KVELDENS FILM: TRILOGI. BEFORE SUNRISE, BEFORE SUNSETH, BEFORE MIDNIGHT.

Regi: Richard Linklater

 

Før Soloppgang. 1995.

I går var de totalt fremmede for hverandre, i dag er de uatskillelige sjelsfrender. Men skilles må de, om bare noen få timer. Jesse og Celine får hvert øyeblikk til å telle, og sørger for å leve så mye de kan i tiden Før Soloppgang.
Fra Richard Linklater (Dazed and Confused) får vi her en ny, skarpt observert historie om unge mennesker ved et veiskille. Ethan Hawke og Julie Delpy spiller to personer i tjueårene som møtes på et tog i Europa, føler en spesiell kontakt og utforsker nattens Wien sammen. Menneskene, stedene og byens sjarm blir deres uventede reiserute. Kjærligheten deres mål. På veien deler de håp, vitser, drømmer, bekymringer og undring. Det blir en dag de alltid kommer til å huske. Og en evig hyllest til ung kjærlighet.

 

 Før Solnedgang. 2004.

Har du noen du aldri har glemt - noen som får deg til å lure på hva som kunne ha blitt?
Ethan Hawke og Julie Delpy skaper magi igjen. På ny spiller de rollene fra Før Soloppgang, som Jesse og Celine, og gjenforenes med regissør Richard Linklater (School of Rock) i denne engasjerende historien om kjærlighet og fornyelse. Da Jesse og Celine først møttes på midten av 90-tallet, endret de få spontane timene de hadde sammen i Wien deres liv. Ni år senere, slår lynet ned på nytt. De møtes uventet i Paris…og har bare en liten ettermiddag på seg til å bestemme om de skal gå fremtiden i møte sammen.

 

 

Før Midnatt. 2013.

Et etterlengtet gjensyn med amerikanske Jesse (Ethan Hawke) og franske Celine (Julie Delpy) - nesten 20 år etter at de møttes første gang på toget til Wien i Før Soloppgang, og ni år etter at de fant sammen igjen i Før Solnedgang.
I kritikerroste Før Midnatt følger vi paret på ferie i Hellas. De er begge i begynnelsen av 40-årene, sammen bosatt i Paris og foreldre til to små jenter. Og innen klokken slår midnatt, vil vi igjen få tilbringe en dag i deres liv og historie.

Min kommentar:

Spørs om jeg hadde sett disse filmene om jeg måtte ha ventet hele 9 år mellom hver film. Men å se alle på rad var litt interessant. Men her var det mye prat, prat, litt kjærlighet, prat, prat, og atter prat. Når det sies så mye, så må det jo komme noe fornuftig ut av all denne praten. 

Vi får utallige eksempler på forskjellene mellom mann og kvinne. Som f.eks historien sykepleieren forteller: Hun var ofte til stede når folk våknet opp fra koma etter alvorlige ulykker. Kvinner spurte om hvordan det hadde gått med resten av familien, mens mennene sjekket egen tilstand under dyna før de stilte flere spørsmål. Men det blir også ganske slitsomt med all denne unødvendige informasjonen

To unge på reise. De møtes, og får kun en natt sammen. De prater, og prater og prater, kliner litt, og prater. Men før deres veier skilles, så avtaler de å møtes på samme sted om nøyaktig 6 måneder. Han møter opp, men hun blir forhindret. Så følger giftermål og barn og det kunne vært «snipp, snapp, snute» for dett paret.

 

Men da han skal promotere sin nye bok, så treffes de igjen. Mere prat, og enda mere prat.

Ifølge han har hun blitt en sint, manodepressiv aktivist. Begge sliter med den evige dårlige samvittigheten. Dårlig samvittighet, for mine barn, for våre barn, for kjæresten og ektefellen. Ja, for alt og alle.

Det er noe vidunderlig nært over dialogen i denne trilogien. Men jeg hadde nok ikke orka fem timer dialog om ikke det hadde vært akkurat disse to skuespillerne, (Ethan Hawke og Julie Delpy). De er perfekte til sine roller. De klarer å bevise for oss at: Ja, en god samtale kan være romantisk.

Skulle ønsket at jeg kunne sagt at dette er de perfekte kjærestefilmer, men dessverre så finnes det ikke så mange gutter som Ethan Hawke, så jeg tror faktisk at dette i første rekke er en «Jentefilm».