Forlagets omtale:
Hjorths nye roman starter
som et klassisk arveoppgjør, der to sommerhytter på Hvaler står sentralt. To
barn har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men
det finnes to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de
seg nå på i arvetvisten? Under samtalen om arv løper en annen beretning, som
setter voldsomme krefter i sving. Den handler om familiehistorien.
Min kommentar:
Nok en perle fra Vigdis Hjort. Få kan skrive som den dama der, uansett hvilken tema du gir henne. Men forresten; - å kalle dette for en perle høres ikke riktig ut. Til det er denne romanen altfor skarp i kantene.
Heldigvis, må jeg nesten si,
så starter det hele ganske pent og pyntelig.
Jeg tror at vi skal få en historie om et arveoppgjør. Og de fleste som har hatt en befatning
med eller har opplevd et arveoppgjør på
relativt nært hold vet at det kan gå ganske så stygt for seg.
Men litt utover i boka så
aner jeg at her er det noe mer, og slik historiien bygges opp, så blir jeg mer
og mer redd for hva som vil komme.
Og Vigdis Hjort pakker ikke
inn viktige meldinger i glanset papir.
Her er det rett på sak.
Når først den øverste
skorpen på historien er skrellet av, ja da tyter verken ut. Det gjør vondt helt innerst i sjelen å lese
dette.
Hvordan kan et barns
opplevelse som gjenoppstår i en voksen persons hukommelse, og som blir
fornektet av den som har utført overgrepet, stå igjen som den absolutte sannhet?
Det har blitt mye fokus på
om dette Vigdis Hjort skriver er sant. Særlig etter at hennes søster Helga har skrevet en roman, eller et tilsvar til denne boka.
Spiller det så stor rolle da? Det hele er jo sant, - for noen.
Jeg venter nå på søsterens bok, Jeg kan ikke dy meg. Må lese den og.
Spiller det så stor rolle da? Det hele er jo sant, - for noen.
Jeg venter nå på søsterens bok, Jeg kan ikke dy meg. Må lese den og.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar