KARIN FOSSUM – JEG KAN SE I MØRKET

Forlagets omtale:
"Etter samtalen gikk jeg ned i bårerommet. Det var Løkkas lille kapell for de døde, med en båre, et lite bord og et lys. En duk med blonder, en bibel og et kors høyt oppe på veggen. Ofte lå det noen der, som ventet på å bli hentet av byrået, og jeg likte den spesielle følelsen, å være i selskap med døden. Studere de innsunkne øynene og de blåfargete leppene. Hendene, som raskt fikk sorte flekker, munnen som gled åpen. Jeg hadde noen ganger for moro skyld, lent meg over den døde med noen fryktelige grimaser. Tomlene inn i ørene, tungen ut av kjeften, simpelthen fordi jeg ikke greide å la være." Den ensomme Riktor har i mange år vært ansatt på Løkkas sykehjem. Tilsynelatende en vanlig mann, stillfarende og høflig. Men når sjansen byr seg, lugger han pasientene i håret og heller medisinen deres i do; han er sykepleieren fra helvete. Riktor blir venn med den sterkt alkoholiserte Arnfinn, men en dag ser han Arnfinn forsyne seg av lommeboken sin, og slår ham resolutt i hjel med en hammer. Romanen skildrer en mann som uten skrupler følger sine laveste instinkter, en mann som føler seg ufeilbarlig. Hans vei fra hovmod til stor fornedrelse viser Karin Fossums styrke som krimforfatter; et litterært språk kombinert med stor psykologisk innsikt.

Min kommentar:

Bokas hovedperson Riktor er sykepleieren fra Helvete. Vår alles skrekk.  Tenk deg at du ligger som hjelpeløs, svekket av alder eller sykdom, alene i et rom …. Og inn kommer Riktor !    

Karin Fossums skildring av denne grusomme sykepleieren som sprer død, er så uhyggelig at gåsehuden er på størrelse med gåseunger. Jeg har jo ligget en del på sykehus, så jeg kan virkelig sette meg inni situasjonen.

Dette er ikke en tradisjonell krim.  Vi får ingen spenning i forhold til hvem som er drapsmannen.  Han presenterer seg selv med en viss stolthet,- som Riktor,  den nærmest ufeilbarlige sykepleieren:   Han har mer vett enn de fleste, og holder roen i enhver situasjon.  Dette ifølge han selv.  

Boken er skrevet i jeg-form.  Og jeg-et er Riktor.  Her er det også en annen dimensjon, ettersom Riktors jeg er større enn det meste.  Han setter seg selv i sentrum, og hans selvsikkerhet kjenner ingen grenser.  Vi får et dypdykk i hans ondskap, og vi kan ane de bakenforliggende årsaker som har formet denne grusomme mannen.  Men er dette hele forklaringen?  Det er viktig å skille mellom å finne en unnskyldning for -  og/eller en forklaring på denne ene personens grenseløse ondskap.

Mange anmeldere trakk en parallell mellom bokas hovedperson og Anders Behring Breivik. Jeg tror at dette i hovedsak skyldes tidspunktet for utgivelse av boka. Høsten 2011 var alle nordmenn fremdeles i sjokk etter tragedien som rammet landet vår i jule samme år.  Derfor falt det nok naturlig å sammenligne disse to ensomme menn som kunne utøve slike grusomme handlinger. Jeg tror ikke denne sammenligningen ville funnet sted om boka hadde blitt utgitt i dag.  Selv om det så absolutt er en relevans her.

Selv om dette ikke er krim, så drives boka fram av en spenning.  Vi blir med Riktor på en stadig mørkere vei inn i hans ondskap. Selve spenningen består i å bli i stand til å forstå brøkdeler av hans tenkemåte og drivkraft.  Vi blir altså med på en uhyggelig reise inni denne forkvaklende mannens verden. Det føles uhyggelig å inneha denne observatørrollen, men likevel så kan jeg ikke la være.

Terningkast: 4.  Slett ikke den beste av karin Fossums bøker.  Men den er verdt å lese fordi den er så annerledes.