FRA PLATEHYLLA: FINN KALVIK – NØKKELEN LIGGER UNDER MATTA

1974 Polydor ‎– 2382 043

Prosjekt  «vinyl til frokost»

Da falt valget nok en gang på en Finn Kalvik-plate.  Dette er det tredje albumet som Finn ga ut.   Finn slo gjennom med i 1970 med sangen «Finne meg sjæl».  Til min store overraskelse ser jeg nå at den låta Finn er mest kjent or kun ble gitt ut som singel.  Ja, og så finnes den på opptil flere samleplater, både fra Finn og diverse samlealbum med andre artister.

Jeg har hørt denne LP-plata mange ganger opp gjennom åra.  Men i dag lurer jeg på om jeg noen gang har lytta.  Jeg oppdager til min overraskelse at plata er mye mer variert enn jeg trodde.  Om jeg skal fremheve en låt, så må det bli «Død mann rider» hvor Finn får hjelp av musikere som Jon Eberson, Arild Andersen og Pål Thowsen. Alle tre solide jazzfolk.

Ellers bidrar det flere dyktige musikere, se bare her:

Steinar Ofsdal, Jon Christensen, Øystein Sunde, Jan Dahlen, Palle Danielson, Jahn Teigen, og mange flere.

Og så må jeg bare fremheve Finns stemme.  Jeg måtte høre dette albumet en ekstra gang med hodetelefoner slik at ingen annen lyd fikk forstyrre meg.  Finns stemme er så myk, vakker og enestående.  Finn er unik.

Dette var virkelig et hyggelig gjenhør med ei plate jeg ikke har hørt på noen år.

Du kan høre albumet på Tidal og Spotify

FRA PLATEHYLLA: LEIF & KOMPISANE – KOM TE FANTASIEN

Prosjekt  «vinyl til frokost»

1985.  TELDEC ‎– SRLP 004

Da falt dagens frokostplate på Leif & Kompisane.  Leif Nilsen startet bandet i 1984.  Men blant Kompisane har det vært en del gjennomtrekk i de vel 30 åra som har gått siden starten.  Nå skal ikke jeg spekulere i Leifs forbruk av kompiser.  Men det var nok et lurt trekk den gang de ga navn til bandet.

Leif og et par av Kompisane den gang , i 1984, kom fra Mods.  Et Stavangerband som har fått svært velfortjent oppmerksomhet i det siste, med reutgivelse av gamle album og planlagt konsert i selve storstua, Oslo Spektrum. Og så vidt jeg har fått med meg så er Leif fremdeles medlem av Mods.

«Kom te fantasien» var det første albumet Leif & Kompisane slapp.  Året var 1985. Om jeg skal beskrive musikken så vil jeg si at dette er lystig festmusikk som byr opp til allsang.

Singelen "Eg har ikkje båd" gjorde det bra på Norskioppen

Tekstene er på Rogalandsdialekt, så for en nordlending kunne det vært en fordel om det hadde ligget ved et tekstark.

Dette var en morsom start på dagen. Takk til Rogaland, Leif & alle Kompisane som har bidratt siden 1984.

Du kan høre abumet på  Tidal og  Spotify

FRA PLATEHYLLA: CLUB 7’s JUBILEUMSPLATER

Prosjekt  «vinyl til frokost»

1978.  Plateselskapet Mai ‎– 7812/13

Club 7, eller «klubb-sju» var stedet hvor man møttes i Oslo på seksti og syttitallet.  Ungdommen har alltid søkt mot nye tender og retninger i samfunnet.  En kan vel si det så enkelt som at de unge har hatt et ønske og en drivkraft for å protestere mot det etablerte.  På Club 7 møttes, musikere, skuespillere og poeter.  Etter hvert ble det dannet en radikal motkultur.  En av de aller første som satte sitt preg på stedet var Sossen Krogh.

Jeg leste et sted lista over norske og utenlandske artister som hadde vært innom Club 7 som gjest eller som artist.  Noen var engasjert for å spille en kveld eller flere, men mange flere fant sine likemenn og -kvinner med samme musikalske interesse, og dermed var det gjort.  Folk fant hverandre politisk og musikalsk.  Utallige band og musikalske samarbeid ble dannet.

Jeg tør faktisk å påstå at norsk musikkliv ville vært adskillig fattigere uten "klubb-sju".  Jeg tror det var Kari Svendsen som en gang sa noen sånt som at «Klubb-sju var ikke for idrettsfolk eller de som gikk i speider’n.  Nei, klubb-sju var for de som ville sitte å preike, diskutere kultur og drekke vin».

Den musikken som ble spilt på Club 7 var helst, blues, jazz og viser. 

Jeg var faktisk innom klubb-sju en gang.  Det måtte være på vårparten i jubileumsåret 1978.  Altså bare noen måneder før denne skiva ble spilt inn. Dette var mitt aller første år som nordlending i Oslo.  Og det var ikke bare moro, kan jeg fortelle deg.  Vi var ikke særlig populære.

Det var bl.a. visse utesteder det ikke var så lett å komme inn på.  Jeg mener å huske at Club 7 var et av dem.  Men etter å ha prøvd mange ganger, så kom vi inn, fordi at vi kjente noen som kjente noen.

Vi hadde dratt dit for å oppleve kjente artister på nært hold.  Men akkurat den kvelden var det ingen kjente fjes der.  Men det var vel heller ikke så lett å få øye på noen i det røykfylte lokalet.

Dette er hva albumet gir oss av artister og låter.

A1 –Bryggerigangen Bluesband       I Can't Hold Out

LP nr 1 starter med tung og fin blues.  Bryggerigangen Bluesband besto av flere kjente navn. Bass Hans Marius Stormoen, gitar Bent Patey og Tom Gjertsen, trommer Jan Lie.  Et par av disse er dyktige musikere som har bidratt på utallige innspillinger og i andre band.  Navnet kom fra Bryggerigangen borettslag. 

Jeg anbefaler dere å se et Nrk-program med bandet.  Dere finner det her

      

A2 –Lotus Oljelåt  

Så er det over til jazztoner.

Lotus var et jazzrock band fra Oslo.  Bandet ble dannet i 1975  og besto av:

Bass:  Åsmund Snortheim,  gitar:  Bent Patey, TROMMER:  Espen Rud, Piano og oljefat:   Ole Henrik Giørtz, sax . og fløyte.  Vidar Johansen. 

Bandet spilte kun selvskrevet musikk. 

A3 –2.nd Evolution        Tooley Tooh

2.nd Evolution fra Oslo er et rhytm n' blues- og rock n' roll-band. På 60-tallet kjent som 2nd Evolution Corps.  Medlemmene er:  Åge Røthe        el. Bass,  Alf Kjellman     tenorsax,   Bengt Jenssen        orgel,  Bjørn Jensen        Trommer,  Freddy Skibstedt      vokal,  Lasse Nilsen gitar,  Lasse Pedersen perc.  Odd Riisnæs tenorsax.

Dette bandet spilte også egenkomponert musikk.  Primus motro var Freddy Skibstedt.

A4 –Kråbøl        Stemning

Dette er virkelig et morsomt band.  Nok en gang dukker trommeslager Espen Rud opp.  Han er virkelig en av de beste jazzmusikere Norge noen gang har hatt.  Det var den samme Espen som startet dette bandet ved at han samlet sammen noen av sine musikalske venner.  Kråbøl  betyr en bopel for kråker, og Espen mente at disse musikeren hadde noe av kråkenes ytringsform, mot til å uttrykke seg og ta igjen når de blir utfordret.  Musikk er kommunikasjon, men det er også kråkeleven. Ifølge Espen så var Kråbøl et alternativ til både det moderne samfunns rasering av natiurens voksesteder og til kommersalisering av kunst og folkemusikk.

Medelemmer var:  Carl Magnus Neumann, altsax.   Vidar Johansen, sopran, tenorsax.  Jon Balke, piano.  Geir Holmsen,  kontrabass.  Espen Rud,  trommer

      

B1   –Unknown Artist     Samba Bloibie  

Det var helt vanlig på en konsert på Club 7 at man hadde en jam-session eller flere.  Man satte da sammen vilkårlige musikere fra forskjellige band, og det var rom for flere å henge med. Dette er en slik jam-session.  Om du hører godt etter, så kan du høre at båndet tar slutt sånn ca midtveis i låta.  Men takket være Nord-Europas raskeste båndskifter så går vi bare glipp av oen få sekunder.  Godt gjort!  De som spiller her er:  Nipe Nyren, gitar.  Haakon Graf, piano.  Sveinung Hovensjø,  bass.  Jon Christensen, trommer.  Kalle Neuman, altsax.  Miki N’Doya,  perc.

B2   –Arild Wikstrøm      I'll Be Doggone

Arild Wikstrøm sier selv på platecovfaeret at han har drevet med musikk og stått på en scene siden seksårsalderen.  Da han som voksen var mye på dans, fant og og en kamerat ut at det ble presentert så mye dårlig jazzmusikk at de bestemte seg for å ta saken i egne hender.  De skulle bli Norgesmestere i jazz på ett år, - de måtte bruke to år.  Arild var nesten å regne som husmusiker på Club 7.  I en årrekke sang han julen inn på klubb-sju.  Han kombinerte ofte lyrikk, poesi og musikk.

Ifølge Wikipedia ledet han Arild Wikstrøm Kvartett (1961–) med Jan Garbarek/Knut Riisnæs saksofon, Jon Christensen/Ole Jacob Hansen trommer, Torgrim Sollid trompet og Hans Marius Stormoen bass.

På denne jubileumsskiva  består bandet av:  Bernt Brinck-Johansen, barytonsax.  Sveinung Hovensjø, gitar.  Bill Mulholland, gitar.  Bengt Jensen, orgel.  Richard Badendyck, piano.  Hans M.Stormoen, bass.   Jan Lie, trommer.  Miki N’Doye, prc.  Arild Wikstrøm, vocal og orkesterleder.

Arild døde I 1987, bare 45 år gammel.

C1   2.nd Evo1lution        Regrets       

C2   –Lotus  Ess-moll Låt      

C3   –Unknown Artist     There Is No Greater Love

Da var vi kommet fram til kveldens andre jam-session.  Disse deltar:  Ola Calmeyer, piano.  Alf E.Kjellman, tenorsax.  Bill Mulholland, gitar.  Hans M. Stormoen, bass.  Ola Jacob Hansen, trommer. 

D1 –E'Olen        Borr'e  

Nok et band som er utsprunget fra miljøet på Club 7 i Oslo på 1970-tallet

Medlemmene på denne innspillingen var:

Alto Saxophone:  Kalle Neuman.  Trumpet:  Pablo «Boy» Guanio.  Piano:  Jon Balke.  Bass:  Sveinung Hovensjø.  Trommer:  Finn Slettten.  Perc:  Zakhir Helge Linnaae / Miki N’Doye.

D2 –Ditlef Eckhoff Kvintett Gertrudes Bounce

Ditlef Eckhoff ble født i Tønsberg I 1942.  Allerede som 16-åring vant han N

M i jazz.  Bandet Ditlef har med med seg på jubileumskonserten består av:  Bjørn Johansen:  tenorsax.. Christian Reim, piano.  Geir Holmsen,  bass,  Ole Jacob Hanse, trommer,  Ditlef Echkoff, trompet.   Bandet spiller jazz I den stilen som kasse bob.   

D3 –Bryggerigangen Bluesband       Kansas City Blues

Albumet avslutter slik det begynte, med blues.

I mangel av tidsriktig videoklipp av "Bryggerigangen Bluesband", så får vi ta til takke med dette klippet fra 1997.

DAGENS BOK: M.J.ARLIDGE – BRO, BRO BRILLE

Fra forlagets omtale:

Liket av en middelaldrende familiemann blir funnet i Southamptons prostitusjonsstrøk. Snart lider en annen mann samme brutale skjebne. Etterforsker Helen Grace ser at et mønster er i ferd med å danne seg. Og hun kan kjenne at bak drapene ligger et voldsomt hat. Media kaster seg over saken og kaller morderen den omvendte Jack the Ripper en person som hevner seg på mannlige horekunder.

Min kommentar:

Lydbok fra nlb.no.  10t 55min

Dette er den andre boken jeg leser av denne forfatteren.  Da jeg leste den forrige boka «Elle Melle» var jeg overbevist om at forfatteren var en kvinne.  Men dette er altså en mannlig engelsk forfatter.  Og etter min smak er dette en dyktig forfatter. 

Hovedpersonen, etterforsker  Helen Grace er ei tøff dame med en tung ballast.  Vi ble ganske godt kjent med henne i forrige bok.  Men jeg har fremdeles mange, mange ting jeg lurer på om denne dama.

Dette er en helt annen historie enn den forrige jeg leste.   Historien er ikke så original.  Jeg har lest lignende historier og sett filmer med lignende handling tidligere, hvor tema er «Kåte middelaldrende menn blir drept i sin kontakt med horer»  Men selv jeg har lest lignende historier tidligere, så er løsningen original, og oppbygning og spenning er det ingenting å si på.  Dette er ei bok som er vanskelig å legge fra seg.

Noe jeg liker spesielt godt er at jeg føler jeg blir kjent i Southampton.  Stedbeskrivelser er nøyaktige og hovedpersonenes tilknytning til byen er godt bekrevet.  Jeg føler nå at jeg har blitt godt kjent med Helen og hennes kollegaer.  Men jeg vil anbefale at du leser bøkene i riktig rekkefølge.  Jeg er slett ikke siker på om jeg hadde hatt forståelse for, og likt Helen Grace så godt om jeg ikke hadde lest den første boka.

Selv om denne boka var en bitteliten nedtur i forhold til den første boka, så har jeg ingen problemer med å anbefale den om du, som jeg, liker bøker med intens jakt på en seriemorder.

Her kan du lese blogginnlegget mitt om den forrige boka, Elle Melle

Her kan du kjøpe boken som innbundet  og pocket 

TV-SERIE: TRANSPARENT

Kanal:  Viasat

Sesonger:  4

Episoder:  40

Skuespillere:  Jeffrey Tambor, Amy Landecker, Gaby Hoffmann

Sjanger:  Drama /komedie

Land:  USA

Fra Viaplay.no:

Kritikerrost, prisbelønt dramaserie om en familie som får tilværelsen snudd på hodet når pappaen avslører at hun er transseksuell, noe som utløser en dominoeffekt der alles hemmeligheter blir avslørt.

Min kommentar:

Vi møter en undrende familie i første episode.  De tre voksne barna blir innkalt av sin far.  Han har noe viktig å fortelle dem.  De frykter selvfølgelig at faren er alvorlig syk, og skal dø med det første.  Men faren er slett ikke syk.  Han vil bare leve ut sin transeksuelle legning. 

Det skulle vel for så vidt være greit.  Han er skilt, barna er voksne og han er voksen nok til å «vite hva han vil».  Men fullt så enkelt er det ikke.  Vi følger familien i utallige ulike situasjoner.  Og det meste blir presentert med en god porsjon humor.  Dette er en serie ulik alt annet i hvert fall jeg har sett tidligere.  Jeg digga hvert eneste minutt.  Skuespillerne er håndplukket, og særlig far sjøl, Maura, er fantastisk i rollen som transe.

Jeg har også sansen for ex-kona, barnas mor.

Denne serien har vært nominert og har vunnet prestisjetunge priser. Vel fortjent.  Om du er litt lei av, eller bare vil ta en pause fra alle eventyr – og action serier, så ta en titt på denne. 

Anbefales!

                

FRA PLATEHYLLA: PJOKKEN EIDE: PJOKKEN SYNGER RØDT, HVITT OG FLOTT

1973.  Talent ‎– TLS 4003

Prosjekt  «vinyl til frokost»

Av alle de rare vinylplater jeg har kjøpt opp gjennom årene, så er vel kanskje denne en av de rareste.   

Men denne plata beviser at jeg hadde blitt smittet av samlerviruset allerede i 1973.  Jeg kjente til Pjokken fra hans tid i Popol Vuh.  Men det er slett ingen rockemusiker vi møter her.

Albumet ble ifølge Pjokken selv til da han flyttet fra Bergen til Oslo, hvor han kjedet seg noe aldeles forferdelig.  Han kjøpte da en bok hvor han skulle lære seg vanskelige gitargrep innen jazzmusikken.  For å gjøre dette arbeidet lettere så laget Pjokken rare tekster.  Det er noe av dette materialet som blir presentert her.  Resten av historien om albumet kan du lese her

Det er synd at det ikke ligger ved tekster til denne skiva, fordi det blir sagt og sunget mye underlig her.

Her er hva Ole Paus skriver om utgivelsen  på coverets bakside:

"Pjokken Eide, bergenser, cand.jur.ex-fløytist i Popol Vuh, revyfantast, arrangør for korps i Bjørnevatn og damekor i Harstad – har spilt i symfoniorkester i Sverige ,  kammermusikk i England …. Drevet storband i Oslo .. har nå kastet seg inn på visemarkedet  under mottoet «Når ingen andre visesangere hverken kan spille eller synge , hvorfor kan ikke jeg også? Visene som han stort sett har laget selv, er helst i den lette genre med en makaber vri… men han benytter også anledningen til små spark hist og her.

Det var litt av en innspilling.  Det gikk unna så det suste i en eneste lang latterkrampe, og til slutt sier Pjokken :  «Jaha, det var viseplaten det,  hva skal vi gjøre nå?  Og det neste denne underlige skapning finne på venter i allefall jeg på med spenning.  Ole Paus (sign)

P.S.  Alt dette har Pjokken skrevet, selv fikk jeg vare sette navnet mitt under. D.S."

Med seg på skiva har Pjokken Sør-Varanger Kraftlag og Norsk Mental Depot.

Sør-Varanger Kraftlag består av:

Pete Knutsen, el-gitar, piano, vibrafon, kam, moog

Terje Miehti, bass

Tor Andreassen, trommer, congas

Norsk Mental Depot består av:

Arne Schultze, gitar, kam , banjo

Jahn Teigen, gitar, percussion, kam

Sture Rogne, trekkspill

Frode Thingnæss, trombone, tuba

Tore Nilsen,  trombone

Pjokken Eide, fløyte, trombone,  piccolo, gitar

Ann-Inger Sommer, moral og økonomi

Dette var nok et morsomt gjenhør.  Er faktisk ikke sikker på om jeg har hørt dette albumet i sin helhet tidligere.

Jeg tror ikke at LP’en nådde de høye salgstallene.  Det synes godt på prisen du må betale for et flott eksemplar på bruktmarkedet for tiden.  Det er sjelden å se skiva til salgs.  Så et eks på ebay for noen år siden.  Der endte prisen på 

€ 120. Men det var et uspilt eksemplar.  Ser det ligger et eks til VG+/VG kvalitet ute på Discogs nå.  Prisen, € 15 er ikke noe å si på.  Og selgeren er en kar du kan stole på.

Her kan du høre musikken fra Pjokken på Tidal  og   Spotify

KVELDENS FILM: THE GIRL ON THE TRAIN

Kanal:  Viaplay

Sjanger:     Thriller /    Drama

Skuespillere:     Emily Blunt,     Rebecca Ferguson,     Haley Bennett,     Jared Leto,     Chris Evans

Regi:     Tate Taylor

År: 2016

Land:  USA

Fra filmweb.no:

I denne thrilleren møter vi Rachel som sliter med å holde hodet over vannet etter en vond skilsmisse. På hennes daglige pendlerturer til New York kjører toget forbi hennes gamle hjem, der eksmannen fremdeles bor med sin nye kone og barn. I et av nabohusene bor et tilsynelatende perfekt par, Megan og Scott Hipwell, og Rachel begynner å fantasere om parets fantastiske liv sammen.

En morgen, når hun speider etter paret i huset, ser hun noe sjokkerende skje. Dagen etter våkner hun i en forferdelig bakrus, uten minner fra kvelden før. Hun har en fryktelig følelse om at noe forferdelig har skjedd. Så kommer Tv-sendingene rullende over skjermen hennes: Megan Hipwell har forsvunnet.

Min kommentar:

Det er nå en stund siden jeg leste denne boka.   Av og til tenker jeg at jeg må slutte å se filmer som er basert på bøker jeg har likt godt.  Men jeg er jo en nysgjerrig sjel, så jeg kan jo ikke dy meg. Da jeg så i kveld satt å bladde litt for å se hva Viaplay hadde å by på så dukka denne filmen opp.  Jeg har faktisk ikke fått med meg at boka var filmatisert.

I det første kvarteret eller så sitter jeg noe fortumlet og ser på lerretet. Ja, for nå har jeg fått meg lerret i stua.  Noe som gir en god filmopplevelse.  Men nok om det.  Jeg er litt fortumlet fordi jeg kjenner ikke igjen enkelte personer fra boka.  Og da særlig ikke hovedpersonen.   

I boka er hovedpersonen Rachel en svært lite attraktiv dame.  Der er hun alkoholisert, svært lite tiltrekkende  og ingen person man hviler øynene på.  Men Rachel i filmen er en flott og attraktiv dame.  Jada, hun er alkoholisert, men hun bærer lite preg av det.

Jeg forstår fort at jeg må nullstille meg.  Jeg må, som så mange ganger før, se filmen uavhengig av boka.

Og takket være skuespillerne i denne filmen, så klarer jeg faktisk til en viss grad å glemme boka.   Emily Blunt er fenomenal i hovedrollen, og hun får god hjelp av et par andre skuespillere.  Først og fremst Rebecca  Ferguson.  Jeg så henne for litt siden i filmen Snømannen. Hvor hun spiller en ung etterforsker. Denne svenske damen har jo også en rolle i Mission Impossible.  

Ellers er jeg litt svak for  den mannlige skuespilleren Justin Theroux.  Han er faktisk fetter til en av mine absolutte TV-helter, nemlig Louis Theroux, han som lager dokumentarfilmer bedre enn de fleste.

Men hvorfor i all verden kan de ikke oversette tittelen på denne filmen til norsk?  Men det får så være.  Når det gjelder selve utgangspunktet for denne filmen, - det å sitte på et tog og se på hus og leiligheter du reiser fordi.  Det har vi vel alle gjort.  Og vi har vel også av og til lurt litt på hvem som bor der og hvordan har de det?  

Seint på syttitallet reiste jeg ofte med tog mellom Jessheim og Oslo.  Jeg husker at jeg lurte fælt på hvem som bodde bak vinduene i bygårdene toget passerte på sin vei inn mot Østbanen.  Men ofte satt jeg der og halvsov.  Hva om jeg hadde sett noe dramatisk i et lite glimt i det toget kjørte forbi.  Ville jeg turt å stole på meg selv nok til å foreta meg noe som helst?

Rachel ser noe, og hun tør å gå videre.  Vi følger historien videre.  Men her gjelder det å følge med.  For her er det mye hopp og sprett i forhold til tid og hendelser.  

Vi får en del overraskelser underveis.  Så jeg vil faktisk tro at for den som ikke har lest boka, så er dette er helt grei film som byr på god underholdning og spenning.  Men jeg kan dessverre ikke gi filmen mer enn en treer.

Jeg anbefaler deg heller å lese boka

Her kan du kjøpe filmen som DVD  eller som  Blu-ray

DAGENS BOK: M.J.ARLIDGE – ELLE MELLE

Fra forlagets omtale:

En åpenbart forstyrret person bortfører personer i par og gir dem et forferdelig ultimatum: En av dere overlever, en av dere dør. Helen Grace og hennes kolleger ved Southampton politistasjon står med ryggen mot veggen. I tillegg til å drive klappjakt på gjerningspersonen må de beskytte de overlevende som sliter med store mentale skader etter det de har vært igjennom. Flere blir kidnappet. Men hva er forbindelsen mellom ofrene?

Min kommentar:

Lydbok fra nlb.no.  10 t 35min

Da har jeg beveget meg bort fra norske forfattere, i hvert fall for en stund.  Og akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg for en gangs skyld valgte en utenlandsk forfatter.  

For «Fy Flate», sier jeg bare.  Dette var heftig.

Jeg blir kjent med etterforskeren Helen Grace, ei rå dame på motorsykkel.  Hun er steintøff, men har også etstort hjerte for de som livet ikke har fart så greit med.  Jeg liker denne dama umiddelbart.  Hun minner meg litt om vår egen Hanne Wilhelmsen, men det aner meg ganske tidlig at Helen Grace har en langt tøffere ballast. 

Jeg har lest mange krimbøker, og dermed fått presentert mange plott.  Men makan til denne historien har jeg aldri lest, sett eller hørt om tidligere.  Dette er originalt. 

Morderen som blir jaget kidnapper utelukkende par: Det kan være kjærestepar, ektepar, familierelasjoner og kollegaer.   Vedkommende sulter dem i mange dager.  Det eneste parene får utdelt er en mobiltelefon, som det selvfølgelig ikke er mulig å kontakte noen med, og en revolver.  Når parene er totalt utmattet og utsultet, så får de beskjed fra morderen om at den ene må skytes, og da vil den andre slippes fri.

Men fri, og fri, dette er en hendelse vedkommende vil dra med seg.  Og man kan stille seg spørsmål om hva som er verst; - å bli drept eller overleve?

Jeg var lenge i tvil om dette var en mannlig eller kvinnelig  forfatter.  Jeg var lenge overbevist om at det måtte være en kvinne.  Men etter å ha spurt « Mr Google», så har jeg fått bekreftet at dette er en mannlig engelsk forfatter, f 1974. 

Åå, så glad jeg blir når jeg oppdager at forfatteren er så ung.  Det betyr at han kan gi oss god underholdning i mange mange år framover.  

Han har tidligere jobbet med å skrive manus til TV-serier. Noen av seriene har gått på norsk TV, som f.eks "Østkantfolk" og "Elskerinner"

Jeg skal nå gå i gang med en ny bok av forfatteren.  Gleder meg.

Her kan du kjøpe boka som innbundet  og   pocket

.

FRA PLATEHYLLA: BONY MARONIE - BONY MARONIE

1989.  Party Records  ‎– PRLP 10013

Prosjekt  «vinyl til frokost»

Da har valget falt på nok en plate fra et av de bandene jeg lärte å kjenne fra Oslo på åttitallet.  Selv om jeg var så heldig å oppleve bandet i levende live den gang da, så ble ikke denne plata kjøpt før for om lag 10 år siden.  Og om jeg skal gå ut fra prisen jeg betalte for denne skiva i 2008 så vil jeg tro at det finnes mange eksemplarer der ute på bruktmarkedet.  Jeg måtte ut med den nette sum av kr 20,-  for et strøkent eksemplar.  Det er nesten skammelig.  Jeg ser at det i skrivende stund er 3 eksemplarer i Mint kvalitet til salgs på nettstedet Discogs.com .  Prisen variere fra €18  til €55.

Bandet oppnådde aldri høyt nok salg til å komme inn på VG-lista. Salget ble oppgitt til å være i underkant av 2.000 eksemplarer.   Det er ikke alltid at den suksessen som et band opplever på scenen gjenspeiler seg i platesalget.  

Fordi jeg kan skrive under på at dette var virkelig et band som innfridde publikums forventninger på sine konserter. 

Bandet ble oppløst, i fred og fordragelighet som det heter i 1991.  Men etter 13 år startet de opp på nytt igjen.  Jeg har  snakket med en musikkvenn fra hovedstaden har opplevd gutta på scenen i nyere tid.   Han var litt i tvil, for som han sa enten har noen av gutta forandret seg veldig eller så har det kommet inn noen nye medllemmer.  

Men det viktigste var tross alt musikken.  Og den satt.  Han mente at medlemmene i bandet viste at de hadde erfaring, men det viktigste var at de viste en kjærlighet til musikken.  Det syntes lang vei at de hadde det gøy, og det smittet over på publikum.

Jeg skulle gjerne vært der.  Men inntil jeg får oppleve gutta live igjen, så får jeg bar nøye meg med LP’en. 

Det er synd at ikke albumet ligger ute på strømmetjenestene, men det kommer kanskje.  Inntil videre kan dere høre musikken på bandets nettside
På de samme nettsidene finner du mye å lese om bandet, samt mange videoer

FRA PLATEHYLLA: FIRE FÆLE FYRER – FFF

1989.  Intence Music ‎– FF1289

Prosjekt  «vinyl til frokost»

Etter min mening er dette en av de mest undervurderte skiver i norsk rocks historie. 

Bandet "Fire Fäle Fyrer"  levde et kort og intenst liv i rock ‘n rollens tegn på slutten av åttitallet.  Jeg opplevde faktisk dette bandet live en gang, men jeg tror det må ha vært før denne plata kom ut.  Og da var der sikkert med et annet mannskap.    

Jeg husker denne konserten spesielt godt fordi bandet gikk høyt ut, og stemningen sto i taket, men etter et par låter var det pause.Etter et par låter til, var det nok en pause.  Og da tok en fra publikum saken i egne hender, gikk opp på scenen og grep gitaren mens han startet neste låt.  

Og jaggu kom ikke bandmedlemmene tuslende inn igjen.  Men etter kort tid var konserten slutt, og det ble arrangert en jam-session. En litt spesiell konsert, men det de leverte var bra.  

Jeg tror at denne konserten muligens var på Blitz-huset.  Men jeg er ikke sikker.  Jeg var det på en del konserter, og det var jo mange band som tilhørte dette miljøet.

Dette albumet er bandets eneste.  Det er faktisk synd, fordi selv om min opplevelse av bandets opptreden var så som så, så  hadde faktisk bandet mange trofaste fans.

Bandet har en ganske interessant historie. Om vi skal tro alt som står å lese på Rockipedias hjemmeside, så er dette et av de rockeband her i Norge som virkelig har fulgt opp sitt image som rockemusikere. Du kan lese historien om dette spennende bandet her .

Sjekk også nrk-klippet som du finner her.

FRA PLATEHYLLA: MR WALKER AND THE WALKMEN – WALKING

1985.  CBS 26499

Prosjekt  «vinyl til frokost»

Ingen tvil.  I det de første tonene på spor 1, låta du finner link til på youtubeklippet nederst i innlegget lyder, så er vi tilbake til åttitallet.

Men det morsomme er at denne skiva kom i stand etter noe som egentlig skulle være en spøk.  Jeg hørte et innslag på radio om denne saken for en del år siden, og skal prøve å gjengi historien slik jeg husker den.

Steinar Fjeld var en relativt stor artist på seksti og syttitallet. Om karrieren var dalende på miten av åttitallet, vet jeg ikke, men han fikk i hvert fall den fikse ideen at han skulle lage en rap og sette i gang en massiv PR kampanje slik at media ikke kunne unngå å legge merke til denne låta.  Det ble sendt ut mengder av kassetter med anbefalinger.

Men det var bare det, at anbefalingene kom fra artisten selv.  Men media beit på, og låta ble spilt i radio og media ellers skrev fine ord om bandet og den norske rap’en.

Men Steinar Fjeld hadde nok ikke hadde regnet med var at dette skulle bli en slik suksess.  Plateselskapet ville ha mer, de ville ha et helt album.  Hr Fjeld hadde bestilt seg sydentur, og dermed ble han sittende ved bassengkanten og skrive låter hele ferien.  Det er derfor et tydelig skille mellom et par rap-låter og resten av plata som er det jeg vil kalle ordinær åttitallsmusikk.

Steinar Fjeld fikk god hjelp av mange gode venner. Se bare på den venneflokken:

    Backing Vocals – AlixZandra, Kari Gjærum, Per Øystein Sørensen

    Drums – Per Hillestad

    Guitar – Svein Dag Hauge

    Piano – Per Kolstad

    Saxophone – Sigurd Köhn

    Synthesizer – Geir Langslet

    Vocals – Steinar Fjeld

    Vocals, Guitar – Ståle Rasmussen

    Vocals, Guitar, Synthesizer, Bass, Producer – Rolf Graf

Men desverre ble ikke albumet like godt mottatt som singelen.  Singelen ble mye spilt på radio og føk rett inn på VG-lista.  Riktignok ble oppholdet der ganske kort.  Og innen albumet var kommet ut i platebutikkene kan det se ut som om interessen hadde dabbet av.

Jeg kjøpte LP-plata i 1986 eller ’87.  Da lå den i en restekasse på Imerslund til en ti’er

Sånn kan det gå.

Det påstås fra flere hold at singelen fra dette albumet var Norges første rap / hip hop skive.