FRA PLATEHYLLA: FRU PEDERSEN – 1992 – 2002

2015.  Bukta Records.  Bukta007

Av og til kommer det plater i posten som jeg ikke rekker å høre gjennom før de havner i hylla.  Dette skjedde med denne utgivelsen som jeg mottok i fjor sommer.  Sommeren 2015 var travel, med bl a flytting.  Noe som ble bråbestemt.  Jeg så en salgsannonse på en leilighet en tirdag, fikk takst på mitt eget hus på onsdag, og betemte meg for å kjøpe på torsdag! I løpet av knappe 3 uker hadde jeg kjøpt, solgt,  og flyttet.  Og alle som har flytta med en platesamling på X antall tusen enheter vet at det er temmelig utfordrende.  Det tok noen måneder før det igjen var et visst system i samlinga, og det var mulig å finne akkurat den plata jeg lette etter.  Dette er grunnen til at denne skiva ikke har blitt spilt før nå.

Forresten - Kjenner du Fru Pedersen?  Rockipedia.no presenterer henne, eller bandet, slik:   Fru Pedersen var et rockeband fra Trondheim som sang på norsk. Musikken kan karakteriseres som tung og progressiv. Tekstene heller ofte mot det morbide, og på flere album er det opplesning av dikt mellom låtene.

Nå er vel stort sett Rockipedia.no å stole på, men her må jeg korrigere dem litt.  Jeg mener å ha hørt at medlemmene i dette bandet er Nordlendinger (med stor N) De kommer fra Narvik og Kabelvåg (tror jeg.  I min alder kan man ikke lite 100 % på minnet).

Plata åpner med sangen «Traktorstopp».  Om noe skal kalles aggressiv punk, må det være dette, tenker jeg.  Men så, etter å ha lytta litt til testen så jevner ting jeg ut.  Men bandet må ha det uhyre travelt, for de synger faktisk så fort at de rekker å framføre alle versene 2 ganger før vi får en nydelig instrumental og låta er slutt etter vel 7 minutter.

Folkens; - Jeg er frelst.  Og når neste låt er selveste «Kraakevise».  Ja, du vet den om mannen som gikk i veaksog. Tenk om vi hadde hørt denne versjonen da vi gikk på skolen.  Fantastisk !!

Tekstene er preget av det maskuline, og av og til kan nok tekstene være i groveste laget for sarte ører.  Men pytt, pytt, - vi Nordlendinger har hørt verre.

Som platesamler har jeg etter hvert fått en del vinylvenner. En av dem er Robert.  Han er sjef for Buktafestivalen i Tromsø.  En festival jeg godt kunne ha tenkt meg å besøke før jeg blir for gammal.  Men for alle oss som gjerne skulle vært der,  kommer det hvert år ut en vinylutgivelse på labelen «Bukta Records».  I 2015 var utgivelsen «Fru Pedersen – 1992- 2002».  Denne kom i 3 varianter; -  golden, grå og hvit.  Opplaget var henholdsvis 100, 200 og 200.   Dobbelalbumet ligger i et utbrettscover som er relativt rent og pent.  For og bakside har kun platetekst, credits og spronavn. Innersider har låttekster og en tidslinje hvor bander viser fram en del foto.  Men akk, - så smått. Tekstene er trykket med mikroskopisk trykk.   Og du vil nok måtte benytte forstørrelsesglass om du vil studere bildene litt ekstra.

Den hvite og grå vinylen er solid og vakker.  Men jeg skjønner ikke helt vitsen med den såkalte gyldne vinylen. Jeg trodde den var brun helt til jeg leste farven som var angitt på Discogs.com.  Men denne utgivelsen blir nok verdifull om ikke så lenge.  Ser allerede at enkelte selger denne for det mangedobbelte at det de kjøpte den for.

Jeg kjøpte alle tre variantene.  Og som vanlig har jeg begynt med å spille den hvite utgaven.  Det er noe estetisk vakkert med en hvit vinyl på platespilleren.  Ikke sant?

En ting er sikkert: - Selv om denne plata har blitt stående urørt i hylla i et år, så vil denne skiva bli mye spilt i tida som kommer.

Fru Pedersen opptrådte på fjorårets Buktafestival.  Om det ble med dette eller om de holder på enda , vites ikke.  Men det er lov å ønske seg bandet hit til Brønnøysund og Rootsfestivalen 2017.  Ikke sant?

Om jeg skal tro en annen av mine vinylvenner, nemlig Tore så er han ubeskjeden nok til å skrive følgende om bandet: "KJÆRRINGROCK ME STÅPIKK". (Sjekk artikkelen nesten nederst på siden med denne overskriften)

Jeg nøyer meg med å si; - INGEN KOMMENTAR, - men jeg liker det…..  Eeeh, - musikken altså.