Musikkblogg. Bokblogg. Filmblogg. Altså: - en blogg om musikk, bøker , film, TV-serier og mine minner fra en ikke alt for fjern fortid.
Du finner også en del brukt vinyl til salgs under etiketten "SALG brukt VINYL".
Da falt valget nok en gang
på en Finn Kalvik-plate. Dette er det
tredje albumet som Finn ga ut. Finn slo
gjennom med i 1970 med sangen «Finne meg sjæl».
Til min store overraskelse ser jeg nå at den låta Finn er mest kjent or
kun ble gitt ut som singel. Ja, og så
finnes den på opptil flere samleplater, både fra Finn og diverse samlealbum med andre artister.
Jeg har hørt denne LP-plata
mange ganger opp gjennom åra. Men i dag
lurer jeg på om jeg noen gang har lytta.
Jeg oppdager til min overraskelse at plata er mye mer variert enn jeg
trodde. Om jeg skal fremheve en låt, så
må det bli «Død mann rider» hvor Finn får hjelp av musikere som Jon Eberson,
Arild Andersen og Pål Thowsen. Alle tre solide jazzfolk.
Ellers bidrar det flere
dyktige musikere, se bare her:
Steinar Ofsdal, Jon
Christensen, Øystein Sunde, Jan Dahlen, Palle Danielson, Jahn Teigen, og mange flere.
Og så må jeg bare fremheve
Finns stemme. Jeg måtte høre dette
albumet en ekstra gang med hodetelefoner slik at ingen annen lyd fikk forstyrre
meg. Finns stemme er så myk, vakker og
enestående. Finn er unik.
Dette var virkelig et
hyggelig gjenhør med ei plate jeg ikke har hørt på noen år.
Da falt dagens frokostplate
på Leif & Kompisane. Leif
Nilsen startet bandet i 1984. Men
blant Kompisane har det vært en del gjennomtrekk
i de vel 30 åra som har gått siden starten.
Nå skal ikke jeg spekulere i Leifs forbruk av kompiser. Men det var nok et lurt trekk den gang de ga
navn til bandet.
Leif og et par av Kompisane
den gang , i 1984, kom fra Mods. Et
Stavangerband som har fått svært velfortjent oppmerksomhet i det siste, med
reutgivelse av gamle album og planlagt konsert i selve storstua, Oslo Spektrum.
Og så vidt jeg har fått med meg så er Leif fremdeles medlem av Mods.
«Kom te fantasien» var det
første albumet Leif & Kompisane slapp.
Året var 1985. Om jeg skal beskrive musikken så vil jeg si at dette er
lystig festmusikk som byr opp til allsang. Singelen "Eg har ikkje båd" gjorde det bra på Norskioppen
Tekstene er på
Rogalandsdialekt, så for en nordlending kunne det vært en fordel om det hadde
ligget ved et tekstark.
Dette var en morsom start på
dagen. Takk til Rogaland, Leif & alle Kompisane som har bidratt siden 1984.
Club 7, eller «klubb-sju»
var stedet hvor man møttes i Oslo på seksti og syttitallet. Ungdommen har alltid søkt mot nye tender og
retninger i samfunnet. En kan vel si det
så enkelt som at de unge har hatt et ønske og en drivkraft for å protestere mot det
etablerte. På Club 7 møttes, musikere,
skuespillere og poeter. Etter hvert ble
det dannet en radikal motkultur. En av
de aller første som satte sitt preg på stedet var Sossen Krogh.
Jeg leste et sted lista over
norske og utenlandske artister som hadde vært innom Club 7 som gjest eller som
artist. Noen var engasjert for å spille
en kveld eller flere, men mange flere fant sine likemenn og -kvinner med samme
musikalske interesse, og dermed var det gjort.
Folk fant hverandre politisk og musikalsk. Utallige band og musikalske samarbeid ble
dannet.
Jeg tør faktisk å påstå at
norsk musikkliv ville vært adskillig fattigere uten "klubb-sju". Jeg tror det var Kari Svendsen som en gang sa
noen sånt som at «Klubb-sju var ikke for idrettsfolk eller de som gikk i
speider’n. Nei, klubb-sju var for de som
ville sitte å preike, diskutere kultur og drekke vin».
Den musikken som ble spilt
på Club 7 var helst, blues, jazz og viser.
Jeg var faktisk innom
klubb-sju en gang. Det måtte være på
vårparten i jubileumsåret 1978. Altså
bare noen måneder før denne skiva ble spilt inn. Dette var mitt aller første år
som nordlending i Oslo. Og det var ikke
bare moro, kan jeg fortelle deg. Vi var
ikke særlig populære.
Det var bl.a. visse
utesteder det ikke var så lett å komme inn på.
Jeg mener å huske at Club 7 var et av dem. Men etter å ha prøvd mange ganger, så kom vi
inn, fordi at vi kjente noen som kjente noen.
Vi hadde dratt dit for å
oppleve kjente artister på nært hold.
Men akkurat den kvelden var det ingen kjente fjes der. Men det var vel heller ikke så lett å få øye
på noen i det røykfylte lokalet.
Dette er hva albumet gir oss
av artister og låter.
A1 –Bryggerigangen Bluesband I Can't Hold Out
LP nr 1 starter med tung og
fin blues. Bryggerigangen Bluesband
besto av flere kjente navn. Bass Hans Marius Stormoen, gitar Bent Patey og Tom
Gjertsen, trommer Jan Lie. Et par av
disse er dyktige musikere som har bidratt på utallige innspillinger og i andre
band. Navnet kom fra Bryggerigangen
borettslag.
Jeg anbefaler dere å se et
Nrk-program med bandet. Dere finner det
her
A2 –Lotus Oljelåt
Så er det over til
jazztoner.
Lotus var et jazzrock band
fra Oslo. Bandet ble dannet i 1975 og besto av:
Bass: Åsmund Snortheim, gitar:
Bent Patey, TROMMER: Espen Rud,
Piano og oljefat: Ole Henrik Giørtz,
sax . og fløyte. Vidar Johansen.
Bandet spilte kun
selvskrevet musikk.
A3 –2.nd Evolution Tooley
Tooh
2.nd Evolution fra Oslo er
et rhytm n' blues- og rock n' roll-band. På 60-tallet kjent som 2nd Evolution
Corps. Medlemmene er: Åge Røthe el.
Bass, Alf Kjellman tenorsax,
Bengt Jenssen orgel, Bjørn Jensen Trommer, Freddy Skibstedt vokal, Lasse Nilsen gitar,
Lasse Pedersen perc. Odd Riisnæs tenorsax.
Dette bandet spilte også
egenkomponert musikk. Primus motro var
Freddy Skibstedt.
A4 –Kråbøl Stemning
Dette er virkelig et morsomt
band. Nok en gang dukker trommeslager
Espen Rud opp. Han er virkelig en av de
beste jazzmusikere Norge noen gang har hatt.
Det var den samme Espen som startet dette bandet ved at han samlet
sammen noen av sine musikalske venner.
Kråbøl betyr en bopel for kråker,
og Espen mente at disse musikeren hadde noe av kråkenes ytringsform, mot til å uttrykke
seg og ta igjen når de blir utfordret.
Musikk er kommunikasjon, men det er også kråkeleven. Ifølge Espen så var
Kråbøl et alternativ til både det moderne samfunns rasering av natiurens
voksesteder og til kommersalisering av kunst og folkemusikk.
Medelemmer var: Carl Magnus Neumann,
altsax. Vidar Johansen, sopran,
tenorsax. Jon Balke, piano. Geir
Holmsen, kontrabass. Espen Rud,
trommer
B1 –Unknown Artist Samba
Bloibie
Det var helt vanlig på en
konsert på Club 7 at man hadde en jam-session eller flere. Man satte da sammen vilkårlige musikere fra
forskjellige band, og det var rom for flere å henge med. Dette er en slik
jam-session. Om du hører godt etter, så
kan du høre at båndet tar slutt sånn ca midtveis i låta. Men takket være Nord-Europas raskeste
båndskifter så går vi bare glipp av oen få sekunder. Godt gjort!
De som spiller her er: Nipe
Nyren, gitar. Haakon Graf, piano. Sveinung Hovensjø, bass.
Jon Christensen, trommer. Kalle
Neuman, altsax. Miki N’Doya, perc.
B2 –Arild Wikstrøm I'll Be
Doggone
Arild Wikstrøm sier selv på
platecovfaeret at han har drevet med musikk og stått på en scene siden
seksårsalderen. Da han som voksen var
mye på dans, fant og og en kamerat ut at det ble presentert så mye dårlig jazzmusikk
at de bestemte seg for å ta saken i egne hender. De skulle bli Norgesmestere i jazz på ett år,
- de måtte bruke to år. Arild var nesten
å regne som husmusiker på Club 7. I en
årrekke sang han julen inn på klubb-sju.
Han kombinerte ofte lyrikk, poesi og musikk.
Ifølge Wikipedia ledet han
Arild Wikstrøm Kvartett (1961–) med Jan Garbarek/Knut Riisnæs saksofon, Jon
Christensen/Ole Jacob Hansen trommer, Torgrim Sollid trompet og Hans Marius
Stormoen bass.
På denne jubileumsskiva består bandet av: Bernt Brinck-Johansen, barytonsax. Sveinung Hovensjø, gitar. Bill Mulholland, gitar. Bengt Jensen, orgel. Richard Badendyck, piano. Hans M.Stormoen, bass. Jan Lie, trommer. Miki N’Doye, prc. Arild Wikstrøm, vocal og orkesterleder.
Arild døde I 1987, bare 45
år gammel.
C1 2.nd Evo1lution Regrets
C2 –Lotus Ess-moll
Låt
C3 –Unknown Artist There Is No Greater Love
Da var vi kommet fram til
kveldens andre jam-session. Disse
deltar: Ola Calmeyer, piano. Alf E.Kjellman, tenorsax. Bill Mulholland, gitar. Hans M. Stormoen, bass. Ola Jacob Hansen, trommer.
D1 –E'Olen Borr'e
Nok et band som er
utsprunget fra miljøet på Club 7 i Oslo på 1970-tallet
Medlemmene på denne
innspillingen var:
Alto Saxophone: Kalle
Neuman. Trumpet: Pablo «Boy» Guanio. Piano:
Jon Balke. Bass: Sveinung
Hovensjø. Trommer: Finn Slettten. Perc:
Zakhir Helge Linnaae / Miki N’Doye.
D2 –Ditlef Eckhoff Kvintett Gertrudes Bounce
Ditlef Eckhoff ble født i Tønsberg I 1942. Allerede som 16-åring
vant han N
M i jazz. Bandet Ditlef har
med med seg på jubileumskonserten består av:
Bjørn Johansen: tenorsax.. Christian Reim,
piano. Geir Holmsen, bass,
Ole Jacob Hanse, trommer, Ditlef
Echkoff, trompet. Bandet spiller jazz I
den stilen som kasse bob.
D3 –Bryggerigangen Bluesband Kansas City Blues
Albumet avslutter slik det begynte, med blues.
I mangel av tidsriktig videoklipp av "Bryggerigangen Bluesband", så får vi ta til takke med dette klippet fra 1997.
Liket av en middelaldrende
familiemann blir funnet i Southamptons prostitusjonsstrøk. Snart lider en annen
mann samme brutale skjebne. Etterforsker Helen Grace ser at et mønster er i
ferd med å danne seg. Og hun kan kjenne at bak drapene ligger et voldsomt hat.
Media kaster seg over saken og kaller morderen den omvendte Jack the Ripper en
person som hevner seg på mannlige horekunder.
Min kommentar:
Lydbok fra nlb.no. 10t 55min
Dette er den andre boken jeg
leser av denne forfatteren. Da jeg leste
den forrige boka «Elle Melle» var jeg overbevist om at forfatteren var en
kvinne. Men dette er altså en mannlig
engelsk forfatter. Og etter min smak er
dette en dyktig forfatter.
Hovedpersonen,
etterforsker Helen Grace er ei tøff dame
med en tung ballast. Vi ble ganske godt
kjent med henne i forrige bok. Men jeg
har fremdeles mange, mange ting jeg lurer på om denne dama.
Dette er en helt annen
historie enn den forrige jeg leste.
Historien er ikke så original.
Jeg har lest lignende historier og sett filmer med lignende handling
tidligere, hvor tema er «Kåte middelaldrende menn blir drept i sin kontakt med
horer» Men selv jeg har lest lignende
historier tidligere, så er løsningen original, og oppbygning og spenning er det
ingenting å si på. Dette er ei bok som
er vanskelig å legge fra seg.
Noe jeg liker spesielt godt
er at jeg føler jeg blir kjent i Southampton.
Stedbeskrivelser er nøyaktige og hovedpersonenes tilknytning til byen er godt bekrevet. Jeg føler nå at jeg har blitt
godt kjent med Helen og hennes kollegaer.
Men jeg vil anbefale at du leser bøkene i riktig rekkefølge. Jeg er slett ikke siker på om jeg hadde hatt
forståelse for, og likt Helen Grace så godt om jeg ikke hadde lest den første
boka.
Selv om denne boka var en bitteliten nedtur i forhold til den første boka, så har jeg ingen problemer med å
anbefale den om du, som jeg, liker bøker med intens jakt på en seriemorder.
Her kan du lese blogginnlegget mitt om den forrige boka, Elle Melle
Kritikerrost, prisbelønt
dramaserie om en familie som får tilværelsen snudd på hodet når pappaen
avslører at hun er transseksuell, noe som utløser en dominoeffekt der alles
hemmeligheter blir avslørt.
Min kommentar:
Vi møter en undrende familie
i første episode. De tre voksne barna
blir innkalt av sin far. Han har noe
viktig å fortelle dem. De frykter
selvfølgelig at faren er alvorlig syk, og skal dø med det første. Men faren er slett ikke syk. Han vil bare leve ut sin transeksuelle
legning.
Det skulle vel for så vidt være greit.
Han er skilt, barna er voksne og han er voksen nok til å «vite hva han
vil». Men fullt så enkelt er det
ikke. Vi følger familien i utallige ulike situasjoner. Og det meste blir
presentert med en god porsjon humor.
Dette er en serie ulik alt annet i hvert fall jeg har sett
tidligere. Jeg digga hvert eneste
minutt. Skuespillerne er håndplukket, og
særlig far sjøl, Maura, er fantastisk i rollen som transe.
Jeg har også sansen for
ex-kona, barnas mor.
Denne serien har vært
nominert og har vunnet prestisjetunge priser. Vel fortjent. Om du er litt lei av, eller bare vil ta en
pause fra alle eventyr – og action serier, så ta en titt på denne.
Av alle de rare vinylplater
jeg har kjøpt opp gjennom årene, så er vel kanskje denne en av de rareste.
Men
denne plata beviser at jeg hadde blitt smittet av samlerviruset allerede i 1973. Jeg kjente til Pjokken fra hans tid i Popol
Vuh. Men det er slett ingen rockemusiker
vi møter her.
Albumet ble ifølge Pjokken
selv til da han flyttet fra Bergen til Oslo, hvor han kjedet seg noe aldeles
forferdelig. Han kjøpte da en bok hvor
han skulle lære seg vanskelige gitargrep innen jazzmusikken. For å gjøre dette arbeidet lettere så laget
Pjokken rare tekster. Det er noe av dette
materialet som blir presentert her.
Resten av historien om albumet kan du lese her
Det er synd at det ikke
ligger ved tekster til denne skiva, fordi det blir sagt og sunget mye underlig
her.
Her er hva Ole Paus skriver om
utgivelsen på coverets bakside:
"Pjokken Eide, bergenser,
cand.jur.ex-fløytist i Popol Vuh, revyfantast, arrangør for korps i Bjørnevatn
og damekor i Harstad – har spilt i symfoniorkester i Sverige , kammermusikk i England …. Drevet storband i
Oslo .. har nå kastet seg inn på visemarkedet
under mottoet «Når ingen andre visesangere hverken kan spille eller
synge , hvorfor kan ikke jeg også? Visene som han stort sett har laget selv, er
helst i den lette genre med en makaber vri… men han benytter også anledningen
til små spark hist og her.
Det var litt av en
innspilling. Det gikk unna så det suste
i en eneste lang latterkrampe, og til slutt sier Pjokken : «Jaha, det var viseplaten det, hva skal vi gjøre nå? Og det neste denne underlige skapning finne
på venter i allefall jeg på med spenning.
Ole Paus (sign)
P.S. Alt dette har Pjokken skrevet, selv fikk jeg
vare sette navnet mitt under. D.S."
Med seg på skiva har Pjokken
Sør-Varanger Kraftlag og Norsk Mental Depot.
Sør-Varanger Kraftlag består
av:
Pete Knutsen, el-gitar,
piano, vibrafon, kam, moog
Terje Miehti, bass
Tor Andreassen, trommer,
congas
Norsk Mental Depot består
av:
Arne Schultze, gitar, kam ,
banjo
Jahn Teigen, gitar,
percussion, kam
Sture Rogne, trekkspill
Frode Thingnæss, trombone,
tuba
Tore Nilsen, trombone
Pjokken Eide, fløyte,
trombone, piccolo, gitar
Ann-Inger Sommer, moral og økonomi
Dette var nok et morsomt
gjenhør. Er faktisk ikke sikker på om jeg
har hørt dette albumet i sin helhet tidligere.
Jeg tror ikke at LP’en nådde
de høye salgstallene. Det synes godt på
prisen du må betale for et flott eksemplar på bruktmarkedet for tiden. Det er sjelden å se skiva til salgs. Så et eks på ebay for noen år siden. Der endte prisen på
€ 120. Men det var et
uspilt eksemplar. Ser det ligger et eks
til VG+/VG kvalitet ute på Discogs nå.
Prisen, € 15 er ikke noe å si på.
Og selgeren er en kar du kan stole på.
Her kan du høre musikken fra
Pjokken på Tidal og Spotify
Skuespillere: Emily
Blunt, Rebecca Ferguson, Haley Bennett, Jared Leto, Chris Evans
Regi: Tate Taylor
År: 2016
Land: USA
Fra filmweb.no:
I denne thrilleren møter vi
Rachel som sliter med å holde hodet over vannet etter en vond skilsmisse. På
hennes daglige pendlerturer til New York kjører toget forbi hennes gamle hjem,
der eksmannen fremdeles bor med sin nye kone og barn. I et av nabohusene bor et
tilsynelatende perfekt par, Megan og Scott Hipwell, og Rachel begynner å
fantasere om parets fantastiske liv sammen.
En morgen, når hun speider
etter paret i huset, ser hun noe sjokkerende skje. Dagen etter våkner hun i en
forferdelig bakrus, uten minner fra kvelden før. Hun har en fryktelig følelse
om at noe forferdelig har skjedd. Så kommer Tv-sendingene rullende over
skjermen hennes: Megan Hipwell har forsvunnet.
Min kommentar:
Det er nå en stund siden jeg
leste denne boka. Av og til tenker jeg
at jeg må slutte å se filmer som er basert på bøker jeg har likt godt. Men jeg er jo en nysgjerrig sjel, så jeg kan
jo ikke dy meg. Da jeg så i kveld satt å
bladde litt for å se hva Viaplay hadde å by på så dukka denne filmen opp. Jeg har faktisk ikke fått med meg at boka var
filmatisert.
I det første kvarteret eller
så sitter jeg noe fortumlet og ser på lerretet. Ja, for nå har jeg fått meg
lerret i stua. Noe som gir en god
filmopplevelse. Men nok om det. Jeg er litt fortumlet fordi jeg kjenner ikke
igjen enkelte personer fra boka. Og da
særlig ikke hovedpersonen.
I boka er
hovedpersonen Rachel en svært lite attraktiv dame. Der er hun alkoholisert, svært lite tiltrekkende og ingen person man
hviler øynene på. Men Rachel i filmen er
en flott og attraktiv dame. Jada, hun er
alkoholisert, men hun bærer lite preg av det.
Jeg forstår fort at jeg må
nullstille meg. Jeg må, som så mange
ganger før, se filmen uavhengig av boka.
Og takket være skuespillerne
i denne filmen, så klarer jeg faktisk til en viss grad å glemme boka. Emily Blunt er fenomenal i hovedrollen, og
hun får god hjelp av et par andre skuespillere.
Først og fremst Rebecca
Ferguson. Jeg så henne for litt
siden i filmen Snømannen. Hvor hun spiller en ung etterforsker. Denne svenske
damen har jo også en rolle i Mission Impossible.
Ellers er jeg litt svak for den mannlige skuespilleren Justin
Theroux. Han er faktisk fetter til en av
mine absolutte TV-helter, nemlig Louis Theroux, han som lager dokumentarfilmer
bedre enn de fleste.
Men hvorfor i all verden kan
de ikke oversette tittelen på denne filmen til norsk? Men det får så være. Når det gjelder selve utgangspunktet for
denne filmen, - det å sitte på et tog og se på hus og leiligheter du reiser
fordi. Det har vi vel alle gjort. Og vi har vel også av og til lurt litt på
hvem som bor der og hvordan har de det?
Seint på syttitallet reiste jeg ofte med tog mellom Jessheim og
Oslo. Jeg husker at jeg lurte fælt på
hvem som bodde bak vinduene i bygårdene toget passerte på sin vei inn mot
Østbanen. Men ofte satt jeg der og
halvsov. Hva om jeg hadde sett noe
dramatisk i et lite glimt i det toget kjørte forbi. Ville jeg turt å stole på meg selv nok til å
foreta meg noe som helst?
Rachel ser noe, og hun tør å
gå videre. Vi følger historien
videre. Men her gjelder det å følge
med. For her er det mye hopp og sprett i
forhold til tid og hendelser.
Vi får en del
overraskelser underveis. Så jeg vil
faktisk tro at for den som ikke har lest boka, så er dette er helt grei film
som byr på god underholdning og spenning.
Men jeg kan dessverre ikke gi filmen mer enn en treer.
En åpenbart forstyrret
person bortfører personer i par og gir dem et forferdelig ultimatum: En av dere
overlever, en av dere dør.
Helen Grace og hennes kolleger ved Southampton politistasjon står med ryggen
mot veggen. I tillegg til å drive klappjakt på gjerningspersonen må de beskytte
de overlevende som sliter med store mentale skader etter det de har vært
igjennom. Flere blir kidnappet. Men hva er forbindelsen mellom ofrene?
Min kommentar:
Lydbok fra nlb.no. 10 t 35min
Da har jeg beveget meg bort
fra norske forfattere, i hvert fall for en stund. Og akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg
for en gangs skyld valgte en utenlandsk forfatter.
For «Fy Flate», sier jeg bare. Dette var heftig.
Jeg blir kjent med
etterforskeren Helen Grace, ei rå dame på motorsykkel. Hun er steintøff, men har også etstort hjerte for de som livet ikke har fart så greit med.
Jeg liker denne dama umiddelbart.
Hun minner meg litt om vår egen Hanne Wilhelmsen, men det aner meg
ganske tidlig at Helen Grace har en langt tøffere ballast.
Jeg har lest mange
krimbøker, og dermed fått presentert mange plott. Men makan til denne historien har jeg aldri
lest, sett eller hørt om tidligere.
Dette er originalt.
Morderen som blir jaget
kidnapper utelukkende par: Det kan være kjærestepar, ektepar, familierelasjoner
og kollegaer. Vedkommende sulter dem i
mange dager. Det eneste parene får
utdelt er en mobiltelefon, som det selvfølgelig ikke er mulig å kontakte noen
med, og en revolver. Når parene er
totalt utmattet og utsultet, så får de beskjed fra morderen om at den ene må
skytes, og da vil den andre slippes fri.
Men fri, og fri, dette er en hendelse vedkommende vil dra med seg. Og man
kan stille seg spørsmål om hva som er verst; - å bli drept eller overleve?
Jeg var lenge i tvil om
dette var en mannlig eller kvinnelig
forfatter. Jeg var lenge
overbevist om at det måtte være en kvinne.
Men etter å ha spurt « Mr Google», så har jeg fått bekreftet at dette er en
mannlig engelsk forfatter, f 1974.
Åå, så glad jeg blir når jeg oppdager at forfatteren er så ung. Det betyr at han kan gi oss god underholdning i mange mange år framover.
Han
har tidligere jobbet med å skrive manus til TV-serier. Noen av seriene har gått på norsk TV, som f.eks "Østkantfolk" og "Elskerinner"
Jeg skal nå gå i gang med en
ny bok av forfatteren. Gleder meg.
Da har
valget falt på nok en plate fra et av de bandene jeg lärte å kjenne fra Oslo på
åttitallet. Selv om jeg var så heldig å
oppleve bandet i levende live den gang da, så ble ikke denne plata kjøpt før for
om lag 10 år siden. Og om jeg skal gå ut
fra prisen jeg betalte for denne skiva i 2008 så vil jeg tro at det finnes
mange eksemplarer der ute på bruktmarkedet.
Jeg måtte ut med den nette sum av kr 20,- for et strøkent eksemplar. Det er nesten skammelig. Jeg ser at det i skrivende stund er 3
eksemplarer i Mint kvalitet til salgs på nettstedet Discogs.com . Prisen variere fra €18 til €55.
Bandet
oppnådde aldri høyt nok salg til å komme inn på VG-lista. Salget ble oppgitt
til å være i underkant av 2.000 eksemplarer.
Det er ikke alltid at den
suksessen som et band opplever på scenen gjenspeiler seg i platesalget. Fordi jeg kan skrive under på at dette var
virkelig et band som innfridde publikums forventninger på sine konserter.
Bandet ble
oppløst, i fred og fordragelighet som det heter i 1991. Men etter 13 år startet de opp på nytt igjen. Jeg har
snakket med en musikkvenn fra hovedstaden har opplevd gutta på scenen i nyere tid. Han var litt i tvil, for som han sa enten har
noen av gutta forandret seg veldig eller så har det kommet inn noen nye medllemmer. Men det viktigste var tross alt
musikken. Og den satt. Han mente at medlemmene i bandet viste at de
hadde erfaring, men det viktigste var at de viste en kjærlighet til
musikken. Det syntes lang vei at de
hadde det gøy, og det smittet over på publikum.
Jeg skulle
gjerne vært der. Men inntil jeg får
oppleve gutta live igjen, så får jeg bar nøye meg med LP’en. Det er synd at ikke albumet ligger ute på strømmetjenestene, men det kommer kanskje. Inntil videre kan dere høre musikken på bandets nettside På de samme nettsidene finner du mye å lese om bandet, samt mange videoer
Etter min mening er dette en
av de mest undervurderte skiver i norsk rocks historie.
Bandet "Fire Fäle Fyrer" levde et kort og
intenst liv i rock ‘n rollens tegn på slutten av åttitallet. Jeg opplevde faktisk dette bandet live en
gang, men jeg tror det må ha vært før denne plata kom ut. Og da var der sikkert med et annet mannskap.
Jeg
husker denne konserten spesielt godt fordi bandet gikk høyt ut, og stemningen
sto i taket, men etter et par låter var det pause.Etter et par låter til, var
det nok en pause. Og da tok en fra
publikum saken i egne hender, gikk opp på scenen og grep gitaren mens han startet
neste låt.
Og jaggu kom ikke
bandmedlemmene tuslende inn igjen. Men
etter kort tid var konserten slutt, og det ble arrangert en jam-session. En litt spesiell konsert, men det de leverte var bra.
Jeg tror at denne konserten muligens var på
Blitz-huset. Men jeg er ikke
sikker. Jeg var det på en del konserter,
og det var jo mange band som tilhørte dette miljøet.
Dette albumet er bandets
eneste. Det er faktisk synd, fordi selv
om min opplevelse av bandets opptreden var så som så, så hadde faktisk bandet mange trofaste fans.
Bandet har en ganske
interessant historie. Om vi skal tro alt som står å lese på Rockipedias
hjemmeside, så er dette et av de rockeband her i Norge som virkelig har fulgt
opp sitt image som rockemusikere. Du kan lese historien om dette spennende bandet her .
Ingen tvil. I det de første tonene på spor 1, låta du
finner link til på youtubeklippet nederst i innlegget lyder, så er vi tilbake til
åttitallet.
Men det morsomme er at denne
skiva kom i stand etter noe som egentlig skulle være en spøk. Jeg hørte et innslag på radio om denne saken
for en del år siden, og skal prøve å gjengi historien slik jeg husker den.
Steinar Fjeld var en
relativt stor artist på seksti og syttitallet. Om karrieren var dalende på
miten av åttitallet, vet jeg ikke, men han fikk i hvert fall den fikse ideen at
han skulle lage en rap og sette i gang en massiv PR kampanje slik at media ikke
kunne unngå å legge merke til denne låta.
Det ble sendt ut mengder av kassetter med anbefalinger.
Men det var bare det, at anbefalingene kom
fra artisten selv. Men media beit på, og
låta ble spilt i radio og media ellers skrev fine ord om bandet og den norske
rap’en.
Men Steinar Fjeld hadde nok ikke hadde
regnet med var at dette skulle bli en slik suksess. Plateselskapet ville ha mer, de ville ha et
helt album. Hr Fjeld hadde bestilt seg
sydentur, og dermed ble han sittende ved bassengkanten og skrive låter hele
ferien. Det er derfor et tydelig skille
mellom et par rap-låter og resten av plata som er det jeg vil kalle ordinær
åttitallsmusikk.
Steinar Fjeld fikk god hjelp
av mange gode venner. Se bare på den venneflokken:
Backing Vocals – AlixZandra, Kari Gjærum,
Per Øystein Sørensen
Men desverre ble ikke
albumet like godt mottatt som singelen.
Singelen ble mye spilt på radio og føk rett inn på VG-lista. Riktignok ble oppholdet der ganske kort. Og innen albumet var kommet ut i
platebutikkene kan det se ut som om interessen hadde dabbet av.
Jeg kjøpte LP-plata i 1986
eller ’87. Da lå den i en restekasse på
Imerslund til en ti’er
Sånn kan det gå.
Det påstås fra flere hold at
singelen fra dette albumet var Norges første rap / hip hop skive.