NY VINYL I POSTKASSA: PELBO – DAYS OF TRANSCENDENCE

2014. RIOT FACTORY.  RFAC25LP

Fra platekompaniet:

I 2010 debuterte den trondheimsbaserte jazzrocktrioen PELbO med et selvtitulert førstealbum som imponerte mange. 80 konserter i inn- og utland fulgte, det samme gjorde en Spellemann-nominasjon og et rykte som et av landets mest lovende band. Det startet med andre ord bra, men på oppfølgeren Days Of Transcendence heves nivået ytterligere. Og det med overraskende resultat.

I stedet for å satse på det trygge, kjente og sikre dro nemlig PELbO til ytterst i havgapet, bosatte seg på en øy midt i stormen, frigjorde seg fra alt som hadde vært og startet på nytt. Ine Hoem (vokal), Kristoffer Lo (tuba) og Trond Bersu (trommer) formet deretter andrealbumet til en skummel, mørk og kompromissløs opplevelse hvor de samtidig beholder det stramme grepet rundt gruppas sentrale element - popmelodien som hekter seg fast.

Days Of Transcendence er produsert og mikset av støyjazzmester Stian Westerhus i samarbeid med bandet, samt mastret av Helge "Deathprod" Sten. Albumomslaget er håndtegnet av gatekunstkollektivet Skurktur

Min kommentar:

Jeg sitter med en nydelig  vinylutgivelse i hendene.  Omslaget er utarbeidet over samme lest som et annet kjent samarbeide mellom et kunstprosjekt og en plateutgivelse.  Ja, jeg tenker selvfølgelig på «Friendship».  Den gang var det Odd Nerdrum som dekorerte coveret, nå er det gatekunstkollektivet Skurktur.  Også denne gangen er det et utbrettscover, og du får hele bildet først når du bretter ut coveret. Det er i tillegg signet.  Her får du 2 LP'er + en nedlastningskode.  Alt ligger godt bevart i et vinylcover med klistremerke, slik at papp og plastcover hører sammen for alltid.   Men for ørtende gang.... tekstene mangler.

Jeg må nytte høvet til å nevne at jeg er svært begeistret for at det i det siste har dukket opp flere og flere norske utgivelser med ekstra «varetrekk», altså plastcover.

Musikken jeg får ligger i et spennende og variert landskap bestående av rene poplåter, noe indieinspirert, lett kupert rock og noe abstrakt som nok hører til i jazzsjangeren.  Her bør de fleste finne noe som fanger.  Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av,  variasjonen, så er albumet veldig spennende.

Jeg ble aller mest overrasket over hvor godt en tuba kan låte i de forskjellige musikktypene vi får presentert  Hittil har jeg kun sett tubaen for meg, bakerst i skolemusikken, traktert av en av de største og sterkeste guttene i korpset. Men her er tubaen bakteppe hele veien, og det låter utrolig fint....og sexy.  Det samme gjelder vokalistens sanselige stemme.

Mitt råd er; - Har du ikke hørt Pelbo enda, så lån øret ditt til dette bandet snarest.

God fornøyelse.