 |
2014. WARNER MUSIC NORWAY AS .
5054196273019 .
|
Fra platekompaniet.no:
Etter tre studioalbum produsert av Kåre
Vestrheim, inntar Marit Larsen for første gang produsentrollen selv.
Resultatet er fjerdealbumet When The Morning Comes, anført av
den fengende singlen "I Don't Want To Talk About It".
Etter forrige plate, Spark (2011), følte Larsen følte seg klar for noe nytt. Da muligheten til å tilbringe tid i Nashville dukket opp i 2013, lot hun seg ikke be to ganger. Planen var å endelig spille inn det folkalbumet hun har syslet med på si gjennom hele solokarrieren, inspirert av forbilder Gillian Welch, Patty Griffin og Dave Rawlings Machine. Men så gikk det ikke helt sånn. I stedet opplevde hun en kreativ forløsning i møte med et ungt og svært produktivt musikermiljø. Den vellykkede skriveprosessen fikk henne til å tenke det kunne være en idé å også spille inn albumet i utlandet - og det var jakten på en amerikansk produsent som fikk henne til å innse at hun like gjerne kunne ta jobben selv. At hun selv måtte sitte ved roret, ha en visjon og være til stede i alle ledd av prosessen.
I arbeidet med albumet har Marit Larsen forsøkt å strekke seg bort fra det søte hun forbindes med som artist. Akustisk gitar og strykere er holdt tilbake, og hun har jobbet en hel del med stemmebruken - blant annet ved å være mer bevisst på at det faktisk er hun som skal synge låtene når hun har skrevet dem. Et personlig høydepunkt ble arbeidet med trommeslager Matt Chamberlain, Marits "største trommishelt i hele verden", som spiller på plater hun har hørt på hele livet (Fiona Apples, blant annet). Coldplays strykerarrangør Davide Rossi bidrar også på albumet.
Etter forrige plate, Spark (2011), følte Larsen følte seg klar for noe nytt. Da muligheten til å tilbringe tid i Nashville dukket opp i 2013, lot hun seg ikke be to ganger. Planen var å endelig spille inn det folkalbumet hun har syslet med på si gjennom hele solokarrieren, inspirert av forbilder Gillian Welch, Patty Griffin og Dave Rawlings Machine. Men så gikk det ikke helt sånn. I stedet opplevde hun en kreativ forløsning i møte med et ungt og svært produktivt musikermiljø. Den vellykkede skriveprosessen fikk henne til å tenke det kunne være en idé å også spille inn albumet i utlandet - og det var jakten på en amerikansk produsent som fikk henne til å innse at hun like gjerne kunne ta jobben selv. At hun selv måtte sitte ved roret, ha en visjon og være til stede i alle ledd av prosessen.
I arbeidet med albumet har Marit Larsen forsøkt å strekke seg bort fra det søte hun forbindes med som artist. Akustisk gitar og strykere er holdt tilbake, og hun har jobbet en hel del med stemmebruken - blant annet ved å være mer bevisst på at det faktisk er hun som skal synge låtene når hun har skrevet dem. Et personlig høydepunkt ble arbeidet med trommeslager Matt Chamberlain, Marits "største trommishelt i hele verden", som spiller på plater hun har hørt på hele livet (Fiona Apples, blant annet). Coldplays strykerarrangør Davide Rossi bidrar også på albumet.
Min kommentar:
Jeg setter gjerne på ei plate med
Marit Larsen. Hennes musikk har vi hittil funnet i popsjangeren. Men
på denne plata beveger vi oss mer over i Country-landskapet. Og
dette kler virkelig Marit Larsen. Enkelte har karakterisert Marits
stemme som barnslig. Når jeg lytter til denne skiva, så føler jeg
at Marits stemme passer svært godt til denne musikkformen. Ja, i de
beste partier kan hun minne litt om selveste Dolly Parton. Kanskje
det er denne veien artisten bør gå? Tja, kanskje om hun skal satse
stort på den Amerikanske markedet. Men om hun skal beholde oss
norske/europeiske tilhengere så bør hun, etter min mening, beholde
de lette poplåtene, men vi tar gjerne imot låter med køntripreg
også.
Det har vært sagt og skrevet mye om
jentene i duoen M2M.Marit har blitt fremstilt som engelen, mens
Marion har blitt kalt det motsatte. Jeg har digga begge jentene
siden de gikk solo. De har utviklet jeg i forskjellige retninger
musikalsk. Men det er jo bare spennende. Personlig så ligger noe
Marions mere rocka stil mitt hjerte nærmest, men jeg synes også at
Marit noe lettere stil er behagelige å høre på.
Jeg sier altså som Ole Brumm «Ja
takk, begge deler».
Og akkurat nå så anbefaler jeg Marits
nye album.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar