FRA PLATEHYLLA: SAFT – SAFT

1971.  Polydor ‎– 2382 009

Prosjekt  «vinyl til frokost»

http://kjerringrock.blogspot.no/2017/06/vinyl-til-frokost.html

Nok en gang falt valget på et Bergensband.  Jeg har nevnt det til det kjedsommelige.  Om jeg hadde plukka vekk alle artister og band fra Bergen fra platehylla mi, så ville det blitt god plass.  Utrolig hvor mye god musikk som har blitt produsert i byen blant de syv fjell.

Gutta i Saft begynte så smått å spille sammen i 1969.  De holdt på fram til 1974. Til glede for veldig mange fans gjenoppsto bandet i 1996, og har, - ifølge wikipedia, - ikke gitt seg enda. 

Jeg oppdaget bandet da de vant Europatoppen med singelen «People In Motion».  Om ikke jeg husker feil, så ble Europatoppen sendt en gang pr måned.  Det var jo ikke så mange radio- eller Tv-programmer for oss ungdommer.  Så vi passet på å få med oss de få programmene som ble sendt.  Da satt vi der med kassettspillerne våre og tok opp musikken som ble presentert.  Jeg har et arkiv med kassetter merket med «Europatoppen + dato + år».

Unge frk Nilssen  begynte på Rana Gymnas høsten 1972.  For ei Velfjordjente var jo Mo i Rana nesten som en storby å regne.  Der var det kafeer og utesteder, og særlig besøkte vi Polarkroa.  Der ble det puttet mange 25-øringer på jukeboksen for å få høre Bergens-bandets hit.  Her oppe i nord ble tittelen temmelig fort gjort om til «People In Mosjøen»

Dette er bandets første LP, og ble utgitt før deres første hit «People in Motion».  Så deres aller første og største hit kom først med på bandets andreskive.

Når jeg tenker meg om så var 1971 et meget bra år for norsk musikk.  Dette er noen av de som ga ut album dette året:

Junipher Greene, Hole In The Wall, Aunt Mary, Titanic m.fl.  Ja, og så må vi ikke glemme Gro Anita, Dag, Stei, Inger Lise og de andre som bidro på Treff-platene.  Og vi kommer heller ikke utenom Terje Rypdal. Han har jo spilt alltid, så han ga selvfølgelig ut musikk dette året også.

Når det gjelder denne innspillingen fra Saft, så må jeg få lov til å ta med en aldri så liten «funfact» .  Og som vanlig er kilden Bård Oses – 100 beste rockeplater fra Bergen.

- "Om du trodde at Def Leppard var det første bandet som hadde en enarmet trommis, så må du tro om igjen.  Saft hadde nemlig en enarmet trommeslager, om enn en liten stund, allerede i 1971.  Trommeslager Mange Lunde valgte å holde kjeft om episoden.  Han hadde nemlig gjort en aldri så liten tabbe.

Innspillingen til dette albume skal gjøres Live.  Under låten «Fly» skjer det, - trommeslageren mister den høyre trommestikken.  Han lar det stå til. Trommeslageren sitter jo bak bandet og trommene, så ingen får med seg hva som skjer.

Etter en stund får Mange fisket opp trommestikken sin.

Tabben blir ikke lagt merke til.  I dag har dette blitt en morsom historie, og det hersker fremdeles en viss ueanighet om hvilken låt tabben skjedde i.  Du kan jo sjekke selv om du kan hlre det.  Ifølge Lunde selv så misten han stikken ca 03.36 ut i låta «Fly».  Han plukker den opp igjen ca 14 sekunder senere.

Dette albumet ble spilt inn i det populære Rosenborg Studio.  Dette ble faktisk det aller siste albumet som ble innspilt på en firespors maskin.  Umiddelbart etter at innspillingen var ferdig, ble kablene kuttet og en ny åttespors maskin ble montert.  For øvrig den første i Norge." 

Dette er et svært variert album.  Vi får en nydelig versjon av Beatles-låten Eleanor Rugby.  Neste spor er «Fjøsvise»!! 

Men det fineste sporet på denne skiva er «All The Time», som for øvrig ble utgitt som bandets første singel.

Ove Thue hadde basert teksten på et slagord som oppsto i USA under Vietnam-krigen: «Fighting for freedom is like fucking for virginity.» Dette ble brukt som refreng, noe som ble for sterkt for BBC. Den mektige radiokanalen nektet å spille platen da den ble sendt inn som norsk bidrag til Europatoppen i mai 1971. Saft svarte med å trykke «Censored by BBC» på singlens omslag.  Som dere kan se så stiller Ove Thue uten klær. Platen ble til slutt spilt, men med en pipelyd over den nevnte strofen.

Denne LP'en er et must i enhver platesamling hvor man vil ha et flott og variert album med et av syttitallets aller beste norske band.

Du kan høre musikken på Spotify

PÅ KINO:: BOHEMIAN RHAPSODY

Sjanger:   Biografi /  Drama / Musikkfilm

Skuespillere:   Aidan Gillen, Rami Malek,  Lucy Boynton

Regi:  Dexter Fletcher / Bryan Singer

Nasjonalitet:   USA

Språk:  engelsk

Lengde:  2 t. 14 min.

Fra filmweb.no:

Bohemian Rhapsody er en hyllest til Queen, deres musikk og deres ekstraordinære vokalist Freddie Mercury, som trosset stereotyper og ble en av verdens mest elskede entertainere. Filmen følger bandets fremgang gjennom deres ikoniske låter og revolusjonerende lyd - og deres nedtur i takt med at Mercurys livsstil spinner ut av kontroll og som velger å satse på en solokarriere. Freddie Mercury som har lidd sterkt uten samarbeidet med Queen klarer å samle bandet til en triumferende gjenforening ved Live Aid hvor Mercury, som står ovenfor en livstruende sykdom, leder Queen gjennom en av de mest fantastiske opptredener i rockemusikkens historie.

Min kommentar:

Dette var faktisk en god filmopplevelse.  Jeg hadde egentlig ikke høye forventninger til denne filmen.  

Jeg har vært ganske ofte på kino i det siste, så jeg har fått med meg traileren som har blitt presentert før hovedfilmene. Av det jeg har sett på traileren så var jeg litt skeptisk til hovedrolleinnehaveren, Rami Malek. Jeg syntes han framsto som en parodi på Freddie Mercury.

Men heldigvis tok jeg grundig feil. Jeg vil gå  så langt som å påstå at Rami Malek bærer store deler av denne filmen på sine skuldre. I løpet av de vel to timene filmen varer, så blir Malek personen han skal fremstille.

Og vi kommer vel ikke utenom tann-temaet.

Jeg har sett lange diskusjoner på diverse nettsamfunn hvor tennene til Malek diskuteres. Mange mener de  er svært overdrevet, og at tenna er altfor mye «på tørk».

Mercurys tenner og tannstilling ble hans varemerke. I starten av karrieren mente mange at han burde få fiksa på tennene.  Årsaken til overbittet var visstnok at han hadde fire ekste tenner, slik at forttennene ble dytta forover. Det ble aldri gjort noe med Freddies overbitt.  Ifølge han selv så hadde han ikke tid.

Hva så med Maleks tenner?  Mange har altså spekulert på om de er ekte.  En kommentar på et nettsted kunne fortelle oss at alle arabere har slik tannstilling, så dette var helt vanlig.  Makan til dum kommentar.  Maleks foreldre er fra Egypt.  Men der stopper vel alt av sannhet i den kommentaren.  Om noen er i tvil, så er Maleks tenner falske i filmen.

Filmen starter med Live Aid-konserten på Webley i juli/1985.  Vi blir med Queen på scenen hvor vi får en oversikt over det enorme folkehavet som var tilstede.

Derfra tar vi et langt steg tilbake til ca 1970 hvor bandet Smile mistet sin faste vokalist, og en ung mann ved nevn Farrokh Bulsara maste seg til jobben.

Farrokh Bulsara endret senere navn til Freddie Mercury, og denne mannen med den store stemmen gjorde sitt til at Queen ble et av de aller største band innen rockehistorien. 

Selv om denne filmen viser mange scener hvor de andre gutta i Queen deltar, så blir det mye Mercury.  Kanskje ikke så rart.  Fordi Freddie Mercury var Queen, og Queen var Freddy Mercury.

Freddie er en annen generasjons innvandrer som ikke helt velger den veien som hans foreldre kunne ønske seg. Vi blir kjent med en talentfull, kreativ, nytenkende, mild og kjærlig ung mann.  Han elsker katter, og har leiligheten full av dem.  Litt spesielt at han ringer hjem til dem med jevne mellomrom.  Og dette skal faktisk være sant, og ikke bare ekstra krydder i filmmanus.  Unge Freddie elsker kvinner, ….og menn.  

Han er nok til tider en forvirret ung mann. Heldigvis har han sin kjæreste, Mary Austin. Kjærligheten mellom disse to blir nydelig fremstilt i filmen. Mary spilles av Lucy Boynton, som jeg hittil kun har sett i enkelte episoder i en og annen engelsk TV-serie.  Men henne vil vi få se mer av.  Det er jeg ganske sikker på.

Hvor glade disse to er i hverandre får vi et bevis på da Freddie forteller sin kjære Mary at han også tiltrekkes av menn. Den scenen er virkelig både vond og vakker på samme tid.

Selv om ikke Mary og Freddie fortsetter som par, så blir de nære venner selv om Mary får både kjæreste og barn. Og da Freddies testamente leses opp, så arver Mary en del av hans formue.  Og det er Mary som har sørget for at Mercurys aske finnes et sted som ingen andre vet om.

Ja, det er mye Freddie i denne filmen.  Men om hele hans liv skulle vært grundig gjennomgått burde vi fått en hel TV-serie.  Her blir hans medarbeidere litt flåsete fremstilt. Det kan i perioder se ut som om alle rundt han er slemme eller dumme, eller begge deler.  Men heldigvis finnes det folk han kan stole på.

Mercury valgte å holde sin sykdom hemmelig.  Kanskje ikke så rart.  Det var mye usikkerhet rundt «den nye pesten» som sykdommen aids ble kalt.  Men det var mye spekulasjoner. Og jeg husker at det ble skrevet mye om Queen vokalisten i aviser og blader.  Vi hadde jo ikke internett på den tiden.

Filmens manusforfattere har tatt seg en og annen frihet.  Jeg tror de har overdrevet den konflikten som skal ha vært mellom Mercury og Queen.  Jeg mistenker også at de har forskjøvet Mercurys diagnose.  I filmen forteller vokalisten om sin dødsdom før Live-Aid konserten.  Ja, for på den tiden var man ofte dødsdømt om man fikk aids.  Jeg måtte sjekke på nettet litt her, i tilfelle min egen Queen-tidslinje ikke stemte helt.  Jeg fikk bekreftet at Mercurys fikk sin diagnose i 1989 – ’90.  Altså flere år etter Live-Aid. 

Men det er jo lett å forstå at filmmakerne ønsker å begynne og avslutte filmen med Wembley-konserten.  Live-Aid er vel det største arrangement som noen gang er gjort.  Og de måtte jo ha med vokalistens sykdom.  I tillegg ga de oss litt drama med en oppdiktet konflikt.

Men vet du hva?  Det er tilgitt.  Queen er uansett et band for historiebøkene.  Freddie Mercurys gikk bort så altfor tidlig. Han skulle fått mulighet til å gitt oss mere musikk.  Kanskje nye generasjoner kan oppdage mannen og bandet takket være denne filmen.  Da er jeg villig til å overse at regissør og manusforfattere tar seg noen friheter.

Jeg er glad for at jeg fikk oppleve Queen live tidlig på åttitallet. Det var i Drammenshallen om ikke jeg husker helt feil.  Det er selve musikken jeg husker.  Ja, og så Mercurys bevegelser da. 

Og jeg er glad for at jeg fikk sett denne filmen.  Aller mest fordi jeg fikk gjenopplevd Freddies enestående utstråling, hans stemme og musikken. Jeg koste meg i de vel to timene filmen varte.  Til tider var jeg svært rørt, av Fine flk i bandet, kjæresten Mary, Freddie selv, hans enorme utstråling og stemme, og den mektige musikken. Jeg satt på første rad, og fikk som alltid god lyd.

Om du, som meg, elsker musikk, - så er dette en film for deg.  Og om du ikke vet så mye om Quuen, så kan det kanskje være en sånn passe spennende historie.  Men du må ikke ta alt for god fisk.

Men det aller beste; - en gnistrende god skuespiller som tok både piano- og sangtimer i sin forberedelse til rollen.  Og hans bevegelser på scenen er imponerende likt.  Well done, Rami Malek.

Filmens soundtrack kan du høre på Spotify

  . 

Her kan du kjøpe filmen som DVD  eller Blu-ray

Du kan også kjøpe filmmusikken på  cd

FRA PLATEHYLLA: MADS ERIKSEN – STORYTELLER

1991.  CNR Records ‎– MELP 9110

Prosjekt  «vinyl til frokost»

Enhver musikkinteressert med øre og hjerte for gitarbasert rock har oppdaget Bergenseren Mads Eriksen.  Jeg har digga mannen i nærmere 30 år.  Ja, helt siden første skiva «Journey» kom ut i 1990.  Det skulle gå noen år før jeg fikk oppleve denne fantastiske gitaristen «live». Jeg husker at det var på Rockefeller tidlig på 2000-tallet en gang, muligens i 2004.

Dette var en konsert hvor han spilte sammen med Chris Thompson.  Ja, du vet, - han fra Manfred Man’s Earth Band. En fantastisk opplevelse.

Mads Eriksen er for mange «han ukjente» i gruppa N3. Jeg ble litt paff da jeg for en tid tilbake snakket om nettopp N3 med en musikkinteressert venn.  Han kjente selvfølgelig til de to andre medlemmene, Terje Rypdal og Ronnie Le Tekrø.  Men Mads Eriksen, Nei, - han var fullstendig ukjent for vedkommende.  I frykt for å virke belærende måtte jeg da fortelle at Hr. Eriksen er en av  Norges aller beste gitarister.  

På slutten av åttitallet ble en kassett med Eriksens musikk delt ut til bransjefolk i USA.  Og som alltid, når musikken er god nok, så får den oppmerksomhet.

I januarutgaven/1989 av musikkbladet Guitars Players  ble Mads omtalt i svært rosende ordelag. Journalisten var meget begeistret for den norske gitaristen.

Nå skulle en tro at det gjaldt det å komme deg over "Dammen", og forsøke å oppnå suksess før amerikanerne hadde glemt han.  

Og det lyktes Mads Eriksen med, selv om han drøyde noen år før han dro vestover.  Men amerikanerne likte musikken hans, og applausen runget under og etter hans konserter.  

Ifølge Bård Oses bok om Bergens 100 rockeplater, så fikk Mads Eriksen et godt bevis på sin suksess.  Etter en konsert i Los Angeles kom manageren bort til Mads og sa at det var noen som ville snakke med han.  Og den noen var ingen ringere enn selveste Nancy Sinatra. – Tenk det. Pressen var tilstede, og bilder ble tatt.  Det må ha vært et stort øyeblikk for den unge bergenseren.

Dette er et svært variert album.  Vi får gnistrende gitarrock med saftige riff som røsker litt i trommehinnene.  Men vi får også servert nydelig jazz.

Jeg er usikker på om jeg noen gang har spilt denne LP-en.  Jeg kjøpte Eriksens plater på cd etter hvert som de kom ut på nittitallet. LP’en er kjøpt etter at jeg tok opp igjen vinylsamlingen for noen år siden.

Det gleder meg at musikken fremdeles låter bra.

Du kan høre albumet «Storyteller» på Spotify

PÅ KINO: MORDENE I KONGO

Sjanger:  Drama

Skuespillere:  Tobias Santelman,  Aksel Henie,   Ine Jansen, Dennis Storhøi,  Tone Danielsen

Regissør:  Marius Holst

Nasjonalitet:  Norge

Språk:  norsk, engelsk

År:  2018

Fra filmweb.no:

Våren 2009 krysser de to nordmennene Joshua French og Tjostolv Moland grensen til Øst-Kongo. Få dager seinere spres nyheten om at deres innleide sjåfør er funnet drept. Etter flere netter på flukt i den mektige kongolesiske jungelen, pågripes de to og dømmes til døden. 

Når Tjostolv Moland etter fire lange år i fengsel blir funnet død på cella, mistenkes Joshua French for drapet på sin beste venn. I møte med den nedbrutte Joshua French tar filmen oss med på en reise tilbake til en gåte som har vært gjenstand for alle slags spekulasjoner. Kjent som 'Kongosaken' utvikler de skjebnesvangre hendelsene i Kongos jungel seg til en politisk og diplomatisk betent symbolsak som lenge synes uløselig.

Min kommentar:

Så har jeg altså vært på kino og sett den filmen jeg har sagt så mange ganger at jeg ikke ville se.  Hvorfor?  Fordi jeg kunne ikke la være.  Jeg er uhelbredelig nysgjerrig, og særlig i de tilfeller hvor det er en film eller en bok som skaper debatt og store sprik i anmeldelser eller i tilbakemeldinger mellom profesjonelle anmeldere og publikum.

Jeg bare må gjøre meg opp en mening selv, og da må jeg se filmen eller lese boken.

Det er vanskelig å si noe om denne filmen på nøytralt grunnlag. Vi har alle fått med oss historien om to norske eventyrlystne menn, Joshua French og Tjostolv Moland, som dro til Afrika.  De sier selv at de var på oppdrag, og havnet i en situasjon hvor deres innleide sjåfør, en seksbarnsfar fra Kongo, ble drept.

Vi som har fulgt ekstra godt med, har også fått med oss at historien har endret seg noe.  Og da særlig etter at French har kommet hjem til Norge.  Og det er jo fullt forståelig at han måtte holde fast på sin opprinnelige forklaring så lenge han var i Kongo.  Under rettsaken fikk vi sett TV-bilder som minnet mer om et sirkus enn en rettsal.

Jeg hadde egentlig ganske lave forventninger til denne filmen.  Med ett unntak.  Tobias Santelmann er en skuespiller jeg har fulgt med en viss interesse i det siste.

Første gang jeg oppdaget Santelmann på lerretet var da han spilte i Kon Tiki.  Senere har han dukket opp i den ene rollen etter den andre både her hjemme i Norge og i utlandet.  I denne rollen gjør han en strålende innsats som Tjostolv Moland.  Han er virkelig skremmende lik.  Og etter det jeg kan bedømme så skulle det bare et par brune kontaktlinser og litt hårfarge til.

Da kreves det mer av den andre hovedrolleinnehaveren, Aksel Henie.  I hvert fall om vi skal tro det som har kommet fram i diverse intervjuer i forbindelse med filmpremieren. Det hele startet med et kragebensbrudd etter filming av noen motorsykkelscener.  

Aksel Henie er kjent for å gå «all in» når det gjelder forberedelser for sine roller.  For å bli Joshua French så filte han ned tennene sine, fikk botox i panna,  skaffet seg parykk,  og slanket seg ca 12, 15, 16 kg, alt etter hvilken avis eller sladreblad man leser. 

Disse forberedelsene jeg har nevnt nå er vel i og for seg uten særlig risiko.  Men derimot kunne turene hans til Kongo skapt trøbbel, både for Aksel og Joshua.

Jeg lar meg ofte imponere over folk som tør å følge drømmene sine.  Jeg er nok også litt misunnelig på de som har mot til å stå imot forventninger og krav, og dermed våger å velge en vei inn i det ukjente. Et slikt liv kan, om man lykkes, synes være utrolig givende. Sett fra utsiden.

Men om man på sin vei viser en smule dumskap og setter andres liv i fare.  Ja, da henger jeg ikke med lenger. Etter min oppdragelse skal man da ta ansvar for sine handlinger.

Mulig jeg er gammeldags i min tenkemåte og dermed gått ut på dato. Derfor har jeg litt problemer med å være enig i at det ble brukt så store ressurser på å få French hjem. Og da tenker jeg ikke kun på økonomi.  

Jeg var usikker før jeg så filmen.  Men etter å ha sett hvordan disse to eventyrlystne gutta konsekvent flagger sitt norske statsborgerskap i møte med alle de møter på sin vei i Kongo, så ble jeg bare irritert.  Jeg håper inderlig at dette kun er hendelser i filmmanuset. For om deres opptreden som er vist i filmen er sannheten.  Ja, da er det forståelig at gutta ble sett på som spioner fra den norske stat. 

Jeg er ikke en av dem som ser på French som en helt.  For meg er han en kar  som i unge år hadde en heftig eventyrlyst.  I filmen fremstilles han ofte som den ansvarsfulle. De to kameratenes eventyrlyst og utradisjonelle yrkesvalg fikk voldsomme konsekvenser for mange.  Og da tenker jeg først og fremst på deres familie og familien til den drepte sjåføren.

Åtte år i et kongolesisk fengsel forteller at French er en mann litt utenom det vanlige. Det er faktisk helt utrolig at han har bevart vett og forstand. Han viser en styrke som så langt jeg kan bedømme er imponerende.

Kanskje Joshua er arvelig belastet.  Hans mor Kari Hilde French er virkelig en dame som ikke gir seg så lett.  Man må bare gi seg over når man ser hva denne godt voksne dama har gjort for sønnen sin. Jeg leste boka hennes «Dødsdømt i Kongo» noen uker før jeg så filmen. For ei dame!

Tone Danielsen spiller Kari Hilde French filmen.  Hun er særdeles troverdig.  Men fordi jeg har lest boken, savner jeg fokus på mamma French innsats i filmen. Noen minutter av skytescener og nærbilder av Henie kunne godt vært byttet ut med flere scener fra  Kari Hildes kamp. For den er imponerende.

Mange har vært kritiske til pengebruken i denne saken. «Så det er dette våre skattepenger går til» hører vi ofte.  Og særlig har kommentarfeltene på diverse nettaviser, blogger og forum hatt mange krasse innlegg.

Men vi må ikke glemme at vi som er så heldige å ha et norsk statsborgerskap har ganske mange rettigheter som vi kanskje ikke tenker over til daglig.  Vi har krav på hjelp i utlandet om vi skulle behøve det. Rettsikkerhet og ytringsfrihet er viktig, og for oss er begge deler en selvfølge.  Jeg har lest et sted at hvert eneste år blir 200 nordmenn hjulpet etter å ha havnet i trøbbel i utlandet.

Jeg  er usikker på om jeg vil anbefale filmen. På forhånd så uttalte Aksel Henie i hvert eneste intervju at vi ville få sannheten i filmen.  Javel.  Da er det litt merkelig at Joshua French kun få dager etter premieren serverer en annen sannhet.  Men på den annen side så er jo det ganske logisk sett i sammenheng med at French nå er ute på en foredragsturne rundt om i landet.  I tillegg kommer det visstnok en bok fra han også.

Det er mange som har noe å tjene på at saken holdes varm med litt mystikk og spekulasjoner.

Om du ikke orker å se filmen, eller om du vil ha mer info om Kongo-saken så vil jeg anbefale podkasten

«To hvite menn» som ligger ute på Nrk. (trykk på tittlen)