fredag 24. mai 2013

ANNE HOLT – SKYGGEDØD


Forlagets omtale:
En regnfull fredag ettermiddag i juli 2011 dør det åtte år gamle enebarnet Sander Mohr i sitt eget hjem. Foreldrene er utrøstelige. Kriminalpsykologen Inger Johanne Vik tror som alle andre at dødsfallet skyldtes en tragisk hjemmeulykke. Bare purunge Henrik Holme, nyutdannet politibetjent for seks uker siden, fatter mistanke: Alt var muligens ikke slik det skulle være i det resurssterke og tilsynelatende velfungerende hjemmet på en av Oslos beste adresser. Uten erfaring, men med stor viljestyrke og sikker teft, makter han å få med seg Inger Johanne i en etterforskning som skal vise seg fatal. I skyggen av den nasjonale katastrofen som rammet Norge den dagen Sander døde, forsøker de umake parhestene å nøste opp i en families skitneste hemmeligheter. Jakten på sannheten om åtteåringens død blir en brutal konfrontasjon med fordommer og unnvikenhet, skam og løgner, systemsvikt og menneskelig fornedring. Skyggedød er det femte og siste frittstående bind i serien om Inger Johanne Vik og Yngvar Stubø. Tidligere bøker i serien er Det som er mitt, Det som aldri skjer, Presidentens valg og Pengemannen. Serieneroversatttil 25 språk, ogsolgt i millioneraveksemplarer over heleverden.

Min kommentar:

Vi blir tatt med nasjonens redselsdøgn, 22.07.11. Her opplever vi en katastrofe for den familien vi etter hvert blir kjent med. Det er slett ikke vanskelig å forestille seg panikken når man ikke kommer frem på telefonen om man trenger øyeblikkelig hjelp. Akkurat der og da er det denne ene familien det gjelder. Videre opplever vi den ene uerfarne politibetjentens ensomme kamp på det han tror på. Virkelig beundringsverdig. Persongalleriet er troverdig, bortsett fra at jeg ikke får tak i hovedpersonen, til tross for at denne er femte boka i denne serien. Jeg savner Hanne Wilhelmsen.

Men jeg blir alltid like skuffa når jeg, som leser aner løsningen mens jeg ennå er bare halvveis i boka. Men det kom (heldigvis) en gedigen overraskelse til slutt. Jeg velger å stryke ordet «heldigvis». Boka får ikke toppkarakter, men jeg anbefaler gjerne til den som er ute etter en lettlest og spennende bok. Men om du, som jeg, har en motstand mot krimbøker hvor offeret er et barn, så styr unna. Dette gjør vondt, skikkelig vondt fra side 1, og helt fram til siste side.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar