Musikkblogg. Bokblogg. Filmblogg. Altså: - en blogg om musikk, bøker , film, TV-serier og mine minner fra en ikke alt for fjern fortid.
Du finner også en del brukt vinyl til salgs under etiketten "SALG brukt VINYL".
Bergeners var en visegruppe fra Bergen (selvfølgelig),
dannet i 1976 av Fred Ove Reksten (vokal, gitar, fløyte) og Alfred Kjerpeseth
(vokal, fløyte, banjo), begge fra Spoilband. Besetningen varierte det første
året med mange assosierte medlemmer innom, blant dem Ellinor Bratås, Halstein
Gåsemyr og Kjell Lund Madsen.
Etter den første LPen ble Bergeners etablert som en
trio med Reksten, Kjerpeseth og Randi Bjørnstad (vokal), dog fremdeles med
enkelte medhjelpere i studio. Musikalsk var gruppen inspirert av irske
Dubliners (derav navnet Bergeners) og mye av materialet var irske og britiske
folkemelodier med norske tekster fremført på bergensk.
Bergeners fikk sitt gjennombrudd i 1977 med samlingen
Frekk å tidi, en plate som sørget for at en ny generasjon ble kjent med gamle
bergensviser. Sangene ble fremført med stolthet og respekt for materialet,
samtidig som en smårampete folkelighet gjenspeilet gruppens ønske om å fremstå
som moderne kjuagutter og småtøser, og dette appellerte til både unge og gamle.
Og dette er
virkelig et album man blir i godt humør av. Selv har jeg ikke noe forhold til
disse visene.Det var sjelden at det ble
sunget og spilt Bergensviser der jeg vanket i min ungdom.Jeg var over 50 år før jeg besøkte Bergen. Bergen er en fantastisk by.Og har du ikke vært der, så MÅ du ta
turen.Jeg håper inderlig at jeg kommer
meg dit flere ganger før denne kjerringa blir alt for gammel.
Visene på denne plata er lette å synge med på, og melodiene har vi
hørt før.
Dette
albumet er blitt kalt tidenes norske partyplate. Bare tittelen er signal nok
til alle potensielle platekjøpere at denne platen var selvskreven på enhver
fest. Noe den også er.Bare kjør en fest
selv, sett på denne plata og nyt resultatet. Dette siste er Bård Oses påstand.Men jeg er langt på vei enig.
Mens jeg satt og hørte på dette albumet kom jeg på at jeg hadde lest et eller annet om originalen til "Jenter fra Bergen". Her er hva Bergensavise skrev om saken i 2013:
"Den irske originalen bak «Jenter
fra Bergen» ble brukt av broren til Paul McCartney, som merket tekst og melodi
«traditional» på «Liverpool Lou». I stedet for at en fattig irlender, Dominic
Bahan, fikk pengene, tok McCartney dem".
Den gang var Kåre Indrehus et nytt
bekjentskap for meg.
Jeg oppdaget en artist som jeg
øyeblikkelig sammenlignet med en norsk Bob Dylan. Sjelden har jeg hørt en stemme
med mer egenart. I tillegg fikk vi tekster med et underfundig skråblikk på hverdagslivets hendelser.
Vinylskiva fra januar/2018 har blitt
spilt jevnt og trutt i året som har gått. Den 18.januar 2019 slippes artistens
tredje album «Livet på landet». Der vil
du bl.a. få høre visa «Hund som hobby» hvor teksten kan gi noen og enhver av
oss noe å tenke på.
Jeg elsker musikk.Jeg har en platesamling som holder på å vokse
ut av min leilighet.Mine nærmeste frykter,
med, - god grunn, at min lidenskap for musikk har krysset grensen til
galskap.De må ta til takke med
overnatting på en sliten sofa, da det er satt opp hyller på alle veggene på
gjesterommet.Men mitt motto er:Ingen lidenskap uten galskap, og ingen
galskap uten lidenskap.Jeg kommer helt
sikkert til å fortsette å kjøpe plater.Jeg har jo litt plass i de andre rommene i leiligheten.
Men uansett hvor mange tusen plater man
har i arkivet, så kan ingen musikkopplevelse måle seg med å oppleve musikk live.Da kan en lokal tenåring på piano konkurrere
ut en hvilken som helst verdensstjerne på platespiller.
I kveld var jeg så heldig å få oppleve to
lokale kor, i tillegg til unge musikalske talent i Brønnøy Kirke.Litt trist at det var så pass mange tomme seter
i kirken.Dette var nok et resultat av
at det har vært mange konserter av ulike slag i byen i det siste.I tillegg så har butikkene søndagsåpent, så
noen benyttet nok denne ettermiddagen/kvelden med å få unna litt julehandel.
Vi har et rikt musikkliv i Brønnøy
kommune.Om ikke jeg tar feil så har vi
ikke mindre enn 5 kor. I tillegg så har nabokommunen Sømna et mannskor hvor
medlemmene kommer fra begge kommuner.
I kveld var det Brønnøysund mannskor og
Brønnøy Kammerkor som ga oss et variert program.
Brønnøysund Mannskor kjenner jeg godt til
fra tidligere konserter.Jeg har en
spesiell forkjærlighet for mannskor siden min far var medlem av Velfjord
mannskor, så jeg er vokst opp med sangøvelser, sangerstevner, sangerball, sangerluer og noteark.Det er gode minner som kommer fram hver
eneste gang jeg hører et mannskor stemme i.
Brønnøy Kammerkor derimot var et nytt
bekjentskap for meg. Og jeg er så inderlig glad for at jeg endelig fikk oppleve
dette koret. Jeg ble virkelig imponert over dette korets kvalitet.Sjelden har ordet stemmeprakt vært mer
passende.Det er nydelig å høre på et
kor hvor stemmene er så balanserte og presise.
Brønnøy Kammmerkor
dir. Oddmund Schanche
Kammerkoret åpnet konserten med et par
julesanger, før de fortsatte med «Kyrie Eleison».Det var da koret startet fremføringen av noen
satser fra «Gloria-RV 589» av Vivaldi at undertegnede fikk gåsehud. Dette låt nøyaktig
slik musikk fra 1700-tallet skal låte.
Neste nummer var «Det vandrer fra
verdens krok», og til slutt satte koret punktum for sin avdeling med «Tolite
hostias» fra Juleoratoriet av Saint Saëns
Deretter fikk vi presentert nydelig musikk på piano fra to unge
talenter.Begge under god veiledning
av Elena Ebbesen som også akkompagnenrte korene. Disse unge jentene får vi nok høre mere til i årene som kommer.
Jeg blir lykkelig av å oppleve barn og unge som satser på musikk.Håper inderlig at politikere forstår at de må
satse på slike unge talenter.Musikk bør
sidestilles med idrett når det gjelder oppmerksomhet og budsjettposter.
Da var det guttas tur.De fremførte sanger som for meg var kjente og
kjære.De startet med «Ring nu klokker»
av O.A:Brønnø, før de fulgte opp med en av mine personlige favoritter, nemlig «Fra
fjord og fjære»Så fulgte «Jul, Jul» før
vi fikk folkets favoritt, nemlig Trygve Hoffs «Nordnorsk Julesalme». Det er
ikke rart at nettopp denne ble kåret til tidenes låt fra Nordland tidligere i
år. Denne teksten gir oss alt.Jeg husker
fra de årene jeg bodde sørpå, hvordan nettopp denne sangen ga meg akutt
hjemlengsel og klump i halsen hver eneste gang jeg hørte den.Mannskoret fortsatte med «Lovsang», «Joy to
the world» og «Hosianna» før de
avsluttet med «Davidssalme»
Her er en bitteliten filmsnutt. Klikk på filmen, og du får avspilling i
fullskjerm
Så stilte begge korene opp til en herlig
avslutning.Vi fi «Julemotetten» av
Alnæs m/solist Eli Lyngøy Torgnes. Det ble litt mere trøkk når begge korene
forenes.Og med den flotte akustikken
som er i kirka vår, så kom begge korene til sin rett.
Til slutt fikk også publikum være med da vi alle stemte i med «Deilig er jorden».
Kvelden er enda ung da vi forlater
kirken, og igjen kan konsentrere oss om å bli ferdig til jul. Og jeg føler meg
litt rikere.Jeg har fått en julegave på
forskudd med kveldens konsert.Lite gir meg så mye glede som musikalske opplevelser.Jeg har fått høre mannskor, som jeg er
særdeles glad i.Jeg har fått oppleve magi
fra Brønnøy Kammerkor som er et nytt bekjentskap for meg, men som herved har
blitt et varig vennskap.Og jeg har fått
høre unge talenter som gir meg tro på gode musikalske opplevelser i mange tiår
framover.
Medvirkende på konserten var:
Brønnøysund mannskor, Brønnøy kammerkor, Lotte Vollen,
Elena Ebbesen, Eli Lyngøy Torgnes
& Oddmund Schanche.
Elever fra Sømna kommunale kulturskole:
Kine Hansen & Anna Orvik.
Fra
forlagets omtale:En natt snubler den hjemløse Muriel over en gråtende jente på
gaten. Jenta heter Folami og er flyktning fra Nigeria. Muriel får låne et
sommerhus i skogen av en venn og tar med seg Folami dit. Men en ettermiddag
blir Folami angrepet av en mann i området og Muriel tør ikke være igjen alene
med jenta. De kontakter Tom Stilton for
hjelp.
Min kommentar:
Lydbok
fra nlb.no:13t 36min
Jeg
oppdaget dette forfatterparet da jeg så sesong 1 av Tv-serien «Springflo» for
noen år siden. Nå er det ikke mange
ukene siden sesong 2 gikk på Nrk1. Seriene anbefales, - i tillegg til bøkene.
Jeg har jo en forkjærlighet for nordisk krim, og blir derfor
overlykkelig for hvert eneste nye forfatterbekjentskap fra denne sjangeren.
-
Eller , - det vil si; - jeg kjente vel egentlig
forfatterparet bedre enn jeg var klar over ettersom disse to har vært
manusforfattere på flere Tv-serier.Bl.a
seriene om Beck- og Wallander.
Dette
er bok nr 4 hvor Tom Stilton og Olivia Rönning samarbeider om å løse saker.
Det
er ingen store overraskelser i denne boka, men jeg liker likevel formen til
dette forfatterparet.Vi har blitt kjent
med Olivia og Tom.
Tom har virkelig tatt
tak i sin egen nakke fra vi møtte han i bok nr 1.Da bodde han på gaten, og var slett ikke
tilgjengelig.Sakte men sikkert har han
kommet tilbake, og sakene blir ofte løst takket være Toms innsats.
Jeg
har blitt glad i hovedpersonene i denne serien.I tillegg til Olivia og Tom, har vi blitt kjent med Olivias sjef Mette
Olsäter og hennes mann Mårten, og deres gode venn, -den noe mystiske Abbas med sine treffsikre
kniver.
Handlingen
i denne boka er svært aktuell da vi får et innblikk i hvordan vårt naboland
håndterer innvandring.
Men vi får også
innbikk i et annet aktuelt tema, nemlig romfolket.Vi blir med til Romania og får et innblikk i
hvordan gatebarna lever der.Og jeg bare
nevner det; - dette er ikke en bok for deg med klaustrofobi.Turene ned under gatene i den rumenske
hovedstads kloakksystem er så ubehagelige. Beskrivelsen av hvordan disse bara
lever er så levende at jeg kjenner det på kroppen.Jeg føler fuktigheten, utryggheten og ja, det
er nesten så jeg kjenner lukten.
Denne
boka har to parallelle historier.Den
ene tar oss med til Romania.Den andre
foregår i Sverige hvor en ung flyktning fra Nigeria blir overfalt på sitt
skjulested.
Og
hvem er den unge gutten som er funnet drept og nedgravd i Sverge?Er det noen sammenheng mellom disse sakene?
Olivia
og Mette jobber tett, og med hjelp av Tom så gir etterforskningen
resultater.Men det dukker stadig opp
flere løse tråder.
Det
er langt fra noen skrivebordsjobbing dette trekløveret driver.Mette er en fantastisk leder, og setter inn
sitt mannskap hvor det behøves. Her får vi spenning i massevis som bygges opp
til aller siste kapittel.
Men
jeg må gi et lite minuspoeng. Selv om boken holder på min interesse hele veien
fra første til siste bokstav, så blir jeg litt skuffet når det virkelig drar
seg til.Jeg skulle ønske at løsningen
var annerledes.Jeg kan dessverre ikke
si så mye mer uten å røpe handlingen.Men jeg kan si så mye at når handlingen dreier seg om savnede
mindreårige flyktninger, så har vi hørt alt før.Jeg skulle ønske at forfatterparet hadde funnet en mer overraskende og
original løsning.
Men
dette lille minuset er ikke nok til å ødelegge min leseropplevelse.Jeg håper inderlig at de fortsetter å lage
Tv-serier av de to bøkene vi har fått etter det vi allerede har sett på skjermen.Tror dette er perfekt underholdning for
Tv-slavene.
Om
du ikke har lest noe av denne forfatterduoen enda, så anbefales bøkene.Men du bør nok lese dem i rekkefølge, da vi
blir bedre kjent med hovedpersonene for hver eneste bok.
Ålesundsjenta Hilde Marie Kjersem, en av
landets mest markante vokalister og komponister, har tidligere stått bak flere
sterke utgivelser.
Enkelte i samarbeid med andre musikere,
men først og fremst under eget navn. Både A Killer For That Ache (2008) og
Spellemann-nominerte Let's Let Go (2011) mottok strålende anmeldelser i
dagspressen, og her følger hun opp med If We Make It To The Future.
Til tross for hennes nære samarbeid med
kjente norske jazzmusikere, er det popmusikken som ligger Kjersems hjerte
nærmest. Hun er da også en popartist med et uttrykk som i aller høyeste grad er
hennes eget, med unik vokalbruk og slitesterke arrangementer. If We Make It To
The Future er et resultat av søken etter nye lyder og veier, av lange dager og
netter i selskap med studioets uendelige muligheter - samt noen veldig gode
musikalske samarbeidspartnere, deriblant Roar Nilsen (produsent) og Michael Ilbert
(mikser). Første single fra albumet var nydelige "My Man".
Min kommentar:
Dette er en dame jeg har hørt mye på i
det siste.Men da under navnet Marie
Munroe.Ja, for ersamme dama.
Det er en stund siden jeg kjøpte
albumet Munroe /Knutsen – A Murder of Crows.
Som jeg skkrev i blogginnlegget ble jeg mektiig begeistret og har derfor
i tiden etterpå prøvd å få tak i vinylplater med Marie Munroe alias Hilde Marie
Kjersem.
De tidligere utgivelsene finnes foreløpig ikke på vinyl.Foreløpig
venter jeg på eventuell vinylutgivelser heller enn å kjøpe cd.
Dette albumet som kom
i posten for noen dager siden, er så stilig.Coveret er rent og vakkert med nydelige foto av Hilde.Vinylen ligger i et utbrettscover der vi
finner tekster på coveret. Om jeg skal være litt pirkete så må det være at jeg
ville valgt bort foto nr 3 på innsiden av coveret til fordel for litt større
skrift.Her må lupen fram om jeg skal
følge med på teksten.
Men så veier det opp
at det ligger ved en cd.Jeg er ikke så
glad i å streame musikk.Men om det
ligger ved en cd, så blir jeg glad. Da
har jeg mulighet til å spare på vinylen.Særlig i de tilfeller hvor musikken spilles ofte.Noe jeg mistenker vil skje med dette albumet.
Og det er flere enn
denne rockekjerringa som har lagt merke til dette albumet.Forskjellen er bare at jeg har vært altfor
treg i forhold til de andre.Dette
albumet kom ut i 2013, og da Tono skulle dele ut Edvardprisen (oppkalt av
selveste Edvard Grieg) i 2014, så gikk prisen til Hilde Marie.Juryen mente at albumet var både nært,
storslagent og aldri forutsigbart.Jeg
er så hjertens enig.
Albumet inneholder 10 låter.Og det er 10 sterke, flotte låter.Musikken er så variert så dette blir langt
fra kjedelig.
Jeg liker alle låtene, men har kanskje
en liten favoritt i «My Man»
Det er noen uker siden jeg kjøpte denne
plata. Jeg la den temmelig raskt på platespilleren, men så skjedde det som
skjer en gang i blant. Etter et par-tre
låter måtte jeg avbryte avspillingen.
Det skjer av og til at jeg bare må stoppe en spilling Og svært ofte skjer dette ved første gangs avspilling.
Og årsaken er som regel at jeg reagerer
så sterkt på det jeg hører at min reaksjon og opplevelse ikke er forenelig med
den sinnstemningen jeg vil være i den dagen.
Det har altså ingenting med kvaliteten på plata og musikken å gjøre. Kanskje heller
tvert imot.
Denne vinylplata har nå ligget ved siden
av platespilleren noen uker, og i dag følte jeg at det passet å høre på Marte
Wulf.
Det er en passe grå høstdag her i Brønnøysund. I mangel på vedfyring i mitt husvære, så har
jeg fyrt på noen lys, lagd meg ei kanne med god te, tatt på meg ullsokker og
krøpet under pleddet. Nå er jeg klar for
å lytte.
Nå har jeg hørt gjennom plata noen
ganger. Og dette er et album som
virkelig vokser for hver gjennomhøring.
Tekstene er rett på og dønn ærlige.
Etter det jeg oppfatter så skriver Marte mest om seg selv og «en
til». Men om vedkommende er en partner,
eller har vært en partner, kan være litt komplisert å finne ut av. Det kan til og med være en som skal bli en
partner, enten kan det være en ny partner, men det kan også være en
gjenforening. Det er egentlig ikke så
nøye hvem Marte adresserer sine tekster til.
Det som er viktig er hva hun har å si.
Som nevnt er tekstene sterke og ærlige. Marte bruker ofte metaforer som
bare forsterker det hun har på hjertet.
Jeg hørte et intervju med henne da denne skiva kom ut. Og da sa hun noe
sånt som at «Denne gangen har jeg skrevet om min egen tilkortkommenhet» Kanskje det var derfor at jeg måtte legge
plata litt på vent. Du traff meg der,
Marte.
Dette albumet ble utgitt i 2016. Da feiret Marte sitt 10-års jubileum som
artist. «Marte Wulff» var hennes femte
album. Med dette albumet befestet hun
sin posisjon som en av Norges mest troverdige tekstforfattere og formidlere.
Etter å ha samarbeidet med Kristiansands
Symfoniorkester på sitt forrige album, er dette et mer nedstrippet album i
sjangeren pop/visepop.
Fra nettsiden til skvis.no har jeg sakset dette:
Med «Marte Wulff» har artisten og
låtskriveren gått inn for å lage et klassisk popalbum av høy kunstnerisk
kvalitet - tidløst, tilgjengelig og fengende, umiskjennelig Wulffsk i
uttrykket, og med stor tekstlig substans. Tekster som tar tak i tunge temaer på
en poetisk, direkte og leken måte står i sentrum. Ut fra tekstene og musikken
lyser et tydelig ønske om å formidle og å treffe mennesker der de er i sine
liv. -Jeg synger på dialekt fordi jeg søker direkthet og ikke ønsker å skjule
meg bak noe. Kunst skal få gjøre litt vondt av og til, det kan det etter min
mening komme mye godt ut av. For meg handler musikk først og fremst om å nå
inn. Da føles det mest naturlig å skrive og synge på norsk, som jo unektelig er
det språket jeg behersker best, forteller Wulff.
«Marte Wulff» er innspilt live i
studioet Propeller Music Division i Oslo, med fullt band i tillegg til Wulff
selv på vokal og tangenter. Wulff har produsent platen selv, i samarbeid med
bandet, bestående av Gunnar Sæter på trommer, Frank Hammersland på bass, Fay
Wildhagen på gitar og Einar Stenseng på gitar/orgel og diverse. Andre
involverte musikere er størrelser som Sjur Miljeteig (trompet), Katrine Schiøtt
(cello) Kristoffer Lo (Flugabone), Charlotte Qvale (kor), Jørn Raknes (pedal
steel), og Adrian Waade (fele)
Det er vel helst det at Marte nå skriver
på norsk som gjørt at tekstene blir ekstra nært. Men av og til er det ekstra
godt at det gjør litt vondt.
Nok en gang falt valget på et
Bergensband.Jeg har nevnt det til det
kjedsommelige.Om jeg hadde plukka vekk
alle artister og band fra Bergen fra platehylla mi, så ville det blitt god
plass.Utrolig hvor mye god musikk som
har blitt produsert i byen blant de syv fjell.
Gutta i Saft begynte så smått å spille
sammen i 1969.De holdt på fram til
1974. Til glede for veldig mange fans gjenoppsto bandet i 1996, og har, -
ifølge wikipedia, - ikke gitt seg enda.
Jeg oppdaget bandet da de vant
Europatoppen med singelen «People In Motion».Om ikke jeg husker feil, så ble Europatoppen sendt en gang pr
måned.Det var jo ikke så mange radio-
eller Tv-programmer for oss ungdommer.Så vi passet på å få med oss de få programmene som ble sendt.Da satt vi der med kassettspillerne våre og
tok opp musikken som ble presentert.Jeg
har et arkiv med kassetter merket med «Europatoppen + dato + år».
Unge frk Nilssen begynte på Rana Gymnas høsten 1972.For ei Velfjordjente var jo Mo i Rana nesten
som en storby å regne.Der var det kafeer og
utesteder, og særlig besøkte vi Polarkroa.Der ble det puttet mange 25-øringer på jukeboksen for å få høre Bergens-bandets
hit.Her oppe i nord ble tittelen
temmelig fort gjort om til «People In Mosjøen»
Dette er bandets første LP, og ble
utgitt før deres første hit «People in Motion».Så deres aller første og største hit kom først med på bandets
andreskive.
Når jeg tenker meg om så var 1971 et
meget bra år for norsk musikk.Dette er
noen av de som ga ut album dette året:
Junipher
Greene, Hole In The Wall, Aunt Mary, Titanic m.fl.Ja, og
så må vi ikke glemme Gro Anita, Dag, Stei, Inger Lise og de andre som bidro på
Treff-platene.Og vi kommer heller ikke
utenom Terje Rypdal. Han har jo spilt alltid, så han ga selvfølgelig ut musikk
dette året også.
Når det gjelder denne innspillingen fra Saft, så
må jeg få lov til å ta med en aldri så liten «funfact» .Og som vanlig er kilden Bård Oses – 100 beste
rockeplater fra Bergen.
- "Om du trodde at Def Leppard var det
første bandet som hadde en enarmet trommis, så må du tro om igjen.Saft hadde nemlig en enarmet trommeslager, om
enn en liten stund, allerede i 1971.Trommeslager Mange Lunde valgte å holde kjeft om episoden.Han hadde nemlig gjort en aldri så liten tabbe.
Innspillingen til dette albume skal
gjøres Live.Under låten «Fly» skjer det,
- trommeslageren mister den høyre trommestikken.Han lar det stå til. Trommeslageren sitter jo
bak bandet og trommene, så ingen får med seg hva som skjer.
Etter en stund får Mange fisket opp
trommestikken sin.
Tabben blir ikke lagt merke til.I dag har dette blitt en morsom historie, og
det hersker fremdeles en viss ueanighet om hvilken låt tabben skjedde i.Du kan jo sjekke selv om du kan hlre
det.Ifølge Lunde selv så misten han
stikken ca 03.36 ut i låta «Fly».Han
plukker den opp igjen ca 14 sekunder senere.
Dette albumet ble spilt inn i det
populære Rosenborg Studio.Dette ble
faktisk det aller siste albumet som ble innspilt på en firespors maskin.Umiddelbart etter at innspillingen var
ferdig, ble kablene kuttet og en ny åttespors maskin ble montert.For øvrig den første i Norge."
Dette er et svært variert album.Vi får en nydelig versjon av Beatles-låten
Eleanor Rugby.Neste spor er
«Fjøsvise»!!
Men det fineste sporet på denne skiva er
«All The Time», som for øvrig ble utgitt som bandets første singel.
Ove Thue hadde basert teksten på et
slagord som oppsto i USA under Vietnam-krigen: «Fighting for freedom is like
fucking for virginity.» Dette ble brukt som refreng, noe som ble for sterkt for
BBC. Den mektige radiokanalen nektet å spille platen da den ble sendt inn som
norsk bidrag til Europatoppen i mai 1971. Saft svarte med å trykke «Censored by
BBC» på singlens omslag.Som dere kan se
så stiller Ove Thue uten klær. Platen ble til slutt spilt, men med en pipelyd
over den nevnte strofen.
Denne LP'en er et must i enhver
platesamling hvor man vil ha et flott og variert album med et av syttitallets
aller beste norske band.
Bohemian
Rhapsody er en hyllest til Queen, deres musikk og deres ekstraordinære vokalist
Freddie Mercury, som trosset stereotyper og ble en av verdens mest elskede
entertainere. Filmen følger bandets fremgang gjennom deres ikoniske låter og
revolusjonerende lyd - og deres nedtur i takt med at Mercurys livsstil spinner
ut av kontroll og som velger å satse på en solokarriere. Freddie Mercury som
har lidd sterkt uten samarbeidet med Queen klarer å samle bandet til en
triumferende gjenforening ved Live Aid hvor Mercury, som står ovenfor en
livstruende sykdom, leder Queen gjennom en av de mest fantastiske opptredener i
rockemusikkens historie.
Min
kommentar:
Dette
var faktisk en god filmopplevelse.Jeg hadde
egentlig ikke høye forventninger til denne filmen.
Jeg har vært ganske ofte på kino i det siste,
så jeg har fått med meg traileren som har blitt presentert før hovedfilmene. Av det jeg har sett på traileren så var jeg litt skeptisk til
hovedrolleinnehaveren, Rami Malek. Jeg syntes han framsto som en parodi på
Freddie Mercury.
Men
heldigvis tok jeg grundig feil. Jeg vil gå så langt som å påstå at Rami Malek bærer store
deler av denne filmen på sine skuldre. I løpet av de vel to timene filmen
varer, så blir Malek personen han skal fremstille.
Og vi kommer vel ikke utenom tann-temaet.
Jeg har sett
lange diskusjoner på diverse nettsamfunn hvor tennene til Malek diskuteres.
Mange mener deer svært overdrevet, og
at tenna er altfor mye «på tørk».
Mercurys
tenner og tannstilling ble hans varemerke. I starten av karrieren mente mange
at han burde få fiksa på tennene.Årsaken til overbittet var visstnok at han hadde fire ekste tenner, slik
at forttennene ble dytta forover. Det ble aldri gjort noe med Freddies
overbitt.Ifølge han selv så hadde han
ikke tid.
Hva så med
Maleks tenner?Mange har altså spekulert på om
de er ekte. En kommentar
på et nettsted kunne fortelle oss at alle arabere har slik tannstilling, så
dette var helt vanlig. Makan til dum kommentar. Maleks foreldre
er fra Egypt.Men der stopper vel alt av
sannhet i den kommentaren.Om noen er i
tvil, så er Maleks tenner falske i filmen.
Filmen
starter med Live Aid-konserten på Webley i juli/1985.Vi blir med Queen på scenen hvor vi får en
oversikt over det enorme folkehavet som var tilstede.
Derfra tar
vi et langt steg tilbake til ca 1970 hvor bandet Smile mistet sin faste
vokalist, og en ung mann ved nevn Farrokh Bulsara maste seg til jobben.
Farrokh
Bulsara endret senere navn til Freddie Mercury, og denne mannen med den store stemmen
gjorde sitt til at Queen ble et av de aller største band innen
rockehistorien.
Selv om
denne filmen viser mange scener hvor de andre gutta i Queen deltar, så blir det
mye Mercury.Kanskje ikke så rart.Fordi Freddie Mercury var Queen, og Queen var
Freddy Mercury.
Freddie er
en annen generasjons innvandrer som ikke helt velger den veien som hans
foreldre kunne ønske seg. Vi blir kjent med en talentfull, kreativ,
nytenkende, mild og kjærlig ung mann.Han elsker katter, og har leiligheten full av dem.Litt spesielt at han ringer hjem til dem med
jevne mellomrom.Og dette skal faktisk
være sant, og ikke bare ekstra krydder i filmmanus.Unge Freddie elsker kvinner, ….og menn.
Han er nok til tider en forvirret ung mann.
Heldigvis har han sin kjæreste, Mary Austin. Kjærligheten mellom disse to
blir nydelig fremstilt i filmen. Mary spilles av Lucy Boynton, som jeg hittil
kun har sett i enkelte episoder i en og annen engelsk TV-serie.Men henne vil vi få se mer av. Det er jeg ganske sikker på.
Hvor glade
disse to er i hverandre får vi et bevis på da Freddie forteller sin kjære Mary
at han også tiltrekkes av menn. Den scenen er virkelig både vond og vakker på
samme tid.
Selv om ikke
Mary og Freddie fortsetter som par, så blir de nære venner selv om Mary får både kjæreste og barn. Og da Freddies testamente leses opp, så arver Mary en del av
hans formue. Og det er Mary som har sørget for at Mercurys aske finnes et sted som ingen andre vet om.
Ja, det er
mye Freddie i denne filmen.Men om hele
hans liv skulle vært grundig gjennomgått burde vi fått en hel TV-serie.Her blir hans medarbeidere litt flåsete
fremstilt. Det kan i perioder se ut som om alle rundt han er slemme eller
dumme, eller begge deler.Men heldigvis finnes
det folk han kan stole på.
Mercury
valgte å holde sin sykdom hemmelig.Kanskje ikke så rart.Det var mye
usikkerhet rundt «den nye pesten» som sykdommen aids ble kalt.Men det var mye spekulasjoner. Og jeg husker
at det ble skrevet mye om Queen vokalisten i aviser og blader. Vi hadde jo ikke internett på den tiden.
Filmens
manusforfattere har tatt seg en og annen frihet.Jeg tror de har overdrevet den konflikten som
skal ha vært mellom Mercury og Queen.Jeg mistenker også at de har forskjøvet Mercurys diagnose.I filmen forteller vokalisten om sin dødsdom
før Live-Aid konserten.Ja, for på den
tiden var man ofte dødsdømt om man fikk aids.Jeg måtte sjekke på nettet litt her, i tilfelle min egen Queen-tidslinje
ikke stemte helt.Jeg fikk bekreftet at Mercurys
fikk sin diagnose i 1989 – ’90.Altså flere
år etter Live-Aid.
Men det er
jo lett å forstå at filmmakerne ønsker å begynne og avslutte filmen med Wembley-konserten.Live-Aid er vel det største arrangement som
noen gang er gjort.Og de måtte jo ha
med vokalistens sykdom.I tillegg ga de
oss litt drama med en oppdiktet konflikt.
Men vet du
hva?Det er tilgitt.Queen er uansett et band for
historiebøkene.Freddie Mercurys gikk
bort så altfor tidlig. Han skulle fått mulighet til å gitt oss mere
musikk.Kanskje nye generasjoner kan
oppdage mannen og bandet takket være denne filmen.Da er jeg villig til å overse at regissør og
manusforfattere tar seg noen friheter.
Jeg er glad
for at jeg fikk oppleve Queen live tidlig på åttitallet. Det var i Drammenshallen om ikke jeg husker helt feil. Det er selve musikken jeg husker. Ja, og så Mercurys bevegelser da.
Og jeg er glad for at jeg fikk sett denne
filmen.Aller mest fordi jeg fikk
gjenopplevd Freddies enestående utstråling, hans stemme og musikken. Jeg koste meg i de vel to timene filmen varte. Til tider var jeg svært rørt, av Fine flk i bandet, kjæresten Mary, Freddie selv, hans enorme utstråling og stemme, og den mektige musikken. Jeg satt på første rad, og fikk som alltid god lyd.
Om du, som
meg, elsker musikk, - så er dette en film for deg.Og om du ikke vet så mye om Quuen, så kan det
kanskje være en sånn passe spennende historie.Men du må ikke ta alt for god fisk.
Men det
aller beste; - en gnistrende god skuespiller som tok både piano- og sangtimer i
sin forberedelse til rollen.Og hans
bevegelser på scenen er imponerende likt.Well done, Rami Malek.