VINYL FRA PLATEHYLLA: THE BIG WHEEL – SAME

1989. BIG RECORDS.  BRLP 001

Som samler av norsk musikk er jeg er ivrig bruker av nettauksjoner.  Etter hvert så får man noen favorittselgere.  En av mine befinner seg  Bergen. Jeg kjente lite til Bergens musikkskatt før jeg innledet dette forholdet med min vinylselger.  Min kunnskap begrenset seg til Grieg, Kyrkjebø, Eggum, Saft og Endresen, pluss en liten håndfull artister. Men min kontakt fra Bergen legger stadig ut nye plater med, for meg, totalt ukjente band. Gjennom årene har jeg kjøpt en del plater og oppdaget utallige nye band og artister.  Desverre har noen gått i glemmeboka, mens andre igjen holder på med musikk på ulike arenaer og nivåer.

Så tilbake til skiva som ligger på platetallerkenen min akkurat nå. - The Big Wheel fra Bergen. 

Et totalt ukjent band for meg. Et søk på google ga ikke så mange treff, men det ene som kom fram ledet meg til en av musikerne på skiva. 

Se hva vi kan lese om Sturle Andersen og utgivelsen The Big Wheel på sin Sturles hjemmeside www.sturleandersen.no:

"Sturle Andersen, gitarist, vokalist og låtskriver fra Bergen, skriver rootsbaserte sanger på norsk. Sturle har skrevet låter siden slutten av 70 tallet, og etter årevis med spillejobber, både med band og alene med gitaren, ble hans første soloalbum en realitet i 1997.

THE BIG WHEEL
Gitarbasert pop/rock – og denne gangen på engelsk. Tommelen ned fra plateselskapene igjen, men platen skulle ut samma faen. Cd-en var kommet, men vi mente den ikke ville få særlig rotfeste så vi ga den ut på vinyl(!). Vi hentet kassevis med tunge vinylplater på Linjegods, og erfarte etter hvert at det var jævlig vanskelig å bli kvitt disse platene. Jeg tror ikke vi traff helt i tiden med den litt rufsete gitarmusikken vår – kritikerne hoppet i hvert fall ikke i taket! Men når jeg en sjelden gang hører på den, så er det faktisk låter der som har tålt tidens tann! I et par års tid levde The Big Wheel av å spille rundt omkring i landet, men kreftene og lysten ebbet sakte men sikkert ut og bandet døde en stille død."

Akkurat sånn var det nok for mange som drev med musikk.

Vi må huske på at de unge i dag har større muligheter både til å ta en utdannelse innen musikk, samt drive med musikk på heltid.  

I min ungdom og en god del år etterpå så lød det ofte «Skaff deg en jobb» om noen våget å satse på musikken.  Jeg hørte Lillebjørn Nilsen en gang fortelle at om han fortalte at han var musiker, så kom ofte oppfølgingsførsmålet:  «Men hva jobber du med?».

Albumet The Big Wheel gir meg en god opplevelse.  Musikken er god gammeldags gitarbasert rock med inslag av pop og country.  Litt amerikansk inspirert a la Poco og Eagles.  Akkurat sånn musikk som du vil ha på anlegget i en amerikansk cabriolet med du kjører på endeløse snorrette veier mot et mål langt, langt unna.

Nok et hyggelig bekjentskap med et Bergensband som er borte.  Men musikken lever evig, takket være at vinylen nå har blitt populært igjen. 

 

VINYL FRA PLATEHYLLA: TWO NIGGERS & A HONKY – BLACK ROLE ON ICE

1991.  VOICE OF WONDER, VOW 023

Som samler av norsk musikk og norske vinylutgivelser så støter jeg ofte på musikere og band som er helt ukjente. 

Det som pirret min nysgjerrighet med denne skiva var opplysningen om at faren til Maria Mena spilte i dette bandet. Det eneste jeg visste om denne karen, eller Charles som han heter, var at han var fra Nicaragua. Hvilken musikk kunne jeg forvente?  En ting er sikkert.  Jeg fikk noe helt annet enn jeg hadde trodd.   

Jeg mener å ha hørt at pappa Mena driver med jazz.  Men dette er milevis unna jazz.  Dette er rå og rein rock 'n roll, slik jeg liker det.  Det flørtes litt med Hip Hop sjangeren i et par låter, men heldigvis klarer de å manøvrere seg inn på den trygge rockestien igjen.

Charles Mena spiller trommer.  I tillegg består dette bandet av en amerikansk gitarist ved navn Chuc Frazier og bassist Roy Jimmi.

Dette var faktisk et forfriskende møte.

CECILIE ENGER – MORS GAVER.

Fra cdon.no:
En varm og personlig beretning om å se en av sine nærmeste forsvinne inn i den store glemselen. Da Cecilie Engers mor havner på sykehjem, hardt rammet av Alzheimer, blir barndomshjemmet tømt og solgt i løpet av en helg. Under opprydningen finner Cecilie morens sirlig nedtegnede lister over samtlige av familiens julegaver gjennom fire tiår. Gaver gitt og gaver fått, til og fra mennesker med svært forskjellige livsskjebner. Med listene som utgangspunkt skriver Enger sin egen families historie, fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag. Samtidig fortelles en annen historie. I løpet av de to årene Cecilie Enger skriver Mors gaver, viskes morens hukommelse og personlighet gradvis ut. Denne romanen er en fortelling om gaver, erindring, og om vår lengsel etter å holde tiden fast.

Min kommentar:

Kan en bok om julegaver innen en familie være noe spennenda da, tenkte jeg.  Men ettersom den lå på bestselgerlista uke etter uke, så ble jeg nysgjerrig og fikk tak i boka. Skal si jeg ble overrasket. 

Dette er så slett ikke kjedelig. Dette er en bok om vår nære historie, og glede, sorg og savn. Det er en bok om å miste sine kjære.  Det er flere måter å miste noen på.  Det kan være en skilsmisse som fører til at barn ikke ser en av sine foreldre  så ofte som de ønsker.  Vi mister familiemedlemmer når de dør, men vi mister dem også i forbindelse med sykdom.  I så måte er Alzheimer en brutal sykdom som rammer så altfor mange av oss.   Det spesielle med Alzheimer er at vi fremdeles må forholde oss til den personen som har blitt rammet, selv om denne har fått en helt ny personlighet, ja, kanskje vedkommende ikke kjenner oss igjen lenger. Akkurat dette er nok den vanskeligste sorgen å bearbeide.  Det er komplisert å sørge over en  person som fremdeles er blant oss.

Boken lar oss reflektere over dette med gaver. Er en gave kun noe vi skal glede oss over.  For min gen del innrømmer jeg gjerne at en gave er selvfølgelig hyggelig, men den oppstår også en forpliktelse i det øyeblikk du har revet av gavepapiret.  Enkelte legger mer i gaver enn andre. Emnet gaver er virkelig en gjenstand for dyptgående sosial forskning. Denne boken priker litt i dette feltet, og vekker virkelig vår interesse.

Dette er en bok som gir leseren både latter og tårer, og for min del var den et kjærkomment avbrekk fra krimlitteraturen.

NY VINYL I POSTKASSA: MOTORPSYCHO – BEHIND THE SUN

2014. RUNE GRAMMOFON. RLP 3155

Fra platekompaniet.no:

Her kommer oppfølgeren til fjorårets Spellemann-nominerte "Still Life With Eggplant", også denne gangen med gjestegitarist Reine Fiske (Dungen, The Amazing) ombord. Her finnes alt man kan forvente seg; lange låter, korte låter, klassiske riff, prog, en nydelig ballade, sterke melodier og forbløffende instrumentalpartier. Kort og godt en time med Motorpsycho-magi. Etter 25 år kan man trygt si at bandet har sementert sin plass som en institusjon i norsk musikkliv, inget rockband er i nærheten av samme status når det gjelder langlivet kvalitet, integritet, kredibilitet og respekt. Det er også ekstremt sjeldent at en artist eller et band fortsetter å blomstre etter så lang tid.

Min kommentar:

Dette bandet har gitt ut plater jevnt og trutt de siste åra.  De har vært trofast mot vinylformatet, noe som gleder oss samlere.  Selv har jeg  et tjuetalls utgivelser, men mangler selvfølgelig noen.  Men så er det nå en gang sånn med det å være samler.  Det er jo selve jakten som gjør alt så spennende. 

Nå sitter jeg altså her med dette albumet.  Det består av to flotte vinylplater, en svart og en hvit, ganske så originalt.  Men jeg er skuffa over kvaliteten på coveret.  Pappen er for tynn.  På mitt eksemplar er det allerede antydning til ringwear etter at plata har blitt sendt fra Platekompaniet, og hit.  Nå skal det sies at PK har en meget god kundeservice, så i de tilfeller hvor det har vært skader på cover grunnet dårlig emballasje eller uvøren pakking, så har jeg fått ny plate, og gratis retur av skadet vare.  Men jeg synes ikke jeg kan laste butikken for at coveret er produsert av elendig materiale.

Du vet hva du får når du kjøper ei Motorpsycho-skive.  Det er noe tygt og godt over denne drivende gode musikken de leverer, gang på gang.  Gutta har hitil gitt ut 15 studioalbum, -og jeg håper det blir 15 til, -minst.