MARIT CHRISTENSEN – MOREN.

Forlagets omtale:

Svært lite er kjent om Wenche Behring Breivik og hennes og familiens bakgrunn, og om hvordan hun opplevde tiden etter 22. juli 2011. Journalist og forfatter Marit Christensen ble kjent med henne på senvinteren 2012, da Wenche Behring Breivik ba henne om hjelp til å sette ord på sin livshistorie. De to kvinnene tilhører samme generasjon, men deres liv ble likevel helt forskjellige. I denne boken forteller Marit Christensen historien til kvinnen hun ble kjent med - og om sine møter med en mor i sjokk, sorg og sinne etter sønnens grufulle gjerninger. Wenche Behring Breiviks opprinnelige ønske om å få hjelp til å skrive en bok, og senere hennes ønske om å få boken ferdigstilt under andre forutsetninger, ble til en egen fortelling i det siste året av hennes liv, mens hun kjempet med uhelbredelig kreft. Den fortellingen er også en del av denne boken.

Min kommentar:

Jeg føler meg helt utslitt etter å ha lest denne boka. Det er en vond bok.  Vond på så mange felter.  Jeg sitter mest av alt gjen med tanken på at moren levde et gledesløst liv.   

Det manglet ikke på dramatikk og spenning, i tillegg til en bunnløs tristhet nærmest fra vugge til grav.  Hvor trist er det ikke å være venneløs?  Ja, jeg påstår at dama må ha vært venneløs ettersom hun kunne etablere et så nært forhold til journalisten/forfatteren Marit som dukker opp i morens siste levemåneder.

Ved boklanseringen ble det lagt vekt på bokas intime detaljer, om Wenche Behring Breivik sexliv og hennes mors toalettbesøk.  Ingen av disse beskrivelsene forstyrret min lesning og opplevelse av boka. Etter min mening sier dette mer om de som hauset dette opp til en stor sak.  Boka beskriver WBBs liv. Sexualitet er en  del av alle menneskers liv, og historiene om terroristens bestemor beskriver hennes sykdom, og de forholdene moren faktisk vokste opp under, - og som kom til å prege resten av hennes, og Anders Behring Breiviks liv.

I ettertid er det lett å se at ting har gått riktig galt. Men hvor mye av denne noe spesielle oppveksten fikk konsekvenser for sønnens utvikling?  Det har nok ingen et eksakt svar på. 

Hva om du eller jeg hadde vært nabo til denne alenemoren på åttitallet?  Hadde vi reagert på forholdene i denne lille familien? Og, - hadde vi, i tilfelle, gjort noe?  Tvilsomt!

Vi får vel egentlig ikke så mange svar i denne boka.  Men jeg synes likevel at Marit Christensen har skrevet en lettlest og informativ bok.  Særlig når man ser ut fra de forhold hun var nødt til å jobbe under.

Godt gjort, Marit !