2017. Petroleum Records – RRKPV36
|
Fra bigdipper.no:
Janove
er for de fleste kjent som en av skandinavias mest markante frontfigurer fra
tiden med folkekjære Kaizers Orchestra. Sist han stod på scenen var for over
tre år siden i september 2013 sammen med gamlebandet som han kaller
”Moderskipet”.
Nå
legger han første stein alene med flunkende nytt album. Det vil si, helt alene
er han ikke. Han har satt sammen et band fra øverste hylle bestående av
musikere som Janove selv beskriver slik: ”De er alle gamle venner eller
kollegaer som hver og en er helt fantastiske mennesker, musikere og artister.
Jeg er 41 år og faktisk yngstemann i dette bandet. Det syns jeg er en taktisk
genistrek. I garderoben er jeg han unge lovende som fortsatt er up &
coming”.
Bandet
er: Børge Fjordheim på trommer (Morten Abel, Cloroform, Sivert Høyem), Mattias
Hellberg på gitar (Håkan Hellström, Soundtrack Of Our Lives), Micke Lohse på
piano og orgler (Atomic Swing, Stefan Sundström) og Gulleiv Wee på bass (The
September When)
Min
kommentar:
Jeg har
sett Janove live flere ganger. Men da
som frontfigur i Kaizers. Jeg hadde
gledet meg til dette albumet. Men jeg
prøvde i det lengste å skru ned mine forventninger, for de var til tider skyhøye.
Janove
har ikke beveget seg så altfor langt fra «Moderskipet». Enkelte av låtene kunne gjerne vært med på et
Kaizers album. Mens andre er
annerledes, litt mer tradisjonell rock, selv om jeg syntes så tydelig at jeg
hørte pumpeorgelet i en av låtene.
Jeg var
et stykke uti skiva før jeg oppfatta at dette var en temaplate,, altså en
fortelling om livet og kjærligheten.
Janove er tro mot seg selv.
Han er ikke bare en sanger som lirer av seg låter. Han er mere kunstner enn sanger, og ingenting
er tilfeldig. Han har sine prosjekt og
sin «performance", og sin personlige stil.
Det
låter selvfølgelig bra. Alle Kaizersfans
vil like dette, og Janove vil nok kapre noen nye fans også, foldi han er seg
selv. Varemerket Janove er sterkt.
Men det er nesten så jeg ikke tør å si
dette. Jeg ble faktisk litt lei da jeg
hørte gjennom hele plata. Og det har
ikke noe med musikkens kvalitet å gjøre.
Kanskje det er i overkant å lytte gjennom et dobbel-album i "en smell". Kunne noen av låtene med hell vært utelatt
for å få et strammere uttrykk? Jeg bare spør.
Men som en forestilling eller et sceneshow er det noe helt annet.
Jeg er
spent på hvordan Jaonve presenterer seg live for tiden. Kjører han hele albumet non stop? Det ville i tilfelle ha
vært skikkelig tøft. Om det showet
kommer på en scene nær meg. Ja, da
sitter jeg i salen, - på første rad.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar