2016. Apollon Records Retro. APRR005LP |
Fra bigdipper.no:
Mot slutten av året 1994 dro Pogo pops
til London sammen med Yngve Sætre for å spille inn oppfølgeren til Crash.
Innspillingen foregikk i The Green Room, som den gang lå i Nord London. Albumet
ble lansert i mars 1995. På Pure eksperimenterer Pogo Pops med et røffere og
mer psykedelisk lydbilde enn på forgjengerne. Et album der de prøver ut en
rekke stilarter og teknologier. Resultatet ble et salg på 8000 plater, noe som
bare var en tredjedel av Pop Trip og Crash. På platen lager Bjørn Torske
teknobeats til låter som Whatever og Possessed mens Øyvind Vabø krydrer med
hardingfele. Platen kom og ut i Japan sommeren 1995.
2016. Apollon Records Retro. APRR006LP |
Neste gang Pogo pops gikk i studio var høsten 1995. Denne
gangen var produsentrollen gitt til Jørn Christensen, som produserte Surf i
sitt Rodeløkka studio i Oslo. Denne platen markerte en retur til lydbildet fra
de to første platene og fikk dermed god mottagelse av både publikum og presse.
Surf solgte til slutt omlag 20 000 eksemplarer, godt hjulpet av hitlåten
"My Mind Explodes". Personer som deltar på platen inkluderer Helen
Eriksen, Ivar Eidem og Stein Torleif Bjella. Platen kom ut i Japan i løpet av
1996. Etter påfølgende turneer i Norge og Japan tok bandet en pause som skulle
vare i ti år.
Min kommentar:
Nok et band fra Bergen. Selvfølgelig hadde jeg nær sagt. I det siste har svært mange Bergensband havnet i platehylla mi.
I de siste månedene har det sakte men
sikkert gått opp for meg at jeg har gått glipp av mye god norsk musikk fra
nittti-tallet. Det har sin grunn. Nittitallet var for meg et noe merkelig tiår.
Fra ’91-94 gikk det mye i jobb og videreutdanning. Så i februar ’96 ble jeg lagt inn å sykehus
for å foreta en relativt ukomplisert operasjon.
Der gikk det galt og jeg ble liggende inne på sykehus til april ’99.
Så nittitallet bare gikk forbi, - uten
meg. Jeg har absolutt ingen band
jeg forbinder med nittitallet, bortsett fra D.D.E og Spice Girls. Derfor er det morsomt å grave litt i den
skattekisten som nttitallet faktisk har vist seg å være. Spesielt lykkelig blir jeg når norsk musikk
fra dette tiåret re-utgis på vinyl.
Jeg hadde selvfølgelig hørt om Pogo
Pops før jeg kjøpte nyutgivelsene som kom nå i vår, og har sikkert også hørt
musikken deres uten at jeg kan huske en spesiell låt. Men nå sist helg har jeg
tatt igjen for de vel 20 årene som har gått siden disse platene kom ut. Både
„Surf” og „Pure” har ligget i cd spillerens magasin og gått kontinuerlig i
mange timer. Å jada, jeg spiller gjerne
cd’er selv om jeg nå, nesten uten unntak, kun investerer i vinyl. Og jeg sier investerer, fordi ettersom disse skivene kun er utgitt i 300 ex så vil nok verdien være mangedoblet om noen år. Derfor er
jeg svært begeistret for at det ligger ved cd’er ved disse vinylutgivelsene Når opplaget er så pass lite så kunne kanskje
vinylen vært farvet, men det er kun en sær meningsytring fra en samlenerd.
Dette er to svært ulike album. Selv om jeg kan høre at selve grunnstammen er
britisk 60-tallspop, så er „Pure” adskillig mer kvass i kantene. Dette gjorde meg så pass nysgjerrig at jeg
måtte sjekke utgivelsene før disse to albumene, og da hører jeg utviklingen tydelig. Dette er et band som på „barnetrinnet”
fremsto som relativt snilt og ufarlig.
Så kom det pubertale opprøret med „Pure”, men på „Surf” har bandet igjen
funnet roen.
Mulig denne lettvinte analysen er fullstendig skivebom ,
men jeg sitter ikke med noen fasit på verken hva publikum eller bandet selv
måtte mene. Jeg snakker, heldigvis, kun
på vegne av meg selv. Og jeg liker
bandet, - - og begge albumene. „Pure” er
litt opprørsk og prog-aktig. Noen som
jeg synes er tøft. Og „Surf” er lettere musikk som passer perfekt til de lyse
sommernetter vi har i nord akkurat nå.
Nå gjenstår det bare å skaffe seg flere
av bandet skiver på vinyl.
"Pure" kan du kjøpe her
"Surf" kan du kjøpe her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar