NY VINYL: SENJAHOPEN – TIDA OG VEIEN:

2014. SILSAND SILD OG CD. STAMP010LP

Fra nrk.no:

Senjahopen har eksistert som orkester siden høsten 2007 da vokalist Henrik Sandnes fra Målselv, samla en gjeng kamerater for å spille nordnorskspråklige gjendiktninger av internasjonale hits.

Etterhvert meldte trangen til å skrive egne låter seg, og nå er altså bandet aktuell med sitt tredje album - kalt "Tida og Veien".

Min kommentar:

Jeg var egentlig ikke klar over det.  Men jeg har faktisk savna ei ramsalt nordnorsk plate. Så her sitter jeg da, og lytter på ei skive spekket med nordnorsk, røft, ramsalt språk og fengende musikk.  Dette er ingen nyskapning på platehimmelen, emn allikevel er dette ei skive og et band som vil skape stemning uansett hvor de måtte befinne seg.  Om bandet beveger seg sør for moralsirkelen, så må publikum tolerere en god porsjon norsnorske krydderord, (les bannskap).  For hvem annen en en nordlending skriver noe sånt som «Du kan reis  tell Hælvette» i en låt  kalt «Kjærlighetsbrevet»? (Sjekk video'n nederst i innlegget)

Ellers får vi mange typiske fraser, både fra ny og gammal tid, som f.eks:

–    som æ ikkje kainn sei med Cervin Vega.

–    Klokka e berre bane.

–    Go og rund, mæn ingen rundbrenner

–    trør føttern i støvlan

–    æ har famnved an mass

–    skodda rir på floa

–    du kunne kalle mæ ein peis

–    du va aquired taste, æ va G35

–    og så skein han av

Gjennom sine tekster beviser Senjahopen at dialekt beriker språket vårt.

Musikken er som skapt for live-opptredener.  Jeg kan sammenligne med flere andre norske band som gjør det godt på diverse festivaler, vorspiel og nachtspiel over hele Norges land, men sannsynligvis mest i Midt- og Nord-Norge.  Verselinja « Så rægne det på presten, så klokkern får drøppert» minner om Terje Tysland, tidlig i hans karriere.

Et overraskende innslag er den kvinnelige vokalisten som dukker opp på låta «En dag i Fellesferien». Ja, jeg vil nesten ta det så langt som å si at duetten fremføres av «Skjønnheten og Udyret». Og skjønnheten i dette tilfellet er Marthe Vallle. Selve låta er en søt liten historie.

Morsomt å lese bandets egne notater om kreditering på coverets bakside, hvor vokalinnslagene nesten konsekvent blir omtalt som kauking.

Når det gjelder coveret så kunne det godt vært mere påkostet.  Men i dette tilfelle vil jeg ikke forlange mer.  Vil tro at dette er et økonomisk spørsmål for et lite plateselskap. Denne gang fikk jeg det jeg som regel savner – nemlig tekstene.

Plata er et friskt innslag i enhver platesamling.