”Fra cdon.no”
Islander er blant annet inspirert av svensk pop, Stevie Wonder og Sly
Stones banebrytende soul og Carole Kings intrikate folkrock. Albumet ble spilt
inn på Isle of Wight utenfor England og er produsert av Paul Butler, kjent for
sitt samarbeid med Michael Kiwanuka og Devendra Banhart. Innspillingen av
albuet har foregått på "den gamle måten", uten den tryggheten moderne
studioverktøy og teknologi gir, men med en impusivitet og løshet som gir plata
en fyldigere og rikere sonisk tekstur. Islander står fram som et album der
Bernhoft tør å forestille seg på nytt hva som er mulig innen popmusikken.
Tekstene oser av virkelighetens ofte hjerteskjærende råskap, men også av en
sjelfull positivitet. – Da jeg skrev Islander dukket det opp mange referanser
til båter, vann og broer i tekstene. Det var nesten som om jeg sa: "Hei,
hopp om bord. Jeg skal ta deg med på en tur og den neste timen vil du
forhåpentligvis slippe å tenke på problemer." Det er et sånt album jeg
hadde mest lyst til å lage, et album der sangene er oppløftende og som kanskje
kan gi lytteren en ny form for håp, sier Bernhoft.
Min kommentar:
Jeg ble oppmerksom på Bernhoft i 2004/2005 da jeg kjøpte skiva til
bandet Span hvor han var en av medlemmene. Jeg likte bandet så godt at jeg også
kjøpte den neste skiva "vs.Time".
Så hørte jeg ikke så mye fra denne karen før han for alvor slo gjennom
med et brak (og en litt rar hårsveis) i 2011. Og plutselig visste alle hvem
denne begavede musikeren var. Han
representerte noe helt nytt, og brukte instrumenter på stadig nye måter. I tillegg ble han et moteikon. Ja, han ble til og med invitert til Ellen
«OverThere».
Selv om Jarle har spilt inn flere album, både med band og solo/live, så
er på en måte denne skiva den litt vanskelige andreskiva, som så mange artister
har litt angst for. Det er ikke tvil om at Jarle Bernhoft er et musikalsk
geni. Han skriver gode låter og spiller
utallige instrumenter. I tillegg har han
en stemme som passer til den funky musikken han fremfører. Han har kort og godt soul i blodet, noe denne
plata beviser. Personlig kan jeg ikke
fordra at menn synger falsett, noe Bernhoft gjør både titt og ofte på denne
skiva. Men jeg er fullstendig klar
over at denne sangteknikken hører til i denne musikkformen. Så da så!
I enkelte partier kan Jarle minne om Prince, mens han på andre steder
bekrefter en sterk inflytelse av Stevie Wonder.
Albumet er jevnt og godt. Ja,
faktisk mer enn godt. Men jeg finner
ikke noen topplåt, slik «Solidarity Breaks» hadde, og det er synd.
Så jeg er bitte-bittelitt skuffa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar