MUSIKK PÅ VINYL: KARLSØY PRESTEGAARD – DYRET (666)

Trintonus.  KPLP 666 – 82

1982

Fra Wikipedia.

Karlsøy Prestegaard er et rockeband fra Karlsøy i Troms.

I 1980  grunnla Stein Olsen bandet Karlsøy Prestegaard. Karlsøy Prestegaard gav ut sin første 7"-singel i 1981. Året etter entret bandet Cirani studio i Svolvær og spilte inn debutalbumet Dyret (666). Musikalsk kan albumet beskrives som et knippe velskrevne låter i skjæringspunktet mellom punk, new wave og ska – iblandet progressive tendenser og kritiske, antiautoritære norske tekster. Trommeslageren Geir Strand hadde tidligere spilt i tromsøpunkbandet Søt Hævn og fortsatte senere i blitzbandet Kafka Prosess og indie-bandet Vinterhagen.

I 1990 turnerte Karlsøy Prestegaard i Sovjetunionen. Turnéen startet i Murmansk og gikk via St.Petersburg, Moskva og til «den forbudte byen» Saratov ved Volga. Samme året ga de ut singlen «Barn av lyset».

I 1994 kom Svein Andersen helaftens dokumentarfilm Karlsøya – mellom geiter, rock og Muhammed der filmmusikken er komponert av Karlsøy Prestegaard. En soundtrack-CD på eget selskap ble også lansert i anledning filmen. Både gruppa og Stein Olsen som privatperson medvirket i denne filmen.

I 2004 ble bandet booket til Quartfestivalen i Kristiansand.

Den 13. juni 2008 ble endelig albumet Dyret (666) og singlen «Barn av lyset» reutgitt som CD av Smart Patrol Records.

Min kommentar:

Jeg var ung (det er jeg forresten fremdeles) på syttitallet.

«Karlsøy i Troms» ble et begrep for alle oss ungdommer som befant oss litt til venstre for midten politisk. Hvorfor havnet jeg så der?  Tja, det var ikke bare politikken!  I hvert fall ikke i starten.  Jeg gikk gymnaset på Mo i Rana, og da jeg begynte der ble jeg nesten skremt av det voldsomme politiske engasjementet. Husk ; - EF avstemningen gikk av stabelen i september samme år, så det var kanskje ikke så rart at diskusjonene gikk hett for seg i starten av skoleåret. Her gjaldt det å finne en side, og det faderlig fort.  Uten å tenke meg så altfor mye om, så gikk jeg til venstre.  Der var også alle mine venner, og selvfølgelig - - de kjekkeste gutta med det lengste håret.

Vi ble fasinert av tanken om å bo sammen i kollektiv på landet.  Alle skulle ha samme muligheter, jobbe like mye, ha samme lønninger, bli behandlet likt, osv.osv. 

Og noen gjorde drømmen til virkelighet, og flytta til Karlsøy i Troms.  Vi hørte om geitedrift, bokollektiv hvor flere familier bodde under samme tak. De produserte det de trengte, dyrket egne grønnsaker og delte på godene.

Etter hvert som årene gikk fjernet jeg meg nok litt fra det opprinnelige tankesettet jeg hadde, og mine drømmer fikk nok et annet fokus. Jeg ble voksen, flyttet til Østlandet, og fikk en jobb hvor det var viktig å ikke tone politisk farve. "Samvirkelaget er politisk nøytralt" var en av læresetningene da jeg tok grunnutdanning i butikkdrift i 1978.

Men «Karlsøy i Troms» har alltid vært der, uten at jeg helt visste hvorfor.  Det var først for noen år siden, da jeg begynte med slektsgranskning at jeg fant ut at min oldemor kom fra Karlsøy. Så kom ikke å si at ting er bare tilfeldig.

Men nå har jeg «pratet» meg bort i forhold til skiva.  Men dette henger litt sammen.  Det var nettopp interessen for Karlsøy som gjorde at jeg ble interessert i skiva da jeg så den på en nettauksjon for ca 10 år siden.   Tittelen var «Dyret», - og skiva ble dyyyyyyyyr. Jeg var nesten nervøs da plata kom i hus, og jeg la den på platespilleren.  Ble litt overrasket over at ikke musikken var mere progg-preget. Karlsøy hadde fjernet seg fra den noen romantiske hippiebevegelsen, og over til de «pønkerne».  Dette var  langt i fra lyden av min ungdomstid med «Karlsøy» i bakhodet.  Men for all del - Plata ble spilt inn ca 10 år etter, i 1982, - for øvrig samme året som Blitzhuset ble en realitet.  Denne skiva var mer pønkete enn forventet.  Men jeg liker sånne krasse, aggressive låter.  Her skal man kjenne et sug, og det er ikke til å unngå.  Tekstene er direkte, og litt sinte.  Slik pønken var.  Nå var det slutt på å pakke inn ting i flotte ord og vendinger.  Punken snakket direkte til oss. Budskapet var hatet til autoritetene og antirasisme. Musikken skulle være rå og enkel. Som denne skiva, - selv om man kan ane at noen i bandet har levd litt lenger og har med seg en verdifull last utenfor pønken.

Om du lytter litt til klippet «Khomeini» så vil du forstå hva jeg mener.

Terningkast:  5. (  Nesten halvparten av poengene blir til levesettet, idealismen, tålmodigheten og personligheten til musikerne)

Jeg vil for øvrig anbefale filmen «Karlsøya - Geiter, Rock og Muhammed».