Forlagets
omtale:
Forfatteren av «Før
jeg brenner ned» er tilbake! Like før krigen får et ektepar reist
sitt eget forpleiningshjem for " "åndssvake" " i
den vesle bygda helt sør i Norge. Snart fylles rommene med
pasienter; den religiøse grubleren Christian Jensen, den tause,
alltid ruggende Matiassen, og Onkel Josef, som er blant de mest
beleste i bygda. En søskenflokk på fem barn flytter inn i "
"galehuset" " som det blir kalt. Josef kaller dem bare
" "tullingene fra Stavanger" ", men de blir
likevel raskt en del av familien. Krigen tar slutt, men den
usedvanlige familien skal få alt annet enn fred. For snart rammes de
av en stor tragedie som kommer til å forfølge dem alle resten av
livet. Med en ny historie basert på virkelige hendelser og
autentiske personer har Gaute Heivoll skrevet om mennesker som
kanskje kunne kalles " "åndssvake" ", men som
gjennom sine liv og sine handlinger viser et hvert menneskes
verdighet og iboende styrke
Min kommentar:
Denne boken har jeg
hatt liggende en stund. Jeg var redd for at denne skulle være en
trist bok om elendighet og vanskøtsel. Heldigvis så gikk jeg tom
for lesestoff her om dagen, og jeg tok mot til meg. Og hva oppdager
jeg? Jo, dette er en bok om medmenneskelighet og trygghet, men også
om sorg. Det er en varm bok om hvordan livet kunne arte seg for de
med «litt mindre bagasje enn oss andre» for noen tiår tilbake. Det
å ta imot slike «åndsvake» var for mange en inntektskilde. I
tillegg var disse menneskene en uvurderlig arbeidskraft. Det var
derfor svært ofte bønder som åpnet dørene. Dessverre har
historien vist at ikke alle hadde det like trygt og godt som de vi
møter i denne boken. Her møter vi et ektepar som er genuint
interessert i å gjøre en forskjell for disse menneskene de tar
ansvar for.
Jeg kan faktisk
huske at vi hadde en mann boende hjemme på gården hos min familien
da jeg var liten. Han var såkalt nervesvak. Men du verden, hvor
flink og arbeidssom han var. Jeg var veldig glad i denne mannen, og
holdt meg automatisk unna når han hadde sine svarte dager. Han
kunne av og til være veldig fortvilet, og da kunne han bli rasende.
Men min mor leste han godt, og tok seg av han på en svært godt
måte. Jeg har kun gode minner om denne gjesten vi hadde i huset vårt
i mange år.
Dette er faktisk en
viktig bok fra vår nære historie om hvordan hjerterom og husrom
kunne løse en del ting som vi i dag skyver fra oss. Vi sier det er
et samfunnsansvar, og mener det er en selvfølge at det skal bygges
institujoner og bokollektiv. Er vi i ferd med å bygge vanntette
skott mellom den vanlige familie på
den ene sien, og gamle, syke og de med mindre ressurser på den
andre. Er vi i ferd med å fremmedgjøre alle som har litt avvik fra
normalen? Og hva gjør dette i tilfelle med oss?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar