lørdag 22. april 2017

NY MUSIKK PÅ VINYL: STAUT – JA


2017.  Grammofon ‎– GRAMLP17120


Jeg kjenner ikke så altfor godt til bandet Staut. Har jo sett dem på TV ved et par anledninger, og har da fått med meg at dette er kjekke gutter fra Valdres som spiller folkelig musikk.

Men som platesamler av kun norsk musikk så prøver jeg å følge med på det meste som blir utgitt.  Og for oss samlere så er jo litt spesielle utgivelser alltid av interesse.  Så derfor havna den oransje vinylplata til Staut i postkassa mi. 

Jeg har allerede et album av Staut i hylla mi.  I 2014 kom plata «St Peppersby».  Også den gang var vinylutgivelsen så pass spesiell at jeg kjøpte skiva.  Blogginnlegget om denne utgivelsen kan dere lese her

Nå ville jeg prøve å lese meg opp litt om  bandet. Jeg fant da nettsida deres, og når jeg tenker på de folka fra Valdres jeg kjenner fra før så var det ingen overraskelse at presentasjonen av bandet og dets medlemmer var gjort på en litt original måte.  Jeg velger da å klippe litt fra presentasjonen:

Det heile starta i brytninga mellom eit pastellfarga 80-tal og 90-talet som var meir prega av bondeblått. På den tida farta Ørnulf og Asle rundt på det som var av folkemusikk- og runddansfestivalar i landet og vart lagt merke til med drivande hardingfelespel og gamaldansmusikk som fekk tradisjonsberarane i miljøet til å sete skråtobakken i vrangstrupen.

Tom og Dag Arve gjekk med støttesteg på heilt andre vegar og var rockeheltar og ungjenteidol - i alle fall i eigne auge. Dei spela høgt, fort og til dels ganske bra i kvar krok av landet som hadde ei mjølkerampe eller liknande som kunne brukast som scene.

Gaute og Torgeir gjekk og med støttesteg i den same perioden. Det var av di dei nett hadde lært å gå. På den tida var det heller ikkje vanleg med slike Up and Go-bleier så det var ikkje lett å halde balansen. Når ein i tillegg lyt nemna at gutane trødde sine fyrste steg på stølsvegane eit godt stykke nord i dalen så skjønar de sikkert at det vart ein del stygge skrubbsår.

Tida gjekk og dei to vesle gutane vart såpass store at Torgeir rakk opp på kontrabassen og Gaute rakk opp til mikrofonen, dersom stativet stod på det lægste stille.     
Jeg anbefaler at du leser resten av «Soga om Staut»  som du finner på bandets nettside


Dette er utvilsomt musikk å bli i godt humør av. Det finnes vel knapt en mer positiv tittel på et album enn «JA».   Jeg har tidligere oppfattet Staut som et band som spiller folkelig musikk.  Og det ligger slett ikke noe negativt bak det utsagnet.  Det blir vel ikke bedre enn at et band spiller den musikken folket vil ha, og publikum forventer.  Det kunne sikkert vært behagelig å bli værende i det utrykket man vet fungerer så godt.

Jeg blir derfor både overraska og glad da jeg oppdager at dette albumet er mye mer variert enn tidligere utgivelser.   Men likevel rendyrker gutta sine tekster skrevet på dialekt, og kjærligheten til folkemusikken. 

I tillegg har de forsterket mannskapet litt på denne skiva ettersom de har fått med seg Seljord-jenta Marie Tveiten på vocal.  Og Guy Fletcher fra det ikke helt ukjente bandet Dire Straits bidrar med sine orgeltoner.

Jeg har nå hørt dette albumet noen ganger og flere av låtene vokser for hver gjennomspilling.  Tidligere var jeg i den villfarelse at Staut var et band som jeg gjerne kunne hørt på en festival eller konsert, men om jeg skulle kjøpe plata så måtte den inneholdt noe i tillegg til musikken.  Som flott cover på "St Peppersby" og oransje vinyl på "Ja".   Jeg må vel nå erkjenne at jeg har tatt grundig feil. Beklager Staut.  Jeg har jo ikke tatt meg tid til å lytte skikkelig til musikken. Jeg føler nå at jeg må spille gjennom bandets tidligere album.

Men den neste plata kommer jeg til å kjøpe ene og alene fordi jeg vet den inneholder god musikk som bringer litt ekstra glede inn i hverdagen. Jeg sier altså JA til Stauts musikk.
 
Her kan du kjøpe musikken på vinyl og cd


Musikken kan du høre på  Tidal  og Spotify