Musikkblogg. Bokblogg. Filmblogg. Altså: - en blogg om musikk, bøker , film, TV-serier og mine minner fra en ikke alt for fjern fortid.
Du finner også en del brukt vinyl til salgs under etiketten "SALG brukt VINYL".
Med sin enestående stemme med røtter både i folkemusikken, metal og klassisk sang, har Kari Rueslåtten utviklet et unikt melankolsk uttrykk innenfor alternativ folk-pop. Med det nye albumet befester hun sin evne til å levere strålende vokal flettet inn i et særegent stemningsfullt og melankolsk lydbilde som hun har utviklet gjennom et langt musikkliv. Silence Is The Only Sound er Kari Rueslåtten sitt sjuende soloalbum. I 1997 gav Kari Rueslåtten ut sitt første soloalbum – Spindelsinn. Som en overraskelsesgave til alle de som har fulgt henne gjennom disse årene har Kari spilt inn en ny versjon av tittelsporet fra dette albumet – denne gangen med engelsk tekst, Spellbound.
Min kommentar:
Jeg var en av de som fulgte bandet The 3rd and The Mortal da de ga ut plater på nittitallet. Men av en eller annen merkelig grunn så ble vokalisten Kari Rueslåtten litt borte for meg inntil hun dukket opp på Åges album «Sukker og Salt» i 2014. Jeg var bare nødt til å finne ut hvem som eide stemmen jeg forelsket meg i på Åge-skiva. Og jeg ble litt overrasket da jeg oppdaget Kari igjen, nesten 20 år etter.
I 2015 kjøpte jeg så hennes album «To The North». Blogginnlegget om dette albumet finner du her.
Som jeg sa i det forrige blogginnlegget så er det et eller annet med Karis stemme som får meg til å tenke på nordlys, skareføre og polarnatt. Kanskje det er nettopp derfor at hun har så mange fans i Sør-Amerika og nedover i Europa.
Karis unike stemme er så inderlig vakker, at jeg nesten blir på gråten. Jeg har det sånn av og til, - at noen bare åpner alle mine kraner til tårekanalene. Og da er det bare å la det stå til. På dette albumet skjedde det da jeg kom til det siste sporet på LP-platas A-side, «The Harbour».
Det er ikke nødvendigvis bare teksten som griper meg. I dette tilfelle var jeg litt ukonsentrert ved første gjennomhøring. Jeg hadde lagt bort tekstarket da jeg fikk en telefon, hadde muta lyden, og da jeg skrudde den opp igjen var nok tankene mine fremdeles konsentrert om telefonsamtalen. Men så startet spor 5, og det gikk ikke lenge før følelsene kom. Og det var en ren reaksjon på sangen og musikk.
Og som ikke Kari Rueslåtten var perfekt nok med sin stemme, så har jeg nylig oppdaget at hun jobber som orginasasjonspsykolog. Det er tøft det. Jeg behøver vel da ikke å nevne at organisajonspsykologi var mitt absolutte yndlingsfag da jeg tok videreutdanning innen ledelse.
Jeg nevnte forrige gang at Kari kan sammenlignes med Eva Cassidy, Enya og Sissel. Men i akkurat denne låten minner hun med om en annen artist som jeg har vært en stor fan av og vært på konserter med, nemlig selveste Nana Mouskouri. At jeg nå nevner Kari Rueslåtten i samme åndedrag som Nana M. er et kjempekompliment, fordi jeg har vært på hundrevis av konserter, men Nana Mouskouri har gitt meg noen konsertopplevelser ingen andre har vært i nærheten av, - foreløpig.
Men så har jeg da ikke vært på konsert med Kari Rueslåtten enda.
Vinylplata ligger i et vakkert glanset cover med et nytt vakkert coverfoto av Arild Juul.
Å, så deilig det er å starte
dagen med Ole Paus. Jeg føler at han
synger kun til meg der jeg sitter med brødskiva og tekoppen, og Ole Paus synger
«Morgensang». Han ikke bare synger, -
han tar seg faktisk tid til å velsigne både dagen, meg og huset jeg bor i. Det låter betryggende. Og da kan jeg møte dagen uten risiko.
Denne plata blir bare bedre
og bedre. Om jeg skulle duppa av litt underveis
mens jeg spiller side 1, så våkner jeg jo når musikken stopper. Da er det bare å snu plata, for så å bli
vekket at en adskillig freskere «God-morgen sang» på B-siden. Der starter Paus opp med «SambaTristeza». Så nå er jeg i gang med
dagen.
Dette er altså den femte
Paus-plata jeg skriver noen ord om, mens jeg spiller den.
Jeg gi meg på ingen måte ut
på noen analyse av disse platene hvor noen har stått i hylla mi i mer enn 40 år,
mens andre har jeg fått tak i ganske nylig.
Sånn er det å være rammet av sykdommen «platesamling». Vi får ikke ro før vi har fått tettet alle
hull i samlingn. Vi MÅ ha alle titler
som artistene har gitt ut. Vi MÅ HA alle
artister av den sjangeren, og når alt dette er fylt opp så går vi på label
og/eller plateselskap.
Og dette har plateselskapene forstått. For når du tror du har kommet i mål, så gir
de ut gamle plater på nytt, og på nytt, og på nytt. Med forskjellige pressinger kommer nye cover,
og gjerne forskjellige farver. Ja, jeg
tør ikke nevne hvor mange varianter jeg har av f.eks. «Junipher Greene –
Friendship»
Mens disse tankene spinner
var det veldig greit å ha Ole Paus liggende på playtespilleren. Det er trygt og godt. Og i tidligere tider, eller 1975, så var hans
stemme så myk og fin. Den er mer raspete
i kantene i dag. Men for all del Ole,
jeg liker 2017 utgaven av deg også.
Opplevde den og din gode kompis Jonas Fjeld "Live" for noen måneder
siden. Og dere holder enda, - i mange
år.
Ole har med seg disse kompisene på plata:
Terje Venaas, Ketil Bjørnstad, Harald Bergersen, Ellen Nikolaysen, Britt Elisabeth Haagensli
Albumet lå 2 Uker på VG-lista i 1975 med en 18.plass som
beste plassering.
Skuespillere: Ken Stott Gary Davis Finn Cole Wanda Opalinska Lucy Chappell David Thewlis Miranda Richardson Flora Nicholson Chloe Pirrie Sophie Rundle Kyle Soller
Regi : Aisling
Walsh
Sjanger: Drama /
Thriller
Land: GBR
Fra filmweb.no:
Året er 1912, og den velstående familien Birling holder en
stor middag med mange gjester. Festlighetene blir avbrutt av politiinspektør
Goole, som etterforsker et selvmord nylig begått av en ung jente i
lokalsamfunnet. Gjennom samtaler med hver enkelt gjest avdekker han at alle
hadde en forbindelse til jenta. Og alle kan ha hatt noe med tragedien å
gjøre...
Min
kommentar:
Denne
filmen har jeg sett et par ganger. Men
dette er en film som tåler et gjensyn.
Mest av alt fordi den er så genial og original. Jeg digger denne filmen. Sikkert fordi den forteller oss at
mysterier i Agatha Christies ånd holder
mål enda. Krimdronningen er ikke gått ut
på dato. Det beviser at hennes arbeide
var kvalitet, - tvers gjennom.
Ikke
misforstå meg. Dette er ingen Christie-historie. Men den kunne ha vært
det. Fordi den er bygget over samme
lest. Vi har et lukket rom, og det er store muligheter for at den antatte
gjerningsmannen (eller -damen) oppholder seg i rommet.
Alle mistenker alle etter hvert som handlingen rekonstrueres og
løsningen kommer for en dag.
Jeg
er svært begeistret for den ene hovedrolleinnehaveren, skotten Ken Stott. Jeg oppdaget han i en TV-serie som het Rebus.
Den gikk på norsk tv, sannsynligvis Nrk, for ca 8-10 år siden. Siden har vi sett den trivelige skotten i
Hobbit-filmene.
Men
selv om jeg sammenligner denne filmen med en Agatha Christie-fortelling, så
følger den ikke Christies oppskrift slavisk.
Her får vi overraskelser i bøtter og spann, og den hele er så genialt at
man må la seg imponere.
Virkelig
fiffig. Jeg triller terningen, og den
lander på en femmer. Det er godt gjort
for denne typen film. Dette beviser at det er mulig å lage en spennende film uten vold eller en dråpe blod.
Mange vil kanskje karakterisere dette som sakte-TV, men for oss som liker tradisjonell britisk krim, så er dette severdig.
En flystyrt. En eneste overlevende. Men hvem er hun? Natten
til lille julaften 1980 styrter et fly på grensen mellom Sveits og Frankrike.
Bare en tre måneder gammel jente overlever. Er hun Lyse-Rose eller Emilie? To
familier mener hun er en av dem. Det utløser en etterforskning som varer i
nesten to tiår. En ivrig privatdetektiv prøver å avdekke jentas riktige
identitet, og bit for bit legges puslespillet. Men vil han leve lenge nok til å
fortelle sannheten? «Etter styrten» fikk Gullkulen for beste oversatte
krimroman i 2016. Gullkulen ble utdelt av jurymeldem Fredrik Wandrup under
krimfestivalen mars 2017, og på vegne av juryen begrunnet han prisen slik: De
tre jurymedlemmene er alle av den oppfatning at «Etter styrten» var en
enestående leseropplevelse. Litterært er den på høyden, med sin veksling i
stilnivåer, strålende dialoger og til tider real time-skildring av
begivenhetene. Juryen sier også at Etter
styrten er....en litterært avansert blanding av thriller, satire,
kriminelt puslespill og faktisk en kjærlighetshistorie.
Min kommentar:
Dette er en historie helt
utenom det vanlige. I starten var jeg
usikker på om denne boka tilhørte krimsjangeren, men der skulle jeg bli satt
skammelig på plass.
Dette er en historie
som utvikler seg etter hvert som
historien fortelles, og den fortelles gjennom en privatdetektivs arbeide. Han har jobbet med saken i 18 år, og er i
ferd med å gi opp.
Dette er
utgangspunktet: En flystyrt, - kun en
overlevende, - en baby på tre mnd, to familier som begge kjemper for å få bevis
for at barnet tilhører deres familie, en rettsak , en avgjørelse, men er avgjørelsen korrekt?
Familiene er usikre.
Det ligger til rette for et
puslespill, - et digert et med tusenvis av små biter, og av og til legges det
fram biter som ikke har noe med denne saken å gjøre. Dette er komplisert.
Vi beveger oss fram og
tilbake mellom flystyrten i 1980 og fram til den overlevende babyen blir en ung
jente på 18 år. Hun er en tilsynelatende
trygg jente, som fungerer godt og har det bra sammen med den familien som vant
rettsaken kort tid etter flystyrten. Er
sannheten da nødvendig? Selvfølgelig er
den det.
Dette er en historie som
drives fram fra begynnelsen som er en dramatisk historie. Etter hvert aner vi at det muligens har
skjedd noe kriminelt. Men jeg var ikke
forberedt på den thrilleravslutningen vi fikk.
Sjelden har jeg blitt mer overrasket.
Dette liker jeg. Det var en stund
at jeg tenkte at denne boka var kanskje vel lang. Men etter den forrykende og ikke minst
overraskende avslutningen, så er det tilgitt.
Det viser seg at all info og alle biter i puslespiller var nødvendig for
å løse gåten.
Jeg oppdaget Hege etter at
jeg for en stund siden leste noe som musikkjournalisten Tom Skjeklesæther hadde skrevet på
nettstedet popklikk.no.
Etter som årene har gått har
jeg blitt mer og mer enig med denne journalisten. Tidligere kunne jeg bli rasende etter å ha
lest hans anmeldelser, men enten så har den godeste Skjeklesæther blitt
«snillere» med åra, eller så har jeg fått utvidet min egen horisont når det
gjelder god musikk. Jeg tør våge at det
er nok det siste som gjelder.
I den artikkelen jeg leste
så nevnte Tom fire norske kvinnelige artister innen sjangeren C&W. De andre platene som ble nevnt var allerede på plass i hylla mi, men
artisten Hege Brynildsen var et nytt navn for meg.
Min favoritt nettbutikk,
Retrovinyl, hadde to album inne. Jeg
bestilte like godt begge. Så vidt jeg kan se så har artisten hittil gitt ut tre
album, men det er mulig at kun to av disse finnes på vinyl. Dette må jeg finne ut av.
Hege Brynildsen kommer fra
Halden, og etter det jeg forstår så får hun rimelig god hjelp på denne skiva.
Dette kommer jeg tilbake til.
Jeg ble temmelig overraska da jeg hørte Heges stemme for aller første gang. Fordi dette kunne like gjerne vært en noe yngre
Dolly Parton, altså yngre enn i dag.
Mulig at Dolly er en av de som har inspirert Hege. Men det er likevel et mesterstykke å være så
lik sitt idol, uten at det blir parodi.
Fordi Heges stemme er ekte. Som
den godeste Skjeklesæther sier: «Et vokalt uttrykk som gir ekko via
bedehusmusikk, folk, bluegrass og rock gjennom hele det forrige århundret». Og
jeg er så enig. Ja, jeg dras mot
countryens røtter når det gjelder kvinnelige artister. Jeg tenker på selveste Patsy Cline.
Hege har på et forunderlig vis en stemme som
speiler innholdet i de historiene hun forteller. Dette kommer særlig fram der hun formidler
lidelse eller kjærlighetssorg. Da er det
så inderlig, vakkert og sårt at det er nesten vondt å høre på. Men når det gjelder musikk-opplevelse, så
blir det vondt-godt. Denne dama er en
dyktig singer/songwriter.
Men selv om hun har skrevet
all muikk til denne skiva, så er hun lagt fra alene. Hun har med seg et
fenomenalt lag av musikere.
Se bare her:
Acoustic Guitar, Electric Guitar, Baritone Guitar, Piano, Organ, Organ
[Hammond], Organ [Farfisa], Mellotron, Sampler, Drum, Other [Optigan],
Glockenspiel, Sampler [Dulcitone Sample], Harmony Vocals – Gøran Grini
Bass Guitar – Finn Tore Tokle
Design – Elin Olsson
Drums, Percussion – Tor Hauge
Electric Guitar, Harmony
Vocals – Omar Østli
Engineer – Dag Erik Johansen.
Euphonium, Tuba – Roger Fjeldet
Harmony Vocals – Kristin Solli, Lars Ivar Borg.
Mastered By – Björn Engelmann
Mixed By – Gøran Grini, Kai
Andersen Pedal Steel Guitar, Fiddle,
Banjo, Dobro – Fats Kaplin
En hyllest til våre største
bluesartister gjennom tidene.
Med "The Daily
Blues" ønsker Albrigtsen å hylle sine blueshelter, både i musikalsk stil
og gitarferdigheter men også gjennom å fortelle om sine møter med dem. Et
eksempel på dette er låten "Junior Wells" som har fått en musikalsk
drakt som hedrer hans særegne sound og spillestil. Steinar fikk sin føste
"dose" blues gjennom John Hammond (den gang Jr.) på Prelaten i Tromsø
tidlig på 80-tallet.
Albrigtsen beskriver sitt
møte med J.Hammond som særdeles hyggelig og lærerikt. Han skrev ned en liste
over artister Albrigtsen burde lytte til. Listen inneholdt navn som Big Bill
Broonzy, Mississippi John Hurt, den hvite men blå jodler Jimmie Rodgers og
mange andre. Disse tre artistene er alle representerert på albumet "The
Daily Blues".
Min kommentar:
Det er nå mer enn et år
siden jeg skrev om Steinar Albrigtsens album «Alone too long».
Det innlegget er et av de som har fått flest klikk, som det heter på
bloggspråket. Eller for å si det på norsk; - et av de innleggene som har hatt
flest lesere.
Om det er tilfeldig , eller
om det har med artisten å gjøre får jeg kanskje et svar på nå. Det blir spennende å se om noen er interessert i å lese dette blogginnlegget.
Så da setter jeg likeså godt på Albrigtsen nye skive.
A1 Big Bill Broonzy
Albrigtsen starter med en av
de mest spennende ”bluesgutta”. Det er
sagt og skrevet mye om Big Bill Broonzy.
Bl.a. så er det en del uenighet om når han var født. Selv sa han at han var født i 1893, men
papirer i familien (?) tyder på at han var født i 1903. Men det at han deltok i den første
verdenskrig i Europa (1914 – 1918) så er det vel mest trolig at han var født i
1893. Jeg ser at Albrigtsen også tror at
dette er korrekt årstall. Big Bill Broonzy regnes som en av de virkelig store
innen blues-musikken. Men i tillegg til
ulike typer blues ( hokum blues, country blues, urban blues), var BBB også en
utøver av andre sjangre som ragtime, , jazz-inspirerte låter, folkemusikk og
spirituals. Dette var vel årsaken til at
Big Bill Broonzy nådde et stort publikum.
Steinar forteller i sin
tekst en ganske morsom historie om BBB. Hør godt etter.
A2 Plowman
Her har Steinars samboer
Monica skrevet en tekst som er inspirert av musikeren BBB, som visstnok skal ha
uttalt noe sånt som « you needed to be a good plowman to get popular around
women»
I forhold til teksten som er
gjengitt på coveret så legger Steinar til et og annet ord her og der. Sikkert
fordi det skal passe bedre rytmisk, og dermed låte bedre.
A3 Junior Wells
Blueslegenden Junior Wells
(1934 –1998) er særlig kjent for sin vokal og sitt munnspill.
Steinar forteller her om
sitt møte med denne musikeren i 1992. Det Steinar lærte av legenden Wells kan
være nyttig for noen og enhver å ta med seg: "Farve har lite å si, uansett om du
er svart eller hvit og skjærer deg i håndet, så er blodet rødt".
A4 Farethewell Titanic
En nydelig liten
instrumental som beviser at Albrigtsen er en meget god gitarist.
A5 Ballad Of Jimmie Rodgers
Jimmie Rodgers var en av de
aller første countrysangerne. Han kalles
av mange for "The Father of Country Music". Rodgers var en av de
første som ble innlemmet i ”Country
Music, Hall of Fame”. I tillegg er han
innlemmet i «Blues Hall of Fame».
Jimmie jobba på jernbanen,
og ble snart populær hos den farvede delen av befolkningen ettersom han lot de
som virkelig hadde behov for det, reise gratis. Kanskje det var som et resultat
av dette at han ble en av de aller første hvite som fikk spille sammen med
selvest Louise Armstrong.
Jimmie Rodgers døde av
tuberkulose, bare 35 år gammel.
Teksten til denne låta er
skrevet av Tom Pacheco, mens Albrigtsen står for musikken.
Forøvrig en av de fineste låtene på albumet.
A6 Superstitious Blues
Her har Monica Nordli
skrevet en liten morsom vise om overtro.
A7 Mississippi Queen
Nok en tekst av Tom Pacheco
hvor han lar oss bli bedre kjent med "Amerikas Hurtigrute", eller elvebåtene for
å være nøyaktig. De fleste av oss
drømmer vel om en tur med «Mississippi Queen».
Det ville vært en opplevelse. Litt morsomt at alle båter og skip er hunkjønn, det gir mange fine og
nære assosiasjoner. Særlig i
sangtekster.
A8 Buckdance
Enda en tradisjonell
blueslåt.
B1 Work Song
Her har Monica skrevet en
trist tekst til en nydelig sang. Vi kan
kalle det en arbeidersang. Det å synge
var nok en måte å holde oppe moralen i løpet av en tung arbeidsøkt. Det var mange yrkesgrupper som benyttet seg
av dette. F.eks. jernvbanearbeidere,
veiarbeidere, sjømenn o.s.v. Dette var
særlig nytting om man skulle trekke tungt, og helst samtidig. Da var takten i sangen nyttig. Jeg vil også tro at dette styrket samholdet.
B2 Joe Turner
Så vidt jeg kan forstå har
Monica her ikke skrevet om bluesartisten Big Joe Turner. Om jeg har forstått
dette riktig så han hun tatt tak i denne sangen fra 1892. Håper jeg har tolken teksten riktig.
B3 Lazy Blues
En liten kjærlighets-blues
med tekst av Monica og musikk av Steinar passet meget godt akkurat her.
Her behøvde jeg ikke å
google så mye ettersom de sang om kjent stoff, - nemlig kjærlighet.
B4 Bill Bailey
Nok en lettbeint
”fingerpicking” liten blueslåt.
B5 Raymonds blues
Her ble jeg rørt allerede
under gitar-introen. Jeg leste forordene
til sangen som på denne skiva kan leses under sangteksten. Litt bakvendt kanskje.
Dette er en sterk historie
om Raymond. Dette sier litt om hvordan
det er å leve som en svart mann i USA. Ja, jeg skriver "er", fordi historien om Raymond er hentet fra vår mære historie.
«They give a black man half a chance.
But half a chance makes half a man”
Men til slutt sier Raymond
at han ikke har mistet håpet. Det kan ikke noen ta fra han.
B6 White Man Singin' The Blues
Den eneste låta på albumet
som ikke er skrevet av Albrigtsen og hans venner. Dette er en låt som er skrevet av Merle
Haggart. Haggart døde i fjor, så det betyr at Steinar Albrigtsen nå er den
hvite mannen som synger blues.
B7 B.B.King (Let The Good Times Roll)
Vi nærmer oss slutten av
skiva og da kommer en hyllest til The King of Blues, - B.B.King.
B.B.King, født 1925 døde i
2015. Han er ifølge magasinet «Rollin
Stone» verdens tredje beste gitarist gjennom tidene. Han fikk en stjerne på
Hollywood Walk of Fame, i 1980 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame og i 1987
i Rockens æresgalleri.
I denne tilleggsteksten
viser Albrigtsen sin respekt for den gamle mester.
B8 East Colorado Blues
Og så avsluttes det, som seg
hør og bør, med en liten instrumental.
Jeg har vel aldri brukt så
lang tid på å høre gjennom et album .
Etter hvert som navnene på de gamle blues-helter dukket opp, så måtte
jeg undersøke og lese meg opp litt. Så
dette var for meg et svært lærerikt album.
Om jeg har hatt tid til å
lytte til musikken i tillegg til lesingen? Joda, nå har jeg
hørt skiva fire-fem ganger, så nå sitter bluesen i kroppen.
Det er bare å ta av seg
hatten, eller hvilket som helst hodeplagg, for dette er et gjennomarbeidet
temaalbum uten en eneste svakhet så langt jeg kan bedømme.
Som vinylkjøper har jeg fått
et flott utbrettscover med tekster og massevis av informasjon. Dette er et album som er krevende å lytte
til, fordi vi møter så mange spennende personer. Jeg digger at vi får en kombinasjon av historie
og musikk. Vi kan lære og nyte samtidig.
I tillegg til nevnte Monica
Nordli og Tom Pacheco, så bidrar disse musikerne:
Accordion – Terje Tysland
Backing Vocals – Monika Nordli
Bass – Andy Nesblom , Jørun Bøgeberg
Drums – Alexander Pettersen , Rune Arnesen
Guitar, Bass, Keyboards – Ernst Nikolaisen
Harmonica – Richard Gjems
Organ, Piano – Espen Fjelle
Piano – Reidar Larsen
Steel Guitar, Mandolin, Guitar –
Olav Torgeir Kops land
Skuespillere : , Jason Statham, Luke Evans, David Morissey, Aidan Gillen
Regi: Elliott
Lester
Sjanger: Thriller.
Land: GBR
År: 2011
Fra filmweb.no:
Blitz er en actionfylt thriller som speiler utfordringene
en gruppe politifolk står overfor i det moderne, multikulturelle London. Det er
en realistisk hverdagsskildring om moralsk tvetydighet, mennesker på skråplanet
og ofrene politiet må gjøre for å holde den verste kriminaliteten borte fra
gatene.
Jason Statham (The Mechanic og The Expendables) leder
ensemblet i Blitz i rollen som den tøffe, kompromissløse og til de grader lite
politisk korrekte politidetektiv Brant, som tvinges til å være partner med sersjant
Porter Nash spilt av Paddy Considine (The Bourne Ultimatum), i etterforskningen
av en serie mord på politimenn.
Min kommentar:
Politimenn og -kvinner dør
som fluer, og den som da må ordne opp er mannen som må være født med sinnarynke
i panna, nemlig Jason Statham.
Her er det nesten i overkant
mye skyting og blod.
Nå liker ikke jeg å sortere
filmer ut fra hvilke som passer for menn og hvilke som vi damene bør se. Men når det gjelder denne filmen, vil jeg våge å påstå at dette er en typisk
mannefilm. Her skytes det ofte og mye
fra begge sider. Både politi og røver
utøver i overkant mye vold. Men så
befinner vi oss i et miljø hvor silkehanskene ikke er innhold i garderobeskapet. Her spilles det adskillig mange liter blod på
begge sider.
Dialogen er røff, og
knapp. Kommunikasjonen utøves med våpen
og knyttnever.
En film hvor politiet blir
skutt på og politiet skyter tilbake. Bør
nok glemme denne filmen i debatten om politiets bevepning.
Som
uhelbredelig platesamler så har jeg alltid en ønskeliste. Av en eller annen merkelig grunn så blir den
ikke noe kortere, selv om jeg kjøper en og annen skive dann og vann, eller
ganske ofte (som enkelte ville ha sagt). Vil tro at flere samlere vil kjenne seg igjen her.
Men denne skiva har vært på lista mi en stund. Vil tro at vinylsalget av dette albumet ikke
var så stort i 1992, fordi det er lenge mellom hver gang jeg har sett LP’en til
salgs.
Men så,
- for en stund siden. Da fikk jeg se skiva, -
og den var signert. For en lykke for en
platesamler. Og ikke noe med det. Det
var en av mine favorittselgere som hadde lagt skiva ut for salg. Jeg har etter som årene har gått lært meg
hvem jeg kan stole på. Vinylmiljøet i
Norge er ikke så stort, så man skal ikke gjøre så altfor mange sprell før en
blir lagt merke til.
Men nok
om det. Jeg kontaktet selgeren, og gav
han et bud. Jeg velger å tro at han
solgte til meg fordi han vet at jeg:
- Er en lidenskapelig samler av kun norsk
musikk.
- Behandler platene mine meget bra
- Ikke kjøper for videresalg
- Og at jeg ellers er ei kjekk og grei jente
.. ehh kjerring.
Beckstrøm
hvem? Jo, Lars Fredrik Beckstrøm er den
ene av 3 Lars’er i De Lillos hvor han spiller bass. Han er også med i et av mine favorittband, et
vanvittig bra rockeband med navn «Dog
Age».
Men
Beckstrøm har også gitt ut flere solo-album, hvor dette er det første.
Hvordan
låter Beckstrøm, spør du kanskje? Om vi
nå ikke hadde hatt strømmetjenester tilgjengelig, og jeg skulle forklart lyden
av Beckstrøm ut fra min egen opplevelse så ville jeg sagt: Som en miks av Lars Lillo S, Ole Paus, Jan
Erik Vold og Odd Børretzen. Og det er 4
x positivt ment.
Du kan
jo selv finne ut hva du måtte mene. Du
kan høre musikken på Tidal og Spotify
Hr
Beckstrøm skriver noen underfundige tekster som virkelig setter fantasien i
sving. Jeg skulle ønske at jeg kunne bli
litt som Elna og Kitty som han forteller om i balladen om disse to damene. De drar det kanskje litt langt. Men … hvorfor ikke? Jeg blir vettskremt av teksten i «Onde
Drøm» Ja, faktisk mer redd enn jeg blir
av å se en skrekkfilm. Det betyr at min
og Beckstrøms fantasi er bedre enn de fleste, om ikke alle skrekkfilmer
tilsammen. Jeg liker også godt visa om den kloke mannen som vil «Bare Sove»
Men min
favorittlåt på dette albumet er låta «Omsider».
Slik burde alle fester slutte. Ingen uro og krangling. Kun vakker sax (Det er korrekt vokal) og en seng. Kan det bli bedre?
Denne
plata ga meg en god og variert musikk-opplevelse. Nå har jeg vel egentlig slutta (ikke helt,
men nesten) å kjøpe cd’er. Men det spørs
om ikke de 3 siste albumene til LFB havner i hylla mi. Ingen regel uten unntak.
Her kan
du se et Nrk-interju med Lars F. Beckstrøm fra 1990.