mandag 20. mars 2017

SPLITTER NY VINYL: THOMAS DYBDAHL – THE GREAT PLAINS


2016.  Petroleum Records ‎– RRKPV37



Fra platekompaniet.no:
Thomas Dybdahl’s 7. soloalbum “The Great Plains” slippes 24. februar 2017, 4 år etter at “What’s Left Is Forever” debuterte på topp av salgslistene. Denne gangen har Thomas jobbet med produsent Kåre Vestrheim og låtskrivere som Ingrid Helene Håvik (Highasakite), Nina Nielsen, Øystein Greni, David Baerwald og David Poe. Bandet på platen består av Nikolai Eilertsen (Bigbang, Elephant 9) på bass, Pål Hausken (In The Country, Monica Heldal) på trommer og Thomas Dybdahl og Kåre Vestrheim på det meste annet av gitarer og tangenter.

“Jeg har vært så heldig å få skrive med noen av mine favorittlåtskrivere til dette albumet og jeg orker nesten ikke å vente til februar med å dele musikken og få kommet meg på turne med disse fantastiske låtene. Låter som for det meste handler om å være på et sted i livet hvor man plutselig har tid til å se i speilet og inn i seg selv, for bare å oppdage at man nesten ikke kjenner igjen den man ser.  Sanger om å innse at man ikke kjenner seg selv så godt som man trodde, sanger om oppvekst, familie og sanger om de øyeblikkene man i etterkant kan tydelig se var viktige for alt som kom etterpå.”
- Thomas Dybdahl


Min kommentar:

Jeg må aller først komme med en innrømmelse.  Jeg kjenner ikke så godt til artisten Thomas Dybdahl. Jeg kjøpte førsteskiva da den kom ut for ca 15 år siden.  Husker at jeg spilte den mye i en periode da det albumet var nytt.  

I farten kunne jeg ikke huske at jeg hadde flere plate med artisten før jeg sjekka beholdningen.  Da viste det seg at det sto to album til i hylla, Waiting For That One Clear Moment og What's Left Is Forever.  Jeg er usikker på om jeg noen gang har spilt disse.  Er dette beviset på hvilken lavmelt artist Thomas Dubdahl er?

Men nå ligger Dybdahls nyeste album på platespilleren og den karakteristiske hviskende stemmen fyler stua.  Nå i starten av skiva er jeg ikke helt sikker på om jeg liker dette eller om jeg lar meg irritere litt.  Må gi Hr Dybdahl litt mere tid, kjenner jeg.

Kanskje det er slik som når du smaker forskjellig mat, at det er viktig å skylle munnen mellom hver rett.  Forrigen skiva jeg spilte var temmelig høylydt proggrock.  Jeg blr kanskje rense ørene litt før jeg går direkte på TD.

Det skulle vise seg ¨være lurt å rense ørene litt før jeg gikk over til den lavmelte artisten som Thomas Dybdahl er.  Nå har jeg hatt en liten pause fra musikken, og hørt på lydbok en halvtimes tid.  Og nå gikk ting så meget bedre.  Ja, dette er krevende musikk som jeg virkelig MÅ lytte til.

Jeg leste et sted at første gang Dybdahls plate ble spilt utenfor studio var hos Hi Fi klubben.  Og vinylplata ble spilt på et anlegg til kr 400,000,-.  Altså litt mere enn mitt stereoanlegg koster. 
Men jeg har likevel ikke prolemer med å høre at dette er fyldig kvalitetsmusikk.  Jeg spisser virkelig ørene nå.

Kan vi si at Dybdahl er en norsk utgave av Paul Simon?  Og det er positivt ment.  Paul Simon er en artist jeg har hatt stor glede av siden vår musikklærer spilte «The Boxer» på skolens stereoanlegg i musikktimen på ungdomsskolen.

Etter å ha lyttet , ja for dette er musikk du lytter til, meg gjennom denne skiva flere ganger så har jeg oppdaget at jeg liker dette.  Selv om det er lavmelt, så er musikken så fyldig og jeg oppdaget stadig nye elementer i musikken. Jeg nyter hver tone og hvert sekund.

Vinylutgaven ligger i et vakkert utbrettscover.  Men jeg savner tekster.

Her kan du høre musikken på  Tidal ,  Wimp  og  Spotify.

Her kan du kjøpe musikken på  vinyl  og  cd.

Her forteller artisten selv om innspillingen.  Jeg tror dette er fra demo-spillingen jeg nevnte tidligere i innlegget