FRA PLATEHYLLA: DUMDUM BOYS – PSTEREO

1990.  CBS ‎– CBS 467293 1

Dumdums livshistorie finner du her  Jeg anbefaler at du tar deg tid til å lese den.

Her følger kortversjonen:  

Bandet hadde sin opprinnelse i 1979 med medlemmer fra Trondheimsbandet «Wannskrekk». Den første konserten ble spilt på en fritidsklubb i Trondheim.

Bandet jobber mer eller mindre i motvind til i 1988, da de gir ut skiva “Blodig Alvor (nananana)”. Albumet blir belønnet med Spellemannpris. 

Etter at bandet som Wannskrækk ble beryktet for å gjøre alt feil, begynner bandet som DumDum Boys å gjøre alt riktig.  Deres kanskje mest kjente låt «Splitter Pine» blir utgitt i 1989, og plutselig er DumDum Boys Norges mest kjente rockeband.  De er trønderrockerne som ikke spiller trønderrock.

Personlig oppdaga jeg bandet da jeg så filmen «Døden på Oslo S» i 1990, samme året som «Pstereo» ble utgitt og sikret bandet en spellemann for tredje året på rad. Tenk det, - de fikk spellemannsprisen for sine tre første album, noe som er enestående i Spelemannssammenheng.

Og når bandet er på topp.  Ja, da finner de ut at de skal ta pause.

Og med bandets pause så glemte jeg dem litt.  Helt til de opptrådte på «Norwegian Wood» i 2003.  Der og da ble jeg Dumdum frelst.  Da så jeg den unike energien dette bandet har, og kanskje Prepple i særdeleshet.  Og siden har jeg spilt bandets musikk jevnt og trutt.  

Det er vel fortjent at Dumdum Boys blir nevnt som en av de fire store i norsk rock.  Bandets musikk og tekster rører og berører de fleste som tar seg tid å høre etter.  I tillegg har de karismatiske bandmedlemmer som gir publikum er uforglemmelig konsertopplevelse.

FRA PLATEHYLLA: ØYSTEIN SUNDE – KLÅ

1974.  Philips ‎– 6317028

Øystein Sunde trenger vel ingen nærmere presentasjon.  Denne ordrappe musikeren som er født på Skarnes, oppvokst i Oslo, og bor nå igjen på Skarnes i Odalen.  Øystein var en av mange visesangere som ble oppdaget  på slutten av sekstitallet.

Jeg har hittil skrevet innlegg her på kjerringrock om Sundes første  skive , 1001 fnatt, og hittil siste skive «Bestefar».

Jeg oppdaget Øystein Sunde da min favorittlærer spilte plata for oss I en musikktime for oss elever i niendeklassen.  Jeg likte musikken, men samtidig så oppdaget jeg at jeg ville aldri lære å spille gitar.  For om jeg skulle bli en god gitarspiller, så måtte jeg kunne mer enn de tre grepene jeg hadde klart å lære.  Kanskje litt voldsomt å sammenligne seg med selveste Øystein Sunde, men kanskje like greit å ikke kaste bort mere tid på gitaren.

På denne skiva får vi virkelig beviset på  Hr Sundes ferdigheter på gitaren. Men selv om han ikke får fremført ord med musikken.  Så klarer ikke Øystein å dy seg.  Han må da skrive litt til oss på coverets bakside:

Dette er hva Øystein skriver:

«For en tid siden sa Mikkel Aas (sjefsplatearbeider på Phonogram) til meg – Nå har du gått ut og inn av Rosenborg studio med leamus i leppa siden 1970, så nå har vi bestemt at til høsten setter vi et stort plaster over kjeften din og dytter deg inn i studio med alle de instrumentene du har, og så får du spelle»

Hadde’n visst at resultatet blei Valdresmarsjen og Glade Jul, så hadde’n kanskje tenkt seg om en gang til før han kjøpte plasteret.  Men skive har det blitt og mange skal ha takk for hjælpa.  Spesielt alle blåserne som tro til på Valdresmarsjen, Klå,  Classical Gas og Glade Jul.

Blomst utdeles også til Alf Cranner for lånet av gitaren hans, og til Grethe og Håvard Kausland for å ha fjernet et par musikalske skylapper»

Hvilke skylapper dette var, er jeg usikker på.  Men jeg antar at om vi hører jazztoner, så kommer det fra ekteparet Kausland.  Jeg mener jeg hører noen jazztoner i låta «Seil» og «På lykke og fromme».

Plata solgte ikke noe særlig i 1974, bare ca 2000 eks.  Den ble utgitt igjen i 2012, og i 2015 hadde da det totale salget nådd det dobelte, ca 4000 eks totalt. 

Det lave salgstallet fører selvfølgelig til anstendige priser for 1974-utgaven på bruktmarkedet.  Jeg har sett denne skiva solgt for kr 3000,-  Men det var på en het auksjon hvor ingen av de som kjempet ville gi seg.  Den selgeren var heldig, fordi normal pris vil etter min mening ligge på en tusenlapp eller to, avhengig av kvalitet.  Men nå er det nå en gang slik at om du har kun en kjøper, så er det selger som bestemmer prisen.  Men om du har flere en en potensiell kjøper, ja, da er det kjøper som bestemmer og prisen kan nå gledelige høyder (for selger).

Uansett så er dette en juvel i enhver samling av norsk musikk.

Det er mange solide musikere og andre som bidrar på plata.  

Se bare her:

    Alto Saxophone – Erling Andersen

    Arranged By – Frode Thingnæs

    Backing Vocals – Anne Lise Gjøstøl , Anne Karine Strøm

    Bass – Terje Venaas

    Drums – Svein Christiansen

    Flamenco Guitar, Electric Guitar, Twelve-string Guitar, Steel Guitar, Ukulele, Banjo, Resonator     Guitar – Øystein Sunde

     Piano – Henryk Lysiak

     Producer  for albumet er Svein Erik Børja, og han har faktisk fotografert det bildet som er              albumets cover.

Et litt anderledes album fra Øystein Sunde, hvor teksten er fraværende.

KVELDENS FILM: EDISON

Kanal: Tv2

Skuespillere: Morgan Freeman, Kevin Spacey, Justin Timberlake Dylan MvDermott, 

LL Cool J,

Sjanger:  Action

År:  2005

Fra filmweb.no:

Politiets nye F.R.A.T. enhet har ryddet effektivt opp i gatene, men det hviskes i krokene om maktmisbruk, korrupsjon og narkotikahandel. Det er disse ryktene den unge journalisten Josh Pollack (Justin Timberlake) vil undersøke. Sjefen hans, veteranen Moses Ashford (Morgan Freeman), er ikke innstilt på å ta sjansen ved å utfordre byens maktelite. I stedet sparker han Pollack, men skifter mening da et brutalt overfall sender den unge journalisten og kjæresten hans på sykehus. Ashford og Pollack allierer seg med politimannen Levon Wallace (Kevin Spacey) for å avsløre forbryterne som skjuler seg bak politiskiltene. De vet det er en livsfarlig oppgave, noe som blir bekreftet da deres eneste vitne blir kaldblodig drept

Min kommentar:

Ikke visste jeg at Justin Timberlake var skuespiller. Men Freeman, Spacey og McDermott derimot, de kjenner jeg selvfølgelig godt til.  Dette betyr vel at jeg begynner å bli gammel, - rett og slett.

Ikke det at jeg har hørt så mye på Timberlakes musikk heller.  Tror knapt jeg kan tittelen på en eneste en av hans låter.

Nei, dette var ingen film for meg.  Jeg hater filmer hvor handlingen viser korrupte politifolk, som doper seg og dreper småbanditter for egen vinning. Og dette var det altfor mye av i denne filmen.

Men heldigvis så er det journalistene som er hovedpersonene.  For noen må jo rydde opp.  Vi må jo ha noen «good guys» som vi kan stole på.  Men disse har det jaggu ikke lett i denne historien.

Det ser nesten håpløst ut.   Vil de klare å stille de korrupte gutta til veggs?

Dette er ikke en film du MÅ se, om du ikke er fan av Justin Timberlake da. Han gjør det faktisk ganske bra. Når det gjelder de andre skuespillergamlisene som jeg digger, så vil jeg heller anbefale en annen film med disse.  Eneste pluss for denne filmen, er at du får alle samlet i en film.

TV-SERIE: KISS OF DEATH

Kanal:  TV2 Sumo/C-More

Sesong: 1, 2 episoder.

Skuespillere:     Louise Lombard,  Danny Dyer,  Lyndsey Marshal

Sjanger:  Krim

År:  2008

Fra Tv2 Sumo / C-More

Et kriminalteknisk gruppe reiser til et åsted ved elva Themsen etter at det har blitt oppdaget levninger av et menneske der. Morderen leker katt og mus med politiet.  Morderen fortsetter å kommunisere med politiet, og nå ser det ut til at den rettsmedisinske legen Dr. George kan være koblet til morderen.

Min kommentar:

Det er noe helt spesielt med britisk krim.  Jeg bytter ut amerikansk action med britisk krim når som helst.   Underveis i denne serien har jeg følelsen av at dette må være sesong 2, eller  at det har vært vist noe tidligere.  Det er stadig hint om ting som har skjedd tidligere.  Noe får vi forklaring på, men ikke alt.  Men så vidt jeg kan se så er dette første sesong.

Det irriterer meg litt at jeg finner ut ganske tidlig hvem morderen er.  Men likevel lar jeg meg underholde. Og om du, som jeg, liker engelsk krim så vil du like dette.

FRA PLATEHYLLA: PRIMA VERA – FISLE NARREPANNE I TYROL

1981.  RCA Victor ‎– PL 40222

Prima Vera fikk for alvor smaken på musikaler da de hadde suksess med ”Fantomets glade bryllup» på Centralteatret i 1981.  De ble derfor fristet til å gjenta suksessen.  Og da går man like godt på en av de største show gjennom alle tider, nemlig «Sommer i Tyrol, eller «Fisle Narrepanne i Tyrol» som tittelen ble da Prima Vera gutta hadde fått bearbeidet stoffet litt. 

Men albumet fra den komiske musikal Fisle Narrepanne i Tyrol (1981) floppet. En av sangene fra den, "Når jeg kommer diiit", gjorde det bra på Norsktoppen.  Jeg bodde i Oslo i 1981, og mener å huske at showet ikke gikk så altfor godt.  Vi var kanskje ikke helt klare for trioens ville påfunn.  I dag kjenner vi godt til trioens gale påfunn.

Når jeg i dag sitter her og leser baksiden av platecoveret, så må jeg smile av all denne galskapen.

Se bare her:

Og det er store, solide navn på rollelista.  Robert Redford og Richard Burton.  Ja, det må jeg si:

Om du vil lese litt om musikaler og show hvor PrimaVera/Jahn Teigen har vært på scenen, så kan du trykke her

 Jeg savner tekstene på denne litt spesielle plateutgivelsen. Dette er humor hinsides alt vi hadde opplevd den gang da, i 1981.  

Her finner du albumet på spotify  og tidal

I mangel av noe youtube-klipp fra musikalen, så legger jeg ut en av Prima Veras store hit:

FRA PLATEHYLLA: DOG AGE – SIGH NO MORE

1991.  Voices Of Wonder ‎– VOW 022

Jeg oppdaget dette bandet for alvor på sensommeren 2016 da jeg kjøpte deres nye album.  Sjekk blogginnlegget her.

Som jeg skrev i dette blogginnlegget, så hadde jeg allerede plater med disse gutta i hylla.  Så i dag ble en av deres plater plukket fram, helt tilfeldig.

Akkurat nå ligger LP’en «Sigh No More» på platespilleren. 

«»I want to travel» synger bandet.  Og tonene fra platespilleren er nesten som om det er ei Beatles-plate som snurrer der.  Jeg vil også reise, - nesten hvor som helst med gutta i «Dog Age».  Men i første omgang får jeg nøye meg med den reisen som denne plata gir.  

Og mine damer og herrer:  Dette er nesten som en tidsreise.  Musikken som fyller stua mi låter som om The Beatles har hyret inn Syd Barret som vokalist.  Dette er det mest psyckedeliske jeg har hørt på lenge.  Jeg har blitt med på en farvesprakende og spennende tidsreise i et landskap jeg kun trodd jeg fant i hylla med UK utgivelser.  I min ungdom sa vi at «Dette var bra til å være norsk».    I en blindtest ville jeg aldri ha gjettet riktig, om jeg ikke hadde kjent bandet fra før. 

Jeg kjøpte denne skiva for noen år siden.  Fant den  i en billigkasse utafor en platebutikk i Torggata. Ettersom jeg liker denne type musikk ble den spilt en del de første årene.  Men så ble platesamlinga mi lagt bort på et lager i ca 10år mens cd’ene tok over.  

Det var først etter at bandet kom med ei ny skive i 2016 at jeg kom på at jeg hadde faktisk et par skiver med denne bandet fra før. Og dette er gode skiver også.

Du finner musikken på strømmetjenestene.  Men vær obs på at dette albumet ligger under tittelen «Dog Age»  De har slått sammen to album.

Lytt og digg!

Jeg har inntrykk av at dette er et band hvor medlemmer har kommet og gått.  Men så har de jo hold på i bortimot 30 år.  Aner vi ei jubileumsskive snart?  Den forrige skiva bandet serverte, ga i hvert fall meg mersmak. Men jeg blir litt forvirra ang. når bandet starta.  På det store internettet står det 3 forskjellige årstall.  1985,  1987  og 1989.  Men gutter, - hør her;  - Om dere feira i 85, så kan dere jo feire i år også.  Og så for sikkerhetsskyld kan dere jo ta en feiring i 2019 også.  Vi tåler det.

På denne skiva deltar disse gutta:

    Bass, Guitar, Keyboards, Percussion, Voice – Jon Anders Strand

    Drums – Geirr Thoresen

    Engineer – Svein Solberg

    Guitar, Bass, Keyboards, Percussion, Voice – Harald Beckstrøm

    Keyboards – Thomas Widerberg

    Voice – Jørn Smedslund

Jeg fant ingen Youtube-klipp fra denne plata, men da får vi nøye oss med et klipp fra albumet  "Reefy Seedragon" fra 2006".

                                    

FRA PLATEHYLLA: JON EBERSON GROUP – POLARITIES

1982.  CBS ‎– CBS 85946

Jazz-rocken nådde mine ører på slutten av syttitallet. Det måtte vel være julaften i 1977 eller ’78 at det lå en flat pakke i størrelse 35 x 35cm under juletreet mitt.  Inni lå LP’en «Aja» med «Steely Dan».  Denne ble spilt jevnt og trutt noen år.

Men så fikk vi et ikke bare et, men to norske band, som spilte samme type musikk.  Og de spilte meget bra.  Lava og Jon Eberson Group ble favoritter. 

Dette er andrealbumet til JEG (Jon Eberson Group).  Albumet gikk rett inn på en sjetteplass VG lista Albumet fikk 15 uker på lista.  Totalt solgte albumet 30.000 plater, nøyaktig halvparten av det antallet som førsteplata «Jive Talking» hadde solgt.

Jon Eberson har vært profesjonell musiker i hele sitt voksne liv.  Før JEG spilte han bl.a.i Radka Toneffs band.  Jeg tror de aller fleste vil væe enig med meg når jeg n sier at Jon Eberson er en av de aller ytterste gitarister vi har i Norge.

Tidligere i dette innlegget nevnte jeg at det var to band som entret den norske jazzrockscenen tidlig på åttitallet.  Det andre bandet var Lava.  Det morsomme er at Sidsel Endresen var vokalist i begge band, samtidig.

Dette var et hyggelig gjenhør med et solid band, og musikere som har satt sitt preg på norsk musikkliv i flere tiår.

TV-SERIE: THE YOUNG POPE

Kanal:  C-More

Sesong 1.  10 episoder.

Skuespillere:  Jude Law, Diane Keaton, Silvio Orlando

Sjanger:  Drama

År: 2016

Fra Tv2 Sumo – C-More

Når den unge og karismatiske amerikaneren Lenny Belardo velges til ny pave under navnet Pius XIII, vekker det både håp og uro i den katolske verdenen. Snart står maktintrigene i Vatikanet i full blomst, samtidig som Lenny forsøker å forstå hvem han egentlig er. Med Jude Law og Diane Keaton i to av hovedrollene.

Min kommentar:

Hva I all verden er dette for noe?  Jeg tror det er den rareste serien jeg noen gang har sett.  En splitter gal, maktsyk pave som skal være overhode for all verdens katolikker.  Heldigvis har han med seg sin barnevakt, en temmelig myndig dame.

Den nyutnevnte paven er fremfor alt karismatisk, men også sta, arrogant og meget selvgod.  “Gud er viktigst”, sier den nye paven.  Men etter hvert kan det se ut som om paven setter seg selv aller  høyest.

Det hele minner mistenkelig om en annen nyvalgt leder et sted I verden.  Kanskje også han burde hatt med sin gamle barnevakt som mentor.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.  Om jeg hadde sett denne serien før november 2016, så hadde jeg tenkt at dette er ren fiksjon.  Men nå vet vi alle at en kandidat som vi kanskje trodde stilte til valg for å skape litt røre, faktisk kan ende opp med å vinne.  Tenk det.

Men det jeg kan si om denne merkelige rare, litt skumle, men også ganske morsomme serien, - det er at Jude Law og Diane Keaton bærer hele serien på samme måte som Kevin Spacey  og Robin Wright bærer “House of Cards”.

Dette er en serie du enten vil elske eller hate.  Og forresten, -- for å unngå å bli saksøkt, så har jeg ikke nevnt hvem denne maktsyke paven minner meg om.  Så det så

FRA PLATEHYLLLA: LANGSOMT MOT NORD – LANGSOMT MOT NORD

1985.  Famous Records (2) ‎– LMN 101

Fra wikipedia.no:

Langsomt Mot Nord (LMN) er en synth-duo med Ola Snortheim som drivende kraft. 

Langsomt Mot Nords musikk er basert på norsk folkemusikk. Mange av stykkene er bygget over eldre innspillinger av gamle folkemusikkstykker fremført av Olas far; Olav Snortheim. Langsomt Mot Nord gir den gamle musikken nye vinklinger og uttrykk gjennom utstrakt bruk av elektroniske instrumenter som synthesizere og samplere. I tillegg bruker de akustiske instrumenter som hardingfeler, lurer, bukkehorn, fløyter, oboer og flygel, som også lar folkemusikken fremtre med nye uttrykk.  Ola Snortheim er en av de mest sentrale trommeslagere innen norsk rock på 80- og 90-tallet. Han har spilt i band som Blaupunkt, De Press og Cirkus Modern.

Albumet "Langsomt Mot Nord" ble gitt ut 1. november 1985 på det bergenske selskapet Famous Records, og distribuert gjennom CBS. Famous Records laget en annonse for plata, med ordene: "Hei norske fjell, budeier og Dovregubber, hurra for Snortheim og Christensen og computeren. UNN DEG DENNE NORSKE PERLE!"

Min kommentar:

Dette er bandets første plate.

Jeg har alltid likt band som har blitt inspirert av folkemusikk, og så har rocka opp denne.  Det starta med bandet Folque og Fairport Conventiaon.  Men LMN er enda litt røffere i kantene.  De tør virkelig å sprite opp folkemusikken, om jeg får lov til å beskrive det så sterkt.  Det er så tøft.  Jeg vil ha mer.  Jeg vil ha en hel konsert.  Men det er vel umulig all det tid bandet har slutta.

Jeg skal ikke si så mye mer enn at jeg digger musikken dette bandet gir oss. Jeg anbefaler deg å lese historien om bandet.  Du finner den her.. 

Jeg har nok en gang dukket ned i Nrks skattkammer, og funnet et innslag med Lngsomt Mot Nord hvor bandet er gjesteri "Kanal-1" , et direktesendt musikk- og underholdningsprogram som gikk på lørdagskveldene.  Du finner programmet her.
Legg merke til jenta som synger låta "Hymne" i NRK-programmet og i det nederste videoklippet. Syns du det er noe kjent med henne?  Du har nok sett henne før.  For tiden er hun programleder for TV2-programmet "Tid for hjem".  Kjersti var musiker på sytti- og åttitallet, bl.a. som vokalist i "Secret Mission" og "Ken-Dang".  Hun har også deltatt i den norske finalen i Melodi Grand Prix.

Dette er et band som fortjener oppmerksomhet.  Og i disse tider hvor en del gamle norske plater blir utgitt på nytt, så burde også dette bandet fått ny oppmerksomhet og siden plater utgitt på nytt.

DAGENS BOK: JORUN THØRRING – DE DØDES HUS

Fra forlagets omtale:

Liket av en eldre mann blir funnet i en leilighet i Paris. Når det viser seg å være eieren av en mektig vingård, føres etterforskningen til et slott i Bordeaux. Den norske, Paris-baserte spesialetterforskeren Orla Os og kollegaen Nicolas Roland blir snart trukket inn i slottets mørke kjellere, trange tårnrom og dunkle historie. Slottets nye eier og de ansatte er merkelig tause og avvisende. Alle skjuler noe, men hva?

Min kommentar:

Jorun Thørring er en lege og fofatter fra Tromsø som hittil har skrevet syv bøker, seks krimbøker og en barnebok. Jeg har lest alle krimbøkene hennes.  Det er to forskjellige serier.  I den ene serien heter hovedpersonen Aslak Eira.  Eira er en samisk etterforsker.  I den andre serien er hovedpersonen den norske rettsmedisineren og spesialforskeren Orla Os. 

Dette er den tredje boka om og med Orla Os. Hun jobber og bor i Paris.  Det i seg selv burde gjøre personen Orla og bøkene om henne spennende.  Når så etterforskningen rundt dette likfunnet i Paris tar oss med til et vinslott i Bordeaux.  Ja, da burde premissene for en spennende og kanskje litt uvanlig krimbok være lagt.

Ja, det er en litt uvanlig norsk fortelling.  Men faktisk bare rent geografisk.  Handlingen er forutsigbar, men den er også spennende til tider.   Nok en gang havner vi i andre verdenskrig.  Og nok en gang sier jeg at det er utrolig hvor mye vi kan tyne ut av krigen.  Men likevel så likte jeg faktisk de kapitlene i boken som omhandlet krigen best.  Her gir forfatteren oss et innblikk i hvordan forholdet mellom franskmenn og tyskere var, særlig i Bordeuxområdet.  Tidligere har jeg, bortsett fra skolelærdommen kun hentet mine kunnskaper om krig og konflikt i i dette landet fra Tv-serien «Allo Allo».   Og der var det vel ikke så mye å lære.

Jeg har alltid likt å lese historier fra krigen.  Jeg synes ikke at det gjør så mye at nettopp slike historier er forutsigbare.  Vi vet jo hvem som vant.  Vi kjenner godt til jødeutryddelsen, og vi bør være klar over at det fantes unntak også blant de tyske soldatene. Så selv om ikke forfatteren gir oss de store overraskelsene i de delene av boka som er hentet fra krigen, så synes jeg at handlingen og personene som er innvolvert er spennende. 

Dessverre sliter jeg litt mer på de delene som er hentet fra nåtid.  Det skal sies at dette er en bok som inneholder voldsomt mange små detaljer, personer og stedsnavn.  Ikke alt og alle er like viktige for handlingen.  Men det gjør at jeg som leser må være konsentret.  Jeg sliter av og til litt når jeg hører lydbok.  Det er lettere å bla tilbake i en bok om man har ramlet ut et øyeblikk eller to.  Om man blar tilbake kan man jo bare «fotografere» side for side inntil man igjen er på sporet.  Dette er verre med en mp3-fil.

Personlig liker jeg serien om Aslak Eira best. Jeg føler at jeg kjenner han bedre.  Orla Os får jeg ikke helt tak på.  Selv om jeg svært ofte stiller meg på hennes side i de kamper hun må kjempe, så blir jeg ikke helt hennes venninne.  Jeg får ikke tak i personligheten hennes.  Jeg oppfatter henne som litt kald og utilnærmelig.  Skulle gjerne sett at hun hadde fått beskrevet noen egenskaper slik at jeg kunne bllitt bedre kjent med henne.

Dette er på mange måter en god gammaldags krim.  Spenningen bygges opp gjennom bokens handlinger uten voldsomme actionscener.

Så om jeg skal oppsummere.  Dette er en litt spennende historie fra et utradisjonelt geografisk område for en norsk etterforsker som jeg, til tross for tre bøker ikke har klart å bli skikkelig venn med.

Men uansett så gleder jeg med til neste bok fra Tromsø-forfatteren.  Håper at det er en bok om Aslak Eira….  Eller at det er en ny bok om Orla Os hvor jeg lar meg imponere og engasjere.

Tidligere blogging om denne forfatteren:  Mørketid

Her finner du boka som innbundet ,  pocket  og lydbok.

TV-SERIE: CAPTIVE.

Kanal: Netflix

Sesong.  1.  8 episoder.

Sjanger: Dokumentar.

Fra videomagasinet.no:

Dokumentarserien Captive lover sine seere et unikt innblikk i en rekke gisselsituasjoner. Alle de involverte i situasjonene får komme med sitt syn på saken i Captive; både ofrene, deres familier, forhandlerne, myndighetene og kidnapperne.

Min kommentar:

Det startet med serien «Making a Murderer», og siden har jeg vært hekta på såkalte «true crime» dokumentarer. Vi får presentert 8 kidnappingshistorier.  Men denne serien er faktisk litt annerledes i formen da vi får belyst sakene fra alle sider.

Serien inneholder disse filmene:

#1:  Prison Riot, U.S.A.

#2:  Cola Kidnap, Brazil

#3:  Taken at Sea, Somalia

#4:  American Missionaries, Philippines

#5:  British Aid Workers, Chechnya

#6:  Bethleham Siege, Palestine

#7:  Al Qaeda Hostages, Yemen

#8:  The Peacemakers, Iraq

Som oversikten viser, så var filmene svært varierte.  De presenterte vidt forskjellige hendelser i mange land.  Men filmene viste oss en ting som var sammenlignbart.  Alle gislene viste en utrolig utholdenhet og styrke.   Uten unntak har de blitt utsatt for umenneskelige påkjenninger i sin gisselsituasjon.  Ofte er selve kidnappingen svært dramatisk, så følger tiden i fangenskap.  De fleste sier at de mister tiden ganske fort.  Det er forståelig når man sitter i et mørkt rom døgnet rundt i ukerog måneder.  Ja, kanskje enda lenger. Ofte blir ofrene utsatt for tortur og enorme psykiske belastninger.

Men gjennomgående for de fleste er håpet og troen, - på en dag å bli fri.

Dette er bra TV.  Og man lærer faktisk litt også.