NY VINYL I POSTKASSA: KARI RUESLÅTTEN - SILENCE IS THE ONLY SOUND

2017. Øra Fonogram ‎– OF119

Fra bigdipper.no:

Med sin enestående stemme med røtter både i folkemusikken, metal og klassisk sang, har Kari Rueslåtten utviklet et unikt melankolsk uttrykk innenfor alternativ folk-pop. Med det nye albumet befester hun sin evne til å levere strålende vokal flettet inn i et særegent stemningsfullt og melankolsk lydbilde som hun har utviklet gjennom et langt musikkliv. Silence Is The Only Sound er Kari Rueslåtten sitt sjuende soloalbum. I 1997 gav Kari Rueslåtten ut sitt første soloalbum – Spindelsinn. Som en overraskelsesgave til alle de som har fulgt henne gjennom disse årene har Kari spilt inn en ny versjon av tittelsporet fra dette albumet – denne gangen med engelsk tekst, Spellbound.

Min kommentar:

Jeg var en av de som fulgte bandet The 3rd and The Mortal da de ga ut plater på nittitallet.  Men av en eller annen merkelig grunn så ble vokalisten Kari Rueslåtten  litt borte for meg inntil hun dukket opp på Åges album «Sukker og Salt» i 2014.  Jeg var bare nødt til å finne ut hvem som eide stemmen jeg forelsket meg i på Åge-skiva.  Og jeg ble litt overrasket da jeg oppdaget Kari igjen, nesten 20 år etter.

I 2015 kjøpte jeg så hennes album «To The North».  Blogginnlegget om dette albumet finner du her.

Som jeg sa i det forrige blogginnlegget så er det et eller annet med Karis stemme som får meg til å tenke på nordlys, skareføre og polarnatt. Kanskje det er nettopp derfor at hun har så mange fans i  Sør-Amerika og nedover i Europa.

Karis unike stemme er så inderlig vakker, at jeg nesten blir på gråten.  Jeg har det sånn av og til, - at noen bare åpner alle mine kraner til tårekanalene.  Og da er det bare å la det stå til.  På dette albumet skjedde det da jeg kom til det siste sporet på LP-platas A-side, «The Harbour». 

Det er ikke nødvendigvis bare teksten som griper meg.  I dette tilfelle var jeg litt ukonsentrert ved første gjennomhøring.  Jeg hadde lagt bort tekstarket  da jeg fikk en telefon, hadde muta lyden, og da jeg skrudde den opp igjen var nok tankene mine fremdeles konsentrert om telefonsamtalen.  Men så startet spor 5, og det gikk ikke lenge før følelsene kom. Og det var en ren reaksjon på sangen og musikk.

Og som ikke Kari Rueslåtten var perfekt nok med sin stemme, så har jeg nylig oppdaget at hun jobber som orginasasjonspsykolog.  Det er tøft det.  Jeg behøver vel da ikke å nevne at organisajonspsykologi var mitt absolutte yndlingsfag da jeg tok videreutdanning innen ledelse.

Jeg nevnte forrige gang at Kari kan sammenlignes med Eva Cassidy, Enya og Sissel.  Men i akkurat denne låten minner hun med om en annen artist som jeg har vært en stor fan av og vært på konserter med, nemlig selveste Nana Mouskouri.  At jeg nå nevner Kari Rueslåtten i samme åndedrag som Nana M. er et kjempekompliment, fordi jeg har vært på hundrevis av konserter, men Nana Mouskouri har gitt meg noen konsertopplevelser ingen andre har vært i nærheten av,  - foreløpig.  

Men så har jeg da ikke vært på konsert med Kari Rueslåtten enda.  

Vinylplata ligger i et vakkert glanset cover   med et nytt vakkert coverfoto av Arild Juul. 

Summen er altså:  

En nydelig stemme 

+ vakker musikk 

+ et forseggjort cover 

-------------------------------------------------------------------------------------------

=  Nok et fullkomment album fra en av mine absolutte favoritter

=====================================================

Du kan høre albumet på Tidalog Spotify

    

Etter at du har hørt albumet kan du kjøpe det på vinyl  og  cd

FRA PLATEHYLLA: OLE PAUS – ZAREPTA

Prosjekt  «vinyl til frokost»

1974.  Sonet ‎– SLP 1426

Å, så deilig det er å starte dagen med Ole Paus.  Jeg føler at han synger kun til meg der jeg sitter med brødskiva og tekoppen, og Ole Paus synger «Morgensang».  Han ikke bare synger, - han tar seg faktisk tid til å velsigne både dagen, meg og huset jeg bor i.  Det låter betryggende.  Og da kan jeg møte dagen uten risiko.

Denne plata blir bare bedre og bedre.  Om jeg skulle duppa av litt underveis mens jeg spiller side 1, så våkner jeg jo når musikken stopper.  Da er det bare å snu plata, for så å bli vekket at en adskillig freskere «God-morgen sang» på B-siden.  Der starter Paus opp med «SambaTristeza».  Så nå er jeg i gang med dagen.

Dette er altså den femte Paus-plata jeg skriver noen ord om, mens jeg spiller den. 

Tidligere har jeg hørt på og skrevet om disse:

Garman

Ekte Paus

Nye Paus-posten

Biggles Testamente

Jeg gi meg på ingen måte ut på noen analyse av disse platene hvor noen har stått i hylla mi i mer enn 40 år, mens andre har jeg fått tak i ganske nylig.  Sånn er det å være rammet av sykdommen «platesamling».  Vi får ikke ro før vi har fått tettet alle hull i samlingn.  Vi MÅ ha alle titler som artistene har gitt ut.  Vi MÅ HA alle artister av den sjangeren, og når alt dette er fylt opp så går vi på label og/eller plateselskap. 

Og dette har plateselskapene forstått.  For når du tror du har kommet i mål, så gir de ut gamle plater på nytt, og på nytt, og på nytt.  Med forskjellige pressinger kommer nye cover, og gjerne forskjellige farver.  Ja, jeg tør ikke nevne hvor mange varianter jeg har av f.eks. «Junipher Greene – Friendship»

Mens disse tankene spinner var det veldig greit å ha Ole Paus liggende på playtespilleren.  Det er trygt og godt.  Og i tidligere tider, eller 1975, så var hans stemme så myk og fin.  Den er mer raspete i kantene i dag.  Men for all del Ole, jeg liker 2017 utgaven av deg også.  Opplevde den og din gode kompis Jonas Fjeld "Live" for noen måneder siden.  Og dere holder enda, - i mange år.

 Ole har med seg disse kompisene på plata:

Terje Venaas,  Ketil Bjørnstad,  Harald Bergersen,    Ellen Nikolaysen,  Britt Elisabeth Haagensli

Albumet lå 2  Uker på VG-lista i 1975 med en 18.plass som beste plassering.

Du kan høre albumet på Spotify og Tidal

KVELDENS FILM: INSPEKTØR GOOLES AVSLØRINGER

Kanal:  Nrk

År: 2015

Skuespillere:        Ken Stott      Gary Davis      Finn Cole      Wanda Opalinska      Lucy Chappell      David Thewlis      Miranda Richardson      Flora Nicholson      Chloe Pirrie      Sophie Rundle      Kyle Soller 

Regi :     Aisling Walsh

Sjanger:  Drama / Thriller

Land:  GBR

Fra filmweb.no:

Året er 1912, og den velstående familien Birling holder en stor middag med mange gjester. Festlighetene blir avbrutt av politiinspektør Goole, som etterforsker et selvmord nylig begått av en ung jente i lokalsamfunnet. Gjennom samtaler med hver enkelt gjest avdekker han at alle hadde en forbindelse til jenta. Og alle kan ha hatt noe med tragedien å gjøre...

Min kommentar:

Denne filmen har jeg sett et par ganger.  Men dette er en film som tåler et gjensyn.  Mest av alt fordi den er så genial og original.  Jeg digger denne filmen.  Sikkert fordi den forteller oss at mysterier i Agatha Christies ånd  holder mål enda.  Krimdronningen er ikke gått ut på dato.  Det beviser at hennes arbeide var kvalitet, - tvers gjennom.

Ikke misforstå meg.  Dette er ingen Christie-historie.  Men den kunne ha vært det.  Fordi den er bygget over samme lest.  Vi har et lukket rom, og det er store muligheter for at den antatte gjerningsmannen (eller -damen) oppholder seg i rommet.  Alle mistenker alle etter hvert som handlingen rekonstrueres og løsningen kommer for en dag. 

Jeg er svært begeistret for den ene hovedrolleinnehaveren, skotten Ken Stott.  Jeg oppdaget han i en TV-serie som het Rebus. Den gikk på norsk tv, sannsynligvis Nrk, for ca 8-10 år siden.   Siden har vi sett den trivelige skotten i Hobbit-filmene.

Men selv om jeg sammenligner denne filmen med en Agatha Christie-fortelling, så følger den ikke Christies oppskrift slavisk.  Her får vi overraskelser i bøtter og spann, og den hele er så genialt at man må la seg imponere.

Virkelig fiffig.  Jeg triller terningen, og den lander på en femmer.  Det er godt gjort for denne typen film.  Dette beviser at det er mulig å lage en spennende film uten vold eller en dråpe blod.

Mange vil kanskje karakterisere dette som sakte-TV, men for oss som liker tradisjonell britisk krim, så er dette severdig.

DAGENS BOK: MICHEL BUSSI – ETTER STYRTEN

Fra cdon.no:

En flystyrt. En eneste overlevende. Men hvem er hun? Natten til lille julaften 1980 styrter et fly på grensen mellom Sveits og Frankrike. Bare en tre måneder gammel jente overlever. Er hun Lyse-Rose eller Emilie? To familier mener hun er en av dem. Det utløser en etterforskning som varer i nesten to tiår. En ivrig privatdetektiv prøver å avdekke jentas riktige identitet, og bit for bit legges puslespillet. Men vil han leve lenge nok til å fortelle sannheten? «Etter styrten» fikk Gullkulen for beste oversatte krimroman i 2016. Gullkulen ble utdelt av jurymeldem Fredrik Wandrup under krimfestivalen mars 2017, og på vegne av juryen begrunnet han prisen slik: De tre jurymedlemmene er alle av den oppfatning at «Etter styrten» var en enestående leseropplevelse. Litterært er den på høyden, med sin veksling i stilnivåer, strålende dialoger og til tider real time-skildring av begivenhetene. Juryen sier også at Etter       styrten er....en litterært avansert blanding av thriller, satire, kriminelt puslespill og faktisk en kjærlighetshistorie.

Min kommentar:

Dette er en historie helt utenom det vanlige.  I starten var jeg usikker på om denne boka tilhørte krimsjangeren, men der skulle jeg bli satt skammelig på plass.  

Dette er en historie som utvikler seg  etter hvert som historien fortelles, og den fortelles gjennom en privatdetektivs arbeide.  Han har jobbet med saken i 18 år, og er i ferd med å gi opp.

Dette er utgangspunktet:  En flystyrt, - kun en overlevende, - en baby på tre mnd, to familier som begge kjemper for å få bevis for at barnet tilhører deres familie, en rettsak , en avgjørelse, men er avgjørelsen korrekt?

Familiene er usikre.

Det ligger til rette for et puslespill, - et digert et med tusenvis av små biter, og av og til legges det fram biter som ikke har noe med denne saken å gjøre.  Dette er komplisert.

Vi beveger oss fram og tilbake mellom flystyrten i 1980 og fram til den overlevende babyen blir en ung jente på 18 år.  Hun er en tilsynelatende trygg jente, som fungerer godt og har det bra sammen med den familien som vant rettsaken kort tid etter flystyrten.  Er sannheten da nødvendig?  Selvfølgelig er den  det.

Dette er en historie som drives fram fra begynnelsen som er en dramatisk historie.  Etter hvert aner vi at det muligens har skjedd noe kriminelt.  Men jeg var ikke forberedt på den thrilleravslutningen vi fikk.  Sjelden har jeg blitt mer overrasket.  Dette liker jeg.  Det var en stund at jeg tenkte at denne boka var kanskje vel lang.  Men etter den forrykende og ikke minst overraskende avslutningen, så er det tilgitt.  Det viser seg at all info og alle biter i puslespiller var nødvendig for å løse gåten.

 Her kan du kjøpe boka som innbundet og  pocket

NY VINYL POSTKASSA: HEGE – WHEN A MAN COMES TO TOWN

2015.  Rootsy ‎– ROOTSYLP 125.

Jeg oppdaget Hege etter at jeg for en stund siden leste noe som musikkjournalisten Tom Skjeklesæther hadde skrevet på nettstedet popklikk.no. 

Etter som årene har gått har jeg blitt mer og mer enig med denne journalisten.  Tidligere kunne jeg bli rasende etter å ha lest hans anmeldelser, men enten så har den godeste Skjeklesæther blitt «snillere» med åra, eller så har jeg fått utvidet min egen horisont når det gjelder god musikk.  Jeg tør våge at det er nok det siste som gjelder. 

I den artikkelen jeg leste så nevnte Tom fire norske kvinnelige artister innen sjangeren C&W.    De andre platene som ble nevnt  var allerede på plass i hylla mi, men artisten Hege Brynildsen var et nytt navn for meg.

Min favoritt nettbutikk, Retrovinyl, hadde to album inne.  Jeg bestilte like godt begge. Så vidt jeg kan se så har artisten hittil gitt ut tre album, men det er mulig at kun to av disse finnes på vinyl.  Dette må jeg finne ut av.

Hege Brynildsen kommer fra Halden, og etter det jeg forstår så får hun rimelig god hjelp på denne skiva. Dette kommer jeg tilbake til.  

Jeg ble temmelig overraska da jeg hørte Heges stemme for aller første gang.  Fordi dette kunne like gjerne vært en noe yngre Dolly Parton, altså yngre enn i dag.  Mulig at Dolly er en av de som har inspirert Hege.  Men det er likevel et mesterstykke å være så lik sitt idol, uten at det blir parodi.  

Fordi Heges stemme er ekte.  Som den godeste Skjeklesæther sier: «Et vokalt uttrykk som gir ekko via bedehusmusikk, folk, bluegrass og rock gjennom hele det forrige århundret». Og jeg er så enig.  Ja, jeg dras mot countryens røtter når det gjelder kvinnelige artister.  Jeg tenker på selveste Patsy Cline.  

Hege har på et forunderlig vis en stemme som speiler innholdet i de historiene hun forteller.  Dette kommer særlig fram der hun formidler lidelse eller kjærlighetssorg.  Da er det så inderlig, vakkert og sårt at det er nesten vondt å høre på.  Men når det gjelder musikk-opplevelse, så blir det vondt-godt.  Denne dama er en dyktig singer/songwriter.

Men selv om hun har skrevet all muikk til denne skiva, så er hun lagt fra alene. Hun har med seg et fenomenalt lag av musikere. 

Se bare her:

Acoustic Guitar, Electric Guitar, Baritone Guitar, Piano, Organ, Organ [Hammond], Organ [Farfisa], Mellotron, Sampler, Drum, Other [Optigan], Glockenspiel, Sampler [Dulcitone Sample], Harmony Vocals – Gøran Grini

Bass Guitar – Finn Tore Tokle

Design – Elin Olsson

Drums, Percussion – Tor Hauge

Electric Guitar, Harmony Vocals – Omar Østli

Engineer – Dag Erik Johansen.

Euphonium, Tuba – Roger Fjeldet

Harmony Vocals – Kristin Solli, Lars Ivar Borg.

Mastered By – Björn Engelmann

Mixed By – Gøran Grini, Kai Andersen Pedal Steel Guitar, Fiddle, Banjo, Dobro – Fats Kaplin

Producer, Arranged By – Gøran Grini

Vocals, Harmony Vocals – Hege Brynildsen

Du kan høre dette albumet på Tidal og Spotify

Her kan kjøpe albuet som cd

SPLITTER NY VINYL: STEINAR ALBRIGTSEN – THE DAILY BLUES

2017.  Grammofon ‎– GRAMLP17123

Fra skvis.no:

En hyllest til våre største bluesartister gjennom tidene.

Med "The Daily Blues" ønsker Albrigtsen å hylle sine blueshelter, både i musikalsk stil og gitarferdigheter men også gjennom å fortelle om sine møter med dem. Et eksempel på dette er låten "Junior Wells" som har fått en musikalsk drakt som hedrer hans særegne sound og spillestil. Steinar fikk sin føste "dose" blues gjennom John Hammond (den gang Jr.) på Prelaten i Tromsø tidlig på 80-tallet.

Albrigtsen beskriver sitt møte med J.Hammond som særdeles hyggelig og lærerikt. Han skrev ned en liste over artister Albrigtsen burde lytte til. Listen inneholdt navn som Big Bill Broonzy, Mississippi John Hurt, den hvite men blå jodler Jimmie Rodgers og mange andre. Disse tre artistene er alle representerert på albumet "The Daily Blues".

Min kommentar:

Det er nå mer enn et år siden jeg skrev om Steinar Albrigtsens album «Alone too long».  Det innlegget er et av de som har fått flest klikk, som det heter på bloggspråket. Eller for å si det på norsk; - et av de innleggene som har hatt flest lesere.

Om det er tilfeldig , eller om det har med artisten å gjøre får jeg kanskje et svar på nå.  Det blir spennende å se om noen er interessert i å lese dette blogginnlegget.

Så da setter jeg likeså godt på Albrigtsen nye skive.

A1   Big Bill Broonzy    

Albrigtsen starter med en av de mest spennende ”bluesgutta”.  Det er sagt og skrevet mye om Big Bill Broonzy.  Bl.a. så er det en del uenighet om når han var født.  Selv sa han at han var født i 1893, men papirer i familien (?) tyder på at han var født i 1903.  Men det at han deltok i den første verdenskrig i Europa (1914 – 1918) så er det vel mest trolig at han var født i 1893.  Jeg ser at Albrigtsen også tror at dette er korrekt årstall. Big Bill Broonzy regnes som en av de virkelig store innen blues-musikken.  Men i tillegg til ulike typer blues ( hokum blues, country blues, urban blues), var BBB også en utøver av andre sjangre som ragtime, , jazz-inspirerte låter, folkemusikk og spirituals.  Dette var vel årsaken til at Big Bill Broonzy nådde et stort publikum.

Steinar forteller i sin tekst en ganske morsom historie om BBB. Hør godt etter.

A2   Plowman       

Her har Steinars samboer Monica skrevet en tekst som er inspirert av musikeren BBB, som visstnok skal ha uttalt noe sånt som « you needed to be a good plowman to get popular around women»

I forhold til teksten som er gjengitt på coveret så legger Steinar til et og annet ord her og der. Sikkert fordi det skal passe bedre rytmisk, og dermed låte bedre.

A3   Junior Wells 

Blueslegenden Junior Wells (1934 –1998) er særlig kjent for sin vokal og sitt munnspill.

Steinar forteller her om sitt møte med denne musikeren i 1992. Det Steinar lærte av legenden Wells kan være nyttig for noen og enhver å ta med seg: "Farve har lite å si, uansett om du er svart eller hvit og skjærer deg i håndet, så er blodet rødt".

A4   Farethewell Titanic     

En nydelig liten instrumental som beviser at Albrigtsen er en meget god  gitarist.

A5   Ballad Of Jimmie Rodgers 

Jimmie Rodgers var en av de aller første countrysangerne.  Han kalles av mange for "The Father of Country Music". Rodgers var en av de første som ble innlemmet i  ”Country Music, Hall of Fame”.  I tillegg er han innlemmet i «Blues Hall of Fame». 

Jimmie jobba på jernbanen, og ble snart populær hos den farvede delen av befolkningen ettersom han lot de som virkelig hadde behov for det, reise gratis. Kanskje det var som et resultat av dette at han ble en av de aller første hvite som fikk spille sammen med selvest Louise Armstrong.

Jimmie Rodgers døde av tuberkulose, bare 35 år gammel.

Teksten til denne låta er skrevet av Tom Pacheco, mens Albrigtsen står for musikken.

Forøvrig en av de fineste låtene på albumet.

A6   Superstitious Blues     

Her har Monica Nordli skrevet en liten morsom vise om overtro.

A7   Mississippi Queen       

Nok en tekst av Tom Pacheco hvor han lar oss bli bedre kjent med "Amerikas Hurtigrute", eller elvebåtene for å være nøyaktig.  De fleste av oss drømmer vel om en tur med «Mississippi Queen».  Det ville vært en opplevelse.  Litt morsomt at alle båter og skip er hunkjønn, det gir mange fine og nære assosiasjoner.  Særlig i sangtekster.

A8   Buckdance    

Enda en tradisjonell blueslåt.

B1   Work Song   

Her har Monica skrevet en trist tekst til en nydelig sang.  Vi kan kalle det en arbeidersang.  Det å synge var nok en måte å holde oppe moralen i løpet av en tung arbeidsøkt.  Det var mange yrkesgrupper som benyttet seg av dette.  F.eks. jernvbanearbeidere, veiarbeidere, sjømenn o.s.v.  Dette var særlig nytting om man skulle trekke tungt, og helst samtidig.   Da var takten i sangen nyttig.  Jeg vil også tro at dette styrket samholdet.

B2   Joe Turner   

Så vidt jeg kan forstå har Monica her ikke skrevet om bluesartisten Big Joe Turner. Om jeg har forstått dette riktig så han hun tatt tak i denne sangen fra 1892.  Håper jeg har tolken teksten riktig.

B3   Lazy Blues     

En liten kjærlighets-blues med tekst av Monica og musikk av Steinar passet meget godt akkurat her.

Her behøvde jeg ikke å google så mye ettersom de sang om kjent stoff,  - nemlig kjærlighet.

B4   Bill Bailey      

Nok en lettbeint ”fingerpicking” liten blueslåt.

B5   Raymonds blues 

Her ble jeg rørt allerede under gitar-introen.  Jeg leste forordene til sangen som på denne skiva kan leses under sangteksten.  Litt bakvendt kanskje.

Dette er en sterk historie om Raymond.  Dette sier litt om hvordan det er å leve som en svart mann i USA. Ja, jeg skriver "er", fordi  historien om Raymond er hentet fra vår mære historie.

«They give a black man half a chance.

But half a chance makes half a man”

Men til slutt sier Raymond at han ikke har mistet håpet. Det kan ikke noen ta fra han.

B6   White Man Singin' The Blues   

Den eneste låta på albumet som ikke er skrevet av Albrigtsen og hans venner.   Dette er en låt som er skrevet av Merle Haggart. Haggart døde i fjor, så det betyr at Steinar Albrigtsen nå er den hvite mannen som synger blues.

B7   B.B.King (Let The Good Times Roll)         

Vi nærmer oss slutten av skiva og da kommer en hyllest til The King of Blues, -  B.B.King.

B.B.King, født 1925 døde i 2015.  Han er ifølge magasinet «Rollin Stone» verdens tredje beste gitarist gjennom tidene. Han fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame, i 1980 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame og i 1987 i Rockens æresgalleri.

I denne tilleggsteksten viser Albrigtsen sin respekt for den gamle mester.

B8   East Colorado Blues    

Og så avsluttes det, som seg hør og bør, med en liten instrumental.

Jeg har vel aldri brukt så lang tid på å høre gjennom et album .  Etter hvert som navnene på de gamle blues-helter dukket opp, så måtte jeg undersøke og lese meg opp litt.  Så dette var for meg et svært lærerikt album. 

Om jeg har hatt tid til å lytte til musikken i tillegg til lesingen?  Joda, nå har jeg hørt skiva fire-fem ganger, så nå sitter bluesen i kroppen. 

Det er bare å ta av seg hatten, eller hvilket som helst hodeplagg, for dette er et gjennomarbeidet temaalbum uten en eneste svakhet så langt jeg kan bedømme. 

Som vinylkjøper har jeg fått et flott utbrettscover med tekster og massevis av informasjon.  Dette er et album som er krevende å lytte til, fordi vi møter så mange spennende personer.  Jeg digger at vi får en kombinasjon av historie og musikk.  Vi kan lære og nyte samtidig.

I tillegg til nevnte Monica Nordli og Tom Pacheco, så bidrar disse musikerne:

  

    Accordion – Terje Tysland

    Backing Vocals – Monika Nordli

    Bass – Andy Nesblom , Jørun Bøgeberg

    Drums – Alexander Pettersen , Rune Arnesen

    Guitar, Bass, Keyboards – Ernst Nikolaisen

    Harmonica – Richard Gjems

    Organ, Piano – Espen Fjelle

    Piano – Reidar Larsen

    Steel Guitar, Mandolin, Guitar – Olav Torgeir Kops              land

    Trumpet, Trombone – Jens Petter Antonsen

Du kan høre alumet på  Tidal og Spotify

Her kan du kjøpe albumet som vinyl  og  cd

KVELDENS FILM: BLITZ

Skuespillere :  ,    Jason Statham,     Luke Evans,     David Morissey,     Aidan Gillen

Regi:    Elliott Lester

Sjanger: Thriller.

Land:  GBR

År: 2011

Fra filmweb.no:

Blitz er en actionfylt thriller som speiler utfordringene en gruppe politifolk står overfor i det moderne, multikulturelle London. Det er en realistisk hverdagsskildring om moralsk tvetydighet, mennesker på skråplanet og ofrene politiet må gjøre for å holde den verste kriminaliteten borte fra gatene.

Jason Statham (The Mechanic og The Expendables) leder ensemblet i Blitz i rollen som den tøffe, kompromissløse og til de grader lite politisk korrekte politidetektiv Brant, som tvinges til å være partner med sersjant Porter Nash spilt av Paddy Considine (The Bourne Ultimatum), i etterforskningen av en serie mord på politimenn.

Min kommentar:

Politimenn og -kvinner dør som fluer, og den som da må ordne opp er mannen som må være født med sinnarynke i panna, nemlig Jason Statham.

Her er det nesten i overkant mye skyting og blod.

Nå liker ikke jeg å sortere filmer ut fra hvilke som passer for menn og hvilke som vi damene bør se.  Men når det gjelder denne filmen, vil  jeg våge å påstå at dette er en typisk mannefilm.  Her skytes det ofte og mye fra begge sider.  Både politi og røver utøver i overkant mye vold.  Men så befinner vi oss i et miljø hvor silkehanskene ikke er innhold i garderobeskapet.  Her spilles det adskillig mange liter blod på begge sider.

Dialogen er røff, og knapp.  Kommunikasjonen utøves med våpen og knyttnever. 

En film hvor politiet blir skutt på og politiet skyter tilbake.  Bør nok glemme denne filmen i debatten om politiets bevepning.  

«NY/GAMMAL» PLATE I POSTKASSA: BECKSTRØM – TETT I TETT

1992.  Sonet ‎– SLP 15049

Som uhelbredelig platesamler så har jeg alltid en ønskeliste.  Av en eller annen merkelig grunn så blir den ikke noe kortere, selv om jeg kjøper en og annen skive dann og vann, eller ganske ofte (som enkelte ville ha sagt).  Vil tro at flere samlere vil kjenne seg igjen her.

Men denne skiva har vært på lista mi en stund.  Vil tro at vinylsalget av dette albumet ikke var så stort i 1992, fordi det er lenge mellom hver gang jeg har sett LP’en til salgs.

Men så, - for en stund siden.  Da fikk jeg se skiva, - og den var signert.  For en lykke for en platesamler. Og ikke noe med det.  Det var en av mine favorittselgere som hadde lagt skiva ut for salg.  Jeg har etter som årene har gått lært meg hvem jeg kan stole på.  Vinylmiljøet i Norge er ikke så stort, så man skal ikke gjøre så altfor mange sprell før en blir lagt merke til.

Men nok om det.  Jeg kontaktet selgeren, og gav han et bud.  Jeg velger å tro at han solgte til meg fordi han vet at jeg:

-     Er en lidenskapelig samler av kun norsk musikk.

-     Behandler platene mine meget bra

-     Ikke kjøper for videresalg

-     Og at jeg ellers er ei kjekk og grei jente .. ehh                 kjerring.

Beckstrøm hvem?  Jo, Lars Fredrik Beckstrøm er den ene av 3 Lars’er i De Lillos hvor han spiller bass. Han  er også med i et av mine favorittband, et vanvittig bra rockeband med navn  «Dog Age». 

Men Beckstrøm har også gitt ut flere solo-album, hvor dette er det første.

Hvordan låter Beckstrøm, spør du kanskje?  Om vi nå ikke hadde hatt strømmetjenester tilgjengelig, og jeg skulle forklart lyden av Beckstrøm ut fra min egen opplevelse så ville jeg sagt:  Som en miks av Lars Lillo S, Ole Paus, Jan Erik Vold og Odd Børretzen.  Og det er 4 x positivt ment.

Du kan jo selv finne ut hva du måtte mene.  Du kan høre musikken på Tidal og Spotify

Hr Beckstrøm skriver noen underfundige tekster som virkelig setter fantasien i sving.  Jeg skulle ønske at jeg kunne bli litt som Elna og Kitty som han forteller om i balladen om disse to damene.  De drar det kanskje litt langt.  Men … hvorfor ikke?  Jeg blir vettskremt av teksten i «Onde Drøm»  Ja, faktisk mer redd enn jeg blir av å se en skrekkfilm.  Det betyr at min og Beckstrøms fantasi er bedre enn de fleste, om ikke alle skrekkfilmer tilsammen. Jeg liker også godt visa om den kloke mannen som vil «Bare Sove»

Men min favorittlåt på dette albumet er låta «Omsider».  Slik burde alle fester slutte. Ingen uro og krangling.  Kun vakker sax (Det er korrekt vokal) og en seng.  Kan det bli bedre?

Denne plata ga meg en god og variert musikk-opplevelse.  Nå har jeg vel egentlig slutta (ikke helt, men nesten) å kjøpe cd’er.  Men det spørs om ikke de 3 siste albumene til LFB havner i hylla mi.  Ingen regel uten unntak.

Her kan du se et Nrk-interju med Lars F. Beckstrøm fra 1990.