet sitt på sånt møl.

Du kan streame filmen her

SPLITTER NY VINYL: MARIT LARSEN – WHEN THE MORNING COMES

2014. WARNER MUSIC NORWAY AS  . 5054196273019  .

Fra platekompaniet.no:

Etter tre studioalbum produsert av Kåre Vestrheim, inntar Marit Larsen for første gang produsentrollen selv. Resultatet er fjerdealbumet When The Morning Comes, anført av den fengende singlen "I Don't Want To Talk About It".
Etter forrige plate, Spark (2011), følte Larsen følte seg klar for noe nytt. Da muligheten til å tilbringe tid i Nashville dukket opp i 2013, lot hun seg ikke be to ganger. Planen var å endelig spille inn det folkalbumet hun har syslet med på si gjennom hele solokarrieren, inspirert av forbilder Gillian Welch, Patty Griffin og Dave Rawlings Machine. Men så gikk det ikke helt sånn. I stedet opplevde hun en kreativ forløsning i møte med et ungt og svært produktivt musikermiljø. Den vellykkede skriveprosessen fikk henne til å tenke det kunne være en idé å også spille inn albumet i utlandet - og det var jakten på en amerikansk produsent som fikk henne til å innse at hun like gjerne kunne ta jobben selv. At hun selv måtte sitte ved roret, ha en visjon og være til stede i alle ledd av prosessen.
I arbeidet med albumet har Marit Larsen forsøkt å strekke seg bort fra det søte hun forbindes med som artist. Akustisk gitar og strykere er holdt tilbake, og hun har jobbet en hel del med stemmebruken - blant annet ved å være mer bevisst på at det faktisk er hun som skal synge låtene når hun har skrevet dem. Et personlig høydepunkt ble arbeidet med trommeslager Matt Chamberlain, Marits "største trommishelt i hele verden", som spiller på plater hun har hørt på hele livet (Fiona Apples, blant annet). Coldplays strykerarrangør Davide Rossi bidrar også på albumet.

Min kommentar:

Jeg setter gjerne på ei plate med Marit Larsen. Hennes musikk har vi hittil funnet i popsjangeren. Men på denne plata beveger vi oss mer over i Country-landskapet. Og dette kler virkelig Marit Larsen. Enkelte har karakterisert Marits stemme som barnslig. Når jeg lytter til denne skiva, så føler jeg at Marits stemme passer svært godt til denne musikkformen. Ja, i de beste partier kan hun minne litt om selveste Dolly Parton. Kanskje det er denne veien artisten bør gå? Tja, kanskje om hun skal satse stort på den Amerikanske markedet. Men om hun skal beholde oss norske/europeiske tilhengere så bør hun, etter min mening, beholde de lette poplåtene, men vi tar gjerne imot låter med køntripreg også.

Det har vært sagt og skrevet mye om jentene i duoen M2M.Marit har blitt fremstilt som engelen, mens Marion har blitt kalt det motsatte. Jeg har digga begge jentene siden de gikk solo. De har utviklet jeg i forskjellige retninger musikalsk. Men det er jo bare spennende. Personlig så ligger noe Marions mere rocka stil mitt hjerte nærmest, men jeg synes også at Marit noe lettere stil er behagelige å høre på.

Jeg sier altså som Ole Brumm «Ja takk, begge deler».

Og akkurat nå så anbefaler jeg Marits nye album.

Hos cdon finner du musikken på viny

FRA PLATEHYLLA: ASA - MOSAIKK

1971. RCA NES 304

Fra «ballade.no»:

Asbjørn Krogtoft, sanger, komponist, gitarist og produsent, f. 13.08.1948 i Bodø. Asa var en av de mest markante norske artister som debuterte på 60-tallet. Han er bl.a. ansvarlig for en av de mest populære og anerkjente komposisjoner innen norsk pop/rock, «Graveyard Paradise». Han var frontfigur i gruppene 1-2-6 og Taboo før han i 1968 begynte på ingeniørskolen i Narvik. Samtidig fortsatte han platekarrieren som soloartist, og fikk stor suksess med singlen «Rekkene» i 1969.

Her er hva Asa skriver selv på coverets bakside: « Noen gir seg aldri – spør meg om hvordan jeg skriver låter, hva jeg mener om det og det og hvorfor jeg mener noe i det hele tatt, - vil ha en slags oppskrift og en slags fasit.

Jeg vet aldri hva jeg skal svare, blir litt irritert – lover meg selv å skrive en stygg sang om dem …

Noen ser på TV, - noen spiller fotball, - noen maler bilder,.- andre maler kanskje bilder på TV-skjermen og samler på fotballer, hva vet jeg? Noen skriver låter, spiller og synger. Jeg er en av de sistnevnte – det er i grunnen alt – tar meg ikke selv så svært høytidelig.

Noen ganger finner jeg nesten meningen med livet, andre ganger synes alt håpløst og tomt, en dag kan jeg gå rundt og le av alt mulig og neste dag være taus og alvorlig.

Er ikke de fleste nettopp slik? - farget av sin egen mosaikk.»

 ASA

Min kommentar:

Asa var en av de aller hotteste gutta på sekstitallet. Jeg oppdaget gruppa 1 -2 -6 ganske tidlig.

Mine foreldre var ansatt på den lokale kinoen. Derfor fikk vi bladet filmjournalen rett hjem i postkassa. Og i tillegg til filmnytt var det vel så mye stoff om musikk, grupper og soloartister. Og det beste av alt. - Det var bilder, - store bilder. Ofte var det sånn at vi måtte samle på midtsidene for å få et riktig stort bilde. Jeg hadde selvfølgelig et stort bilde av gruppa 1–2-6 på veggen. 

Asa var frontfigur og en populær kar. Og så var han- jo fra Bodø. Jeg følte nesten jeg kjente han fordi jeg hadde et søskenbarn som bodde i Bodø, og hun påsto at hun hadde sagt hei til både Asa og flere andre gruppemedlemmer. Jeg har en mistanke om at dette var skryt, men hvem vet …..

Jeg likte Asa så godt, så da jeg i 1970 skulle ha mine 15 sekunder med berømmelse i form av en hilsen på radioens «Etter Skoletid - Ønskeplate», så var det nettopp Asa med «Rekkene» som var ønskeplata. Jeg husker at vi sto samlet rundt reiseradioen på den lokale matbutikken, «Arnoldbutikken». da programmetgikk på lufta. Det var stor stas å få lest opp navnet sitt på radio. Det kan helt sikkert sammenlignes med å være deltaker på et eller annet reality program i dag. Men det var et lite skår i gleden at da musikken starta, så var det en kunde som lurte på om vi ikke kunne skru ned lyden ………

Så til dags dato har jeg tatt igjen – om Asa kommer på radioen, - da skrur jeg opp lyden.

Denne skiva tåler godt at jeg skrur opp lyden. Vi får bl.a. et hyggelig gjenhør med "Vakre Vera".

Desverre fant jeg ingen klipp fra dette albumet på youtube, men vi tåler et gjenhør med "Rekkene".

KVELDENS FILM: RUSH

Fra platekompaniet.no

Den katastrofale krasjen i tyske Grand Prix på Nürburgring i 1976 var svært nær ved å drepe ham. Sterkt skadet og kraftig forbrent ble han fraktet med helikopter til sykehus, og man trodde ikke han ville klare seg. At han noensinne ville kjøre Formel 1 igjen, var utenkelig. Likevel, kun uker senere sitter Formel 1-kjøreren Niki Lauda (Daniel Brühl) igjen bak rattet, klar til å møte erkerivalen James Hunt (Chris Hemsworth) og forsøke å vinne 1976-verdensmesterskapet.
Actionfilmen Rush er satt til Formel 1-sportens glamorøse gullalder på 1970-tallet og basert på den sanne historien om sportslig rivalisering mellom den kjekke engelske playboyen James Hunt og hans metodiske motstander Niki Lauda. Historien følger deres svært ulike personlige stiler både på og utenfor banen, i den forbløffende 1976-sesongen der begge førerne var villig til å risikere alt for å bli verdensmester i en sport uten feilmargin. Der én tabbe betyr døden.
Kritikerroste Rush er regissert av Ron Howard (DaVinci-Koden, Cinderella Man, Apollo 13, Et Vakkert Sinn). Chris Hemsworth (Thor, The Avengers, Star Trek, Cabin In The Woods) spiller rollen som James Hunt og Daniel Brühl (Inglourious Basterds) er Niki Lauda.

Min kommentar:

Finns det noe mer kjedelig enn men som kjører rundt og rundt i timesvis? Denne filmen kunne vært en totimers seigpining av en annen verden. Men filmen griper tak i meg fra første minutt. Alt er riktig, - hårsveisen, klærne, musikken ja, alt er gjort pinlig nøyaktig. Jeg er tjue år igjen, og året er 1976.

Jeg var en av dem som digget Niki Lauda, syntes at Hunt var for sukkersøt, jålete og erkeengelsk.

Filmen gir oss en innblikk i sirkuset rundt kjørerne både på og av banen.

Så absolutt en severdig film.

Spenn sikkerhetsbeltet og kos deg.

Her finner du flmen på dvd og blu-ray

DAGENS BOK: LARS KEPLER – ILDVITNET

Forlagets omtale:

Et uhyggelig mord skjer på en institusjon for «vanskelige» tenåringsjenter. Ingen har sett noe. Ingen vil fortelle noe. Sporene fører Joonna Linna i retning av Vicky, som forsvant samme natt som mordet. Samtidig ringer det spiritistiske mediet Flora Hansen til politiet. Først vil hun ha penger for å snakke, snart ber hun dem bare desperat om å lytte.



Min kommentar:
Av og til leser man en bok som man vil skal vare evig. Keplers bøker varer nesten evig. Som lydbok har denne en spilletid på nesten 15 timer. Jeg diggerduoen bak psevdonymet Lars Keplers detaljrike tilnærming til gåten og løsningen. Ale disse detaljene gjør at jeg som lytter må skjerpe meg.
Den finske politimannen med de vakre grå øynene, Joona Linna, har blitt en mann etter mitt hjerte. Jeg fikk ikke helt tak i den mystiske politietterforskeren i første bok. Nå som jeg har kommet til bok nr 3, så er jeg fortapt. Men ettersom forfatterparet som står bak Keplernavnet broderer så mye ellers, kunne de godt gitt vår venn Joona enda flere egenskaper slik at han skiller seg ut fra andre krimhelter. Han blir nesten litt kjedelig når alt annet rundt han er så spennende og detaljert beskrevet. Jeg har nå lest de tre Kepler bøkene, men klarer ikke å rangere dem. Dette fordi de er så pass forskjellige. Sakene Joona må løse kan ikke sammenlignes. Dette gjør dem ekstra spennende.
Jeg anbefaler gjerne alle tre Kepler-bøkene, så kan du bedømme selv.

Her finner du boka som innbundet , lydbok på cd og nedlastning

KVELDENS FILM: CHRONICLE

Fra cdon.no:

Få med deg denne forbløffende historien om store krefter som går amok. Da tre venner fra videregående gjør en uventet oppdagelse, får de utrolige krefter som er hinsides det også de selv kan forstå. De flytter gjenstander med sinnet, knuser biler med tankekraft og lærer til og med å fly. Men i takt med at kreftene blir sterkere, blir ungdommens mørke sider mer fremtredende. Ufarlige skøyerstreker fører til stadig farligere påfunn, og livet deres kommer helt ut av styring.

Min kommentar:

Dette er ikke en film for halvgamle kjerringer som meg. Men for kidsa som lever sine liv gjennom dataspill og fantasy, så vil jeg tro at dette gir mening.

Filmen har fått gode anmeldelser, så den er nok en vinner for målgruppa.

Jeg lar meg imponere av de unge skuespillerne

Her finner du filmen på dvd og blu-ray

HVER GANG VI MØTES , Sesong 4

Dette blogginnlegget skrives mens programmet sendes. Jeg tar for meg låt for låt, lørdag etter lørdag. Jeg kommer IKKE til å kommentere antrekk og/eller sminke.

Klart for en ny sesong og mine forventninger er på topp. Se bare på det mannskapet som stiller i år.

Inger Lise Rypdal

Silje Nergard.

Aqua Lene

Thom Hell

Jonas Fjeld

Bjarne Brøndbo

OnklP

Dette blir gøy, ....og fint.

Første kveld. Bjarne Brøndbo.

Hele Norges kosebamse som kanskje er mest kjent for å benytte enhver anledning til å vide fram sin kraftige overkropp. Han er også kjent for å ta til tårene ganske ofte. Jeg mener å ha lest eller hørt at Åge Aleksandersen en gang har sagt at «Bjarne e deinn einasten æ kjeinne så kainn gråt ta ei heilt aillminnele værmeilling».

Jeg vet at Bjarne er så mye mer enn vokalist i D.D.e. Han er utrolig musikalsk, og har en mye større stemme enn hva som kommer fram sånn til vanlig. Jeg håper og tror at hele Norge oppdagen dette etter hvert som Bjarne får vist jeg fram i vinter.

Silje Nergaard: «Rai rai!»

Silje synger country. Det var overraskende. Hun bærer litt preg av at hun beveger seg i ukjent farvann. Men med DDEs største partysang så er festen i gang.

Thom Hell: «Det går likar no»

Det går bedre nå, synger Thom Hell. Og Thom tror på det han synger. Dette er langt fra originallåta. Men er det ikke det som er meningen med hele dette konseptet. Låta er fin den.

Jonas Fjeld: «E6»

Denne blir jeg aldri lei. Husker godt første gangen jeg hørte den. Var på tur hjem på sommerferie, og kjørte... ja, selvfølgelig E6.

Jeg tror at Jonas Fjeld kunne tatt hvilken som helst melodi og fått meg til like den. Rett og slett fordi Jonad Fjeld har en signatur som han stempler på hver eneste melodi han fremfører. Denne låta kler Fjelds signatur veldig godt.

Lene Nystrøm: «Rompa mi»

Overrasker meg ikke at Lene presenterer kveldens eneste rockelåt. Dama er rocka. Gleder meg til å bli litt bedre kjent med henne. Desverre drukner Lenes stemme litt.

Nå ar jeg hørt låta på Wimp, og der kommer Lene stemme fram. Låter slettes ikke ille.

OnklP: «Vinsjan på kaia»

Å, som jeg gleder meg. Men jeg ble, i likhet med Bjarne Brøndbo, overraska. Jaggu er du modig, OnklP. Du stiller deg opp naken på første forsøk. Du presenterer låta med en ydmykhet som må røre noen og enhver. Å du lykkes.

Inger Lise Rypdal: «Det umulige e mulig»

Å Inger Lise ... Dama jeg har digga siden 1968. Du overbeviser på første forsøk. Du kan gjøre hvilken sang som helst til din egen. Genialt å gjøre teksten om til Totendialekt. Jeg vet ingen artist som er så allsidig som deg. Du gjør det umulige mulig. Fastastisk avslutning på en fin kveld.

Kveldens aller beste opptreden.

 

Andre kveld. Aqua Lene.

Aqua Lene er Norges ultimate popdronning. Ingen er vel i nærheten av å ha hatt sånn suksess som denne jenta. Og da slår selvfølgelig Janteloven til. Og den slår hardt. Det har Lene smertelig fått erfare. Men denne jenta provoserer nettopp fordi hun er irriterende dyktig, både som vokalist og skuespiller. Jeg håper at Lene gjennom dette programmet får vist hvem hun er. Det skulle ikke forundre meg om dama får et skikke comeback. I så fall er det vel fortjent.

Jonas Fjeld – «Dr. Jones»

Selvfølgelig må Dr Jonas Fjeld ta Dr Jones. Og selvfølgelig gjør han en bluegrassversjon av låta. Trygt og godt. Det låter bra.

Thom Hell – «Cartoon Heroes» ,

Mr Hell har sin egen sound, uansett. Denne låta lyder soft og godt i øregangene. Nydelig.

Silje Nergaard – «Barbie Girl»

Silje overrasker igjen. Denne gangen ikler hun seg bastskjørt og tar den poplåta som ga oss gnagsår i øra med seg til sydligere breddegrader og presenterer den i en bossanva versjon. Og det går opp for meg. Barbie Girl er ei fordømt bra låt.

OnklP – «It’s Your Duty»

Kjære OnklP. Du er virkelig et friskt pust denne sesongen. Du bearbeider en heller naiv tekst og får litt fornuft inn i verselinjene. Det kan se ut som om du blir årets «vinner».

Bjarne Brøndbo – «Skrik»

Så fikk Bjarne bevist at han kan mer enn å hoppe opp og ned i bar overkropp, og det på første forsøk. Han er vel den mest følsomme mann som noen gang er vist på en 55 tommers flatskjerm.

Må kanskje legg til at «skrik» på trøndersk/helgelending betyr å gråte. Da behøver jeg vel ikke å si mer.

Inger Lise Rypdal – «Back To The 80’s»

Flott partysang avslutter denne kvelden. Her kjenner vi inger Lise igjen fra sytti-og åttitallet. For en energi den dama har.

Kveldens beste.

 

Tredje kveld: Jonas Fjeld

Jeg har selvføgelig alle platene med Jonas Fjeld i platehylla. Helt fra han titulerte seg som Doctor og hadde maling i trynet, og til den voksne herren han fremstår som i dag. Det har vært en spennende reise å førge Jonas fjeld fra tidlig syttitall og til dags dato. En solid og varm artist som alltid leverer.

Inger Lise Rypdal - «Drammen i regn»

Inger Lise gjør låta mystisk. Ser for meg at dette kunne vært musikken til en spenningsfilm fra- ja, nettopp Drammen. Jeg blir imponert over Inger Lises utrolig tydelige tekstuttale. Snakk om formidling.

Thom Hell – «Hun kom som en engel»

Hell gir oss en Neil Young-aktig variant av denne låta. Morsomt å registrere kontrasten mellom Jonas Fjelds litt harde tekstuttale og Thom Hells myke uttale. Dette er soft som kleenex og utrolig vakkert.

OnklP  - «Engler i snøen»

Så langt fra originalen, men likevel så fint. Og det tror jeg Jonas Fjeld syntes også. Tv-bildene lyver ikke. Husk Jonas Fjeld var også en rebell av sin tid. Jeg vare nevner Dr Fjeld and His Rock And Rolf Band. Det var tøffe greier.

Igjen godt jobba, OnklP.

Lene Nystrøm – «The Bells Are Ringing For You Now»

Lenes beste opptreden hittil. Stemmen hennes passer utmerket til denne låta. Og så er det svært hyggelig at noen tas en av låtene fra tida før Jonas inngikk partnerskap med Ole Paus. Dette likte jeg.

Bjarne Brøndbo – «Bli hos mæ te dagen kjæm («Till The Morning Comes»)

Hvem ville trodd at trøndersk enger seg bedre enn engelsk? Bjarne har en utrolig formidlingsevne. Han byr på seg sjøl – altid. Og med en slik porsjon ærlighet så blir det bra.

Mange sier at Bjarne tar stor plass. Men det er en grunn til at han tar stor plass. Litt av det ser vi her. Han går virkelig «all in» , og da må vi andre stoppe opp og lytte.

Silje Nergaard – «Tordensky»

Nok en gang overrasker Silje. I kveld befinner hun seg i et crossover landskap mellom visesang og pop. Og det kler virkelig denne sangen som er en av de aller vakreste kjærlighetssanger som noen gang er skrevet.

 Kveldens beste.

Fjerde kveld: OnklP.

OnklP er årets ungdomsalibi. Jeg har fulgt han siden jeg hørte Kjendisparty for noen år siden. Pål skriver fllotte, ærlige tekster. Jeg tror at han er en av rapperne som vil overleve i mange, mange år. Jeg liker svært godt resultatet av samarbeidet med rockegruppa Oslo Ess.

Tante Torill er forelska i OnklP. Desverre så er jeg tredve år for gammal. Men pytt pytt... musikken hans kan ingen ta fra meg.

Bjarne Brøndbo: «Fredag»

Ingen kan skape sånn feststemning som Bjarne. Men Onkl Ps fredag er på alle måter milevis unna Bjarnes fredag. Dette får vi bevist i kveld. OnklPs frdag er (har vært) å ta for seg av alt som er gratis (ifølge han selv), mens Bjarnes fredag ofte er preget av trekkspill. Så derfor blir jeg ikke så veldig overrasket over at Bjarne tar med seg trekkspill inn i låta. Men istedet for å presentere en trønderrockversjon, så gir han oss et Balkan/sigøynerinspirert festfyrverkeri, med en touch av Kaizers trampeorgel. Godt gjort, Bjarne. Nå kan festen begynne.

Jonas Fjeld: «Du eller jeg»

Jonas Fjeld kler virkelig den knallrøde elgitaren. Det er så gøy når den melankolikeren legger fra seg kassegitaren og drar på litt. Jeg har som tidligere nevnt fulgt denne mannen fra han var Doktor, dvs tidlig syttitall. Den gang han var en rå rocker. Godt å se at han henter fram gamle kunster.

Inger Lise Rypdal: «Glir forbi»

For ei dame. Hun tar alle utfordringer og leverer mesterlig, gang på gang. Det er få som kan levere med en slik inderlighet som Inger Lise. Denne dama har jo vært skuespiller, både på teaterscenen og på filmlerretet. Dette er sikkert til hjelp når hun skal tolke andres låter. Synes dette kommer fram under fremførelsen av «Glir forbi». En låt hun så absolutt gjør til sin egen. Her var det like før den tøffe OnklP fikk tårer i øya. Ser ikke bort fra at dette blir en av de låtene vi vil minnes fra årets HGVM.

Thom Hell: «Uten grunn»

Thom er, som vanlig, den flinkeste gutten i klassen. Men om vi husker litt tilbake, så fremsto ofte de flinkeste guttene som litt kjedelige. De overraska sjelden. Du kunne alltid stole på dem. De var trygge og feilfrie. Vi jentene var ikke så begeistra. Vi likte de tøffe gutta bedre. Men av og til så glimtet «nerdene» til. Da de ble så pass voksne at de fikk litt alkohol under vesten, så kunne de slippe seg litt fri og overraske. Det kan nesten virke som om Thom Hell har litt under vesten i kveld. Han slipper seg løs, og det kler han. Håper han fortsetter slik. For han er en fantastisk musiker. Men i dette konseptet må han satse 100% på formidling. Thom kan bli litt for mye fokusert på arrangement og teknikk. Håper Thom finner fram til den artisten han viste under «Korslaget».

Silje Nergaard: «Panderosa»

Endelig skal vi få høre Silje synge Rock n'Roll. Men hun drar også i likhet med Bjarne til Balkan. Dette er jo ikke så langt fra originalen da. Men hvorfor tørr ikke Silje å presentere låter i sin verden, - jazzens verden. Det tror jeg hun ville tjent på. Selv om vi i kveld får en skinnflat, rå tango så tror jeg du kan så mye mere. Silje leverer jo alltid uansett, men våg å slå ut håret litt. Har du ikke lært noen ting av å turnere med Velfjordinger?

Lene Nystrøm: «Myk landing»

Endelig viser Lene hvem hun er. Vi som har sett og hørt Lene siden tidlig nittitall vet at hun er så mye mer enn den sukkesøte Barbiejenta. Dette passer Lene langt bedre. Hun kler rollen som en noe rampete guttejente. Legg merke til at Lene hittil har levert rein og rå Rock'n Roll.

Kveldens beste.

Femte kveld: Silje Nergaard

Silje Nergaard.  Jeg tror ikke at folk flest er klar over hvor stor denne jenta er. Det er faktisk 

25år siden hun slapp sitt første album.  Jeg har hatt gleden av å se og høre Silje "Live" ved flere anledninger.  Men konserten som Brønnøy Jazzforum arrangerte for et par år siden er den absolutt beste opplevelsen.jeg har hatt. Jeg er spent på hvodan de andre artistene vil beghandle og fremføre Siljes låter.

 

OnklP – «Tell Me Where You’re Going»

Oi, oi, oi, OnklP, OnklP. Du blir bare bedre og bedre du. Men hvorfor har du ikke mere tro på at det du gjør er bra. Du er så ydmyk, og behandler alle låter med respekt. Det virker i hvert fall slik når du hver eneste gang spør kveldens artist «Var det innafor»? Og du virker bli like glad hver gang når folk, med god grunn, roser arbeidet ditt. Du fortjener all den ros du kan få.

Siljes låt klarer OnklP å snu helt på hodet. Han har nok en gang skrevet en flott, men mørk tekst. Denne gutten er rett og slett en poet.

Jonas Fjeld – “Be Still My Heart”

Lurt av Jonas Fjeld å kontakte sin andre halvdel Ole Paus for å få snekra den norske teksten til denne låta. Her er Fjeld i kjent og kjær stil. Han er trygg og god.

Thom Hell – «Keep On Backing Losers»

Denne låta kunne nesten vært skrevet til Thom Hell. Det at vi får denne følelsen er fordi Thom har bearbeidet låta godt, og fremfører den som sin egen.

Godt gjort.

Inger Lise Rypdal – «Dreamers At Heart»

Endelig kommer souldronninga Inger Lise fram nøyaktig slik hun låt i 1984. Jeg husker konserter med soulbandet Chipahua hvor bl.a. Inger lise sang fletta av oss. Inger Lise er en utrolig artist. Hun mestrer alle sjangre, og går på alle oppgaver med respekt for materialet.

For en artist, sier jeg bare.

Lene Nystrøm – «Lullaby To Erle»

Før Lene fikk framført sitt bidrag denne lørdagskvelden fortalte Silje sin sterke historie som på en dramatisk måte er knyttet til denne nydelige låta. Lene er modig som velger en så pass personlig låt. Men hun gjør det med stil.

Bjarne Brøndbo – «En og en»

Her er Bjarne langt unna sitt kjære D.D.E. Men det er ikke så overraskende for oss som har fulgt Bjarne tett. Han er en habil sanger med en stemme som rommer mye. Han har jo gitt ut plate med salmer, noe som er langt langt unna «Rompa mi». Siljes låt i norsk språkdrakt er en vakker avslutning på kvelden.

 Ang. kveldens beste blir det i kveld delt førsteplass mellom OnklP og Inger Lise. Jeg oppfatter det slik a de trives godt i hverandres selskap, så de tåler nok å stå litt trangt oppå toppen av seierspallen.

 

 

Sjette kveld: Thom Hells kveld.

Thom Hell er en fullkommen musiker. Han er å mange måter Norges Neil Young. Det er et kvalitetsstempel. Utad så fremstår han sjenert og tilbaketrukket, men likevel så smyger denne vakre musikken seg under huden på publikum.

Silje Nergaard: «Love Is Easy»

Selvfølgelig passen Thom Hells låter perfekt til Silje. Hun gjør en lett og luftig versjon av denne låta. Kanskje det er forutsigbart, men hvorfor endre på en vinners oppskrift. Nydelig er det.

Lene Nystrøm – «So You’re Leaving»

Jeg er usikker på om Lene kjente denne låtas historie. Det kunne virke som om hun nesten ble litt skremt da Thom fortalte om det triste bakteppet til denne sangen. Thom selv var ikke gamle karen da han skrev denne til en begravelse. Men til tross for denne alvorlige introen så synes jeg Lene løser oppgaven godt. Kanskje en av hennes beste opptredener hittil. Godt å se at rockejenta Lene også mestrer melodiøse, vakre låter. Denne legges til på min personlige spilleliste på Wimp.

Det er tre kandidater til kveldens beste, Lene, Inger Lise og Onkl P.

Har diskutert med meg selv, og kommet frem til at kveldens vinner er: ..........(Trommevirvel)....... Lene.!! Fordi det er hennes beste opptreden hittil.

OnklP - «All Good Things»

OnklP, - du er kongen uansett. Nå er du bare en liten halvmeter unna å ha vunnet hele kongeriket. Igjen har du laget en god norsk versjon. Låta klinger godt i mine ører, men så er jo jeg allerede en av Onkelens aller største fan da.

Inger Lise Rypdal – «Over You»

En kan gi Inger Lise hva som helst. Hun presterer og presenterer gang på gang. Hun har en unik erfaring og er så sikker, så sikker. Hun har en egen evne til å gripe oss uansett hva hun gjør. Jeg er målløs. Akkurat i denne låta minner hun litt om artisten Charlene som hadde en landeplate med låta «I've never been to me» en gang på åttitallet. Men framfor alt er hun Inger Lise, dronninga fra Toten. Det er nesten synd at vi ikke skal få høre henne neste lørdag.

Jonas Fjeld – «Tired»

Igjen gjør Jonas Fjeld en låt til sin egen. Det er noe underlig med herrene Fjeld og Hell. De er så like, og har så mange parallelle opplevelser at det er nesten mystisk. Det er nesten så jeg er fristet til å spekulere på om ikke Jonas Fjeld har turnert på Sørlandet i unge år? Men på den annen side så hevdes det at vi alle har en tvillingsjel der ute et sted.

Bjarne Brøndbo – «Take Me Over»

Om man putter Thom Hell og Bjarne Brøndbo i ei gryte, og tilsetter en liten dæsj med Dire Straits/Mark Knopfler så får man en helt særegen stil. Dette Bjarne serverer her er rock 'n' roll og partymusikk til tusen. Bjarne trives, og det gjør vi også.

Kveldens beste:

Inger Lise Rypdals kveld:

Inger Lise Rypdal. Det meste er sagt og skrevet om denne dama. Jeg husker henne fra «Romeo Og Julie» toppet hitlistene, fra utallige fjernsynsopptredener i sorthvitt. Husker spesielt et program hvor hun og kjæresten Terje Rypdal ble intervjuet. Å de var så kule, så laidback. Mener at de snakket noe om en banan. Men jeg kan selvfølgelig huske feil. Men det jeg er sikker på, er at programmet fikk massiv kritikk. Men det tror jeg overhodet ikke Inger Lise brydde seg om. Hun var vel vår første opprørske syngedame.

Jonas Fjeld: «Romeo og Julie»

Veldig uvant å høre en mannstemme fremføre denne låten. Jonas Fjeld er på flørter'n der han gir oss en versjon i sambatakt. Jeg blir begeistret og lar meg forføre.

Lene Nystrøm: «Jeg fant min frihet»

Antrekket røper at Lene skal fremføre rock'n'roll. Hun våger til og med å endre litt på refrenget. Ja, og så synger hun på engelsk. Det er greit det Lene, - ettersom det er deg.

Silje Nergaard: «Regn»

Selvfølgelig måtte Silje synge «Regn», åpningslåta fra Inger Lises LP «Fra 4 til 70». Ei skive jeg spilte forderva da den kom i 1973. Låta passer Silje godt. En fin opplevelse.

Bjarne Brøndbo: «I mitt liv»
Like selvfølgelig som at Silje skal synge «Regn» er det at Bjarne skal synge «I mitt liv». Igjen lager han en trøndersk versjon. Dette er trygt og godt for Bjarne. Han byr jo på seg selv, - alltid. Men jeg tror faktisk at mange i løpet av denne serien har oppdaget at Bjarne faktisk kan synge. Han har en særegen flott stemme. Det er litt trist at mange oppfatter han som en rølper som står i bar overkropp og lirer av seg sanger om rompa si og bakrus. Jeg håper inderlig at et program som HGVM kan bidra til å fjerne fordommer mot de ulike musikktyper.


OnklP: «Fru Johnsen»
Jeg tror at «Fru Johnsen» kan bli Årets «Sommerfugl». OnklP måtte jo få denne låta, og han lager, som alltid, en fantastisk tekst. Jeg tror nok at om Inger Lise og OnklP hadde tilhørt samme generasjon så hadde de vært en perfekt match. Begge var/er opprørske, og de har en god del til felles.


Thom Hell: «En spennende dag for Josefine»
Det er et tankekors at denne låta er like aktuell i dag, mer enn 40 år etter at Benny Borg skrev teksten til denne låta. Thom Hell klarer å tilføre akkurat passe sårhet. Han regulerer også tempo og rytme slik at vi er nødt til å ta budskapet innover oss. La oss håpe at dette er en uforståelig tekst om nye 40 år.

Kveldens beste.

 

DUETTER:

Lene Nystrøm/OnklP: «Kjendisparty»

Jeg har alltid digga låta, helt siden jeg hørte Dag Spantells versjon. Jeg husker også OnklP & Jaa9. Litt for dominerende komp kanskje her i Lenes versjon, men etter å ha hørt låta på Wimp så fikk jeg med meg teksten også. Kanskje ikke det beste OnklP har skrevet, men dette er uansett ei partylåt som setter standard for lørdagskvelden.

Silje Nergaard og Jonas Fjeld: «Når vi deler alt»

Det er nesten umulig å høre denne låta uten å gråte en skvett for Hilde Heltberg. Vi mistet henne så alt for tidlig. Jeg tror nok Hilde vil smile om tonene fra denne duetten når henne i kveld.

En flott og verdig fremføring.

Bjarne Brøndbo/Inger Lise Rypdal: «Sønnavindsvalsen»

Bjarne og Inger Lise gir oss en trivelig stund for alle generasjoner. Dette fungerer fra barnehagen til gamlehjemmet. De fremfører låta med hertet utapå kofta. Jeg liker måten de har bygd opp låta på. Ei fin vise, - rett og slett. N'Alf ville vøri stolt ta dekk.

Lene Nystrøm og Thom Hell: «Turn Back Time»

Å, dette var et hyggelig gjenhør. Hadde nesten glemt denne låta, helt til jeg hadde et gjensyn med filmen «Sliding doors» for noen uker siden. En koselig film, og låta er som skreddersydd. Den virker også være skreddersydd til Lene og Thom. Dette var harmonisk og fint.

Silje Nergaard/Thom Hell: «Det fine vi hadd sammen»

Jeg har hørt mye DDE opp gjennom åra. Men det har stort sett vært på fest eller i bil. Men jeg har aldri lagt merke til hvor fin denne låta egentlig er. Låta kledde virkelig denne akustiske nedstrippa versjonen. Vakkert er det .... og Bjarne gråter, - og det gjør jeg også.

Inger Lise Rypdal/Jonas Fjeld/Bjarne Brøndbo: «Liv laga»

Så er det slutt. Og denne trioen gir oss virkelig en festlåt som passer ypperlig. En fresk avslutning på nok en sesong av TV2s kanskje beste underholdningsprogram. Det merkes at det er mye rutine på scenen. De viser alle sine særtrekk, Bjarne med trekkspill, Inger Lise med soul i stemmen og Jonas Fjeld henter fram rockefoten.

Takk for i år.

Jeg gleder meg allerede til neste år.

Dette er mitttil mannskap for neste år #TV2, #HGVM .

Jahn Teigen, Bjørn Eidsvåg, Hans Rotmo, Maria Mena, Admiral P, Kari Bremnes, Ingrid Olava,

På reservebenken: Rita Eriksen, Åge Aleksandersen, Morten Harket.

FRA PLATEHYLLA: HØST – HARDT MOT HARDT.

1976/1991. PAN RECORDS. PALP 04

Høst fra Indre Østfold debuterte i 1974 med På Sterke Vinger, et norskspråklig album som med imponerende resultat blandet hardrock og prog. To år senere kom oppfølgeren, som blandet den tunge progrocken med symfoniske atmosfærer - på enkelte av låtene hadde de med seg et lite orkester. Hardt Mot Hardtr et melodiøst og rytmisk album, med fengende riff og imponerende vokal av Geir Jahren.

Dessverre har jeg mistet min plate som jeg kjøpte i 1976, så inntil videre må jeg ta til takke med dette eksemplaret fra en reissue fra 1991.

Men musikken er heldigvis den samme, tunge rock som treffer oss i magan. Vi var nok litt overraska over at et rockeband på den tida lagde norske tekster, men etter hvert så ble det veldig kult (selv om det ordet ikke fantes på syttitallet). «Nå kan også de intellektuelle digge norsk rock» skrev en musikkjournalist. Jeg vil tro han sikta til tekstene. På denne skiva siteres selveste Oscar Wilde.

Personlig så anser jeg denne plata som en av de aller beste norske rockeskiver gjennom tidene.

Anbefaler deg å låne øre til gruppa Høst, selv om nå kalenderen viser at det bærer mot vår.

SPLITTER NY VINYL: EMILIE NICOLAS – LIKE I'M A WARRIOR

2014. Columbia / Sony. 88875002061

Fra platekompaniet:

Ut av intet dukket Emilie Nicolas opp i 2013. Allerede før utgivelsen av hennes første album, ble hun utropt til en av Skandinavias store, nye stjerner - ikke minst takket være singler som "Nobody Knows", "Grown Up" og DumDum Boys-coverlåta "Pstereo". Debutskiva Like A Warrior beviser at de høye forventningene var berettigede. Nicolas' stemningsfulle electropop bølger fram og tilbake mellom (ofte minimalistisk) melankoli og pulserende, mektige topper, alltid med hennes vakre vokal som naturlig midtpunkt i det detaljerte lydbildet.
Allerede nevnte "Nobody Knows" ble en favoritt blant fansen da den lå i demoversjon på Soundcloud. Her er låta - som er skrevet av Emilie Nicolas selv - innspilt på nytt. Den er produsert av Eivind Helgerød, Emilie Nicolas, Nicolay Tangen Svennæs og Anders Opdahl, samt mikset av Lasse Mårtén og mastrert av Chris Sansom i Propeller Mastring.

Min kommentar:

Det er ikke hverdagskost at et samlet pressekorps triller yatzy når ei norsk jente slipper sitt debutalbum. Men i dette tilfellet er det vel fortjent. 

Jeg har nå hørt gjennom skiva flere ganger. Stemmen til Emilie er en mellomting mellom Enya, Susanne Sundfør, med et snev av Bjørk.

Men det morsomste av alt var at mens jeg spilte gjennom skiva for siste gang, så var jeg borte i platehylla for å finne en ny cd. Valget falt på et samlealbum med Nina Simone. Så setter jeg meg for å lese anmeldelsen av albumet i «Gaffa», og der står det skrevet at Emilie har «vokallinjer tuftet på Nina Simone».  Tilfeldig?  Tja, kanskje.  Opplevelsen av musikk er jo ofte preget av assosiasjoner og gjenkjennelse.  Men selv om jeg sammenligner denne norske artisten med mere kjente stjerner, så står hun trygt på egne ben.  Lån gjerne øre til Emilie, så skjønner du hva jeg mener.

God fornøyelse !

Her dinner du musikken på vinyl og cd

FRA VINYLHYLLA: CARL HJALMBY – LA MEG HA MINE DRØMMER I FRED.

1976. TALENT TLS 3011.

Er det ikke rart? Når du tar fram ei plate som du ikke har spilt på bortimot 40 år, så er det omtrent som å hilse på en gammel venn. Man blir litt lettere til sinns, mens gode minner strømmer på.

Carl Hjalmby var en populær kar på syttitallet. Ryktene sa at han haade levd et hardt liv. Han ble kalt «Den syngende uteligger». Men om jeg husker riktig så var han en av de aller første av de som levde litt på siden av A4 livet som klarte å oppnå en viss form for respkt blant publikum. Han ble uansett en viktig røst for dem han identifiserte seg med. Hun turte å stå fram som den han var, og publikum trykket han til sitt bryst. Han presenterte seg som visesanger, men hadde mange flere instrumenter på sine låter enn den enkle gitaren vi var vant til fra seksti- og syttitallets visesangere. Det svingte mer av denne musikktypen, som var en god miks av vise, pop og country. Vi likte det dengang, og jeg liker det litt enda

Uansett ... et artig gjenhør.

 

KVELDENS FILM: ISKARIOT

Fra Platekompaniet

Valle (JACOB ERICSSON) og Mona (HELENA AF SANDEBERG) lever et harmonisk liv sammen med sin datter, helt til Valles yngre bror Adam (GUSTAF SKARSGÅRD) dukker opp. Han er narkopusher i Stockholms underverden og ligger særdeles tynt an. Han har en stor gjeld til gangsterbossen Masen (MICHAEL NYQVIST) etter at han ble fraranet et stort parti med kokain til en gateverdi på flere millioner.
Gjelden må nedbetales umiddelbart, hvis ikke er han en død mann. Adam ser ingen annen utvei enn å gå til sin bror Valle for å få hjelp, men Valle har lovt seg selv og sin familie om å ikke bli innblandet i brorens narkoaffærer. Tilslutt ser han seg nødt til å stille opp for broren og går med på å stille som kausjonist. Idet ting ser ut til å ordne seg skyter Adam en av Masens håndlangere. Det som i starten så ut som en liten misforståelse utvikler seg til et spill på liv og død, og hvor Valle innser at nærheten til sin bror er sterkere enn døden.

Min kommentar:

Jeg lar meg nok en gang forundre over at de råeste bandittene ofte lever en dobbeltliv med famile, jobb og gangstervirksomhet. Vel er denne typen film en fiksjon, men er det virkelig mulig at kvinnene i disse filmene enten er så dumme at de ikke skjønner noen ting, eller så godtar de alt bare de forsynes med materielle goder. Nettopp derfor irriterer jeg meg grønn hver gang jeg ser slike filmer. Dette er en typisk svensk film hvor råskap, hevn og blod dominerer. Ikke en gang unge Skarsgård klarer å løfte denne filmen.

SPLITTER NY VINYL: ASKIL HOLM – MIDT I STARTEN AV LIVET

2014. Vemundvik Plateproduksjon‎– APLP016 

Fra decibel.no:

Singer-songwriter Askil Holm er for tiden aktuell med nytt album. Albumet skildres som en «kjærlighetserklæring til de første famlende stegene man tar inn i en mer harmonisk voksentilværelse», og dveler ved temaer som oppstår i denne prosessen.

Albumet blir en påminnelse om å ikke ta de små tingene forgitt og at livet er kort. Det minner deg på de du hadde før og de du har nå. Hva som er viktig og hvor du må prioritere.

Min kommentar

«Det var en gang» Ja, slik startet også eventyret om Askil Holm. Askil var den ukjente artisten, som i tillegg til Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes og Espen Lind dannet supergruppa som fikk det uoffisielle navnet «De Nye Gitarkameratene». Så ukjent var denne karen at et av de beste samtidige humornummer var «Kem F*** E Askil Holm»

Men i dag vet de fleste hvem denne joviale trønderen er. Musikalsk står han fjellstøtt på egne ben.

Du overraska meg litt med dette albumet, Askil. Med det forrige albumet i bakhodet hadde jeg forventa noe mer i retning «Trønderrock, og så drar du i gang skiva med noe tilnærmet C & W, før du serverer variert musikk i de sporene som følger. Men alt i alt er det når du nærmer deg den trygge Trønderrocken at jeg får de beste opplevelsene. Jeg personlig er litt skuffa, fordi jeg vet at du kan så mye mye mer. Kanskje trønderdialekta blir litt overtydelig til din musikk, og at du derfor skal holde deg til engelsk. Jeg vet ikke, men jeg lurer på om ikke «Without You» låter bedre enn «Uten Dæ».

Her finner du musikken på vinyl og cd

KVELDENS FILM: STOKER.

Fra Platekompaniet:

Oscar-vinner Nicole Kidman, Mia Wasikowska og Matthew Goode har hovedrollene i dette gåtefulle, mørke og vakkert utførte thrillerdramaet regissert av den kritikerroste filmskaperen Park Chan-Wook (Oldboy).
Etter det tragiske dødsfallet til sin far, møter India Stoker sin karismatiske onkel, Charlie, som hun aldri visste eksisterte. Når han flytter inn til India og hennes ustabile mor, blir de begge tiltrukket av hans sjarmerende og beroligende oppførsel. Men det blir snart klart at Charlies ankomst ikke var noen tilfeldighet, og at de sjokkerende hemmelighetene fra fortiden hans kan påvirke Indias fremtid ... eller knuse den fullstendig.
Stoker var den siste filmen Tony Scott (True Romance, Top Gun) produserte før han døde. Manuset er skrevet av Wentworth Miller, best kjent for rollen som Michael Scofield i Prison Break.

Min kommentar:

Det er ikke så ofte jeg ser denne typen film lenger. Og det er en stund siden jeg så evigunge Nicole Kidman. Hun er like iskald som alltid. Det er litt skummelt med skuespillere som ikke eldes. De ser prikk like ut, tiår etter tiår. Uhyggen med Nicoles utseende står i stil med filmen. Her er stemningen skummel, og personene blir verre og verre. Dette er en komplisert sjanger. Det er vanskelig å finne en ny vri i handlingen. Som publikum har vi sett det meste før, og blir ikke overrasket lenger. Det skjer ikke denne gangen heller. Det blir dessverre altfor forutsigbart…… 

Og så er jeg livredd for at dukken Nicole  skal knuse.

Her finner du filmen på dvd og blu-ray

DAGENS BOK: LARS KEPLER – PAGANINIKONTRAKTEN

Forlagets omtale:
En generaldirektør med ansvar for svensk våpeneksport, blir funnet hengt i sin leilighet på Østermalm. Samtidig blir en ung kvinne funnet druknet om bord på en fritidsbåt som driver rundt i Stockholms skjærgård. Et fotografi blir bindeledd mellom de to sakene, men politimann Joona Linna må jobbe hardt for å finne andre spor som belyser de uforklarlige dødsfallene. Han får god hjelp av Saga Bauer, og sammen retter de snart oppmerksomheten mot en problemløser og yrkesmorder. Sentralt står kynisk kriminalitet i kjølvannet av internasjonal våpeneksport. Bokens tittel er inspirert av fiolinvirtuosen Paganini. Ifølge myten fikk Paganini sine evner etter å ha inngått en kontrakt med djevelen. I Paganinikontrakten møter vi mennesker som stilles overfor grunnleggende moralske dilemmaer, og som forholder seg til dem på høyst ulik måte. Resultatet er en velskrevet, dramatisk krimroman med samfunnskritisk brodd og stor underholdningskraft.

Min kommentar:

Så har Lars Kepler nok en gang gitt oss en skikkelig «pageturner»., - en bok som er umulig å legge fra seg. Vi blir dratt inn i en heseblesende karusell som snurrer fortere og fortere. Det er bare å klamre seg fast mens spenningen og adrenalinet stiger. Men denne karusellturen blir i lengste laget for meg. Det skjer mye underveis. Ja, nesten for mye. Det blir mange personer å forholde seg til etter hvert, og selve handlingen har mange avstikkere og omveier. Ikke alle er like viktige for løsningen av gåten. Vi får mye unødvendig informasjon, slik at mye av utfordringen ligger å sortere hva som er viktig.

Jeg går fremdeles ikke helt i takt med den noe sære finske politimannen. Han tar en del merkelige avgjørelser. Men kanskje det er nettopp dette forfatteren vil skal være Linnas særtrekk.

Forfatteren ja, - jeg vet selvfølgelig at de er en par som skriver under pseudonym. Kanskje det er årsaken til at boka virker ha litt for mange sider. Denne gangen skal jeg prøve meg på terningkast. Jeg gir en god fir'er.

Terningkast 4,5

Her finner du boka som pocket , lydbok  og for nedlastning