NY VINYL I POSTKASSA: TOVE BØYGARD -- ELD
Fra Platekompaniet.no:
Tove Bøygard er klar med «Eld», hennes åttende
album med eget materiale.
«Eld» er, i likhet med Toves to siste album, et konseptalbum. Det handler om
«eldhug» (lidenskap) og kjærleikens motstykke i angst og uro, om skyldfølelse
og tilgivelsens kunst, og om å stå opp mot likegyldigheten: «Det er likesæla
som talar, og den er dauden sin bror!»
Hver låt lever sitt eget liv uten hensyn til sjanger, spilt inn «live» på fire
dager hos Freddy i Halden.
Tekst, melodi, vokal: Tove Bøygard
Produsent og strengemester: Gitarer, fiolin, bratsj, chello, hardingfele,
banjo, dobro, pedalsteel, lapsteel, mandolin, harpe, tangenter, munnspill, kor:
Freddy Holm
Trommer og perkusjon: Eivind Kløverød
Bass og kor: Jørun Bøgeberg
Min kommentar:
Jeg oppdaget Tove Bøygard som soloartist i 2017 da hun ga ut albumet «Blåe Drag». Og jeg ble umiddelbart betatt. Det var noe helt spesielt med denne dama; - stemmen, tekstene, låtene, formidlingen … ja, alt i hop.
Min forhold til Tove har bare vokst i årene som har gått. I 2018 kom albumet «Jord». Begge platene hennes har snurret om og om igjen på min platespiller. I formiddag dukket nok en Lp fra Tove Bøygard opp i postkassa mi. Dette albumet har tittelen «Eld».
Selve vinylen er knallrød, - selvfølgelig, hadde jeg nær sagt. Den vakre vinylen ligger i et utbrettscover, hvor tektene er trykket på innsiden. Og om du ikke er helt stødig i dialekt fra Hallingdalen, så følger det med en ordliste.
I det aller første blogginnlegget jeg skrev om denne artisten så nevnte jeg at hun minnet meg om en artist jeg har hørt på i flere tiår, nemlig Marianne Faithfull. Og i første spor på side en så kan jeg trekke denne sammenligningen igjen. Og bare det er grunn nok til at jeg setter et ekstra pluss i margen, eller et ekstra øye på terningen om du vil.
Om du skal lytte på artisten Tove Bøygard så la det være sagt, først som sist. Du vil få høre en artist som har en klar agenda med alt hun presenterer. Det er umulig å være uberørt eller likegyldig til hennes låter. Hun henvender seg direkte til deg som lytter. Og lytte må du, fordi låtene er fengende, musikken tøff, stemmen rå, og dama har virkelig noe på hjertet, … eller hjarte som Tove ville sagt. For hun uttrykker seg helst på halling.
Allerede fra første tone flagges budskapet. «Skuld» er ikke akkurat en behagelig tittel på en låt. Men så er det et alvorlig bakteppe som vi alle bør ta inn over oss. Skulle virkelig ønske at en og annen politiker hadde hørt denne låta, og latt budskapet sige inn.
Tekstene går fra å beskrive internasjonale problemer som flyktningekrise og brann i en flyktningeleir til å beskrive utfordringer på det personlige plan. Heldigvis blir det hele lettere om en slipper kjærligheten til. I så måte kan «Skuggji» gi håp og trøst til mange.
«Eld» har elementer som kunne vært følgemusikken til en dokumentar om urbefolkning. Mer kraftfullt og lidenskapelig enn dette blir det ikke.
Neste låt er «Sorglaus». Snakk om taktskifte; - Fra dampende lidenskap beveger vi oss nå lettbeint over i hverdagsliv med våre hverdagsliv og hverdagsutfordringer. Det er en ungdommelig friskhet over dette sporet, og dermed aner jeg en optimistisk forventning mot det som måtte komme. La oss ta vare på disse øyeblikkene – Her og nå.
Så følger «Likesæla». Igjen servere Tove en viktig tekst. Vi trenger slike artister som minner oss på hvordan den virkelige verden ser ut når jeg’et blir for stort.
«Hellu» er en av de vakreste kjærlighetssanger jeg noen gang har hørt. Det er genialt å bruke eksempler fra praktiske gjøremål som bilde på hva man setter pris på og hvorfor en elsker nettopp den ene. Jeg har vokst opp og bodd på gård store deler av mitt lov og kjenner meg derfor godt igjen her. Om kjæresten hadde kjørt ut traktoren og brøyta en ekstra gang før jeg kom hjem etter å ha jobba til langt over midnatt, ble det mye mer satt pris på enn «100 x Jeg elsker deg og dusinvis røde roser».
Mange musikere har opp gjennom årene lagt musikk til Rudolf Nilsens dikt. Nilsen var en dikter og politiker som døde bare 28 år gammel. Vi husker han best for diktet «Nr 13», som beskriver livet i ei blokk på Oslos Østkant for ca 100 år siden. Blokka står den dag i dag. Mener å huske at den ligger i Heimdalsgata. Men hvordan er tilværelsen der i dag? Artisten spekulerer litt på akkurat det i låten «Slekters Rang» Og selvfølgelig finnes det nå en influenser i Nr 13.
Konflikter oppstår, store som små. Om de rammer oss personlig og virker fastlåste gjør det vondt. Da er det godt å ha sin egen fredsmegler som kan løse opp i umulige floker. Resten av oppskriften finner du i låta «Bøte Vengji»
Da de første tonene av «Arman i kors» strømmet ut av høyttalerne mistenkte jeg at Tove Bøygard hadde leid inn Black Sabbath som gjesteartist på dette albumet. Men neida, denne dama er så rå og har like tøffe riff \som de Sabbath Og Ozzy serverte på syttitallet. Nok en gang gir Tove oss noen alvorsord. Kanskje vi lytter denne gang.
Så bærer det til elva og fabrikkene i «Stemplingsur». Jeg har bodd mer enn 30 år i Oslo, og har ofte vandret lagt Akerselva. Det er lett å tenke seg hvordan livet var på fabrikkene ved elva. Jeg har jobba i Samvirkelag i flere tiår. Det er ikke tilfeldig at selve samvirkebevegelsen startet blant fabrikkarbeidere I Rochdale. Fabrikken og samholdet var tryggheten i generasjoner.
«Von» er en nydelig låt om håp. Men også om å legge planer for det som måtte komme. Det finnes ingen større frihet enn å dra på en skikkelig «roadtrip». Bare kjøre av sted, gjerne uten mål og mening. Vi trenger alle noe å glede oss til, og akkurat nå er det kanskje ekstra viktig å glede oss litt ekstra.
Albumets siste låt er «Undrast ‘kji». Igjen blir jeg minnet på at det er likheter mellom dialekter. Vi sier «unrast’kji» i Velfjord også. Riktignok kutter vi ut d’en. Velfjordingen har det kanskje mer travelt enn hallingdølen. Noe som muligens kan bevises ved at Bøygard har hatt denne liggende i skuffen i et par tiår. Det var på tide å slippe denne nå.
Man kan ikke være likegyldig til albumet «Eld». Selve tittelen forteller at her får vi 12 kraftfulle låter. Selv om vi er innom flere temaer, så aner vi en rød tråd. Tove Bøygard har virkelig noe på hjertet. Om du fremdeles er likegyldig etter å ha lytta til dette albumet. Ja, da er det ikke håp!
Det er noe katteaktig over Tove. I det ene øyeblikket er hun myk og avslappet, for så å kvesse klørne og gjøre seg klar til angrep. Jeg er et kattemenneske, så jeg elsker det. I tillegg aner jeg at artisten må ha en syttitallssjel, både ut fra tekster som kan sammenlignes med Baez/Dylan og selve sounden på noen av låtene.
Det er bare å glede seg til neste album.
Tidligere blogginnlegg om denne artisten:
Du kan få kjøpt albumet på Big Dipper og Platekompaniet.
