fredag 25. november 2016

FRA PLATEHYLLA: KETIL BJØRNSTAD – SVART PIANO


1979,  Phillips. 6317 050




Ketil Bjørnstad, - pianisten, komponisten, forfatteren, poeten.  Det finnes ingen rettferdighet på jorden.  Noen kan alt.  Og Ketil Bjørnstad er en sånn (irriterende flink) kar. Jeg er meget misunnelig på slike typer.  Men i stedet for å være irritert og dyrke misunnelsen så får jeg heller nyte det Bjørnstad har skapt.  Så derfor leser jeg hans bøker og hører på hans musikk.  Jeg har særlig vært begeistret  for hans prosjekter med Lill Lindfors.  Hans tidlige plater har jeg ikke hørt så mye på.

Ketil er noen år eldre enn meg, men jeg husker godt at jeg så en litt smålubben ungdom opptre i svarthvitt på fjernsynet en gang på slutten av sekstitallet.  Den gang spilte han klassisk, og jeg har lenge vært i den villfarelse at Hr. Bjørnstad kun var en klassisk pianist.  Så feil kan man ta, fordi Ketil har jobbet mye med både jazz og rock.

For en tid tilbake fikk jeg kjøp en bunke av hans utgivelser hos en brukthandel.  Valget i dag falt på «Svart piano», helt tilfeldig.

Jeg har ingen kunnskaper om piano, men jeg vil tro at de finnes i mange utgaver.  Og at hvert enkelt piano har sin engen klang.  Det Ketil spiller på her kan gjerne være et piano av god gammel årgang.  Selv om jeg ikke vet så mye om dette, så oppfatter mine ører at han spiller på et instrument med en fin, litt «kantete» klang.  Jeg innbiller meg derfor at dette er et instrument som bor i en gammel trekasse, hvor materialet har tørket litt ut av elde.  Jeg tar muligens feil, men er det ikke det som er meningen med musikk?  At fantasien får leve ….

Tilfeldighetene gjør at jeg, samtidig med å spille denne skiva, sitter og leser Ketils siste bok «Verden som var min.  Syttitallet».  Der er han ganske ærlig på at han ikke hadde så høye tanker om seg selv.  Og som han skriver i boka:  «Kanskje det var derfor jeg kalte plata mi for Svart piano».


Derfor ble jeg  mest av alt litt overrasket over hvor glad musikken på denne skiva er.  Jeg hadde forventet at musikken var mere melankolsk.  Men her får vi lett pianomusikk.  Nydelig, - rett og slett. Denne plata kommer jeg til å høre mer på.  Av og til er ren instrumental et godt avbrekk til alt det andre jeg hører på.