FRA PLATEHYLLA: BERGENERS – «FREKK Å TIDI»

1977.  Arctic Records  ‎– ARC 8613

Prosjekt  «vinyl til frokost»

Fra Rockipedia:

Bergeners var en visegruppe fra Bergen (selvfølgelig), dannet i 1976 av Fred Ove Reksten (vokal, gitar, fløyte) og Alfred Kjerpeseth (vokal, fløyte, banjo), begge fra Spoilband. Besetningen varierte det første året med mange assosierte medlemmer innom, blant dem Ellinor Bratås, Halstein Gåsemyr og Kjell Lund Madsen.

Etter den første LPen ble Bergeners etablert som en trio med Reksten, Kjerpeseth og Randi Bjørnstad (vokal), dog fremdeles med enkelte medhjelpere i studio. Musikalsk var gruppen inspirert av irske Dubliners (derav navnet Bergeners) og mye av materialet var irske og britiske folkemelodier med norske tekster fremført på bergensk.

Bergeners fikk sitt gjennombrudd i 1977 med samlingen Frekk å tidi, en plate som sørget for at en ny generasjon ble kjent med gamle bergensviser. Sangene ble fremført med stolthet og respekt for materialet, samtidig som en smårampete folkelighet gjenspeilet gruppens ønske om å fremstå som moderne kjuagutter og småtøser, og dette appellerte til både unge og gamle.

Og dette er virkelig et album man blir i godt humør av. Selv har jeg ikke noe forhold til disse visene.  Det var sjelden at det ble sunget og spilt Bergensviser der jeg vanket i min ungdom.  Jeg var over 50 år før jeg besøkte Bergen. Bergen er en fantastisk by.  Og har du ikke vært der, så MÅ du ta turen.  Jeg håper inderlig at jeg kommer meg dit flere ganger før denne kjerringa blir alt for gammel.

Visene på denne plata er lette å synge med på, og melodiene har vi hørt før.

Dette albumet er blitt kalt tidenes norske partyplate. Bare tittelen er signal nok til alle potensielle platekjøpere at denne platen var selvskreven på enhver fest. Noe den også er.  Bare kjør en fest selv, sett på denne plata og nyt resultatet. Dette siste er Bård Oses påstand.  Men jeg er langt på vei enig.

En utrolig morsom plate.

Du kan høre albumet på Spotify

Mens jeg satt og hørte på dette albumet kom jeg på at jeg hadde lest et eller annet om originalen til "Jenter fra Bergen".  Her er hva Bergensavise skrev om saken i 2013:

"Den irske originalen bak «Jenter fra Bergen» ble brukt av broren til Paul McCartney, som merket tekst og melodi «traditional» på «Liverpool Lou». I stedet for at en fattig irlender, Dominic Bahan, fikk pengene, tok McCartney dem".

En trist sak!

KOMMER SNART (på vinyl og digitalt): KÅRE INDREHUS – LIVET PÅ LANDET

Året 2018 startet jeg bloggen med et innlegg om albumet «Å synge med hjertet i halsen».  

Den gang var Kåre Indrehus et nytt bekjentskap for meg.

Jeg oppdaget en artist som jeg øyeblikkelig sammenlignet med en norsk Bob Dylan. Sjelden har jeg hørt en stemme med mer egenart. I tillegg fikk vi tekster med et underfundig skråblikk på hverdagslivets hendelser.

Vinylskiva fra januar/2018 har blitt spilt jevnt og trutt i året som har gått.  Den 18.januar 2019 slippes artistens tredje album «Livet på landet».  Der vil du bl.a. få høre visa «Hund som hobby» hvor teksten kan gi noen og enhver av oss noe å tenke på. 

Bare å glede seg folkens!

KONSERT I BRØNNØY KIRKE, 3.SØNDAG I ADVENT 2018

Brønnøysund Mannskor dir. Oddmund Schanche

Jeg elsker musikk.  Jeg har en platesamling som holder på å vokse ut av min leilighet.  Mine nærmeste frykter, med, -  god grunn, at min lidenskap for musikk har krysset grensen til galskap.  De må ta til takke med overnatting på en sliten sofa, da det er satt opp hyller på alle veggene på gjesterommet.  Men mitt motto er:  Ingen lidenskap uten galskap, og ingen galskap uten lidenskap.  Jeg kommer helt sikkert til å fortsette å kjøpe plater.  Jeg har jo litt plass i de andre rommene i leiligheten.

Men uansett hvor mange tusen plater man har i arkivet, så kan ingen musikkopplevelse måle seg med å oppleve musikk live.  Da kan en lokal tenåring på piano konkurrere ut en hvilken som helst verdensstjerne på platespiller.

I kveld var jeg så heldig å få oppleve to lokale kor, i tillegg til unge musikalske talent i Brønnøy Kirke.  Litt trist at det var så pass mange tomme seter i kirken.  Dette var nok et resultat av at det har vært mange konserter av ulike slag i byen i det siste.  I tillegg så har butikkene søndagsåpent, så noen benyttet nok denne ettermiddagen/kvelden med å få unna litt julehandel.

Vi har et rikt musikkliv i Brønnøy kommune.  Om ikke jeg tar feil så har vi ikke mindre enn 5 kor. I tillegg så har nabokommunen Sømna et mannskor hvor medlemmene kommer fra begge kommuner.

I kveld var det Brønnøysund mannskor og Brønnøy Kammerkor som ga oss et variert program.

Brønnøysund Mannskor kjenner jeg godt til fra tidligere konserter.  Jeg har en spesiell forkjærlighet for mannskor siden min far var medlem av Velfjord mannskor, så jeg er vokst opp med sangøvelser, sangerstevner, sangerball, sangerluer og noteark.  Det er gode minner som kommer fram hver eneste gang jeg hører et mannskor stemme i.

Brønnøy Kammerkor derimot var et nytt bekjentskap for meg. Og jeg er så inderlig glad for at jeg endelig fikk oppleve dette koret. Jeg ble virkelig imponert over dette korets kvalitet.  Sjelden har ordet stemmeprakt vært mer passende.  Det er nydelig å høre på et kor hvor stemmene er så balanserte og presise.

Brønnøy Kammmerkor
dir. Oddmund Schanche

Kammerkoret åpnet konserten med et par julesanger, før de fortsatte med «Kyrie Eleison».  Det var da koret startet fremføringen av noen satser fra «Gloria-RV 589» av Vivaldi at undertegnede fikk gåsehud. Dette låt nøyaktig slik musikk fra 1700-tallet skal låte. 

Neste nummer var «Det vandrer fra verdens krok», og til slutt satte koret punktum for sin avdeling med «Tolite hostias» fra Juleoratoriet av Saint Saëns

Deretter fikk vi  presentert nydelig musikk på piano fra to unge talenter.  Begge under god veiledning av Elena Ebbesen som også akkompagnenrte korene.  Disse unge jentene  får vi nok høre mere til i årene som kommer. Jeg blir lykkelig av å oppleve barn og unge som satser på musikk.  Håper inderlig at politikere forstår at de må satse på slike unge talenter.  Musikk bør sidestilles med idrett når det gjelder oppmerksomhet og budsjettposter.

Da var det guttas tur.  De fremførte sanger som for meg var kjente og kjære.  De startet med «Ring nu klokker» av O.A:Brønnø, før de fulgte opp med en av mine personlige favoritter, nemlig «Fra fjord og fjære»  Så fulgte «Jul, Jul» før vi fikk folkets favoritt, nemlig Trygve Hoffs «Nordnorsk Julesalme». Det er ikke rart at nettopp denne ble kåret til tidenes låt fra Nordland tidligere i år. Denne teksten gir oss alt.  Jeg husker fra de årene jeg bodde sørpå, hvordan nettopp denne sangen ga meg akutt hjemlengsel og klump i halsen hver eneste gang jeg hørte den.  Mannskoret fortsatte med «Lovsang», «Joy to the world» og  «Hosianna» før de avsluttet med «Davids  salme»

Her er en bitteliten filmsnutt.  Klikk på filmen, og du får avspilling i fullskjerm

Så stilte begge korene opp til en herlig avslutning.  Vi fi «Julemotetten» av Alnæs m/solist Eli Lyngøy Torgnes. Det ble litt mere trøkk når begge korene forenes.  Og med den flotte akustikken som er i kirka vår, så kom begge korene til sin rett.

Til slutt fikk også publikum være med da vi alle stemte i med «Deilig er jorden».

Kvelden er enda ung da vi forlater kirken, og igjen kan konsentrere oss om å bli ferdig til jul. Og jeg føler meg litt rikere.  Jeg har fått en julegave på forskudd  med kveldens konsert.  Lite gir meg så mye glede som musikalske opplevelser.  Jeg har fått høre mannskor, som jeg er særdeles glad i.  Jeg har fått oppleve magi fra Brønnøy Kammerkor som er et nytt bekjentskap for meg, men som herved har blitt et varig vennskap.  Og jeg har fått høre unge talenter som gir meg tro på gode musikalske opplevelser i mange tiår framover.

Medvirkende på konserten var:

Brønnøysund mannskor,  Brønnøy kammerkor,  Lotte Vollen,  Elena Ebbesen,  Eli Lyngøy Torgnes & Oddmund Schanche.

Elever fra Sømna kommunale kulturskole:  Kine Hansen & Anna Orvik. 

Takk til hver især.

God jul!

DAGENS BOK: CILLA & ROLF BÖRJLIND - SOV DU VESLE SPIRE

Fra forlagets omtale:En natt snubler den hjemløse Muriel over en gråtende jente på gaten. Jenta heter Folami og er flyktning fra Nigeria. Muriel får låne et sommerhus i skogen av en venn og tar med seg Folami dit. Men en ettermiddag blir Folami angrepet av en mann i området og Muriel tør ikke være igjen alene med jenta. De kontakter Tom Stilton for hjelp.

Min kommentar:

Lydbok fra nlb.no:  13t 36min

Jeg oppdaget dette forfatterparet da jeg så sesong 1 av Tv-serien «Springflo» for noen år siden.  Nå er det ikke mange ukene siden sesong 2 gikk på Nrk1.  Seriene anbefales,  - i tillegg til bøkene.

Jeg har jo en  forkjærlighet for nordisk krim, og blir derfor overlykkelig for hvert eneste nye forfatterbekjentskap fra denne sjangeren.

-       

   Eller , - det vil si; - jeg kjente vel egentlig forfatterparet bedre enn jeg var klar over ettersom disse to har vært manusforfattere på flere Tv-serier.  Bl.a seriene om Beck- og Wallander.

Dette er bok nr 4 hvor Tom Stilton og Olivia Rönning samarbeider om å løse saker.

Det er ingen store overraskelser i denne boka, men jeg liker likevel formen til dette forfatterparet.  Vi har blitt kjent med Olivia og Tom.  

Tom har virkelig tatt tak i sin egen nakke fra vi møtte han i bok nr 1.  Da bodde han på gaten, og var slett ikke tilgjengelig.  Sakte men sikkert har han kommet tilbake, og sakene blir ofte løst takket være Toms innsats.

Jeg har blitt glad i hovedpersonene i denne serien.  I tillegg til Olivia og Tom, har vi blitt kjent med Olivias sjef Mette Olsäter og hennes mann Mårten, og deres gode venn, -  den noe mystiske Abbas med sine treffsikre kniver.

Handlingen i denne boka er svært aktuell da vi får et innblikk i hvordan vårt naboland håndterer innvandring.  

Men vi får også innbikk i et annet aktuelt tema, nemlig romfolket.  Vi blir med til Romania og får et innblikk i hvordan gatebarna lever der.  Og jeg bare nevner det; - dette er ikke en bok for deg med klaustrofobi.  Turene ned under gatene i den rumenske hovedstads kloakksystem er så ubehagelige. Beskrivelsen av hvordan disse bara lever er så levende at jeg kjenner det på kroppen.  Jeg føler fuktigheten, utryggheten og ja, det er nesten så jeg kjenner lukten.

Denne boka har to parallelle historier.  Den ene tar oss med til Romania.  Den andre foregår i Sverige hvor en ung flyktning fra Nigeria blir overfalt på sitt skjulested. 

Og hvem er den unge gutten som er funnet drept og nedgravd i Sverge?  Er det noen sammenheng mellom disse sakene?

Olivia og Mette jobber tett, og med hjelp av Tom så gir etterforskningen resultater.  Men det dukker stadig opp flere løse tråder.

Det er langt fra noen skrivebordsjobbing dette trekløveret driver.  Mette er en fantastisk leder, og setter inn sitt mannskap hvor det behøves. Her får vi spenning i massevis som bygges opp til aller siste kapittel.

Men jeg må gi et lite minuspoeng. Selv om boken holder på min interesse hele veien fra første til siste bokstav, så blir jeg litt skuffet når det virkelig drar seg til.  Jeg skulle ønske at løsningen var annerledes.  Jeg kan dessverre ikke si så mye mer uten å røpe handlingen.  Men jeg kan si så mye at når handlingen dreier seg om savnede mindreårige flyktninger, så har vi hørt alt før.  Jeg skulle ønske at forfatterparet hadde funnet en mer overraskende og original løsning.

Men dette lille minuset er ikke nok til å ødelegge min leseropplevelse.  Jeg håper inderlig at de fortsetter å lage Tv-serier av de to bøkene vi har fått etter det vi allerede har sett på skjermen.  Tror dette er perfekt underholdning for Tv-slavene.

Om du ikke har lest noe av denne forfatterduoen enda, så anbefales bøkene.  Men du bør nok lese dem i rekkefølge, da vi blir bedre kjent med hovedpersonene for hver eneste bok.

Her kan du kjøpe denne boken som innbundet , pocket 

eller lydbok

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: HILDE MARIE KJERSEM – IF WE MAKE IT TO THE FUTURE

2013.  Warner Music ‎– 5053105-6448-1-0

Fra skvis.no:

Ålesundsjenta Hilde Marie Kjersem, en av landets mest markante vokalister og komponister, har tidligere stått bak flere sterke utgivelser.

Enkelte i samarbeid med andre musikere, men først og fremst under eget navn. Både A Killer For That Ache (2008) og Spellemann-nominerte Let's Let Go (2011) mottok strålende anmeldelser i dagspressen, og her følger hun opp med If We Make It To The Future.

Til tross for hennes nære samarbeid med kjente norske jazzmusikere, er det popmusikken som ligger Kjersems hjerte nærmest. Hun er da også en popartist med et uttrykk som i aller høyeste grad er hennes eget, med unik vokalbruk og slitesterke arrangementer. If We Make It To The Future er et resultat av søken etter nye lyder og veier, av lange dager og netter i selskap med studioets uendelige muligheter - samt noen veldig gode musikalske samarbeidspartnere, deriblant Roar Nilsen (produsent) og Michael Ilbert (mikser). Første single fra albumet var nydelige "My Man".

Min kommentar:

Dette er en dame jeg har hørt mye på i det siste.  Men da under navnet Marie Munroe.  Ja, for er  samme dama.

Det er en stund siden jeg kjøpte albumet Munroe /Knutsen – A Murder of Crows.

Du kan lese bogginnlegget om det albumet her

Som jeg skkrev i blogginnlegget ble jeg mektiig begeistret og har derfor i tiden etterpå prøvd å få tak i vinylplater med Marie Munroe alias Hilde Marie Kjersem. 

De tidligere utgivelsene finnes foreløpig ikke på vinyl.  Foreløpig venter jeg på eventuell vinylutgivelser heller enn å kjøpe cd.

  

Dette albumet som kom i posten for noen dager siden, er så stilig.  Coveret er rent og vakkert med nydelige foto av Hilde.  Vinylen ligger i et utbrettscover der vi finner tekster på coveret. Om jeg skal være litt pirkete så må det være at jeg ville valgt bort foto nr 3 på innsiden av coveret til fordel for litt større skrift.  Her må lupen fram om jeg skal følge med på teksten.

Men så veier det opp at det ligger ved en cd.  Jeg er ikke så glad i å streame musikk.  Men om det ligger ved en cd, så blir jeg glad.  Da har jeg mulighet til å spare på vinylen.  Særlig i de tilfeller hvor musikken spilles ofte.  Noe jeg mistenker vil skje med dette albumet.

Og det er flere enn denne rockekjerringa som har lagt merke til dette albumet.  Forskjellen er bare at jeg har vært altfor treg i forhold til de andre.  Dette albumet kom ut i 2013, og da Tono skulle dele ut Edvardprisen (oppkalt av selveste Edvard Grieg) i 2014, så gikk prisen til Hilde Marie.  Juryen mente at albumet var både nært, storslagent og aldri forutsigbart.  Jeg er så hjertens enig.

  

Albumet inneholder 10 låter.  Og det er 10 sterke, flotte låter.  Musikken er så variert så dette blir langt fra kjedelig.

Jeg liker alle låtene, men har kanskje en liten favoritt i «My Man»

Du kan høre dette albumet på Spotify

Her kan du kjøpe albumet som cd

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: MARTE WULFF – MARTE WULFF

2016. Propeller Recordings ‎– PRR 227

Det er noen uker siden jeg kjøpte denne plata. Jeg la den temmelig raskt på platespilleren, men så skjedde det som skjer en gang i blant.  Etter et par-tre låter måtte jeg avbryte avspillingen.  Det skjer av og til at jeg bare må stoppe en spilling  Og svært ofte skjer dette ved første gangs avspilling.

Og årsaken er som regel at jeg reagerer så sterkt på det jeg hører at min reaksjon og opplevelse ikke er forenelig med den sinnstemningen jeg vil være i den dagen.  Det har altså ingenting med kvaliteten på plata og musikken å gjøre. Kanskje heller tvert imot.

Denne vinylplata har nå ligget ved siden av platespilleren noen uker, og i dag følte jeg at det passet å høre på Marte Wulf. 

Det er en passe grå høstdag  her i Brønnøysund.  I mangel på vedfyring i mitt husvære, så har jeg fyrt på noen lys, lagd meg ei kanne med god te, tatt på meg ullsokker og krøpet under pleddet.  Nå er jeg klar for å lytte.

Nå har jeg hørt gjennom plata noen ganger.  Og dette er et album som virkelig vokser for hver gjennomhøring.  

Tekstene er rett på og dønn ærlige.  Etter det jeg oppfatter så skriver Marte mest om seg selv og «en til».  Men om vedkommende er en partner, eller har vært en partner, kan være litt komplisert å finne ut av.  Det kan til og med være en som skal bli en partner, enten kan det være en ny partner, men det kan også være en gjenforening.  Det er egentlig ikke så nøye hvem Marte adresserer sine tekster til.  Det som er viktig er hva hun har å si.

Som nevnt er tekstene sterke og ærlige.  Marte bruker ofte metaforer som bare forsterker det hun har på hjertet.  Jeg hørte et intervju med henne da denne skiva kom ut. Og da sa hun noe sånt som at «Denne gangen har jeg skrevet om min egen tilkortkommenhet»  Kanskje det var derfor at jeg måtte legge plata litt på vent.  Du traff meg der, Marte.

Dette albumet ble utgitt i 2016.  Da feiret Marte sitt 10-års jubileum som artist.  «Marte Wulff» var hennes femte album.  Med dette albumet befestet hun sin posisjon som en av Norges mest troverdige tekstforfattere og formidlere.

Etter å ha samarbeidet med Kristiansands Symfoniorkester på sitt forrige album, er dette et mer nedstrippet album i sjangeren pop/visepop. 

Fra nettsiden til skvis.no  har jeg sakset dette:

Med «Marte Wulff» har artisten og låtskriveren gått inn for å lage et klassisk popalbum av høy kunstnerisk kvalitet - tidløst, tilgjengelig og fengende, umiskjennelig Wulffsk i uttrykket, og med stor tekstlig substans. Tekster som tar tak i tunge temaer på en poetisk, direkte og leken måte står i sentrum. Ut fra tekstene og musikken lyser et tydelig ønske om å formidle og å treffe mennesker der de er i sine liv. -Jeg synger på dialekt fordi jeg søker direkthet og ikke ønsker å skjule meg bak noe. Kunst skal få gjøre litt vondt av og til, det kan det etter min mening komme mye godt ut av. For meg handler musikk først og fremst om å nå inn. Da føles det mest naturlig å skrive og synge på norsk, som jo unektelig er det språket jeg behersker best, forteller Wulff.

«Marte Wulff» er innspilt live i studioet Propeller Music Division i Oslo, med fullt band i tillegg til Wulff selv på vokal og tangenter. Wulff har produsent platen selv, i samarbeid med bandet, bestående av Gunnar Sæter på trommer, Frank Hammersland på bass, Fay Wildhagen på gitar og Einar Stenseng på gitar/orgel og diverse. Andre involverte musikere er størrelser som Sjur Miljeteig (trompet), Katrine Schiøtt (cello) Kristoffer Lo (Flugabone), Charlotte Qvale (kor), Jørn Raknes (pedal steel), og Adrian Waade (fele)

Det er vel helst det at Marte nå skriver på norsk som gjørt at tekstene blir ekstra nært. Men av og til er det ekstra godt at det gjør litt vondt.

Jeg likte låta «Stein, Saks, Papir» aller best.

Du kan høre albumet på Spotify

Her kan du kjøpe albumet på vinyl  eller  cd

Tekstene til dette albumet finner du her

FRA PLATEHYLLA: SAFT – SAFT

1971.  Polydor ‎– 2382 009

Prosjekt  «vinyl til frokost»

http://kjerringrock.blogspot.no/2017/06/vinyl-til-frokost.html

Nok en gang falt valget på et Bergensband.  Jeg har nevnt det til det kjedsommelige.  Om jeg hadde plukka vekk alle artister og band fra Bergen fra platehylla mi, så ville det blitt god plass.  Utrolig hvor mye god musikk som har blitt produsert i byen blant de syv fjell.

Gutta i Saft begynte så smått å spille sammen i 1969.  De holdt på fram til 1974. Til glede for veldig mange fans gjenoppsto bandet i 1996, og har, - ifølge wikipedia, - ikke gitt seg enda. 

Jeg oppdaget bandet da de vant Europatoppen med singelen «People In Motion».  Om ikke jeg husker feil, så ble Europatoppen sendt en gang pr måned.  Det var jo ikke så mange radio- eller Tv-programmer for oss ungdommer.  Så vi passet på å få med oss de få programmene som ble sendt.  Da satt vi der med kassettspillerne våre og tok opp musikken som ble presentert.  Jeg har et arkiv med kassetter merket med «Europatoppen + dato + år».

Unge frk Nilssen  begynte på Rana Gymnas høsten 1972.  For ei Velfjordjente var jo Mo i Rana nesten som en storby å regne.  Der var det kafeer og utesteder, og særlig besøkte vi Polarkroa.  Der ble det puttet mange 25-øringer på jukeboksen for å få høre Bergens-bandets hit.  Her oppe i nord ble tittelen temmelig fort gjort om til «People In Mosjøen»

Dette er bandets første LP, og ble utgitt før deres første hit «People in Motion».  Så deres aller første og største hit kom først med på bandets andreskive.

Når jeg tenker meg om så var 1971 et meget bra år for norsk musikk.  Dette er noen av de som ga ut album dette året:

Junipher Greene, Hole In The Wall, Aunt Mary, Titanic m.fl.  Ja, og så må vi ikke glemme Gro Anita, Dag, Stei, Inger Lise og de andre som bidro på Treff-platene.  Og vi kommer heller ikke utenom Terje Rypdal. Han har jo spilt alltid, så han ga selvfølgelig ut musikk dette året også.

Når det gjelder denne innspillingen fra Saft, så må jeg få lov til å ta med en aldri så liten «funfact» .  Og som vanlig er kilden Bård Oses – 100 beste rockeplater fra Bergen.

- "Om du trodde at Def Leppard var det første bandet som hadde en enarmet trommis, så må du tro om igjen.  Saft hadde nemlig en enarmet trommeslager, om enn en liten stund, allerede i 1971.  Trommeslager Mange Lunde valgte å holde kjeft om episoden.  Han hadde nemlig gjort en aldri så liten tabbe.

Innspillingen til dette albume skal gjøres Live.  Under låten «Fly» skjer det, - trommeslageren mister den høyre trommestikken.  Han lar det stå til. Trommeslageren sitter jo bak bandet og trommene, så ingen får med seg hva som skjer.

Etter en stund får Mange fisket opp trommestikken sin.

Tabben blir ikke lagt merke til.  I dag har dette blitt en morsom historie, og det hersker fremdeles en viss ueanighet om hvilken låt tabben skjedde i.  Du kan jo sjekke selv om du kan hlre det.  Ifølge Lunde selv så misten han stikken ca 03.36 ut i låta «Fly».  Han plukker den opp igjen ca 14 sekunder senere.

Dette albumet ble spilt inn i det populære Rosenborg Studio.  Dette ble faktisk det aller siste albumet som ble innspilt på en firespors maskin.  Umiddelbart etter at innspillingen var ferdig, ble kablene kuttet og en ny åttespors maskin ble montert.  For øvrig den første i Norge." 

Dette er et svært variert album.  Vi får en nydelig versjon av Beatles-låten Eleanor Rugby.  Neste spor er «Fjøsvise»!! 

Men det fineste sporet på denne skiva er «All The Time», som for øvrig ble utgitt som bandets første singel.

Ove Thue hadde basert teksten på et slagord som oppsto i USA under Vietnam-krigen: «Fighting for freedom is like fucking for virginity.» Dette ble brukt som refreng, noe som ble for sterkt for BBC. Den mektige radiokanalen nektet å spille platen da den ble sendt inn som norsk bidrag til Europatoppen i mai 1971. Saft svarte med å trykke «Censored by BBC» på singlens omslag.  Som dere kan se så stiller Ove Thue uten klær. Platen ble til slutt spilt, men med en pipelyd over den nevnte strofen.

Denne LP'en er et must i enhver platesamling hvor man vil ha et flott og variert album med et av syttitallets aller beste norske band.

Du kan høre musikken på Spotify

PÅ KINO:: BOHEMIAN RHAPSODY

Sjanger:   Biografi /  Drama / Musikkfilm

Skuespillere:   Aidan Gillen, Rami Malek,  Lucy Boynton

Regi:  Dexter Fletcher / Bryan Singer

Nasjonalitet:   USA

Språk:  engelsk

Lengde:  2 t. 14 min.

Fra filmweb.no:

Bohemian Rhapsody er en hyllest til Queen, deres musikk og deres ekstraordinære vokalist Freddie Mercury, som trosset stereotyper og ble en av verdens mest elskede entertainere. Filmen følger bandets fremgang gjennom deres ikoniske låter og revolusjonerende lyd - og deres nedtur i takt med at Mercurys livsstil spinner ut av kontroll og som velger å satse på en solokarriere. Freddie Mercury som har lidd sterkt uten samarbeidet med Queen klarer å samle bandet til en triumferende gjenforening ved Live Aid hvor Mercury, som står ovenfor en livstruende sykdom, leder Queen gjennom en av de mest fantastiske opptredener i rockemusikkens historie.

Min kommentar:

Dette var faktisk en god filmopplevelse.  Jeg hadde egentlig ikke høye forventninger til denne filmen.  

Jeg har vært ganske ofte på kino i det siste, så jeg har fått med meg traileren som har blitt presentert før hovedfilmene. Av det jeg har sett på traileren så var jeg litt skeptisk til hovedrolleinnehaveren, Rami Malek. Jeg syntes han framsto som en parodi på Freddie Mercury.

Men heldigvis tok jeg grundig feil. Jeg vil gå  så langt som å påstå at Rami Malek bærer store deler av denne filmen på sine skuldre. I løpet av de vel to timene filmen varer, så blir Malek personen han skal fremstille.

Og vi kommer vel ikke utenom tann-temaet.

Jeg har sett lange diskusjoner på diverse nettsamfunn hvor tennene til Malek diskuteres. Mange mener de  er svært overdrevet, og at tenna er altfor mye «på tørk».

Mercurys tenner og tannstilling ble hans varemerke. I starten av karrieren mente mange at han burde få fiksa på tennene.  Årsaken til overbittet var visstnok at han hadde fire ekste tenner, slik at forttennene ble dytta forover. Det ble aldri gjort noe med Freddies overbitt.  Ifølge han selv så hadde han ikke tid.

Hva så med Maleks tenner?  Mange har altså spekulert på om de er ekte.  En kommentar på et nettsted kunne fortelle oss at alle arabere har slik tannstilling, så dette var helt vanlig.  Makan til dum kommentar.  Maleks foreldre er fra Egypt.  Men der stopper vel alt av sannhet i den kommentaren.  Om noen er i tvil, så er Maleks tenner falske i filmen.

Filmen starter med Live Aid-konserten på Webley i juli/1985.  Vi blir med Queen på scenen hvor vi får en oversikt over det enorme folkehavet som var tilstede.

Derfra tar vi et langt steg tilbake til ca 1970 hvor bandet Smile mistet sin faste vokalist, og en ung mann ved nevn Farrokh Bulsara maste seg til jobben.

Farrokh Bulsara endret senere navn til Freddie Mercury, og denne mannen med den store stemmen gjorde sitt til at Queen ble et av de aller største band innen rockehistorien. 

Selv om denne filmen viser mange scener hvor de andre gutta i Queen deltar, så blir det mye Mercury.  Kanskje ikke så rart.  Fordi Freddie Mercury var Queen, og Queen var Freddy Mercury.

Freddie er en annen generasjons innvandrer som ikke helt velger den veien som hans foreldre kunne ønske seg. Vi blir kjent med en talentfull, kreativ, nytenkende, mild og kjærlig ung mann.  Han elsker katter, og har leiligheten full av dem.  Litt spesielt at han ringer hjem til dem med jevne mellomrom.  Og dette skal faktisk være sant, og ikke bare ekstra krydder i filmmanus.  Unge Freddie elsker kvinner, ….og menn.  

Han er nok til tider en forvirret ung mann. Heldigvis har han sin kjæreste, Mary Austin. Kjærligheten mellom disse to blir nydelig fremstilt i filmen. Mary spilles av Lucy Boynton, som jeg hittil kun har sett i enkelte episoder i en og annen engelsk TV-serie.  Men henne vil vi få se mer av.  Det er jeg ganske sikker på.

Hvor glade disse to er i hverandre får vi et bevis på da Freddie forteller sin kjære Mary at han også tiltrekkes av menn. Den scenen er virkelig både vond og vakker på samme tid.

Selv om ikke Mary og Freddie fortsetter som par, så blir de nære venner selv om Mary får både kjæreste og barn. Og da Freddies testamente leses opp, så arver Mary en del av hans formue.  Og det er Mary som har sørget for at Mercurys aske finnes et sted som ingen andre vet om.

Ja, det er mye Freddie i denne filmen.  Men om hele hans liv skulle vært grundig gjennomgått burde vi fått en hel TV-serie.  Her blir hans medarbeidere litt flåsete fremstilt. Det kan i perioder se ut som om alle rundt han er slemme eller dumme, eller begge deler.  Men heldigvis finnes det folk han kan stole på.

Mercury valgte å holde sin sykdom hemmelig.  Kanskje ikke så rart.  Det var mye usikkerhet rundt «den nye pesten» som sykdommen aids ble kalt.  Men det var mye spekulasjoner. Og jeg husker at det ble skrevet mye om Queen vokalisten i aviser og blader.  Vi hadde jo ikke internett på den tiden.

Filmens manusforfattere har tatt seg en og annen frihet.  Jeg tror de har overdrevet den konflikten som skal ha vært mellom Mercury og Queen.  Jeg mistenker også at de har forskjøvet Mercurys diagnose.  I filmen forteller vokalisten om sin dødsdom før Live-Aid konserten.  Ja, for på den tiden var man ofte dødsdømt om man fikk aids.  Jeg måtte sjekke på nettet litt her, i tilfelle min egen Queen-tidslinje ikke stemte helt.  Jeg fikk bekreftet at Mercurys fikk sin diagnose i 1989 – ’90.  Altså flere år etter Live-Aid. 

Men det er jo lett å forstå at filmmakerne ønsker å begynne og avslutte filmen med Wembley-konserten.  Live-Aid er vel det største arrangement som noen gang er gjort.  Og de måtte jo ha med vokalistens sykdom.  I tillegg ga de oss litt drama med en oppdiktet konflikt.

Men vet du hva?  Det er tilgitt.  Queen er uansett et band for historiebøkene.  Freddie Mercurys gikk bort så altfor tidlig. Han skulle fått mulighet til å gitt oss mere musikk.  Kanskje nye generasjoner kan oppdage mannen og bandet takket være denne filmen.  Da er jeg villig til å overse at regissør og manusforfattere tar seg noen friheter.

Jeg er glad for at jeg fikk oppleve Queen live tidlig på åttitallet. Det var i Drammenshallen om ikke jeg husker helt feil.  Det er selve musikken jeg husker.  Ja, og så Mercurys bevegelser da. 

Og jeg er glad for at jeg fikk sett denne filmen.  Aller mest fordi jeg fikk gjenopplevd Freddies enestående utstråling, hans stemme og musikken. Jeg koste meg i de vel to timene filmen varte.  Til tider var jeg svært rørt, av Fine flk i bandet, kjæresten Mary, Freddie selv, hans enorme utstråling og stemme, og den mektige musikken. Jeg satt på første rad, og fikk som alltid god lyd.

Om du, som meg, elsker musikk, - så er dette en film for deg.  Og om du ikke vet så mye om Quuen, så kan det kanskje være en sånn passe spennende historie.  Men du må ikke ta alt for god fisk.

Men det aller beste; - en gnistrende god skuespiller som tok både piano- og sangtimer i sin forberedelse til rollen.  Og hans bevegelser på scenen er imponerende likt.  Well done, Rami Malek.

Filmens soundtrack kan du høre på Spotify

  . 

Her kan du kjøpe filmen som DVD  eller Blu-ray

Du kan også kjøpe filmmusikken på  cd