MUSIKK PÅ VINYL: BAZAR - DRABANTBYROCK

MAI: 7404.
1974

Bandet består av:

·  Backing Vocals – Brask og Bram

·  Bass, Harmonica –  Per Vestaby

·  Guitar, Piano, Flute, Vocals –  Bent Patey

·  Vocals, Drums, Keyboards, Piano, Acoustic Guitar –Ole Henrik Giørtz

·  Vocals, Guitar –Rolf Aakervik

"Rocksirkus.com"

Tung, tung politisk rock....Norges svar på Nationalteaterns musikalske spark mot voksenverden, stat & kommune og andre fæle fenomener. I forhold til den mildt sagt pinlige debuten, har Bazar på sitt andre og siste album klart å levere et ganske tøft album, tuftet på nettopp tung rock. Ganske heavy, paraleller til f.eks The Groundhogs. Tekstene veksler mellom det virkelig gode, til mer forgl,emmelige affærer. Ikke så forbasket enkelt å skulle være både poetisk, politisk og rocka i Norge i 1974....Tittelkuttet funker best, Det siste stikk er allright, mens Om du var en fisker sikkert låt bra der og da, men låter dårlig i dag.

"Ballade.no":

Kåre Virud og Tormod Furuseth som var med fra starten takket for seg før LP nr to ble innspilt og ble erstattet av Bent Patey (gitar, piano, fløyte, vokal). Jobben med låtskriving ble nå fordelt på flere medlemmer, og dette førte naturlig nok til at Drabantbyrock (1974) ble en mer variert LP enn forgjengeren. Arven fra Woodstock var mer fremtredende i musikken, mens det politiske fokuset i tekstene var rettet mot sosiale skjevheter i samfunnet. Sigurd Allern bidro med teksten til «Olav Ål» – en satire om en hushai i hovedstaden. Bazar ble oppløst etter to LP-er. Vestaby fortsatte i band som ►Veslefrikk, ►Can Can og ►Mercury Motors, og har etter hvert blitt en legendarisk figur i norsk rock. Virud, Patey og Giørtz har også gjort seg bemerket i en rekke andre sammenhenger.

Min kommentar:

I kjølvannet av EEC kampen i 1972 ble det utgitt store mengder politisk rock. Her i distriktet var det Vømmøl som hadde flest tilhengere.  Det var langt til Oslo, så vi identifiserte oss mere med gutta fra Trøndelag.  Vi her inne i Velfjorden hadde vanskelig for å forstå at ungdommene drev med husokkupasjon i bygårder. Vi okkuperte Samvirkelagstrappa og melkerampen nede i bygda.  Men uansett, om avstanden var stor både geografisk og ved levemåte, så var problemene ofte de samme. Vi satt på Samvirkelagstrappa fordi vi manglet et sted å være. Så teksten til Bazar passet oss også:

Refrenget til «Drabantbyrock» låter slik:

Vi star noen år på gata og får

Vite at det vil ta flere år

Før vi kan få et sted å gå

Og innen den tida er vi blitt grå.

Så klager dem på ungdommen nå

Som ikke kan klare å finne på

Annet enn bråk og aldri år nok,

Sniffing, fyll og drabantbyrock

Her har vi altså et evighetsrefreng.

Plata har flott gitarspill og den progressive stilen er akkurat passe røff.  Slik type musikk kan ofte bli «too much», og da blir det litt pinlig å høre på.  Vi får her et bevis på at det skrives bedre tekster i dag, men jeg tror hovedsakelig det kommer av at man nå har distansert seg fra at alt skal rime.  Tidligere ble en og tekst ofte dårligere grunnet et eneste nødrim.

Jeg håper inderlig at denne typen musikk blir å finne på streaming tjenester. Jeg kjenner ikke til salgstallene til akkurat denne skiva, men uansett så er LP platene som måtte finnes rundt i norske hjem nå førti år gamle. Vi som har disse platene må bare gjøre alt vi kan for å spre musikken. 

Så derfor – Her ar du en smakebit: