SPLITTER NY VINYL: RAZIKA – UT TIL DE ANDRE.

2015. K.Dahl Eftf. / Warner Music. 5054196366711

Fra Platekompaniet.no:
Tre år etter albumdebuten Program 91 (2011) er bergenskvartetten Razika tilbake med sin tredje fullengder. Et tøft år både privat og som band har resultert i deres sinteste plate - og den de selv er mest fornøyde med. Siden forrige utgivelse, Spellemann-nominerte På Vei Hjem fra 2013, har samtlige av bandmedlemmene vært gjennom brudd med kjærester. For et band som alltid har hentet tekstmateriale i forholdet til det motsatte kjønn, har det naturligvis påvirket de nye Låtene - mange av dem handler om oppbrudd, om å gjøre det slutt og å bryte ut av gamle mønstre.

På Ut Til De Andre har også lydbildet tatt en litt annen retning. Ska-preget som tidligere har kjennetegnet Razika er bevisst tonet ned, mens de rufsete punkpop-røttene har fått større plass. Med unntak av vokalen er hele plata spilt inn live i studio, som sist med Yngve Sætre som produsent.



Min kommentar:
Det første som slår meg er at «Jøss, så sinte de høres ut». Da jeg så leste litt om albumet, så forstår jeg hvorfor. Det er tydelig at jentenes musikk påvirkes av deres privatliv. Og det er nettopp dette som gjør skiva så ekte. Dette er god, real, rå punkpop.


Jeg ser opp til disse jentene som klarer å være tro mot seg selv og sitt uttykk. Selv om det er en viss utvikling fra første til tredje album, så går det mere på utviklingen i jentene liv, alder og erfaring, og mindre på selve musikken og gleden . De har klart å skape en egen sound. Det låter litt skranglete, men du verden så tøft det er.

Her finner du musikken på vinyl og cd  

KVELDENS FILM: GRAVITY.

Fra Platekompaniet:

Kinosuksessen Gravity, regissert av Alfonso Cuaron (Children Of Men, Og Mora Di Også), er en dramatisk thriller fra verdensrommet med George Clooney og Sanda Bullock i hovedrollene. Filmen ble belønnet med sju Oscar-priser under utdelingen i 2014, deriblant for beste regi.
To astronauter forsøker desperat å returnere til jorda etter at romskipet deres skades og fortsetter uten styremuligheter inn i det ukjente.
Bullock spiller Dr. Ryan Stone, en brilliant ingeniør som er på sin første ferd i verdensrommet. Med seg har hun den mer rutinerte astronauten Matt Kowalski, spilt av George Clooney. I løpet av noe de trodde skulle bli en rutinemessig øvelse, inntreffer det katastrofale: fartøyet skades. Med et ødelagt romskip overlates de to til seg selv, på vei inn i det store sorte mørket.
Den øredøvende stillheten overbeviser dem om at de har mistet alt, både kontakten med jordkloden og enhver sjanse til å bli reddet. Og når frykten endres til panikk, spiser hvert eneste gisp etter luft av det lille de har igjen av oksygen.

 

Min kommentar:

Ja, her kan noen og enhver gå tom for oksygen. For makan til gisping og stønning har ikke jeg hørt siden jeg som nysgjerrig tenåring kikket på lugubre tyske filmer på syttitallet. Nå som da blir det hele litt latterlig. Særlig når jeg har i bakhodet at denne filmen har fått tildelt mer enn et halvt dusin Oscar. .

Jeg er altsa ikke overbegeistret over denne filmen. Dette til tross for at jeg digger katastrofefilmer, og denne må komme under den kategorien. Filmen har kun to skuespillere. Og de er av toppklasse. Men jeg klarer ikke å bestemme meg for om de er gode eller dårlige akkurat her. Vi ser lite av dem, da de stort sett er inni romdrakta. Cloony ser vi ikke uten drakta. Sandra B ser vi i noen scener hvor hun framtrer noe mer lettkledd. Kan man virkelig ta av seg drakta inne i romstasjonen??

Nei, dette var ikke noe for meg. Men for all del. Filmen er storslått vakker. Mulig at jeg fikk dette inntrykket etter som det er den første filmen jeg ser på min splitter nye TV med litt større skjerm og bedre farger. 

Jeg forstår også at dette skal være spennende, men det fenget dessverre ikke meg. Må vel også slenge på at jeg ikke er noen stor fan av sci-fi. Så hvorfor i all verden har jeg kastet bort halvannen time på denne filmen. Jo, svaret må være George Cloony ………….. 

+

SPLITTER NY VINYL: SPIDERGAWD – SPIDERGAWD II

2015, Crispin Glover Records / Musikkoperatørene, VODU5CGR045

Fra Platekompaniet.no:
Ganske nøyaktig ett år etter at gruppa slapp sitt selvtitulerte debutalbum, nominert til Spellemann for beste rockealbum, er Spidergawd tilbake med oppfølgeren. Bandet som begynte som en tilbakelent enhet bestående av vennene Per Borten, Rolf Martin Snustad, Kenneth Kapstad og Bent Sæther, viste seg raskt å bli langt mer enn planlagt. Med røtter solid plantet i blues og hardrock fant bandet raskt sitt eget uttrykk, og på Spidergawd II har dette blitt enda mer raffinert og spisset.
Skiva, selvprodusert og innspilt i vokalist Per Bortens eget studio på Ler i Trondheim i september 2014, inneholder ni låter som har tatt lyden og egenarten et steg videre fra førsteplata. Blues-stilen er råere og mer aggressiv, og det hele låter rett og slett fetere.

Min kommentar:

Da er bandets andre plate i hus. Den første plata skrev jeg om i fjor. Du finner blogginnlegget om denne skiva her 


Nok en gang han bandet gitt meg et visuelt vakkert album. Vinylen er i flott kvalitet. Denne gangen er farven lilla. Det ligger ved en cd til hverdagsbruk. Dette liker jo jeg. Omslaget har samme  type farverike dekor som sist. 

Hva så med musikken? Etter min smak er den faktisk enda fyldigere og bedre enn sist. Overraskelsen er åpningslåta, som er en litt lavmelt blueslåt.  Men det drar seg fort opp i tempo.

Sjangeren har blitt kalt psykedelisk rock og 70-talls bluesrock, eller boogieblues. Det stemmer bra med mine ører. Jeg liker det.

For 2014 fikk bandet en Spellemannsnominasjon. La oss håpe at de vinner harpa for inneværende år.

DAGENS BOK: JAN-ERIK FJELL - TYSTEREN

Den Norske Bokdatabasens omtale:
Da Fredrikstads rikeste mann blir drept, kommer overbetjent Anton Brekke fra Kripos til byen for å lede etterforskninga. Sammen med politistudenten Magnus Torp begynner han å rulle opp flere historier som viser seg å ha sammenheng med drapet på en tyster som mafiaen i New York får utført på 1960-tallet. Dette er den første boka om Anton Brekke.

 

Min kommentar:

Det er alltid spennende med nye forfattere. Men likevel hadde jeg en viss skepsis til denne boka. Jeg var skeptisk fordi det er en mafiahstorie innblandet her. 

Og jeg møtte på utfordringer. Etter 100 sider måtte jeg begynne på nytt. Sånt skjer av og til, og det er ikke alltid bokas feil. Det kan rett og slett være at jeg er ukonsentrert eller ekstra sliten. Forsøk nr to gikk vesentlig bedre, men jeg er ikke helt bekvem i selskap med forfatteren og hans hovedperson Anton Brekke i første omgang. Anton er en hard nøtt. En bok er ikke nok for å komme innpå denne karen, men jeg har blitt nysgjerrig og tror han vil utvikle seg positivt i kommende bøker.

Historiens originalitet og forfatterens litt merkelige måte å presentere trådene på, er noe uvante, 

- men likevel spennende.

I forhold til de enestående gode anmeldelser boka har høstet, så er jeg bittelitt skuffet. Men jeg likte boka så pass at jeg gleder meg til neste bok i serien. At det foreligger en ide om flere bøker kommer tydelig fram underveis i denne boka. Det er noen spørsmål vi ikke får svar på.

Vi må ikke glemme at dette er forfatterens debut som krimforfatter, og jeg er villig til å senke listen litt på den første boka for å følge forfatterens utvikling. Det skal bli spennende å bli bedre kjente med både Kriposetterforsker Anton Brekke og forfatteren Jan Erik Fjell i kommende bøker.

SPLITTER NY VINYL: ONKLP & DE FJERNE SLEKTNINGENE – SLEKTA II

2014. Hakaslepp Records/Knirckefritt / Universal Music. 4705751

Fra platekompaniet.no:

Den første turen er over, men røyken har på ingen måte lagt seg for Norges farligste boyband. Fulle av pågangsmot, faenskap og det beste av brygg går OnklP & De Fjerne Slektningene med hodet først inn i neste kapittel - uten fungerende bremser eller hjelm. Deres andre album, anført av den vanvittig sterke låta "Styggen på ryggen", har fått tittelen Slekta II.

Ideen om OnklP & De Fjerne Slektningene oppsto i en røykfull nightliner et sted mellom Zürich og København. Med produsent/gitarist Johan Larsson, trommis Tommy "Manboy" Akerholdt (Turbonegro, Silver), bassist Knut-Oscar Nymo (Oslo Ess), gitarist/vokalist Åsmund Lande (Oslo Ess), keyboardist Simen Stensland og rapper Pål "OnklP" Tøien var besetningen komplett. Det selvtitulerte debutalbumet ble sluppet til gode anmeldelser (inkludert 6/6 i Dagbladet) i mai 2014, og siden har bandet bevist seg å være et av våre sterkeste liveband gjennom utallige konserter og festivaler over hele landet.

Min kommentar:

Den er bare noen få måneder siden det forrige albumet til OnklP landet i postkassa mi. Du kan lese om hva jeg skrev om den skiva her.

Dette albumet er slett ikke resultatet av et hastverksarbeide. Nei tvert imot, - kvaliteten er stigende. Musikken er røff og tung, akkurat slik den skal være. Du kjenner det i hele kroppen. Litt sånn vondt-godt, om du skjønner hva jeg mener. Og tekstene er imponerende. Særlig har låta «Styggen På Ryggen» fått mye positiv omtale. Det er vel fortjent. Det er vel få som kan skrive om slike personlige problemer uten at det blir kleint. En slik tekst vitner om styrke. Du er en modig mann, OnklP.

Men i tillegg så må selve produktet inneholde noe helt spesielt. OnklP, du har tatt et steg fra Hip Hop til Rock and Roll.   Eller for å være presis, - du har klart å forene disse to stilartene med god hjelp av «De Fjerne Slektningene» Jeg tror ikke at du er så opptatt av om du fremfører ditt eller datt. Du er kun opptatt av å få ut budskapet ditt. Og det budskapet er så konkret og direkte at det treffer noen og enhvert rett i hjertet. Ja, - du rører til og med ei kjerring på nesten seksti.

Og nå tror jeg du får mange fans på tvers av generasjoner etter din opptreden på programmet "Hver gang vi møtes" på TV2.  Vel fortjent !

Og bare for å ha det sagt. Det er ikke bare på grunn av artistnavnet ditt OnklP at ei gammal tante digger deg. Nei du, det skal mere til. Men OnklP & De Fjerne Slaktningene har det som skal til.

Gleder meg til neste skive.

DAGENS BOK: ANNE B. RAGDE – ARSENIKKTÅRNET

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Romanen handler om tre generasjoner kvinner, slik livet utspiller seg for hver av dem gjennom et dramatisk århundre. Hver for seg representerer de tre kvinnene vesensforskjellige måter å forholde seg til verden og seg selv på. Det er tilsynelatende ingen likhet mellom Malie-Thalia Jebsen og hennes datter Ruby, eller mellom Ruby og hennes datter Therese. De preges alle av hendelser i Malies liv, knyttet til teatermiljøet i København på begynnelsen av forrige århundre.

Min kommentar:
Jeg leste denne boka da den kom ut, men jeg mener å huske jeg var ikke så overbegeistret den gang. Men da jeg leste Anne B Ragdes seneste bok «Jeg har et teppe i tusen farger», bestemte jeg meg for å ta fram «Arsenikktårnet» igjen. Ja, det ble helt nødvendig for meg. Og jeg er glad for denne reprisen. Denne gangen hadde et stort utbytte av denne boka. Jeg kjenner selvfølgelig forfatteren bedre i dag, både gjennom hennes forfatterskap og hennes opptreden i media. Men aller mest føler jeg at jeg kjenner henne gjennom den hennes foreløpig siste bok, hvor hun er svært personlig. Men jeg ble vel så nysgjerrig på denne tidlige bok etter å ha blitt litt kjent med mor til Anne i den siste boka.

Det er en dramatisk historie vi får presentert. Men den er nok ikke enestående. Jeg tror historien gir et riktig og dermed troverdig bilde av kvinners liv i etterkrigstidens Danmark og Norge. Det er ekstra interessant at vi her også får et innblikk i hverdagslivet i etterkrigstidens Danmark.
 
Jeg anbefaler alle å lese denne boka. Gjerne i forbindelse med at du leser Annes bok om moren. Du vil nok, som jeg, få et mer helhetlig bilde, samt forstå mer av både handlingen og hovedpersonen i «Jeg har et teppe i tusen farver». Du finner mitt blogginnlegg om denne boka her.

FRA PLATEHYLLA: DILLDALLHOLOM – DR JA

2003. Nr 147/172  Rød vinyl

Fra dilldallholom.com

Dilldallholom, en fossende fjellbekk av fuzzbass, glidende tepper av ekkogitar og der, på neset står bygdetullingen og vræler ut sine forbannelser. broren som skal passe på`n er nede i byen og har havna i dårlig selskap….

Min kommentar:

Rød vinyl setter meg alltid i godt humør. Jeg forventer skikkelig Rock'n Roll når jeg legger på

ei rød skive. Å jaggu sa jeg Rock. Skal si jeg fikk bakoversveis. Sjelden har mine høytalere fått brynt seg så pass. Men når det første sjokket har lagt seg, og bakoversveisen har festa seg,så begynner jeg å lytte. Det er desverre ikke så lett å få med seg teksten, men av det jeg får med meg så oppfatter jeg at det blir sagt mye klokt. Det synes å være avsenderens overbevisning. Dette er ei krevende skive. Musikk og tekst glir ikke lett inn i øregangene. Som tilhører må jeg jobbe litt. Men jeg venner meg, og det er ikke tvil om at dette er dyktige musikere.

Så om du vil ha en helt annerledes musikkopplevelse så setter du på Dr.Ja. Spenn fast setebeltet.

Lykke til :-)

KVELDENS FILM: NATT TIL 17.

Fra cdon.no:

15-åringene Sam og Amir har bestemt seg for at denne kvelden skal bli legendarisk. Gutta har kjent hverandre nesten hele livet og ser på hverandre som brødre, men i løpet av det neste døgnet forandres alt. Amir vil ha tilbake sin eks-kjæreste Thea, men det han ikke vet, er at bestekompisen Sam er i ferd med å bli sammen med henne. Når gutta finner ut at de begge to er forelsket i samme jente, slår det gnist til en tilsynelatende uløselig konflikt dem imellom, som bare akselererer utover kvelden og natta. Kan Sam og Amir tilgi hverandre, eller er dette slutten på vennskapet deres?

Min kommentar:

Det er’kke lett å være ung. Det viser denne filmen. Og her er ingenting overdrevet eller satt på spissen. Dette er et hverdagsdrama fra Norges hovedstad. Det viser hvordan det flerkulturelle ungdomsmiljøet i Oslo takler sin hverdag. Det er en film om problemer, forelskelse, innvandrerungdom, hjemmealenefester og kriminalitet. Men mest av alt er dette en film om kameratskap, og hvordan man hanskes med de problemer som måtte dukke opp.

Ungdommene som spiller i denne filmen gjør en fenomenal jobb. De framstår så ekte i enkelte scener at jeg tar meg i å tro at jeg sitter og ser på en dokumentar.

Jeg håper at denne filmen kunne blitt vist for alle landets ungdomsskoleelever. Den ville vært et viktig grunnlag for debatt og ettertanke.

Men som en begynnelse så håper jeg at du, som har en 14-15 åring i huset, setter deg ned sammen med han eller henne og ser denne filmen. Og etterpå, ---- så snakker dere om den.

Lykke til !!!!

DAGENS BOK: GUNN MARIT NISJA - PORSELENSDUKKEN

Forlagets omtale:

Kristin er i slutten av 30-årene, singel og barnløs. Hun er odelsjente til en gård i Romsdalen, men ønsker ikke å overta gården. I stedet har hun utdannet seg til kokk, og starter sin egen restaurant, "Små gryter", i Åndalsnes. Restauranten blir Kristins måte å realisere seg selv på, i stedet for å stifte egen familie. Allerede første dagen dukker Marta opp, en ung, eks-narkoman som er ute etter jobb. Marta er et unikum i arbeidet, og Kristin føler seg etter hvert som en mor for henne. Vi får innblikk i Martas oppvekst, med omsorgssvikt og tidlig rus. Hun sliter med å betale ned en narkotikagjeld, og Kristin hjelper henne. Kristin er ambisiøs og dyktig, men likevel kommer Marta etter hvert til å bli viktigere for Kristin enn restauranten. Det utvikler seg et gripende forhold.



Min kommentar:

Jeg forventet en trivelig bok om en godhjertet kokk som tar seg av et medmenneske. Men jeg ble dratt inn i en malstrøm av hendelser. Heldigvis er persongalleriet lite, for her skjer det relativt mye på kort tid. Jeg har så lyst til å skrive mye om boka, men jeg kan jo ikke det. Da vil jeg røpe for mye og ødelegge spenningen for deg som skal lese boka. Men jeg kan si så pass: Boka handler om forventinger, både fra omgivelsene og de vi pålegger oss selv. Dette er også en bok om vennskap, svik, tapt barndom, rus og omsorgssvikt.

Du tenker kanskje «Å, dette har jeg lest før». Kanskje det. Men du har aldri tilnærmet deg stoffet med denne vinklingen. Fortellingen veksler i tid og miljø. Noe som hjelper oss til å forstå hvorfor.

Om du vil lese en bok litt utenom det vanlige, så er denne boka et godt valg.
Men jeg lurer på en ting: Er de campinghyttene på Trofors virkelig så ille som boka skildrer?

TV SERIE: SONS OF ANARCHY

7 sesonger.

Fra cdon.no:

Fra manusforfatteren bak The Shield kommer et mørkt og adrenalinfylt kvalitetsdrama om motorsykkelgjengenes nådeløse underverden. Sons of Anarchy lever, kjører og dør for brorskapet. Gjengens viktigste inntektskilde kommer fra våpen- og menneskesmuglig, og medlemmene jobber hardt for å beskytte gjengens livsstil mot krefter som truer utenfra: småbyens fordommer, rivaliserende gjenger og, ikke minst, politiet. Men mens gjenglederen Clay(Ron Perlman) og hans kone Gemma(Katey Sagal) fører mennene inn i stadig grovere lovbrudd, blir hennes sønn Jax (Charlie Hunnam) ubønnhørlig revet mellom lojalitet og tradisjoner.

Min kommentar:

Ja, dette er kvalitet. Man rives med i denne for de fleste av oss så ukjente verden. Jeg opplever en merkelig sympati for hver og en av rollefigurene. De er superlojale, milde og fyllt av kjærlighet i det ene øyeblikket, for så å være nødeløs brutal i det neste. Alt er tillat. Knyttnever, kniver, revolver, - ja, alle våpen du kan tenke deg, - ja, til og med strykejern blir brukt. Og de skyter like gjerne i panna som i ryggen.

Det er et dyktig team bak denne serien. Hovedrollen spilles av en Brad Pitt kloning. Jovisst er han kjekk og muskuløs. Men han er egentlig ikke så mye mer enn det. Men for all del. Rollen gir ikke rom for så mange krumspring. Gjenglederen Clay spilles av selveste Ron Perlman. Han er som skapt for rollen. Han kone og gjengens matriark Gemma spilles av Katey Sagal. Hun bærer virkelig denne serien. Jeg har en mistanke om at hennes mann, skaperen av serien, har designet denne serien til sin kone. Hun er helt utrolig i rollen hvor hun fremstår som en MILF i midten av femtiåra. Hun er en sexy, iskald, brutal og dominerende kontrollfreak. Men samtidig en mor og bestemor som elsker sine barn og barnebarn nesten litt for mye.

Og for mye blir det etter hvert av alt. Det hadde holdt lenge med 4 sesonger. Etter femte sesong eskalerer serien, og blir bortimot en orgie av drap og vold. Serien er innom alle typer forbrytelser. Personlig synes jeg de kunne holdt seg unna skolemassakre, men igjen – for mye er og blir for mye.til

Synd, fordi dette i utgangspunktet er en meget bra serie. Men slik er den kommersielle TV-verden. En suksess my tynes til det ytteste. Her må det melkes til det er tørt, - aldeles tørt.

GJENHØR MED EN GAMMEL LP : NØKKEN – ÅPENT FOR LYS

'

1983. CBS 25 694

Fra arkiv.tylden.no:

Nøkken ble dannet i 1979, og det var to av gruppens medlemmer, BJØRN VASSNES og TURID PEDERSEN - begge fra Tromsø - som satte det hele i gang. Begge hadde sitt utspring i folk-rock gruppen "Erter, kjøtt og flesk". Det ble disse to som kom til å bli NØKKENS ryggrad. De flyttet begge til Bergen, og med musikere derfra og en fra Stavanger, ble altså NØKKEN dannet. Gruppen gjorde seg ganske fort bemerket, for bare noen ganske få måneder etter at de hadde startet, sto plateselskapene i kø for å sikre seg platekontrakt med dem.

De aller fleste av NØKKENs melodier og tekster er skrevet av Bjørn Vassnes. Nøkkens musikk omhandler vår hverdag, og om tekstene beskriver det negative rundt oss, har de allikevel mye positivt og optimistisk i seg.

Nøkkens musikkstil er mangfoldig; rock, reggae, ska, countryrock er grunnlaget for deres musikk, ja, på deres forrie LP "Prinsessa...." er det til og med innslag av storband-jazz! Nøkken behersker alle disse former, og gjør det med en spilleglede og personlig stil som får folk til å sperre ørene opp.
Nøkkens medlemmer har skiftet noe, men en kjerne på to har vært med siden starten:
TURID PEDERSEN, sang og BJØRN VASSNES, gitar.


Nøkkens fjerde LP "ÅPENT FOR LYS" er mer en oppfølger av "Om Det Ikkje Går Buss" enn av "Prinsessa, Krigen....". Grunnen til det er at sistnevnte mer eller mindre var en tema- LP, mens forgjengeren, og "ÅPENT FOR LYS" er en samling gode velklingende låter i beste Nøkken-stil.
Nøkken består fremdeles av Turid Pedersen, Bjørn Vassnes og Halldor Kogh. I tillegg har de igjen fått to nye medlemmer, nemlig PER ERIKSEN, trommer og STEINAR BREKKE, bass.
"ÅPENT FOR LYS" er, som de to foregående LP'er produsert av SVERRE E. HENRIKSEN og er innspilt i Scanax Studio i Oslo.



Min kommentar:

Etter min mening er Turid Pedersen og Nøkken selve lyden av sent syttitall. På den tiden var det to virkelig store rockejenter i Norge: Turid Pedersen og Anne Grethe Preus. Men vi identifiserte oss mer med Turid, som var nordfra. Hun tilhørte oss, men Preus var mere byjente.

Stemmen til Turid har et særpreg ved at den er så sterk. På den tiden var tekstene viktige, pg Turid hadde en tydelig tekstuttale. Noen har kritikere har ment at stemmen hennes er kald. Det er jeg ikke enig i. Men hun har en spesiell klang i stemmen sin, som er unik. Kanskje den i kombinasjon med de nord norske tekstene blir oppfatta som kald. For meg er det klangen av ei fin ungdomstid like før åttitallet for alvor ødela det meste for oss.

KVELDENS FILM: THE GRAND BUDAPEST HOTEL

Fra platekompaniet.no:
Den herlig særegne filmskaperen Wes Anderson (The Royal Tenenbuams, Moonrise Kingdom) er tilbake med sin mest Wes Anderson-aktige film til nå: The Grand Budapest Hotel er morsom, sjarmerende og - selvfølgelig - en stilsikker fryd for øyet.

Dette er fortellingen om Gustave H, en legendarisk concierge på et berømt europeisk hotell i mellomkrigstiden - og om lobbygutten Zero Moustafa som blir hans beste venn. Blant ingrediensene: Tyveri av berømte malerier og kampen om en enorm familieformue, det hele med et Europa i forandring som bakgrunnsteppe.

Hovedrollene spilles av Ralph Fiennes og Tony Revolori. Den stjernespekkede rollelista inneholder ellers navn som F. Murray Abraham, Mathieu Amalric, Adrien Brody, Willem Dafoe, Jeff Goldblum, Harvey Keitel, Jude Law, Bill Murray, Edward Norton, Saoirse Ronan, Jason Schwartzman, Tilda Swinton, Léa Seydoux, Tom Wilkinson og Owen Wilson.



Min kommentar:
Dette er noe av det rareste jeg har sett. Jeg blir sugd inn i filmens sære univers, og jeg sitter (sikkert med halvåpen munn) muse stille så lenge filmen varer. Bildene er rare, folka er rare, og jeg føler meg nesten litt rar mens jeg ser på dette. I starten er jeg skeptisk. Men så dukker Tilda Swinton opp, og jeg er solgt. Jeg har aldri sett noe lignende. Opplevelsen er en blanding av humor og spenning, hjemmehørende i et merkelig univers. Hva er det med disse hotell-filmene? Jeg sitter faktisk igjen med tilnærmet samme følelse som jeg hadde første gang jeg så «Hotel New Hamphire». - En film jeg stadig kommer tilbake til, og som jeg har et inderlig kjærlighetsforhold til.
Slik jeg føler det nå er det meget mulig at jeg får et forhold til Budapest-hotellet. Det er noe uforklarlig i denne filmen som gjør at jeg mistenker at jeg kommer til å se denne filmen flere ganger. Dette er en slik film som du vil oppdage nye ting for hvert eneste gjensyn.
Selv om det er en god porsjon spenning i denne filmen, så er nok ikke dette en film for actionelskere.
Men om du, som jeg, liker litt underlige,vakre, og litt sære filmer, så bør du absolutt se denne

GJENHØR MED EN GAMMAL LP: BERGEN BLUES BAND – SAME

1980. EMI 8C 062-37410

Fra rockipedia.no:

Bluesband fra Bergen, startet i 1974 av John Magnar Bernes, bedre kjent som Hungry John. Opprinnelig skulle bandet bare ha en spillejobb på Nattjazzen i Bergen det året, men etterspørselen ble så stor at det ble et fast band. Den første besetningen besto av Bernes (vokal, munnspill), Per Jørgensen (gitar), Kåre Sandvik (piano), Edvard Askeland (bass) og Frank Jacobsen (trommer). Sistnevnte sluttet i 1975 for å bli medlem av Cutting Edge. Ny trommeslager ble Willy Korneliussen.
Denne besetningen ble forsterket med en blåserrekke på debutalbumet Bergen Blues Band i 1980. Dette var en bluesplate av imponerende høy standard, innspilt i Bergen Lydstudio med Trygve Thue som produsent, og inneholdt elleve originalkomposisjoner av Bernes.

Samtlige som var innom Bergen Blues Band har markert seg kraftig i norsk musikkliv.

Min kommentar:

Det er noe underlig og tidløst over blues'en. Om jeg setter på ei bluesplate så er det ofte ikke mulig å høre om den er spilt inn i 1975 eller i går. Den eneste forskjellen kan være det tekniske, lydgjengivelsen og sånt. Jeg er mest tilhenger av den enkle bluesen, altså den uten blåsere. Men når musikerne er til de grader så go'e som denne gjengen fra Bergen, så må man bare gi seg over, og nyte.

Fra coverets bakside:

«Add Som B's to the blues. Now it's not only B.B.King, Buddy Guy, Brownie MvGee, Bluesbreakers and Blues Brothers, but also B.B.B. - Bergen Blues Band». Tor Marcussen,kritiker, Aftenposten.

DAGENS BOK: JAN MEHLUM – REN SAMVITTIGHET

Forlagets omtale:

Dette er den fjortende boka om advokaten Svend Foyn.

Piken som lente seg fram i døra, kunne være omtrent femten år og fortsatt et barn. Ansiktet var overstrødd med fregner og håret rødt. Hun hadde et voksent uttrykk i de grønne øynene. Jeg har lest om deg. Stemmen var ikke barnslig. Er du en sånn advokat som hjelper folk? Jeg skjønte det ikke da, men spørsmålet skulle forandre livet mitt. Svend Foyn blir kastet ut i sin vanskeligste sak noensinne, inn i et mysterium som på dramatisk vis skal komme til å utfordre hans egne holdninger i jakten på rettferdighet. Hva skjedde med Elvira Widerberg? Bit for bit, lag for lag, avdekkes nye fortellinger bak småbyens pene fasade. Ingen er uten hemmeligheter, Foyn. Alle har sine. Den kritikerroste krimforfatteren og sosiologen Jan Mehlum går tett inn på virkeligheten i sin fjortende roman med tønsbergadvokaten som fortellerstemme. Det er der alt sammen, Foyn, kjærlighet og hat, svik og begjær. Og noen må betale prisen. Alt vår advokat opplever har skjedd eller kommer til å skje. Derfor tar fortellingen tak i leseren, vrir og vrenger på våre forestillinger og fordommer, for til slutt å presentere oss for en slags løsning. Sånn var det, Foyn. Men verden går videre. Og vi blir sittende undrende tilbake.

 

Min kommentar:

Jan Mehlum er forfatteren som helt siden han ga oss den første boka om Sven Foyn, har hatt en stigning i sitt forfatterskap. Det var helt tilfeldig at jeg ble gjort kjent med denne forfatteren. Jeg våknet tidlig en morgen, og ble liggende i senga å høre på et program på P2 hvor vi bl.a. fikk bokanbefalinger. Der var det en kar som snakket så varmt om denne nye forfatteren Jan Mehlum. 

Jeg kjøpte hans første bok, - og ble frelst. Jeg digger hans hovedperson, advokaten Sven Foyn. Jeg kjenner han rimelig godt nå etter å ha fulgt han gjennom fjorten bøker. Han har jo en tendens til å rote seg opp i de vanskeligste saker, og for å si det rett ut; - han balanserer vel hårfint på lovens grenser i sin evige jakt på rettferdighet. Denne boka er nesten i overkant spennende. Jeg har hørt på lydboka. En syssel jeg vanligvis bedriver på natta. Men i dag har lydboka vært på ørene i timevis. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg. Og når jeg endelig trodde at gåten var løst, så var det jaggu enda et par kapittel igjen.

 

Det er bare å glede seg til neste bok, - og det beste av alt; - Jeg har hørt rykter om at Mehlums bøker skal filmatiseres. Det gleder meg meg til, da jeg tror at disse bøkene egner seg spesielt godt for lerret og skjerm.

GJENHØR MED EI GAMMAL VINYLPLATE: ABBA – WATERLOO

1974. POLAR. POLS 252

Artig med sånne plater hvor man kan rekkefølgen på låtene. Så snart Waterloo toner ut, så starter poppingen til neste låt «Sitting on a palmtree» inni mitt hode.

I min ungdom var det ikke så mange Tv-program rettet mot oss ungdommene. Så derfor var Melodi Grand Prix et program som alle så. Det var årets happening. Vi kunne ikke arrangere fester på Grand Prix lørdagskvelden. Det var liten vits, for det ville ikke komme folk.

Jeg må vel bare bekjenne. Jeg har sett absolutt alle MGP finaler siden min familie fikk TV, i 1967. Men så er det nå en gang slik at det er kun fem-seks finaler som skiller seg ut. Den aller første av disse er finalen i Brighton 1974 hvor Abba vant med Waterloo. 

I 1974 jobba jeg på det lokale Samvirkelaget og bodde hjemme hos mine foreldre. Min far,, som var meget musikkinteressert, mente at svenskene umulig kunne vinne, fodi dette var altfor moderne.  "Dette var ingen grandprixmusikk", sa han.

 

Han tok feil angående vinnermelodi, men hadde helt rett i at Abba representerte noe helt nytt i MGP-sammenheng. Ja, de revolusjonerte hele konseptet.

MGP var i ferd med å bli sidrompa, og ungdommen var for alvor på vei bort fra showet. Men nå eksploderte interessen. Svenskene vant, takket være en god låt. Men aller mest takket være to sexige jenter, og to musikalske karer i underlige silkeklær.

Og Norge, hva med oss? Anne Karine Strøm fremførte låta «Hvor er du» eller «The first day of love» som den engelske tittelen var, - uten at det hjalp noe særlig. Vi ble sist.

KVELDENS FILM: THE BROKEN CIRCLE BREAKDOWN. Alabama & Monroe

Fra cdon.no:

Bluegrass-musikeren Didier og tatovøren Elise er vidt forskjellige, men fascineres av hverandres lidenskaper. De blir stormende forelsket og får en datter noe tidligere enn planen var - i den grad det forelå en plan. Da datteren etter noen år får en alvorlig diagnose, kommer deres divergerende livssyn opp til overflaten, og det idylliske familielivet forvandles til en kontinuerlig streben etter å leve opp til legens formaning om ikke å miste motet.

Min kommentar:

Jeg har store problemer med å se filmer som omhandler syke barn. Derfor var jeg svært skeptisk til denne. I tillegg er filmen belgisk. 

Det er vel første gang jeg har sett en film fra Belgia. Den eneste kjennskapen jeg har til dette landet er «Hercule Poirot». Men dette er så langt unna den pertentlige bartemannen som det er mulig å komme. Dette er noe så originalt som en amerikanisert belgisk film. Og det funker. 

Vi får servert en gripende historie, men i tillegg får vi en presentert en kjærlighetshistorie mellom to ulike individer. Vi følger de to og deres utvikling gjennom noen år med mye dramatikk. Jeg blir noe forvirret over klippene med tilbakeblikk som dukker opp med ujevne mellomrom.

Må få lov til å skryte av lyden, særlig på musikkpartiene. Det låter fint.

Så alt i alt er denne filmen en gripende, men god opplevelse.

Terningkast 5. 

KVELDENS FILM: THE FROZEN GROUND

Fra cdon.no:

The Frozen Ground er basert på den sanne historien om jakten på seriemorderen Robert Hansen, som i stillhet opererte gatelangs i Anchorage i mer 13 år. Når likene av kvinner fra Anchorage begynner å dukke opp begynner Sgt. Halcombe en personlig menneskejakt for å finne morderen – ut i Alaskas villmark, hvor morderen skjøt og begravde ofrene.

Min kommentar:

Med Nicolas Cage på rollelista så er det allerede satt et kvalitetstempel på filmen. Her spiller han en varm politimann i et kaldt vinterlandskap. Selv om historien er bygd over en virkelig hendelse, så er den ikke så veldig original. Vi har sett det før. En besteborger kan nesten gjøre som han vil, og så lenge han blir beskyttet av sine egne så slipper han unna. Hvor ofte har vi ikke hørt dette « Nei, han kan ikke ha voldtatt denne jenta, han har jo kone og barn hjemme». Hmmm. Men heldigvis finnes det karer som Cage som tør å rote litt i gryta, og ikke gir seg før den skyldige er tatt.

Spenningen i denne filmen dreier seg ikke om hvem morderen er, men om vår helt klarer å få den skyldige bak lås og slå.

Dette er ikke en film du MÅ se, men likevel en helt ok tidtrøyte.

DAGENS BOK: HÅKAN NESSER – DE SØRGENDE

«Fra cdon.no»

Gunnar Barbarotti er tilbake med sin siste sak. I august 2007 setter Arnold Morinder seg på mopeden for å kjøre til bensinstasjonen og kjøpe en avis. Siden er det ingen som har sett ham. De fleste mistenker at han er utsatt for en forbrytelse fordi hans samboer, Ellen Bjarnebo, tidligere er dømt for mord og har sittet 17 år i fengsel. Men Morinder forblir borte, og så lenge han ikke blir funnet, står etterforskningen i stampe. Gunnar Barbarotti har vært i permisjon siden han mistet sin kone. Da han kommer tilbake på jobb, blir han satt på den gamle forsvinningssaken. Det handler om en politimann som prøver å overleve sin dype sorg, og om en kvinne som har lært å leve med sin. Det handler også om to gamle politisaker som kunne ha vært håndtert bedre, og en reise gjennom Sverige for å oppklare en såkalt «cold case». Dette er den femte og siste boken om politimannen Gunnar Barbarotti fra Kymlinge. Det er samtidig den første og eneste boken om Ellen Bjarnebo, kjent som «Slakteren fra Lille Burma».

Min kommentar:

Til tross for at jeg har lest mange bøker av Nesser, så har jeg klart å overse bøkene om den sympatiske politimannen Gunnar Barbarotti. Dette er det jeg vil kalle en lavmelt krim. Nesser skriver på en slik måte, og har et persongalleri som gjør at ytterligere action blir overflødig. I denne boka er det handlingen og hver enkelt persons tanker og reaksjoner, samt mellommenneskelige relasjoner som er det viktigste. Og med denne formen i å skrive på blir til og med et grusomt parteringsdrap nedtonet til en handling hvor det fokuseres på bakgrunnen til de involverte. Spenningen er tilstede til siste slutt. Personlig liker jeg den svenske tittelen bedre. «Styckerskan från Lille Burma» sier mye mer om handlingen i boka enn den norske intetsigende tittelen ”De sørgende”.

Men i tillegg til en god krim, så er dette også en bok om sorg på flere plan. Hovedpersonen mister sin kone uten forvarsel og må takle sjokket og sorgen, mens andre personer i boka har sine sorger på andre plan. Men alle må leve med sin egen sorg, og takle de utfordringer som følger med den. I et av de siste kapitlene i boka kan vi lese: «Om man ser sorgen som et rom inni seg, så. dreier det seg om døra. Den må alltid være lukket- Enten oppholder man seg inni rommet, eller utenfor. Men man bærer det alltid med seg og kan gå ut og inn som man vil etter behov. Det er bra at ikke døren står og slenger. Det gjør den hele tiden i begynnelsen. Men man lærer”.

Dette kan være en viktig læresetning å dra med seg.

Jeg for min del skal nå få tak i de foregående bøkene om min nye venn Gunnar Barbarotti.

KVELDENS FILM: HOPE SPRINGS

Fra platekompaniet:

Kay (Meryl Streep) og Arnold (Tommy Lee Jones) er et hengivent par, men etter 30 års ekteskap har Kay fått et gryende ønske om å krydre samlivet med ektemannen. Når hun hører om en kjent forholdsguru (Steve Carell) i den lille byen Great Hope Springs, forsøker hun å overtale sin skeptiske og viljefaste mann til å bli med på en uke med ekteskapsterapi.

Det å få overbevist stabeisen Arnold om å dra er vanskelig nok, men den virkelige utfordringen kommer når de skal prøve å bli kvitt sine inngrodde ekteskapsvaner - og igjen tenne gnisten som fikk dem til å falle for hverandre i første omgang…

Den romantiske komedien Hope Springs er regissert av David Frankel (The Devil Wears Prada, Marley & Me).

Min kommentar:

Dette var lovende, - To skuespillere i særklasse, regissøren av The Devil Wears prada, romantisk komedie, artig tema. Forventningene var godt over middels da jeg satte meg foran skjermen. 

Det begynner lovende. 

Hva har paret gitt hverandre på bryllusdagen? Jo, et kabeltv-abeonement. Tja, hvorfor ikke? Jeg synes heller ikke at det er så sært å ha hver sitt soverom. «Det er faktisk en menneskerett å sove i eget soverom » (som en nitti-år gammal dame sa til meg en gang).

Men etter å ha sett de første ti minuttene av filmen, så daler min interesse. 

Og, -- beklager å måtte si det – men den vekkes ikke til live igjen. Jeg ønsker så innmari at denne filmen skal leve opp til mine forventninger. Nettopp fordi jeg liker disse to skuespillerne så innmari godt. Men nei, --  dette er kjedelig.   

Jeg håper inderlig at de får et bedre manus å jobbe med neste gang.

DAGENS BOK: GAUTE HEIVOLL – OVER DET KINESISKE HAV

Forlagets omtale:

Forfatteren av «Før jeg brenner ned» er tilbake! Like før krigen får et ektepar reist sitt eget forpleiningshjem for " "åndssvake" " i den vesle bygda helt sør i Norge. Snart fylles rommene med pasienter; den religiøse grubleren Christian Jensen, den tause, alltid ruggende Matiassen, og Onkel Josef, som er blant de mest beleste i bygda. En søskenflokk på fem barn flytter inn i " "galehuset" " som det blir kalt. Josef kaller dem bare " "tullingene fra Stavanger" ", men de blir likevel raskt en del av familien. Krigen tar slutt, men den usedvanlige familien skal få alt annet enn fred. For snart rammes de av en stor tragedie som kommer til å forfølge dem alle resten av livet. Med en ny historie basert på virkelige hendelser og autentiske personer har Gaute Heivoll skrevet om mennesker som kanskje kunne kalles " "åndssvake" ", men som gjennom sine liv og sine handlinger viser et hvert menneskes verdighet og iboende styrke

Min kommentar:

Denne boken har jeg hatt liggende en stund. Jeg var redd for at denne skulle være en trist bok om elendighet og vanskøtsel. Heldigvis så gikk jeg tom for lesestoff her om dagen, og jeg tok mot til meg. Og hva oppdager jeg? Jo, dette er en bok om medmenneskelighet og trygghet, men også om sorg. Det er en varm bok om hvordan livet kunne arte seg for de med «litt mindre bagasje enn oss andre» for noen tiår tilbake. Det å ta imot slike «åndsvake» var for mange en inntektskilde. I tillegg var disse menneskene en uvurderlig arbeidskraft. Det var derfor svært ofte bønder som åpnet dørene. Dessverre har historien vist at ikke alle hadde det like trygt og godt som de vi møter i denne boken. Her møter vi et ektepar som er genuint interessert i å gjøre en forskjell for disse menneskene de tar ansvar for.

Jeg kan faktisk huske at vi hadde en mann boende hjemme på gården hos min familien da jeg var liten. Han var såkalt nervesvak. Men du verden, hvor flink og arbeidssom han var. Jeg var veldig glad i denne mannen, og holdt meg automatisk unna når han hadde sine svarte dager. Han kunne av og til være veldig fortvilet, og da kunne han bli rasende. Men min mor leste han godt, og tok seg av han på en svært godt måte. Jeg har kun gode minner om denne gjesten vi hadde i huset vårt i mange år.

Dette er faktisk en viktig bok fra vår nære historie om hvordan hjerterom og husrom kunne løse en del ting som vi i dag skyver fra oss. Vi sier det er et samfunnsansvar, og mener det er en selvfølge at det skal bygges institujoner og bokollektiv. Er vi i ferd med å bygge vanntette skott mellom den vanlige familie på den ene sien, og gamle, syke og de med mindre ressurser på den andre. Er vi i ferd med å fremmedgjøre alle som har litt avvik fra normalen? Og hva gjør dette i tilfelle med oss?

NY VINYL I POSTKASSA: MAJOR PARKINSON – SONGS FROM A SOLITARY HOME

2010/2014. DEGATON RECORDS. DRLP1820

Fra Platekompaniet.no:

Major Parkinson følger opp den kritikerroste, selvtitulerte debuten fra 2008 med Songs From A Solitary Home, et album som er mer konseptuelt og teatralsk av natur, og i besittelse av en langt mer variert tilnærming til musikken. Der debuten ble spilt inn i Californias ørken, er oppfølgeren festet til bånd i et rekordkaldt og regntungt Bergen, noe som har farget uttrykket på Songs From A Solitary Home. Tematisk sett dykker da bandet også dypere ned i fokuset på menneskets todelte vesen, spillet mellom det vakre og groteske, som sentralt tema. Karismatisk ledet av vokalist og frontfigur Jon Ivar Kollbotn, er dette psykotisk mørkerock, plassert et sted i krysspunktet mellom Mr. Bungle, Tool og Kaizers Orchestra.

Min kommentar:

Første gang jeg hørte uttrykket: «Great band from Norway! A blend of Tom Waits and Björn Dählie» forsto jeg ikke riktig hva vedkommende hadde ment med hentydningen til Bjørn Dæhli. Men det forstår jeg etter å ha hørt dette albumet. Bandet spiller usedvanlig fort på enkelte låter.

Jeg aner en viss likhet med et av mine favorettband fra syttitallet, - nemlig Sparks.

Jeg vil likevel påstå at denne skiva er mer publikumsvennlig enn det forrige albumet.

Det er svært hyggelig at norske band nå gir ut sine tidligere album på vinyl. Og spesielt gledelig er det når utgivelsen er så pass ordentlig som denne. Et flott utbrettscover, men påtrykt tekst. Desverre er teksten mikroskopisk. Kjerringer i min alder har ofte dårlig syn. Jeg kan ikke begripe hvorfor dere kun trykker tekst på ene siden, når det er to sider til rådighet. Vent og se... om en stund vil noen og enhver av dere ha bruk for litt større skrift.

Det var dagens hjertesukk.

 

Da er det vel bare å bestille en Major Parkinson plate til.

KVELDENS FILM: BÄST FÖRE.

Fra cdon.se:

Bäst före är berättelsen om tre män och deras vänskap, gamla minnen och ungdomskärlek.
Bosse (Brasse Brännström), är nypensionerad och övergiven av sin vackra hustru. Lennart (Kjell Bergqvist), är skolchefen som är övertygad om sin oemotståndliga charm och som missbedömer sin hustrus klarsynthet. Och Anders (Göran Ragnerstam), är en passionerad entusiast som är övertygad om att han har kläckt ett epokgörande TV-format.

De tre herrarna vinner en mindre summa pengar på V75 och beslutar sig för att pigga upp tillvaron med en kryssning. Men när Bosses gamla ungdomskärlek Anna (Ewa Fröling), dyker upp på båten med sin åldriga mamma sätts gammal vänskap på prov.
I rollerna ser vi bland andra även Meta Velander, Claudia Galli, Lars-Erik Berenett, Nina Gunke och Klara Zimmergren. För regi står Mats Arehn som även skrivit manus tillsammans med Ulf Kvensler

Min kommentar:

Å det er så trist, så trist. For våre, etter hvert, gode venner Bosse, Lennart og Anders har det meste tatt slutt. Jobben, ekteskapet, helsa og selve livsgleden. 

Men er det liv, så er det håp. Disse guttene er lette å bli glad i. Vi føler med dem når de sliter, og gleder oss med dem når de lykkes. 

Selv om lykken er porsjonsvis, så er det helt ok å være sånn passe førnøyd med tilværelsen. Det viktigste tross alt er familie og vennskap.

GJENHØR MED EN GAMMEL LP: ERTER, KJØTT OG FLESK – HUSMANNSKOST.

1973. EXPERIENCE RECORDS. EXPLP 2004.

Fra Rockipedia.no:

Folkrockband fra Tromsø, dannet i 1972 av Bjørn Roar Vassnes (gitar) og Jens Harald Eilertsen (saksofon, mandolin, gitar). De to hadde spilt med en rekke lokale band. I løpet av våren 1973 hadde bandet fått en stabil besetning med Jan Arvid Johansen (vokal, gitar), Odd Arvid Eilertsen (bass) og Espen Haugen (trommer). Johansen hadde erfaring som turnerende visesanger i Europa, både alene og sammen med den 17 år gamle Odd Arvid Eilertsen. Blant merittene var opptredener med Cornelis Vreeswijk og Tobben & Ero.

Erter, kjøtt og flesk skapte seg en særegen stil med visse likheter til band som Lindisfarne og Crosby, Stills & Nash. Musikken deres var også preget av norsk folkemusikk og enkelte elementer fra jazz. Tekstene var på norsk, og alt materialet var egenkomponert.

Bandet fikk kontrakt med Experience Records, og laget sin eneste LP i oktober 1973 i Mosjøen med Nils J. Øybakken som produsent. Etter at Erter, kjøtt og flesk ble oppløst, fortsatte de fem medlemmene i andre konstellasjoner. Vassnes dukket på tampen av 70-tallet opp i Bergen med et nytt band – Nøkken.

Min kommentar:

Aldri har jeg leita og venta så lenge på ei plate. Jeg jakta i ca 10 år, før jeg lyktes via noen som kjente noen, som igjen visste om en kar. Og jaggu, - en dag fikk jeg en trivelig mail fra en kar som ikke hadde solgt plater før. Han var usikker på både pris og kvalitet. Jeg ga han et anstendig bud, og handelen var i boks. Nå var ikke plata helt strøken, men det passa både meg og lommeboka mi godt. Et strøkent eksemplar kan komme opp i både tre og fire tusen. Særlig om budrunden blir heit. Må nesten nevne en opplevelse jeg hadde underveis i min jakt. Jeg fikk tips om at en Fretex hadde skiva inne til kr 20,-!!!!. Jeg heiv meg på telefonen fem minutter før åpningstid neste morgen. Men da var skiva allerede solgt for den nette sum av tjue kroner. I anstentighetens navn – jeg hadde gitt mer. Sett ut fra platas verdi og hvor pengene gikk så er jeg av den oppfatning av at denne handelen grenser til simpelt tyveri. Men vi er forskjellige.

Jeg spiller plata ofte. Den representerer på mange måter lyden av ungdomsti'a mi. Visesang, og særlig protestviser sto høyt i kurs tidlig på syttitallet. De tøffeste gutta hadde langt hår, gitar, Olajakke og islender. Skolebøkene bar vi over skulderen i militærgrønne Armyvesker. Og de aller aller tøffeste hadde nagler i veska, på jakka, på lommene, --Ja, overalt.

Dette er ei plate jeg tar fram med jevne mellomrom. Synd at bandet ikke rakk å spille inn mer enn den ene skiva. I 2012 fikk vi ei Live-skive utgitt av Bukta Records. Denne utgivelsen kommer jeg tilbake til.

Medlemmene av Erter, Kjøtt og Flesk dro til andre band, som f.eks Nøkken, Veslefrikk, Dance With A Stranger, Rust, Nordnorsk Visegruppe, Boknakaran, Tramteatret, Vangsgutane, m.fl..

Om du samler på norsk musikk så er «Husmannskost» en av de viktigste platene du kan investere i, - Om du har kommer over den, - og har råd. Den er ikke ofte å se på bruktmarkedet.

DAGENS BOK: FRANK A. JENSSEN – SNØEN ER ALDRI HVIT.

Forlagets omtale:
SNØEN ER ALDRI HVIT er en frittstående fortsettelse av Frank A. Jenssens kritikerroste roman LENGSELENS ÅR fra 2004. Sentrum for handlinga er fortsatt den fiktive industribygda Seljenes i Nordland, til forveksling lik Kjøpsvik i Tysfjord. Vi møter igjen presten Arthur Sande3r, den overtroiske smedkjempen og fagforeningsmannen Einar Berg. Og ikke minst sistnevntes vakre og lidenskapelige kone, Magda. Med sitt særegne og kraftfulle poetiske språk er SNØEN ER ALDRI HVIT en medrivende, konfliktfylt og optimistisk fortelling om slit og savn, om svette og hardt kroppsarbeide og flyktningestrømmen over til Sverige. Samtidig er romanen en humørfylt og overdådig kjærlighetserklæring til folk og natur, industri og mosegrodde steiner.

Min kommentar:

Da har jeg endelig fått lest oppfølgeren til «Lengselens år». Nok en gang tar jeg en «Farmen-reise» ca 100 år tilbake i tid. Forfatteren følger opp stemningen fra forrige bok. Miljøet og språket er velkjent. 

Hovedpersonene er staute og sterke personligheter. Ser av flere anmeldelser av persongalleriet blir sammenlignet personer fra Ibsen og Hamsun. Jeg er faktisk tilbøyelig til å være enig. Jeg vil nok heller aldri glemme et par av disse personene.

Jeg vil ha mer fra den fiktive bygda Seljenes.

Terningkast: 5

EN FILM I NATTEN: SILENT NIGT, DEADLY NIGHT.

Fra wikipedia,no:

Silent Night, Deadly Night er en amerikansk slasher-film fra 1984. Filmen er regissert av Charles E. Sellier Jr. og skuespillere er blant annet Robert Brian Wilson Lilyan Chauvin, Gilmer McCormick, Toni Nero, Linnea Quigley, Britt Leach og Leo Geter. Det fokuserer på en ung gutt som, etter å ha vært vitne foreldrenes brutale drap i hendene på en mann kledd i en julenissedrakt på julenaften, han vokser opp i en katolikks barnehjem og sakte kommer inn i en galmorder selv. Filmen forårsaket en oppstyr når den slippes i 1984 i løpet av ferien, og har siden utviklet en hengiven kultstatus.

Silent Night, Deadly Night var en av de mest kontroversielle filmene på 1980-tallet fordi morderen er kledd som julenissen. PTA kjempet for å få denne filmen fjernet fra teatrene på grunn av sin emnet og det faktum at det ble vist rundt julen.

I Norge ble filmen totalforbudt da filmsensuren ble satt.

Min kommentar:

Ingen kommentar.

Terningkast 1 for en mix av sukkersøt amerikansk jul og splatter.

KVELDENS FILM: AMERICAN MARY

Fra platekompaniet.no:

American Mary er historien om en blakk student Mary Mason ( Katharine Isabelle ) som er misfornøyd med medisinstudiet. Legene hun en gang forgudet svarer ikke til forventningene. Lokket av lettjente penger befinner en desperat Mary seg i en grusom verden av lysskye operasjoner.

Men jobben setter sine spor.

Min kommentar:

Dette er ikke en film for sarte sjeler. Det som starter som en tilsynelatende normal uskyldig film om en legestudent med noe anstrengt økonomi, går temmelig raskt over i en orgie av vold, sex, blod og gørr. Kanskje en vekker i vår kroppsfikserte verden hvor mange gjør seg avhengig av kirurgi for å oppnå akkurat den kroppen man ønsker.

Men uansett….. Dette er en møkkafilm.  Ja, etter min mening da.......