Musikkblogg. Bokblogg. Filmblogg. Altså: - en blogg om musikk, bøker , film, TV-serier og mine minner fra en ikke alt for fjern fortid.
Du finner også en del brukt vinyl til salgs under etiketten "SALG brukt VINYL".
Fra Dusken.no:
The Good the Bad and the Zugly spiller skitten 90-talls Oslo-punk,
og har definitivt satt seg godt til rette. Debutalbumet Anti
World Music høstet gode omtaler i 2013. Det er liten grunn til
å endre en velfungerende oppskrift, så hvorfor ikke fortsette med å
ødelegge trommehinnene til fansen med noe av det samme? Hadeland Hardcore er likevel hakket skitnere og hardere.
Om det er fordi de har fått inn en vokalist til er usikkert, men
inntrykket er i hvert fall at flere øl har blitt konsumert, og færre
timer søvn har blitt tilbrakt på puten. Dette gjør selvfølgelig
et positivt utslag på platen. Vi snakker jo tross alt om hardcore.
Min kommentar: Skiva starer med et gitarriff som røsker til i knehasene. Og
derfra og utover så øker tempoet. Vi'rru værra me' så heng på. Åpningslåta «Who will save Scandirock» gir meg litt
flashback til gode gamle Sweet med f.eks Blockbuster fra syttitallet.
Men Sweet var mye snillere da. For dette er punk, eller pønk, og det blir mer
og mer pønkete etter hvert. Og det er så vanvittig rått, - og
morsomt. Jeg skrur volumet opp til max og kjører på. Jeg kjenner
pulsen øke og prøver å komme i takt med rytmen. Men det er
selvfølgelig umulig. Men du verden, hvor deilig det er å spille
denne type musikk, for så å kjenne at man virkelig lever. Javel, så er enkelte av låtene litt like da. Men hva så? Når
musikken er god, så spiller det vel ingen rolle om det kommer fire
lignende låter til, som er ganske så like, men bare bittelittegrann
bedre. Jeg må si noen ord om coveret. Det er et nydelig utbrettscover
med en helt eventyrlig tegning som går over front og bakside. Her
er det utallige detaljer. Vanvittig flott. Jeg er jo en voksen dame, så jeg orker ikke mange timer med slik
musikk, men av og til en en liten dose nok. Kanskje det er akkurat
en av disse låtene som skal til for å våkne litt opp. Her oser det ungdommelig spilleglede, gjøgleri, råskap og en god
dose humor. Akkurat slik ei kjerring på snart 60 vil ha det.
Spill høyt, men OBS!! Huske nabovarsel !!! Her finner du musikken på vinyl
Cam er sykkelbud i New Yorks livsfarlige
gater. Han kan klare alt på to hjul, men en gjeld til en lokal
mafiabande tvinger ham til å ta beina på nakken. Helt til han ved
en tilfeldighet møter den vakre og forførende Nikki. Hun tar ham
med inn i en fascinerende og heseblesende verden av parkour. Og i den
akrobatiske ekstremsporten ser Cam sitt snitt til å bli kvitt
problemene sine én gang for alle!
Min kommentar:
Dette må være det man kaller en
reinspikka ungdomsfilm. Halvannen time med løping, sykling og
forfølgelse. Nå visste ikke jeg på forhånd hva det kaltes når det løpes
oppover vegger og over hustak. Takket være denne filmen vet jeg at
det kaller parkour, og jeg har forstått at det er en form for sport,
eller skal jeg si en mellomting mellom sport og dans.
Jeg lar meg
imponere av hvordan de er i stand til å forsere alle typer
hindringer. - Sier jeg som har hjertet i halsen bare ved synet av en
rulletrapp. Videre er det godt gjort å ikke være andpusten en
eneste gang til tross for utallige løpe-og sykkelscener. Det er
ikke en svettedråpe å se.
Personlig kan jeg like gjerne se et par
episoder av tv-serien «Pacific Blue». Det er ikke all verden til
handling og spenning etter min smak. Filmen går nok i glemmeboken i
løpet av noen timer.
Men for ungdom som driver denne formen for sport, så er sikkert filmen underholdende.
I spissen av The Fjords står Petter Vågan – sanger og gitarist bosatt i Trondheim.
Med en solid bakgrunn fra den norske jazz og undergrunnsscenen, har musikken hans
endt opp som en omhyggelig oppmålt og fengslende blanding av filmatisk electronica,
pop og indie.
Etter å ha startet som et soloprosjekt er The Fjords nå utvidet til et firemanns-
band med håndplukkede musikere fra Trondheims musikkmiljø.
The Fjords kombinerer låtskriverkunst med en frisk innstilling til elektroniske og
akustiske elementer – noe som til sammen utgjør hjertevendt og tidløs musikk.
Min kommentar:
Det er alltid morsomt når noen fra hjemkommunen blir
berømt utover kommnegrensa. Og det har Petter Vågan klart. Dette
låter bra Petter, Steike ta.
Det er ikke så ofte at lokalavisa mi, Brønnøysunds
Avis, inneholder plateanmeldelse. Men her kan dere lese hva de synes
om bysbarnets platedebut.
Jeg er langt på vei enig med avisa mi. Forøvrig
den første norske avis som kom på nett. De slo storebror Dagbladet
med noen timer. Den rekorden blir stående til evig tid.
Jeg er derimot noe usikker på om jeg vil huske dette
albumet til evig tid. Men det er bandets første, og i så måte så
viser bandet en trygghet i utgivelsen som imponerer meg. Jeg synes
Petter gjør det bra vokalmessig. Han har en noe særegen stemme.
Takk for utnrettscover og tekster.
Jeg liker dette. Men jeg kan være preget av at jeg
sitter her med patriothatten på meg.
Bandets video har fått en del kritikk fordi der er ganske rå og blodig. Her er'n. Døm selv.
Forlagets omtale:
Den andre boken i
krimserien om Røde Kors-sykepleier Nina Borg, som med livet som
innsats virvles inn i en historie om forfulgte folkeslag,
terrortrusler og kyniske bakmenn. På et nedlagt militærsykehus i
det nordlige Ungarn leter to sigøynergutter etter apparater og våpen
de kan selge. De finner mer enn de hadde regnet med, og setter dermed
i gang en kjedereaksjon som truer med å sprenge tilværelsen i
stumper og stykker for uhyggelig mange mennesker - også for Nina
Borg. Nina får en telefon fra en venn som hjelper til med å skjule
en flokk illegale innvandrere på et gammelt bilverksted i Valby.
Barna er blitt syke, og først da hun selv ligger i sykehussengen,
skjønner Nina at det ikke bare skyldes de elendige
sanitærforholdene.
Min kommentar:
Da er jeg ferdig med den
andre boka hvor sykepleieren Nina Borg er hovedpersonen. Denne
gangen dreier det seg om illegal innvandring og terrorvåpensmuglig.
Vi får også en gisselsituasjon, noe som alltid er spennende.
Jeg skal ikke røpe så
mye fra boken, men jeg kan likevel røpe at hovedpersonen Nina Borg
kommer i usedvanlig hardt vær denne gang.
Saken inneholder også en del problematikk rundt Rom-folk. Et velkjent problem også for oss nordmenn.
Dette gjør at boken er både aktuell og mget spennende.
Vi møter noen grusomme
skjebler blant medlemmer av Rom-folket vi blir kjent med. Det er umulig å ikke
la seg rive med. Tempoet er så pass høyt etter hvert som
spenningen stiger, så kjenner jeg det rent fysisk på kroppen. Derfor er jeg totalt utslitt nå som boka er
slutt.
Men igjen – en god
bokopplevelse fra Kaagerbøl/Friis.
Angelina Jolie er regissør og
produsent av dette episke dramaet som følger det utrolige livet til
OL-utøveren og krigshelten, Louis Zamperini. Den olympiske
løpestjernen sluttet seg til de væpnede styrkene under andre
verdenskrig, bare for å bli tatt til fange av den japanske marinen
etter en fystyrt i Stillehavet. Under fangenskapet måtte Louis
fortsette sin kamp, for å overleve krigen. En utrolig og
inspirerende, sann historie om den menneskelige ånds motstandskraft.
Min kommentar:
Hvor mye er en menneskekropp i stand
til å tåle? Og hvor mye er et menneske i stand til å tilgi. Mer
enn noe annen jeg har sett gir Louis Zamperini oss svaret.
Jeg er ingen stor tilhenger av
krigsfilmer. Jeg har ofte stilt spørsmålet: Hvor lenge skal man
skvise sitronen kalt 2.verdenskrig for historier? Man har jo sett
hundrevis av mer eller mindre vellykkede prosjekt. Dette er et av de
mer vellykkede prosjektene.
Filmen griper meg fra første scene, og
jeg sitter naglet helt til rulleteksten er over. Filmen er drivende
godt fortalt og skuespillerne er fantastisk gode . Jeg savner litt
om hvordan Louis liv artet seg etter krigen. Jeg mistenker at den
kampen var, om mulig, vel så tøff som det vi får preentert i denne filmen.
Ikke ofte jeg anbefaler en krigsfilm.
Men denne bør du se.
Å fange Folk & Røvere i noen definisjon er
befriende problematisk, og det er ikke noen logisk brist når bandet/
prosjektet på album nummer 9 lander i en miks av urban elektronika
og jazz. De har vært innom jazzland tidligere, og på det nye
albumet er de tilbake langt inne i seig, gyllen musikalsk sirup med
påtrengende jazzelementer. Inspirasjon og gjesteartister definerer
Folk & Røverealbumene. På «Sirupsanger» gjester en av Norges
og kanskje verdens beste jazzpianister, Tord Gustavsen. Med er også
en av nasjonens beste trompetister, Sjur Miljeteig. Sammen med
åpenbare inspirasjoner, Therese Lechs fantastiske stemme,
multi-instrumentalist Øystein Haugan og trommeslager Hermund Nygård
har Ulph laget et av Folk & Røveres desidert mest musikalsk rike
album. Her er Serge Gainsbourg-åpningen «Romskip», fullstendig
inspirert av Karen Os «The Moon Song» og Burial med dårlig batteri
i «Sola, Beibi», Bo Kaspers-land i «Random». Tre av sporene er
nye versjoner av gamle låter med Tord Gustavsens piano som drivkraft
(inkludert tidenes norske sommerhit «Yess!»). Det samme har den
strengt elektronika-stramme «Elektrisk», mens «Fatal» er en runde
elektronika og «1GongT» er klassisk neddempet elektronika under
vokalprestasjonene til Therese Lech og Tord Gustavsens piano. «Evig»
er mest av alt Sjur Miljeteigs altoppslukende trompet. «Sirupsanger»
er ikke massesuggesjon og hører du etter er det knapt nok refrenger,
tvert imot en frisone fra oppskriftene. Men alle vet at salt, syrlig
og sirup eller honning setter mer smak.
Min kommentar:
Uten at jeg har tenkt over det har jeg i det siste
kjøpt en og annen plate hvor elementer av jazz har vært tilstede.
Utrolig, jeg som for noen år siden nærmest unngitt denne sjangeren.
Jeg var nesten litt redd disse tonene. De gjorde noe med meg, og i
enkelte tilfeller kunne nesten nesten «få litt nerver». Men det
er et tilbakelagt stadium. Nå tåler jeg jazzelementene riktig så
godt. Og særlig når det er Tord Gustavsen som spiller.
Litt morsomt å tenke på at da jeg som altfor ung
jente var Samvirkelags-bestyrer i Hurdal, så underholdt den unge
Tord på vårt årsmøte. Året var i 1979. Jeg tror guttungen var 8-9 år, men
jeg var ikke i tvil om at han ville bli noe stort. Han var et unikt
talent.
Folk & Røvere har gått en lang vei fra
tidligere utgivelser. Betyr det at de har blitt voksne? Jeg vil tro
at de har fått dette spørsmålet en del ganger, og at de er ganske
lei det.
Kall dette gjerne en mer moden musikk. Den er i hvert fall
gjennomarbeidet og kryper litt innunder huden på deg. Om vi
tidligere, i yngre år, benyttet gruppas musikk til å komme i
partystemning, så kan man nå bruke musikken til fullstendig
avslapning.
Lytt til låta «Slike Dager», og du vil forstå hva
som menes med uttrykket «balsam for sjelen». Her kommer vokalisten
Therese Lechs stemme til sin rett. Vakkert, - rett og slett.
Forlagets omtale:
Den første boken
i en krimserie om Røde Kors-sykepleier Nina Borg. En liten gutt blir
funnet i en oppbevaringsboks på Hovedbanegården i København.
Hvorfor?
I kofferten lå det en gutt. En naken, lyshåret gutt;
liten og spinkel, neppe mer enn tre år gammel. Han lå med knærne
helt opp til brystet, brettet sammen som en skjorte, ellers ville han
ikke fått plass. Øynene hans var lukket, og huden lyste hvit.
Sjokket fikk Røde Kors-sykepleier Nina Borg til å ramle bakover.
Det var først da hun så at leppene hans skilte seg litt, at det
gikk opp for henne at han var levende.
Nina Borg arbeider med flyktninger i
Danmark, både over og under jorden, og hun er vant til
nødssituasjoner. Hun lever en stor del av livet i en verden som
andre sjelden ser, en verden fylt av utpresning, menneskehandel,
mishandling og unødvendig død, en verden der barn forsvinner hver
eneste dag uten at noen stiller spørsmål. Men Nina er ikke flink
til å lukke øynene. Da hun finner den lille gutten i en koffert i
en oppbevaringsboks på Hovedbanegården i København, forsøker hun
å finne ut hvem han er, og hvor han kommer fra. Hun har bestemt seg
for at dette barnet ikke skal få lov til bare å forsvinne. Det
viser seg å være en livsfarlig beslutning.Lene Kaaberbøl og Agnete
Friis er et nytt par i dansk kriminallitteratur. Lene Kaaberbøl har
skrevet fantasy for barn og har solgt nesten to millioner bøker i
mer enn 30 land. Agnete Friis er forfatter og journalist og har også
skrevet bøker for barn og ungdom. Gutten i kofferten er kåret til
beste danske kriminalroman 2008.
Min kommentar:
Kaagerbøl og Friis er to ukjente
forfattere for meg. Det vil si jeg begynte på en av Lene
Kaagerbøls fantasybøker for noen år sien. Men siden det ikke er
min sjanger, så ga jeg opp ganske fort.
Men dette var noe helt annet. Jeg ble
hekta fra første setning. Jeg har jo lest krimbøker tidligere hvor
Øst-Europeisk kriminalitet og menneskesmugling har vært involvert.
Men dette er noe helt annet.
Jeg digger hovedpersonen, sykepleieren
Nina Borg. Hun er et forfriskende bekjentskap. Ja, en herlig dame.
Det er vanskelig å si noe særlig mer
om handlingen uten å røpe for mye. Men dette er så spennende at
det er ikke til å holde ut. Og du vil bli overrasket gang på gang,
- på gang. Jeg gleder meg på dine vegne.
En 14 år gammel jente som ble oppdratt
av sin far til å bli en kaldblodig drapsmaskin, reiser ut i verden
for første gang - og må slåss for sitt liv. Regissør Joe Wright
vever elementer fra mørke eventyr inn i action-thrilleren Hanna,
filmet på location i Finland, Tyskland og Marokko.
Actionspekket spionthriller med Hollywoods fremadstormende, unge
stjerne Saoirse Ronan (Hobbiten, Alle mine kjære, Om forlatelse) som
HANNA. En ny type kvinnelig actionhelt som trekkes inn i en dødelig
katt-og-mus-lek med mesterspion Marissa Wiegler (Cate Blanchett),
veiledet av sin far og tidligere spion Eric Heller (Eric Bana).
Min kommentar: En filmopplevelse helt utenom det vanlige.
En av mine favoritter Cate Blanchett, gjør en formidabel
innsats. Hennes tilstedeværelse er grunn nok til å se filmen. Det
er sjelden vi ser slike scene i en amerikansk produksjon.
Vinterscenene fremstår derfor som rene, ja nesten litt uskyldsrene.
Selv om vi forlater vintermiljøet beveger vi oss til ukjente miljø
for actionfilmer. Jeg leste et sted at denne filmen fremstår som
rask, effektiv og voldsom. Og det er ve kanskje den beste
oppsummeringen.
Men jeg kan ikke la være å nevne at den unge
hovedrolleinnehaveren Saoirse Ronan, gjør en hederlig innsats. Hun
minner litt om Ingrid Bolsø Bærdal. Men mest av alt ligner hun på
Jonas Alaska. Faktisk så mye at det forstyrrer meg litt mens jeg
ser filmen. Dette er ikke en film du MÅ se. Men om du , som jeg, synes det
er spennende med nytenkning innen filmproduksjon så bør du ta en
titt. Du vil garantert bli overrasket.
Med ”Blåne for blåne”, Glittertinds andre album
som fulltallig band, fortsetter bandet sin reise i historiske
stemninger. Der debutalbumet ”Djevelsvart” (2013) utforsket det
religiøse meningstapet etter Darwin, og fremveksten av det moderne
samfunn på 1800-tallet, så er ”Blåne for blåne” inspirert av
stemninger det året da freden kom i 1945, for 70 år siden. Krigen
viste mennesket fra sine mest destruktive og nådeløse sider. Men
med disse kreftene vokste det også frem en sterk motkraft der varme
verdier som frihet, sosial rettferdighet, toleranse og solidaritet
ble mye tydeligere for folk. Disse kreftene bidro til oppbygningen av
Europa og gav fødsel til velferdsstatene. For Glittertind har evnen
krigsgenerasjonen hadde til å skape ny mening etter traumer og
meningstap gitt inspirasjon til arbeidet med ”Blåne for blåne”.
Min kommentar:
Jeg ble nesten lei meg da jeg leste Dagbladets
anmeldelse av denne skiva i dag, hvor det kun var kastet en treer på
terningen.
Men heldigvis er andre mer enige med meg, Se bare
her hva de skriver.
Jeg elsker plata. Om jeg skal beskrive musikken så
minner de litt om Vamp. Glittertind synger også på dialekt, og de
har med fiolinen. Dialekten kler de gode tekstene så inderlig godt.
Men nok en gang – Hvorfor kan dere ikke legge ved tekster i
vinylutgaven. Vi betaler tross alt en kvart tusenlapp for denne
skiva.
Utover musikken er denne utgivelsen ikke noe særlig å skryte
av. Ei svart vinylplate i en rødfarvet innerpose. Coveret er tynt
og simpelt. Ingen opplysninger utover sporliste. På vinylutgaven vil
jeg ha tekster, cd eller nedlastingskode (gjerne begge deler) og et
flott cover av god kvalitet. Noe å tenke på til neste utgivelse. Jeg anbefaler gjerne denne skiva til dere som liker
folkrock og mollstemte sanger (ifølge Dagbladet)
Sheriff Owens har det forholdsvis
overkommelige ansvaret for en søvnig landsby ved grensen til Mexico.
Men snart bryter helvete løs. Vestens farligste narkobaron er på
vei mot grensen og mot sheriff Owens! I 300 kilometer i timen... i en
spesialbygd Corvette... med tungt bevæpnede leiemordere og et
uskyldig gissel ved sin side! Men Owens har heldigvis også et par
ess i ermet! Filmhistoriens største actionikon gjør her sitt lenge
etterlengtede comeback! Når skurkene er farligere enn noensinne og
våpnene mer dødbringende enn før, er det godt å vite at man
alltid kan regne med Arnold Schwarzenegger!
Min kommentar:
Da har jeg sett film nr en million hvor
handlingen er kampen mellom det onde og det gode. Det er enkel
action slik vi liker det. Kanskje litt gammaldags. Men med
skuespillere som Arnold og vår svenske venn Peter Stormare, så vil
nok actionelskere kose seg et par tilmer i selskap med de gamle
helter.
At svensken er sprek, det var jeg klar over. Men Arnold var
også overraskende sprek. Jeg føler meg ganske sikker på at «he’ll
be back».
Helt grei underholdning på en tirsdagskveld, omdu ikke har noe bedre å gjøre.
En triller om menneskehandel, grådighet og korrupsjon i
oljebransjen. Her møter vi på ny journalist Mia Mikkelsen fra
"Dødelige dråper". "21 dager" er en intens og
nervepirrende thriller, som strekker seg fra Oslos bakgater til
samfunnets rike og mektige. Jakten på sannheten bringer Mia i
livsfare.
Min kommentar:
Jeg har fått en ny favorittforfatter. Har lest to
bøker av denne dama de siste tre dagene. Dette er virkelig
høyspenning. Det er tydelig at forfatteren har kunnskaper om
oljenæringen. Noe jeg ikke har. Derfor har det vært så
interessant å følge Dalens hovedperson, journalisten Mia Mikkelsen, i
disse to spennende krimbøkene. Nå håper jeg inderlig at norske
oljeselskaper drivere rent og ryddig i motsetning til de vi får
presentert i bøkene om Mia.
Forfatteren klarer på en finurlig måte å koble
flere typer kriminalitet sammen med politikk og oljenæring. Det
fører til et relativt stort persongalleri. Noe som kan være litt
utfordrende. Men personene er så spennende, og deres bestydning for
historien er så tydelig definert, så man kommer fort inn i hvem er
hvem, og hvem som gjør hva og hvorfor.
Det er alltd spennende med nye forfattere, og nå så
denne nye forfatteren er en kunnskapsrik norsk jente som skriver
bøker som er så spennende at det lukter svidd, ja, da kan det ikke
bli bedre.
Jeg håper det ikke blir så alt for lenge til den tredje
boka om Mia Mikkelsen er klar.
Round 2 er stolte av å presentere Kåre and the
Cavemens Jet Age på vinyl for første gang! Et av de mest omtalte,
innflytelsesrike og ihjelhørte norske album og etter hvert også det
vi tør kalle en bona fide klassiker. Få norske band de siste 20
årene har nytt same nivå av kritikerros og respekt fra sine
kollegaer og publikum som Kåre & The Cavemen. Da de dukka opp
som husband på Anne Kat. Hærlands program «Direkte Lykke» på
midten av 90-tallet, var det litt som om en ny æra hadde startet i
norsk rock. Inspirert av gamle surfefilmsoundtrack, VHS-karate,
exotica, easy listening og Surf’s Up-era Beach Boys; i kjølvannet
av Quentin Tarantinos enorme suksess med Pulp Fiction kan man si at
de traff tidsånden nokså presist med Jet Age i 1997. Albumet er
remastret fra de originale masterne og etter en intens periode med
leting i arkiver og inn og utland har vi også klart å gjenskape det
ikoniske frontcoveret. Albumet er utvidet med bonussporet «Spiral
Slider» som opprinnelig var ment å inkluderes på albumet som
kommer på dobbel 180-grams vinyl i ubrettcover med fyldige
linernotes av Knut Schreiner og Dag F. Gravem.
Min kommentar:
Dette er flaut altså. Til tross for min nesten
sykelige nysgjerringhet når det gjelder nye norske band og plater,
så har jeg fullstending gått glipp av denne gruppa og msikken
deres. Ja jøss, jeg har hørt navnet. Men jeg trodde det var et
litt småharry hardrockband. Jeg har fått med meg at de var fra
Harestua. Hvorfor jeg ikke har stiftet bekjentskap med dem aner jeg
ikke. Jeg liker jo både småharry mennesker og hardrock. Og jeg
stortrives på Harestua. Så jeg skylder alle som måtte føle seg
truffet av min noe flåsete bemenkning, en stor og ektefølt unnskyldning.
Jeg kjøpte Round2-utgivelden av Folque for en tid
tilbake, og bestemte meg da for å kjøpe flere plater i serien
etterhvert som de kom ut. Det er slett ikke sikkert jeg hadde kjøpt
denne plata om den hadde blitt gitt ut på en annen label.
Skal si jeg ble overraska de første tonene nådde
ørene mine. Jeg var totalt uforberedt på at bandet spilte denne
typen musikk. Dette låter som en mellomting mellom, Shadows,
filmmusikk og Santana. Det som kanskje overrasker meg mest er at det
aldri blir kjedelig. Da jeg omsider oppfattet at dette var
instrumental på 2 hele lp'er ble jeg noe engstelig for at dette
kunne bli ensformig. Men så langt derifra. Der tok jeg grundig
feil. Musikken er både variert og spennende.
Takk til Kåre og Huleboerne fra Harestua som tok meg
med på denne fantastiske reisen, og takk til Round2 som ga meg
billett.
Fra Imdb.com:
To afroamerikanske samfunnsvitere utgir seg for å være
bankranere i et forsøk på å forstå den rasistiske dynamikken i
småbyens rettshåndhevelse. Men så tar deres eksperiment en
ikke-planlagt , dødelig vending
Min kommentar: Vi liker å tro at rasisme ikke eksisterer i dag. Men
beklageligvis så får vi nesten daglig eksempel på at rasisme
finnes, og da særlig i enkelte områder av U.S.A.
Vi har alle sett
Tv-bilder fra sekstitallet hvor rasisme var et stort problem. Men vi må ikke tro at rasismen forsvant med
sort-hvitt-fjernsynet.
I starten så ikke denne filmen noe særlig interessant ut, selv
om plottet var spennende nok. Men etter hvert så ble jeg fanget av
et meget originalt manus.
En film til ettertanke.
En av tidenes mest
innflytelsesrike og viktigste norske plater ser atter igjen dagens
lys. Det er ingen ringere enn Kristoffer
Rygg (Ulver) og Stephen
O’Malley (Sunn O))) som er
initiativtakere
når Svartedauen,
eller «The Black Death» som den kalles i utlandet nå utgis i
praktutgave, for første gang på vinyl.
Lars
Pedersen, med bakgrunn fra
pønkbandet Hærverk på
det sene 70-tall, Holy Toy på
80-tallet og popsykedelikerne The
Last James,som i tillegg bestod av Lars
Lillo-Stenberg og Haakon
Ellingsen. Men det er helt klart
hans enmannsprosjekt When som
har satt de varigste spor, allerede på albumdebuten «Drowning but
learning» (1987) vakte hans klipp-og-lim collagemusikk oppmerksomhet
i undergrunnsmiljøene. Gjennom sitt lange virke har When beveget seg
gjennom uttrykk som samtidsmusikk, folk, industriell, psykedelia,
world music, garage hele tiden med en helt spesiell egenart; musikk
av When låter sjelden eller aldri som noe man har hørt tidligere.
Svartedauen ble
utgitt i 1992 og hevet mange øyebryn. Plata er rett og slett et
soundtrack til den store pesten som rammet Norge i 1349 og drepte to
tredjedeler av landets befolkning, inspirert av en serie tegninger av
TheodorKittelsen som
Pedersen kom over i et antikvariat. Tegningene fremstiller det
grimme, mørke og nådeløse og ser man Kittelsens tegninger og hører
Whens musikk til det hele samtidig kan vi garantere at man ikke står
uberørt igjen. Svartedauden er
et 38 minutter langt «musique
concrète» lydcollage som
blander elementer av tradisjonell norsk folkemusikk, med lyden av
hestevrinsk, rotter som gnager, greiner som brekkes og mennesker som
stønner. Det er virkelig en av de nifseste platene noensinne
innspilt og det er lett å se parallellene til Black Metal, en
sjanger der denne plata har hatt stor påvirkningskraft, sommeren ’92
da denne plata kom ut var også på mange måter norsk
ekstrem-metalls spede begynnelse
Så om du ser
etter den tapte linken mellom Mayhem
og Arne
Nordheim kommer du ikke utenom
denne plata. Mesterlig reutgitt av det Stephen O’Malley-kuraterte
plateselskapet Idelocic Organ og
presenteres på lydmessig beste vis og inneholder et 12 siders hefte
med Kittelsen-tegningene som inspirerte plata.
Svartedauen var
også da en av platene som ble stemt frem da 100 norske musikere
kåret tidenes viktigste norske plater i Morgenbladet 2011.
Min kommentar:
Som dere ser så
sakset jeg en ganske stor bit fra Big Dipper om denne utgivelsen.
Jeg pleier ikke å ta med så mye lesestoff om artist eller album,
men denne utgivelsen er så pass spesiell så jeg tok med alt som var
på denne nettstedet.
En morsom scene
utspiller seg i stua mi idet jeg sette på plata. Jeg er den
lykkelige eier av to katter, og de har det desverre med at de skal
servere meg en og annen godbit i ny og ne. De har ikke helt forstått
enda at jeg ikke setter særlig pris på spissmus, og slett ikke de
levende. Ifølge kattehjernen vil de antekeligvis servere så frisk
mat som mulig.
Jeg setter på denne skiva i samme øyeblikk som
katta kommer inn kattedøra og slipper spissmusa foran beinet mitt.
Og i samme øyeblikk som rottene invaderer Bergen på åpningsporet, så
driver denne kjærringa en intens krig mot den ene musa som har gjemt
seg under vedstativet. Det var litt vanskelig å få lokalisert den, med alle de lydene fra Svartedauens pestbefengte rotter i høytalerne. Og katta ble helt forvirra.
Men jeg fikk'n, spissmusa altså,
takket være min nå godt innøvde teknikk med ei lang gripeklype fra
hjelpemiddelsentralen.
Værre gikk det,
som kjent, i Bergen. Rottene, som i kveld gudskjelov var innestengt i
høytalerne mine, flyktet og spredde den værste epedimien som noen
gang har herjet i Norge.
Dette
musikkstykket er en teaterforestilling kun ved hjelp av lyd.
Musikken viser vei gjennom denne sørgeige delen av historien vår,
akkompagnert av utallige lyder. Dette er krevende lytting, men «Du
Verden» så spennende.
Om du som leser
dette arbeider i skolen, så vil jeg be deg vurdere å ta med denne
musikken, spill den for barna og ungdommene. Jeg er sikker på at de
vil forstå og tolke musikken enda bredere enn jeg er i stand til. La
de også samtidig lage bilder, uten å vise dem de bildene som følger
med utgivelsen. Det følger nemlig med et nydelig 12-siders hefte med
tegninger av den kjente eventyr- illustratøren TheodorKittelsen. Jeg vil tro at elevene
vil komme med mye spennende.
Et
album noe utenom det vanlige. Men jeg er glad jeg kjøpte skiva. Og
for en gangs skyld så er jeg fornøyd med coveret. Et enkelt, men
vakkert utbrettscover med plenty av informasjon om historien, musikerne
og utgivelsen. Og i tillegg får vi tegningene. Bedre blir det ikke.
Jo, forresten – en cd eller nedlastingscode, eller – Ja takk,
begge deler.
Fra ark.no:
En norsk milliardær kjøper et oljefelt i Amazonas. En toppleder
får sjansen til å tjene seg styrtrik. En National
Geographicfotograf blir likvidert. En gategutt selger sukkertøy og
kokain for å overleve. En hushjelp trenger penger til tomografi for
å redde sin hjerneskadde sønn. En underbetalt politimann tar
ekstrajobb som leiemorder. En mislykket journalist øyner sitt livs
skup. Altfor mye står på spill. Noen må dø. "Dødelige
dråper" er en frekk, underholdende, actionpreget og fargesterk
thriller om korrupsjon og organisert kriminalitet, kjærlighet og
karriere, politikk og presseetikk.
Dette er den første boka om journalisten Mia Mikkelsen.
Min kommentar:
For et debut !
Jeg har aldri lest noe lignende. Dette er så originalt at jeg
ble revet med fra absolutt første setning.
Hva er vel mer spennende en norsk oljeindustri? Er den virkelig
så ren og miljøvennlig som vi liker å tro?
Vi blir med en journalist til Brasil
hvor hun har teften av en god historie, - eller fler. Denne
journalisten har problemer både hjemme og på jobb. Jeg blir
rasende på hennes vegne, og begriper ikke at hun holder ut med så
mange umulige mennesker rundt seg.
Ja, for i denne boka får vi servert flere historier, som alle er
like spennende. Dette er så spennende, farverikt, originalt og
tidsriktig at jeg knapt får puste. Det ble ingen nattesøvn i natt,
for jeg hadde ingen mulighet til å legge fra meg boken. Etter et par timers søvn så bråvåknet jeg og min første tanke var at nå står jeg opp og leser. Det var først da jeg kom ned på kjøkkenet at jeg tok en titt på klokka. Den var 06.40 !! Jeg hdde sovet ca halvannen time. Men pytt pytt. Nå er det lyst hele natta, og man behøver ikke ekstra leselys.
Nå er jeg bare glad for at jeg har hatt denne boken liggende på
vent så lenge. Det betyr at jeg kan starte på Sidsel Dalens neste
bok nå med en eneste gang. Etter det jeg forstår så skal vi
fortsette å følge journalisten Mia Mikkelsen i de neste bøkene.
Det er helt ok, for det er ei dame jeg gleder meg til å bli bedre
kjent med. Og om du ikke kjenner forfatteren Sidsel Dalen og hennes
journalist figur Mia, så er du herved intodusert.
"Til Oslo, jeg? Nei, jeg har ingen drøm om hovedstaden som
mulighetenes sted for en musiker. Det er her jeg trives. Jeg vil
bo der sjelen liker å være; i Lofoten. Her føler jeg
tilhørigheten til natur og folk, alt stemmer med det jeg synes er
godt. Å reise ut betyr at jeg må selge noe av meg selv som jeg
vil beholde". Slik åpner kapittelet « Gamle viser og moderne piggtråd» i
Lofotboka -89.Årbok for Lofoten. Hele dette kapittelet er viet
musikeren Dag Kajander (med aner i Velfjord). Vi leser videre om oppvekst og ungdomstid. "Tilbake i Kabelvåg dannet han sammen med seks andre «Jensine
Olsen Plastikkk Band» (Ja, det skal visstnok være 3 k'er i
Plastikkk), den første gruppen fra Lofoten som fikk til noe. Eg
gjette Tulla» va fem ganger øverst på Norsktoppem, og platen
solgte godt. Bandet fikk bedre honorarer, men ble oppløst da Dag
Kajander som krummtapp reiste til Tromsø og gjennomførte fire år
ved Nordnorsk Musikkonservatorium"
Så langt årboka fra Lofoten. Du kan lese hele kapittelet her: Jeg husker godt da Jensine Olsen entret Norsktoppet. Ryktet
spredde seg fort om at et av bandmedlemmene hadde et søskenbarn i
Velfjord. Vi må huske på at avstandene var mye større i 1973. Det
var ikke så mange berømtheter i Velfjord. Tidligere hadde vi hatt
Anders Saus som ofte var å høre på Ønskekonserten. Men han
spilte ikke slik musikk som vi unge var noe særlig interesserte i. Ja, og så hadde vi hatt
Åse Annie da, som spilte inn ei soloplate hos Nils Øybakken i
Mosjøen. Vi var veldig stolte da plata hennes ble spilt på radioen.
Ungdommen var nok veldig sugne på et snev av berømmelse. Må huske
på at den gangen var det ganske mye vanskeligere å bli kjendis. I
dag kan man jo bare melde seg på et realityproram. I 1973 startet Norktoppen, og norske artister fikk større
muligheter til å bli spilt i radioen. Og ungdommen hørte på
Norktoppen. Vi hadde jo bare en radiokanal den gangen.
Den 25.aug.1973 debuterte Jensine Olsens Plastikk Band med Eg
gjette Tulla med en 5.plass på Norsktoppen. Uka etter klatret låta
opp på 1.plass, og der ble den liggende i 5 uker. Etter ytterligere
2 uker var det slutt. Jeg kjøpte singelen i 1973, men det skulle gå ytterligere ca 40
år før jeg fikk tak i LP'en. Jeg tror ikke den var til salgs i
den lille platebutikken i Brønnøysund - enda deler av den også var
innspilt hos Øybakken i Mosjøen. Denne plata blir i dag omsatt for
relativt høye beløp om kvaliteten er god. Uansett – et hyggelig gjenhør, både for Velfjordinger og
andre.
Fra platas bakside:
Det er amatørene på de tusenvis av arbeidsplasser som kommer til
orde p denne platen. Da Arbeidernes Opplysningsforbund i 1975 tok
initiativet til en innsamling av dikt fra arbeisplassen, fikk man en
uventet stor respons. Over 2000 bidrag kom inn, 100 av disse ble
tatt med i boken «Dikt fra arbeidsplassen».
På denne platen har man valgt å presentere et utvalg på 13 av
disse diktene. Presentasjonen viser at det er melodi bak ordene.
Her kan vi høre hammerslagene mellom linjene. Men det er ikke bare
slitet og arbeidet som opptar amatør-dikterne. I sine
fritidsstunder er det like mye naturen og menneskeskjebnene.
Som en gjennomgangstone møter vi et sosialt engasjement og
klassefølelse. Men humoren er heller ikke vanskelig å få øye på.
Ironi og engasjement preger plata. Samtidig er den folkelig og
upretensiøs, den taler et språk som når frem. Den beskriver et
miljø som de fleste vil kjenne igjen.
Tor Halvorsen
Min kommentar: Vi platesamlere har alltid en liste med titler som vi mangler.
Jeg samler kun på norske utgivelser, og har i noen år jaktet på
utgivelser av Arne Bendiksen. Ikke bare artisten, men plateselskapet. Denne tittelen har stått på lista mi ganske lenge. Heldigvis
fikk jeg napp hos en god vinylvenn. Han har sendt meg plata, og det er opp til meg å bestemme pris. Vi blir helt sikker enige, men jeg må starte med å finne
kvaliteten på skiva. Det går som oftest greit å gradere visuelt,
men for å være helt sikker, er det best å spille gjennom plata. Det slår meg mens tonene fra disse arbeidervisene toner ut i
stua, at en av de beste verdier vi mennesker har må være å ha
glede i arbeidet. Med gleden går alt så mye lettere. Fra mitt eget arbeidsliv har jeg vært velsignet med mye glede.
Ja, av og til gledet jeg meg så til neste arbeidsdag at jeg hadde
vanskelig for å sovne om kvelden. Jeg har vært utrolig heldig.
Bare så synd at jeg måtte avsluttet i arbeidslivet så alt for
tidlig. En sykehustabbe satt stopper for jobb og karriere. Da jeg forsto at jeg ikke hadde mulighet til å jobbe noe mer,
opplevde jeg er bunnløs sorg, nesten på samme nivå som da jeg
mistet samboeren min. I tiden like før jeg sa endelig farvel til
jobben opplevde jeg en følelsesmessig berg- og dalbane.
Jeg tenkte tilbake på den tiden da jeg satt her og lyttet til
disse visene i dag. Det er fullt forståelig av det blir viser og
dikt av noe som er så viktig for oss. Det er gledelig at de fleste
visene er lystige. Det beviser gleden i arbeidet. Det finnes lite
blues og sørgmodige viser på denne plata. Det vitner om at
nordmenn har vært sterke og at arbeidsgleden har vært stor.
Samarbeid med kollegaer er viktig, men vel så viktig har samspillet
med husdyr og nyttedyr vært.
Et morsomt avbrekk fra den type musikk jeg vanligvis hører på.
Keller Dover (Hugh Jackman) opplever
enhver fars verste mareritt når hans seks år gamle datter
forsvinner sporløst sammen med en jevnaldrende venninne. Mens de
første redselsvekkende minuttene blir til timer, setter panikken for
alvor inn. Det eneste håndfaste sporet er en sliten gammel bobil som
noen timer tidligere sto parkert i nabolaget. Det lykkes lederen
av politiets etterforskning, kriminalassistent Loki (Jake
Gyllenhaal), å finne og arrestere pent.nobobilens eier (Paul Dano).
Grunnet mangel på beviser blir de likevel nødt til å slippe ham
fri. Etter hvert som politiet følger hvert eneste spor og presset
øker, beslutter Dover at han ikke lenger har noe annet valg enn å
ta saken i egne hender. Men hvor langt vil den desperate faren gå
for å redde sin datter? Den kritikerroste thrilleren Prisoners
er regissert av kanadiske Denis Villeneuve, best kjent for
Oscar-nominerte Nawals Hemmelighet. I tillegg til Jackman, Gyllehaal
og Dano fylles rollelista av navn som Viola Davis, Maria Bello,
Terrence Howard og Melissa Leo.
Min kommentar:
Det er fullt forståelig at fortvilte
foreldre tar lover i egne hender når deres barn forsvinner. På den
annen side får jeg sympati for den ivrige politimannen som stort
setter jobber alene grunnet lite penger til bemanning.
Dette er faktisk en spennende film om
et noe slitt tema. Det som gjør denne filmen til noe ekstra er
skuespillerne. Jake Gyllenhaal er veldig god som politimann.
Og,
den for meg noe mere ukjente Hugh Jackman spiller overbevisende
fortvilet i rollen som far til den ene jenta som er savnet.
Personlig syntes jeg ikke at løsningen
var så original, men det er nok fordi jeg har sett alt for mange
filmer, og begynner å slippe opp for variabler.
Den 8.september 2013 var en historisk kveld for Satyricon. Sammen
med Operakoret sørget de for en intens atmosfære i operaen i Oslo,
og med Live At The Opera blir den fantastiske
konserten endelig tilgjengelig - her på trippel rød vinyl.
Min kommentar: Jeg holdt lenge avstand til denne noe mørke musikksjangeren.
Jeg syntes det var litt skummelt med de mørke vokaltonene, blytunge
gitarriffene og gule kontaktlinser. I tillegg hadde enkelte av disse
bandene en kobling til kirkebranner og det som værre var. Men etter som årene har gått, så har disse bandene blitt
stuereine og i dag så er det musikken som er det viktigste. Jeg har
forstått at dette er en musikkform hvor norske band er høyt
respektert Og etter å ha begynt å lytte på musikken så er ikke
dette så rart. Noen av bandene er virkelig gode, slik som
Satyricon. Men jeg hadde ve ikke trodd at jeg skulle få høre dem
opptre i operaen, med operakor og det hele. Nå har jeg hørt gjennom musikken flere ganger, og det er et
fantastisk album. Men desverre blir jeg litt irritert over at lyden ofte klippes
brutalt midt i snakkingen mellom låtene. Dette kunne vært gjort
litt mere skånsomt. Enten ved ikke å ha hatt med snakkingen i det
hele tatt, fadet ned
eller rett og slett bare latt båndet gå. Det sies ikke så mye originalt og viktig mellom låtene, så vi hadde ikke gått glipp av noe. Et nydelig album som består av 3 Lp'er med vinyl i en sprek
rødfarve.
I mars 1941 ligger 16 000-tonneren M/T
Iberia i dokk utenfor Liverpool etter en minesprengning.
Nittenåringen Halvor Skramstad har seilt med Iberia etter at den
forrige båten hans, M/S Tomar, ble torpedert ved Island høsten
1940. Da Iberia er reparert og har stukket til sjøs igjen, må
Halvor i hui og hast mønstre av. Han får ny hyre på M/T Vivian, en
10 000-tonner som frakter olje til Storbritannia. Om bord på Vivian
holder kaptein Coldeweyn sin harde hånd over skute og mannskap.
Halvor lengter tilbake til folkene på Iberia, han lengter hjem til
Østerdalen, og ikke minst lengter han etter Muriel Shannon, som han
håper venter på ham i England. Med Hitlers angrep på Sovjetunionen
og japanernes angrep på Pearl Harbor tar krigen en dramatisk
vending. Stadig flere farvann blir operasjonsområder for de tyske
ubåtene. Noen av verdens mektigste krigsskip senkes på begge sider.
For den som seiler med oljeprodukter på krigens hav, er konvoifarten
uutholdelig nerveslitende. "Gullgutten" er bind 3 av Jon
Michelets bredt anlagte romanepos "En sjøens helt". Med
dette verket er Michelet i ferd med å gi krigsseilerne et
minnesmerke som vil leve i generasjoner framover. Mottakelsen av bind
1 og 2, "Skogsmatrosen" (2012) og "Skytteren"
(2013), var overveldende. De to første bindene er utgitt med et
samlet opplag på over 300 000.
Min
kommentar: Jeg er mektig imponert over Jon Michelets arbeide med å
dokumentere krigsseilernes sak i Norge. Ikke bare med de tre bøkene
om Halvor Skramstad, men han utrettelige arbeide gjennom mange tiår
med å tale krigsseilernes sak, samt dokumentere deres innsats under
krigen. På åttitallet hadde jeg venner som bodde på Hovseter, en bydel
i Oslo Vest. Her disponerte Oslo Kommune en del leiligheter, og i
noen av disse bodde det krigsseilere.
De var ofte enslige menn, stille beskjedne hedersmenn, men med
voldsomme mareritt. Naboene kunne høre skrik om natten når krigens
redsler hjemsøkte disse en gang så sterke karene. Neste morgen satt
de utenfor Samvirkelaget og ventet på at det skulle åpne slik at de
fikk sin frokost, et par bayer eller export, - det eneste som kunne døyve smerten
og angsten for noen timer, - helt til neste natt. Men på
formiddagen, etter at medisinen de hadde kjøpt på Samvirkelaget
hadde virket, så kunne de sitte i timevis på torget og fortelle om
sine opplevelser. Da var de sterke og handlekraftige menn i noen
timer, før minnene innhentet dem igjen.
Jeg har ofte tenkt på disse mennene mens jeg har lest Michelets
bøker. Selv om jeg var travelt opptatt på den tiden, så kunne jeg
lyttet mer til dem. Altfor mange ganger unnskyldte jeg meg og gikk
fra dem mens de delte sine historier. Forfatteren har nok hørt på utallige historier opp gjennom
årene. Disse har gitt ham et solid grunnlag for denne trilogien om
skogsmatrosen, skytteren og gullgutten Halvor Skramstad.
Dette er
bøker om krigen, om de alliertes samarbeide til sjøs og kampen mot
ubåtene. Men mest av alt er det en historie om godt sjømannskap og
kameratskap til sjøs. Takket være historien om Halvor Skramstad har jeg nå blitt bedre
kjent med «gutta fra Hovseter». Jeg har lest at det kommer flere bøker i serien, og det ser jeg virkelig fram til.
Som 13-åring får Kyle Vogel
gjenfortalt om andre verdenskrigen av sin farfar. Nesten to tiår
senere har han selv vokst opp som tjenestegjørende soldat i en krig
tusentallsmil hjemmefra.” Memorial Day” er en storslagen og
rystende krigsfilm som strekker seg fra andre verdenskrigens
brennende Europa til dagens kaotiske Irak.
Min kommentar:
Jeg innrømmer gjerne; - Jeg er ikke
spesielt begeistrert for krigsfilmer. Jeg kan tåle en og annen film
hvor handlingen er fra annen verdenskrig. - Men alle disse filmene
fra Vietnam, Irak, Bosnia, Afganistan osv.osv har jeg ikke mye til
overs for. Men denne har litt av alt, - og en god skuespiller, nemlig
James Cromwell. Litt spennende at hans sønn John spiller
rollefigurens yngre utgave. Men det er gamlefar som gjør det best.
I starten av filmen blir jeg litt
forvirret over all hoppingen i tid og sted, men jeg kommer relativt
fort inni hvor , når og hvilken krig. Historien er original, men det
hele blir litt rotete, og jeg skulle gjerne sett flere
stjerneskuespillere enn gamlefar.
Så dessverre blir det bare en B-film
for meg, og knapt nok det.
Etter en ekstrem flom finner Ellis og
bestevenn Neckbone en båt høyt oppe i noen trær, på en øde øy
ved elva Mississippi. De klatrer opp men bare for å finne ut at de
ikke er de eneste som har oppdaget båten. Mud (Matthew McConaughey)
en hardbarket og overtroisk mann med nagler formet som kors i helene
som vern mot onde ånder, men med en stor kjærlighet til en kvinne.
Han beskriver om hvordan han drepte en mann og om de hevngjerrige
dusørjegere som er på jakt etter ham. Og han planlegger å flykte
med sitt livs kjærlighet, vakre Juniper (Reese Witherspoon) som
venter på ham i byen. Mud trenger hjelp fra guttene, og skeptisk men
fascinert, bestemmer de to seg for å hjelpe ham.
Min kommentar:
Hva gjør man når livet og tilværelsen
rundt en rakner? Jo, en finner en annen arena hvor en har mulighet
til å gjøre noe riktig.
Og av og til blir det vennskap av sånt.
I hvert fall om vi skal tro på historien i denne filmen. Den viser
at vennskap kan oppstå på tross av, og ikke bare på grunn av.
Det
er en merkelig stemning i denne historien. Heldigvis klarer filmen å
formidle dette gjennom miljø, foto og gode skuespillere. Men så er
Matthew McConaughey en av mine absolutte favoritter da av ungfolene.
Filmen minner meg litt om en favoritt fra nittitallet, nemlig «A
Perfect World» med Kevin Costner i hovedrollen. Kanskje det er dette
samspillet med barn og bruk av barn som vekker gamle filmminner til
live.
Filmens originalitet gjør den severdig uten at jeg vil gi den toppkarakkter. Men je triller gjerne en firer.
Det er enkelte plater som du tar frem med jevne mellomrom. Noen
fordi du liker dem selv, andre fordi en venninne eller et
familiemedlem liker den, og noen plater fungerer i alle sammenhenger
uansett hvem som sitter i stua di og skal lytte til musikken.
«Hunting high and low» ei sånn plate. Det er sjelden a noen vil
kaste ut selveste Morten Harket. Men jeg må innrømme at jeg hopper
nesten altid over spor 2 på side 1. «Train Of Thought» I denne
låta er Morten ltt for masete. Ellers er det bare å nyte Mortens
fenomenale stemme, og A-has musikk.
De klarte det mesterstykket å
skape en helt ny sound i 1985. De presenterte noe vi aldri hadde hørt tidligere.
Og jeg husker enda den dag i dag hvordan jeg mista haka nesten ned i
gulvet første gang jeg så videoen til «Take On Me». Miksen av
vanlige bilder og tegnefilm var revolusjonerende. Ja, det er
faktisk det første musikkvideoen jeg kan huske å ha sett. Vi må huske at dette var i en tid hvor vi hadde kun 1
fjernsynskanal, og i beste fall var det et ungdomsprogram i uka. Jeg
mener å huske at det var Rita Westvik som prensenterte A-ha første
gang for det norske publikum. Ja, så sannelig... se hva jeg fant i Nrk's rikholdige arkiv:
Endelig en ny bok om Erica Falck og Patrik Hedström, den niende i
rekken av bestselgende kriminalromaner fra Fjällbacka av Camilla
Läckberg. Det er januar og veldig kaldt i Fjällbacka. En halvnaken
jente kommer løpende ut av skogen, rett ut på veien foran en bil.
Sjåføren rekker ikke å stoppe. Da Patrik Hedström og hans
kollegaer blir varslet om ulykken, er jenta allerede død. For fire
måneder siden forsvant hun på vei hjem fra den lokale rideskolen,
og siden er det ingen som har sett henne. Det viser seg at hun er
blitt utsatt for en forbrytelse, og Patrik Hedström og hans
kollegaer frykter at hun ikke er alene om denne skjebnen. Samtidig
holder Erica Falck på å grave i en gammel sak. En familietragedie
som førte til en manns død. Gang på gang besøker hun mannens
kone, som ble dømt for drapet, men Erica får ingen svar. Hva er det
kvinnen skjuler? Erica kjenner på seg at det er noe som ikke
stemmer. Og det virker som om fortiden kaster sine mørke skygger
over nåtiden.
Min kommentar:
Camilla Läckberg er ute med ny
bok. Og da går turen til Fjällbacka. Et av de vakreste steder jeg
har vært. Og hadde jeg hatt mulighet, så hadde jeg flytta
dit for godt. ... Eller kanskje ikke. For ifølge Läckbergsbøker så skjer det
grusomme ting der, og det er ingen grenser for hvor mye ren
ondskap som er samlet på et lite sted.
Men hedigvis så bor Erica og
Patrik i denne lille kystbyen, og disse to løser de aller fleste
saker. Men denne gangen får de virkelig noe å bryne seg på. Og
Patriks sjef er like håpløs og ubrukelig som før, om ikke mere.
Han blir nesten litt komisk.
Selvfølgelig leverer Camilla Läckberg.
Hun er pålitelig og stø som fjell. Og det aller beste er
at det etter min mening er stigning i hennes fofatterskap. Bøkene
tar for seg stadig nye miljøer. Og spenningen er fullt på høyde
med den forrige boka.
I tillegg klarer Camilla å
beskrive hovedpersonenes privatliv slik at de blir levende for oss.
Jeg har fulgt Erica og Patrik siden de ble kjærester, for lenge lenge
siden. Jeg føler at jeg kjenner både de to, barna, Ericas søster
og hennes ex-mann og nåværende mann, søsterens
barn, Patriks mor osv.osv. Jeg kan ikke gå nærmere inn på
familien og deres nåværende relasjoner uten å røpe for mye.
Nok en gang har jeg hørt ei lydbok på
originalspråket. Jeg gjør som regel det når det gjelder svenske
bøker. Og min svenske favorittoppleser er Katarina Ewerlöf.
Hun er helt fenomenal. Det er vel også årsaken til at hun har
blitt brukt som oppleser på ca 200 lydbøker., denne inkludert.
Dette er en super bok å ta med seg på ferie i sommer. Men
obs.obs. Du kommer ikke til å klare å legge den fra deg, så ta med
en bok til, for denne kommer ikke til å vare hele ferien.
Paris januar 1957: 21 år gamle Yves
Saint Laurent får et stort ansvar av det kjente motehuset Christian
Dior. Alles øyne rettes mot den unge assistenten når han får
presentere sin første kjolekolleksjon i moteverdens innerste
sirkler. Under et både nyskapende og vellykket moteshow møter han
sin fremtidige kjæreste og livslange samarbeidspartner Pierre Bergé.
På tross av både tvil og indre demoner går de to i gang med sitt
store prosjekt: å snu en søvnig og tradisjonell moteverden
fullstendig på hodet.
Min kommentar:
Ikke så ofte at jeg ser en fransk
film. Og franske filmer er faktisk ganske mye anderledes enn
amerikanske, engelske og nordiske filmer som jeg vanligvis ser på.
Jeg må innrømme at jeg synes ofte at de prater så skrekkelig mye i
disse franske filmene. Og igjen får jeg en bekreftelse – prat,
prat og atter prat. Jeg synes de prater bort hele handlingen.
Dette var jo en helt spesielt begavet mann, men all
kreativitet og drama forsvinner i prat. Vi er riktignok med på noen
fester på seksti-og syttitallet, men selve handlingen forsvinner
litt.
Joda, - greit at det fokuseres på dop og utroskap, og en
altfor stor fokus på homofili. Men var ikke dette en av
motehistoriens mest begavede menn gjennom tidene? Hva med hans
arbeide og kunst? Beklageligvis blir dette nesten borte. Nei, dette
var begredelig. Jeg synes rett og slett at denne filmen er
bortkastet å bruke tida på. Men om du er spesielt interessert i moteskaperen og hans historie så kan kanskje filmen være noe for deg.
