KVELDENS FILM: TILBAKE I SPILL

Kanal:  Tv2

Skuespillere:     Clint Eastwood,     Amy Adams,     Justin Timberlake,     John Goodman,     Matthew Lillard,

Sjanger:  krim /thriller

År: 2012

Nasjon:  USA

Fra filmweb.no:

Musikk- og filmstjernen Justin Timberlake utgjør sammen med legenden Clint Eastwood sternelaget i en film om en skrantende og aldrende talentspeider, som tar med seg sin egen datter ut på en siste jobbreise.

Gus Lobel (Eastwood) har vært en av de beste talentspeiderne innefor baseball-sporten gjennom årtier. Men selv om han forsøker å skjule det, er alderen i ferd med å innhente ham. Gus, som har vært i stand til å finne en stjerne selv med bind for øynene nekter å bli satt på reservebenken - i en finale og reise som kan bli den siste i hans karriere.

Men kanskje har han ingen valg. Klubbledelsen har begynt å stille spørsmål ved hans dømmekraft, spesielt når landets største talent skal opp til vurdering. Den eneste som kan hjelpe Gus, er den han aller siste han vil spørre: sin egen datter Mickey (Amy Adams).

Justin Timberlake (The Social Network) spiller rollen som Hohnny Flanagan, en yngre talentspeider og rival som har sine øyne mot en to ting: mot en større jobb innenfor sporten, og mot Gus sin datter, Mickey.

Min kommentar:

Hva kan få meg til å spandere timer på en film om en sport jeg absolutt ikke skjønner noen ting av.  Svaret er selvfølgelig …  gode gamle Clint Eastwood.  

For selv menn som Eastwood blir gamle.  Men først nå forstår jeg hva det vil si å eldes med stil.  Det er helt utrolig.  Gubben var faktisk 82 år da han spilte inn denne filmen. Selv om han her spiller en litt aldrende kar md visse skavanker, så vet vi at han holder seg langt bedre i virkeligheten.  Uansett så var det svært hyggelig å se et glimt av Clint’ern fra 1982, som et innslag i filmen.

Det finnes knapt noen som er tøffere enn denne karen.  Det beviser han i den scenen hvor han tar i den gloheite steikepakka med bare fingre. Denne tøffingen behøver ingen grytekluter.

I et intervju i etterkant av denne filmen uttalte Clint Eastwood at i hans alder var han bare glad for å være her.  Alternativet er, som vi vet, adskillig verre.

Clints datter i filmen spilles av en for meg ganske ukjent skuespiller med navn Amy Adams.  Ryktene sier at denne rollen opprinnelig var tiltenkt Sandra Bullock.  Men hun måtte takke mei da hun var opptatt med andre prosjekter under innspillingen.  Men etter min mening var ikke Amy Adams noe dårlig valg.  Samspiller mellom far og datter fungerer meget bra.

Filmskaperen ville med denne filmen si noe om hvordan det er å bli gammel.  Vi kan vel alle forestille oss hvordan det er å «gå ut på dato», når man selv kjenner at man har så mye mer å gi.  

Jeg måtte selv slutte i en jobb av helsemessige årsaker.  Dette var en jobb jeg likte svært godt, og jeg opplevde rett og slett en sorgreaksjon.  Tenk bare på hvor stor del av livet jobben din tar. Jobb er vanligvis en arena for vennskap, kunnskap og personlig utvikling.  Det tok meg år å komme over tapet av jobben og miljøet rundt den.

Dette er en typisk amerikansk film.  Ja, handlingen er nesten en kopi av «Million Dollar Baby».  Kanskje Eastwood vill vise oss at han har blitt mere myk og sympatisk med årene.  Det er slettes ikke nødvendig.  Jeg har ikke behov for å bli kjent med den private Clint Eastwodd.  Jeg vil ha Dirty Harry eller den tøffingen med sigg i munnvika som freser «You’ll make my day»

Du finner filmen som DVD i denne samlingen .

Her kan du kjøpe filmens soundtrack  på cd.

Du kan høre filmmusikken på Tidal  eller Spotify .

FRA PLATEHYLLA: PLANN - PLANNMETALL

1983.  RCA Victor ‎– PL 40262   

Plann var en elektropopgruppe fra Oslo, startet i 1981, bestående av Kikkan Fossum (keyboards), Lillie-Ane Johansson (sang) og Ato Strato alias Thore Engen (gitar).

Etter det jeg har forstått så kom dette bandet i stand for å være et backingband for artisten Chrissy (Tone Christine Senstad).   Etter en stund satset Chrissy på en solokarriere, og forlot bandet.

Men bandet forsatte, og de fikk en god erstatter i Lillie-Ane Johansson. Hun hadde både sang- og pianobakgrunn, og erfaring fra NRKs pikekor så vel som fra diverse anseband.

På nettstedet «Ballade» kan jeg lese følgende om denne utgivelsen: 

"Plannmetall fra 1983 presenterte en ny og tyngre side ved Plann, stilmessig et sted mellom Kinks og Deep Purple mente en kritiker. Trommis på albumet var Ketil Stensvik, fra Aunt Mary".

Litt pussig at de hadde hentet trommisen fra «Tanta i Fredrikstad».  Da jeg skulle spille plata, satte jeg på B-siden først, og i det øyeblikket jeg hørte de første taktene tenkte jeg «Dette ligna jaggu på Aunt Mary»

Det er faktisk første gang jeg hører dette albumet, og faktisk dette bandet også, - tror jeg.  Jeg må innrømme at jeg er positivt overrasket.  Her er noen sterke låter.  

Jeg begriper ikke at dette albumet har klart å fly under min høyst personlige radar i mer enn 30 år.  Men nå har jeg oppdaga dem, så da vil både denne plata og deres første album "Elektra Elektra" fra 1982 bli spilt.

  

          

KVELDENS FILM: DISCONNECT

Kanal: Nrk1

År:  2012

Sjanger:  Thrillerdrama

Skuespillere:      Alexander Skarsgård,     Paula Patton,     Haley Ramm,     Hope Davis,     Max Thieriot,     Michael Nyqvist,     Andrea Riseborough,     Frank Grillo,     Colin Ford,     Jonah Bobo,    Jason Bateman

Regi: Henry-Alex Rubin

Land:  USA

Fra nrk.no:

En advokat er konstant koblet til telefonen sin, men har ikke tid til å snakke med sine nærmeste. Et par havner i en farlig situasjon når hemmelighetene deres blir avslørt på nettet. En alenefar sliter med å oppdra sønnen, som mobber en klassekamerat via digitale medier. De er vanlige mennesker, og de sliter med å nå hverandre i virvaret av kommunikasjonsteknologi. Med Jason Bateman, Hope Davis, Michael Nyqvist mfl.

Min kommentar:

Dette ble en veldig spesiell opplevelse. Jeg hadde ikke så høye forventninger da jeg satte meg ned foran TV-skjermen i kveld.  Det er sommertid og «tørke» på de vanlige TV-kanalene.  Jeg hadde egentlig henkt å starte på sesong 5 eller var det 6 av en amerikansk serie, som sannsynligvis kommer til å vare evig.

Men så kom jeg til å sjekke rollelista på denne filmen.  Og da jeg fant et par svensker, så var valget lett.

Filmen tar opp et svært aktuelt tema.  Men på amerikansk vis klarer de å ødelegge det hele med rop og skrik.  Det er så pass forstyrrende at jeg glemmer budskapet, og mister konsentrasjonen.

Men nå skal det sies, at jeg er vel ikke i den største målgruppa for filmens budskap.  Men vi vet alle at absolutt alle aldersgrupper blir kraftig lurt.

Som godt voksen kjerring uten barn eller barnebarn, (heldigvis kan jeg nesten si i denne sammenheng), så har jeg kun meg selv å passe på.  Og det håper jeg inderlig at jeg skal klare.

Men det var først en time etter filmen at jeg satt ut.  Jeg har som vane å lese aviser på nett flere ganger pr dag.  Og der sto nyheten: 
"Den svenske skuespilleren Michael Nyqvist er død".

Michael Nyqvist (1960-2017).  Foto fra Imdb.com

Michael Nyqvist ble  56 år gammel. 
Dødsårsak: Kreft. 

Om jeg husker rett nå, så sa Nyqvist i et Skavlan-progran at han var adoptert, og at han hadde italienske aner.

Jeg oppdaget han i de svenske filmene  «Gutten i graven ved siden av»  og «Så som i himmelen», og ble selvfølgelig helt betatt.  

Det skulle gå ca 5 år før jeg fikk se denne, for meg nye skuespilleren.  Da hadde han hovedrollen som Mikael Blomkvist i den første Millenium filmen.  Og dermed ble Michael Nyqvist verdensberømt. 

Han fikk rolle mot Tom Cruise i «Mission Impossible».  
I tillegg til de nevnte filmene så har han spilt sikkert et hundretalls større og mindre roller i filmer og TV-serier.

Han hadde faktisk  filmer på gang da han måtte opp for sykdommen.

En flott skuespiller har forlatt oss. Hvil i fred !

Om ikke påbegynte filmer som bl.a. «Kursk» blir ferdigstilt, så skal jeg hedre denne store svenske skuespilleren med å se en av han tidligere filmer.  Jeg vil ikke at denne filmen som jeg har sett i kveld skal være mitt siste minne av Nyqvist.

Her er trailer'n til kveldens film:

FRA PLATEHYLLA: THE YOUNG NORWEGIANS -THINGS ON OUR MIND

1967. Triola ‎– TNLPS 17 

Duoen "The Young Norwegians" ble dannet i 1966 og besto av to stk Bjørn. Det var en stor Bjørn (Bjørn Morisse) og en liten Bjørn (Bjørn Falck Nilsen, eller Lillebjørn Nilsen som vi kjenner han som i dag).  I tillegg har de med seg en stk Kari på denne utgivelsen og  det var kjæresten til den lille Bjørn. Denne damen heter Kari Svendsen, eller Banjo-Kari som vi kjenner henne som i dag.

Dette er bandets første skive som ble utgitt i 1967.  Disse tre visesangerne kom fra miljøet rundt viseklubben Dolphin i Oslo.  

Bjørn Morisse hadde bodd  mesteparten av sin barndom i USA.  En skulle tro at han grunnet sin bakgrunn var sterkt inspirert av artister som Dylan og Donovan.  

Husk at denne skiva ble utgitt i protestvisenes gullalder.  Men Morisse hadde skrevet egne viser, de fleste på engelsk, da han på dette tidspunktet følte at han mestret dette språket best.  Hans viser er inspirert av den norske og skotske  viseskatten, samt klassisk musikk.   

   

Lillebjørn var bare 17 år og fremdeles realskoleelev da dette albumet ble gitt ut. Bak på albumet kan vi lese at Lillebjørn var selvlært som musiker. Ja, han blt faktisk kalt et musikalsk geni, som mestret både munnspill, fløyte, gitar, banjo, fiolin og mandolin. Han har aldri hatt en times undervisning.  Det hele startet med at han fikk en fiolin som 12-åring.  Denne lærte han seg å spille på temmelig raskt, og ba da om flere intrumenter.

Kari Svendsen deltar kun på to av sporene på albumet hvor hun spiller munnharpe.

    

Dette albumet ble også gitt ut i Canada.  Men det er ikke oppgitt  noe årstall på denne utgivelsen.

Dette er også et av de eldre norske platene som kan gå ganske høyt i pris.  Om du skal ha et strøkent eksemplar må du nok opp i et tusenlapp.  Men om du kan tillate litt «Sus og dus» så kan du sikkert finne et eksemplar til sånn ca 3-500 kroner.

En god vinylvenn har sørget for at du kan høre hele skiva her.

2 stk Bjørn. Foto fra lillebjørn.no

FRA PLATEHYLLA: LIFE BUT HOW TO LIVE IT – LIFE…BUT HOW TO LIVE IT?

1994.  Ebullition Records  ‎– Ebullition 13

"Life but how to live it" er et skikkelig hardcore band.  

Om bandet oppsto på Blitzhuset er jeg usikker på, men medlemmene har alle vanket i dette miljøet hvor det stort sett var punkmusikken som var «greia».  

Bandet består av et brødrepar fra Harstad som spiller bass og gitar.  Med seg på trommer har de en kar fra Bodø som kalles «Dyret».  Årsaken er at trommeslageren visstnok ligna fælt på trommeslageren fra Muppet-show. For å holde styr på disse tre nordlendingene har gutta med seg Katja Osvold som «syngedame».

Katja husker jeg best fra en sagnomsust debatt på Nrk Tv en gang på åttitallet. Den jenta var ikke skåren for tungebåndet, og var heller ikke redd for å avbryte politikere og debattanter med adskillig mer erfaring. 

Du kan se vokalisten Katja Benneche Osvold fra ca 28.45 min ut i dette klippet fra Nrk.

Dagens frokostplate er en samleplate.  Den inneholder et par sjutommere, samt spor fra andre utgivelser.  

Dette er morsomt å høre på.  Eller… det er egentlig alltid morsomt å høre på ekte spilleglede. Dette er musikk som MÅ spilles høyt.  Kombinasjonen ganske kraftig stereoanlegg, og leilighet i blokk, er lite gunstig for denne musikkinteresserte kjerringa.  Men heldigvis finnes det  gode hodetelefoner.  Så i natt vil nok tinnitusen få en ekstra boost.

Jeg er virkelig imponert over hvor rappkjefta vokalisten er. For det går fort på enkelte låter.  Det er mye tekst som skal formidles på kort tid.  Imponerende.

Denne plata får meg til å minnes vaflene jeg fikk servert på kafeen på Blitzhuset. De var fantastisk gode.

DAGENS BOK: GARD SVEEN – DEN SISTE PILEGRIMEN

Fra cdon.no:
Den siste pilegrimen er starten på en ny krimserie med politimannen Tommy Bergmann i hovedrollen. Hjemmehjelpen ser at noe er galt da hun ankommer villaen i Holmenkollen. Porten er åpen. Hunden bjeffer ikke. Carl Oscar Krogh svarer ikke. Hun finner både hunden og eieren død. Få uker tidligere blir det funnet beinrester i Nordmarka, trolig fra krigens dager. Tommy Bergmann, en sta og egenrådig politietterforsker, trosser politiledelsen og søker etter sammenheng mellom drapet på Krogh og skjelettfunnet. Jakten på Carl Oscar Kroghs morder blir et kappløp med tiden. I en labyrint av myter og løgn ledes Tommy Bergmann tilbake til en krig der sporene snart er visket ut, til en tid da sannheten var det første offeret, kjærligheten en slagmark og overlevelse den eneste æren. Dokumentarfilm tegner et nytt bilde av omstendighetene rundt dødsfallet til Ole Paus' onkel, motstandsmannen og krigshelten Kai Holst. NRK1 sender dokumentarfilmen «Mysteriet Holst» 1. påskedag. Den handler om omstendighetene rundt dødsfallet til den kjente motstandsmannen, Kai Holst. Gard Sveens bok «Den siste pilegrimen» kretser rundt akkurat dette mysteriet.

Min kommentar:

Nok en bok en andre verdenskrig som bakteppe.  Tenk at disse dramatiske historiene fra krigen fremdeles engasjerer oss, i dag mer enn 70 år etter krigens slutt. Når så store deler av bokas historier, både fra krigen og nåtid  foregår i Nordmarka.  Ja, da blir jeg ekstra interessert.  Jeg har jo bodd i Sørkedalen i ca 30 år, og kjenner Nordmarka ganske godt.

Hovedpersonen i boka, politetterforsker Tommy Bergmann, er svært ulik de politimenn jeg har blitt kjent med i krimlitteraturen hittil. Ved det aller første møtet likte jeg slett ikke denne noe bråsinte Tommy.  Men etter hvert som jeg lærte han å kjenne, så ble jeg mer og mer nysgjerrig.  Nettopp derfor vil jeg bli bedre kjent med han.  Tommy er ingen enkel kar å lese, så jeg rekker ikke å bli helt fortrolig med han i løpet av  de vel 16 timene lydboka varer. Men jeg har heldigvis flere bøker i serien liggende på vent. 

Det øvrige persongalleriet er både spennende og originalt.  Jeg liker godt at handlingen veksler i tid,  og at dagens gåte kan ha en link til saker fra krigens dager.  Dette gir meg som leser spenning og kunnskap.  Det er liten tvil om at denne forfatteren har stor krigshistorisk kunnskap.

Særlig liker jeg at forfatteren trekker inn historien fra Stockholm.  Jeg så filmen om denne saken på Nrk, og ble svært begeistret. 

I denne boka får vi presentert en mesterlig historieoppbygging.  Det ble færre og færre pauser under avspilling av denne lydboka.  Sove kan man gjøre en annen gang. 

Her kan du kjøpe boka som innbundet og som pocket.

TV-SERIE: SORJONEN

Kanal:  Netflix

Skuespillere:  Ville Virtanen, Matleena Kuusniemi, Anu Sinisalo |

Sesong: 1

Episoder: 11

Sjanger:  Action/krim

Land:  Finland

År: 2016

Fra allflicks.co/no.

En dyktig kriminaletterforsker tar seg jobb i en liten by for å tilbringe mer tid med familien. Han blir imidlertid raskt innblandet i en serie uhyggelige mordgåter.

Min kommentar:

Nordisk krim, eller Nordic Noir, som sjangeren heter har virkelig slått an.  Det kan se ut som om populariteten når stadig nye høyder.  Personlig så er jeg en storforbruker av sjangeren både når det gjelder film og bøker.  Men jeg må innrømme at det er ikke så ofte jeg har sett en hel TV-serie fra Finland.  Min erfaring med finske TV-serier begrenser seg til et og annet fjernsynsteater på syttitallet, hvor nakenhet, badstue og vodka var hovedingredienser.

Men dette jeg fikk servert fra Finland i denne serien.  - Ja, det var virkelig bra TV.  Her har de lagd en god historie, benyttet svært gode skuespillere, og location er perfekt.  Jeg får lyst til å reise til Lappeenranta. 

Hovedrollen ivaretas av Ville Virtanen. Jeg har så vidt stiftet bekjentskap med Virtanen i svenske TV-serier som Jordskott m.fl.  Han er vel det vi kan kalle typisk finsk, så derfor er han perfekt til denne rollen. 

Den øvrige castingen er totalt ukjent for meg. Men alle fremstår som ekte og troverdige.  Noe som styrker serien.

Vi aner en forskjell på det finske lynne i forhold til vårt eget.  Denne til tross for at vi har en felles grense.  Litt rart å enke på egentlig.

Jeg vil absolutt anbefale denne serien.  Om du vil ha en pause fra amerikansk støy,  - roping og skriking, så er dette en serie som vil passe bra. Jeg håper bare så inderlig  at det kommer en sesong 2 om ikke så alt for lenge.

FRA PLATEHYLLA: TROND GRANLUND – ELOISE

1980.  CBS ‎– CBS 84484

Folkens!  Her er det bare å finne fram leggvarmerne og Ball-genseren.  Om du så i tillegg finner fra skulderputene og har antydning til hockeysveis, - ja, da er du tidsriktig kledd og vi kan sette på denne skiva.

Det er en stund siden jeg har spilt denne, og derfor lurte jeg et øyeblikk om det var feil skive jeg hadde lagt på platespilleren.  Jeg lurte rett og slett på om det var filmmusikken til «Footloose» som lå i feil cover.  Men neida, dette var Trond Granlund, slik han låt en periode på åttitallet.

Jeg, og mange med meg, oppdaga Trond da han ga ut singelen  «Say we’re not apart» i forbindelse med The King, Elvis død i 1977.  Dette ble plata vi alle kunne gråte en skvett til.

Vi kommer ikke unna at det var mye disco og up-tempo musikk på slutten av syttitallet, men det var også en del kraftfulle ballader.  Vi måtte jo ha noen låter som egna seg til «klinartango» eller kveldens siste dang.

Og jeg hørte da singelen «Give me time» med Trond Granlund, og kjente øyebikkelig at dette var låta som kunne avløse «Sylvias Mother» og «Love Hurts» som avslutning på den lokale disco'en.  Dr Hook og Nazareth hadde gått jevnt og trutt i mange år.   

Granlunds låt slo an, i hvert fall på de festene hvor jeg leverte musikken.  Og det var stort sett undertegnede som leverte musikk til sammenkomstene.  Om disse foregikk i litt større forsamlinger så ble låtene spillt inn på kassettbånd.  Da lagde jeg som regent to bånd.  Ett som var merket «Fast Music», og det andre var merket «Slow Music».  Så var det opp til kveldens DJ å følge med stemningen på gulvet.  Var danserne klar for litt disco eller ville de danse tettere.

Trond Granlund er Oslo-gutt, men flytta til Lørenskog som ung voksen. Om jeg ikke tar feil, så bor han der ennå.  Få har som Trond vært innom flere musikksjangre.  Jeg nevner i fleng; - roots, rock, pop, c&w, viser og blues. Det er de jeg kan komme på i farten, men det er mulig jeg har glemt noe.  Uansett, - Trnd mestrer alt.  Han er en dyktig musiker, så vel komponist, så vel som sanger med sin etterhvert mer og mer hese, karakteristiske stemme.

Etter det jeg kan telle så er dette Granlunds sjette album, om jeg regner med de første hvor han spilte i band.  Albumet «Eloise» lå 9 uker på VG-lista med en 13-plass som beste plassering.

For øvrig har trond med seg et stjernelag på denne skiva.  Se bare her:

Backing Vocals – Anita Skorgan

Bass – Terje Methi

Drums – Thor Andreassen

Electric Guitar – Pete Knutsen

Grand Piano, Electric Piano [Fender Rhodes Piano], Organ, Vocoder, Synthesizer, Acoustic Guitar, Electric Guitar, Body Percussion – George Keller

Saxophone – Terje Larsen

Steel Guitar – Gard Christensen

FRA PLATEHYLLA - VINYL TIL FROKOST.

Jeg har samlet vinylplater helt siden jeg gikk på ungdomsskolen.  I begynnelsen så kjøpte jeg  plater med musikk jeg likte.  Disse platene ble spilt aldeles forderva, noe de bærer preg av. De er ikke salgbare, for om jeg skulle forsøkt meg på en gradering så hadde nok et fåtall av disse eldste vinylplatene kvalifisert til G eller bedre.

Jeg får nesten vondt i kropp og sjel når jeg tenker på hvordan vi behandlet vinylplatene våre på fester.    Det var ikke så nøye å legge vinylen inn i coveret, plata skulle jo spilles snart likevel. Og om det kom en cola, - eller en ketchupflekk på A-sida.  Ja, så vaska vi med Zalovann eller Ajax.

Men etter hvert så ble jeg en seriøs, og nesten nerdete samler.  I en periode kjøpte jeg alt for mange plater, og samlingen ble alt for svær.  Etter at jeg flyttet fra Oslo og til Nord Norge, så var det slutt på å kjøpe inn store samlinger, for å selge ut det jeg ikke hadde i hylla allerede. 

Og da flyttekarene sa følgende da de takket for oppdraget « Hvis du skal fløtte igjenn, ikkje ring oss».   Ja, da begynte jeg å tenke.

På det tidspunktet talte samlingen om lag 30.000 plater.

Etter litt fram og tilbake, så bestemte jeg meg for å kun samle på norske utgivelser, eller norske artister. 

Problemet, som også er veldig gledelig er at det blir utgitt mye god musikk.  Så antall hyllemeter ikke blitt vesentlig redusert.

Som samler så blir mange plater satt direkte inn i hylla uten at jeg rekker å spille dem.  Jeg har nok tusenvis av plater som jeg aldri har hørt. 

Når jeg så bor aleine og dagene er ganske like ga jeg meg selv en utfordring for noen måneder siden.  Jeg bestemte meg for at hver morgen før frokost så skulle jeg trekke en plate blindt fra samlingen.  Denne skulle spilles mens jeg spiste frokost, og deretter skulle jeg skrive litt om artisten, utgivelsen og eventuelle minner knyttet opp mot denne plata. Mine kommentarer skulle så legges ut på bloggen kjerringrock.

Det har vært et utrolig morsomt prosjekt.  Jeg har fått utallige kommentarer fra folk over det ganske land som har minner og synspunkter om «dagens frokostvinyl»

For min egen del har det vært ekstremt nyttig.  Jeg møter hver dag med en viss spenning.  Hvilken plate blir det i dag?  

Blir det punk eller gammaldans?  Jeg våkner av begge deler.

Jeg er heldig som liker musikk, og får så mye ut av å oppleve musikk, enten det nå er å lytte til musikk hjemme eller «live» på en konsert eller festival. 

For noen år siden ble tilværelsen snudd på hodet.  I løpet av relativt kort tid havnet jeg i rullestol.  Som en følge av det mistet jeg selvfølgelig jobben. Og da jeg skulle komme i gang med mitt nye liv, da døde min kjære samboer plutselig. Tre tap som hver for seg er tunge og bære, men summen var en katastrofe.

Foto: Jorun Anita Nilssen

Men jeg hadde musikken.  

I de første månedene, - ja, årene etter at jeg ble alene klarte jeg ikke å konsentrere meg om annet enn musikk.  Jeg liker absolutt alle typer musikk.  Eller, - det vil si - jeg har litt problemer med nyere jazz.  Jeg får rett og slett litt nerver, - blir redd.  Tidligere har jeg gitt opp, men nå har jeg tilnærmet meg også denne musikkformen.  Så kanskje jeg er i ferd med å knekke koden.

Musikken er min medisin mot det aller meste.  Musikk er hurtigvirkende og trygg for bivirkninger.  Den er også vanedannende, men det gjør ingen verdens ting. 

DAGENS BOK: JO NESBØ – TØRST

Fra cdon.no:

Tørst er Jo Nesbøs ellevte bok om Harry Hole.

Etter tre år i relativ harmoni braker helvete igjen løs i Oslo. Unge kvinner som har vært aktive på sjekkeappen Tinder blir drept i sine egne hjem, og Harry Hole trekkes inn i etterforskningen.

Jeg har bestandig vendt tilbake til Harry Hole, han er min sjelekompis. Men det er jo en ganske mørk sjel, så det har som vanlig vært både en glede og emosjonelt utmattende. Men Harry og historien gjør det verdt de søvnløse nettene, sier Jo Nesbø.

- Tørst er en ekte og solid Harry Hole-roman, med alt det innebærer av galskap, korrupsjon, maktbegjær, utspekulerte drapsmetoder og en etterforsker som aldri unnslipper helt helskinnet. Dette er en bok vi gleder oss stort til å utgi, sier Nora Campbell i Aschehoug forlag.

Min kommentar:

Det er i år nøyaktig 20 år siden jeg ble presentert for Harry Hole.  Og siden har han hatt en helt spesiell plass i mitt hode og mitt hjerte.  I mitt hode på den måten at jeg stadig vekk tenker:  Når skal jeg få møte Harry igjen i form av en ny bok, og i mitt hjerte fordi at han er den type politietterforsker og mann jeg er ganske svak for.  Enkelt og greit.  Heldigvis har Jo Nesbø gitt med nye Harry Hole-bøker med jevne mellomrom.

Denne gang starter Nesbø og Hole i et ganske rolig tempo.  Men så, nesten uten at jeg legger merke til det, så er tempoet skrudd opp og jeg har nok med å klore meg fast.

Her er det mye blod og gørr, og når så boka i tillegg heter «Tørst», ja, da aner vi hvor det bærer.  Vi får presentert stadig nye måter å ta livet av kvinner på.  Jeg mistenker at forfatteren er inspirert av amerikanske TV-serier som f.eks. Criminal Minds.

Men det er ikke først og fremst handlingen i Tørst som gjør at jeg liker boka.  Jeg må vel innrømme at jeg er kvalm i store partier.  Nei, det er heller oppbyggingen og den snikende spenningen som gjør at jeg synes boka er så pass bra at jeg kan anbefale den.  Og så er det jo personen Harry Hole da og hans relasjoner til kona og stesønnen. 

Men igjen var ikke bokas gjerningsmann original nok for min del.  Jeg løste gåten litt for tidlig.  Men pytt pytt.  Når boka er så velskrevet, så er det så mye annet å glede seg over bortsett fra hvem som gjorde hva. Det er jo som alltid jakten som er spennende.

Harry Hole er lykkelig gift.  Og jeg er svært glad på Harrys vegne.  Men det forhindrer ikke at jeg elsker Harry Hole og allerede gleder meg til neste bok.

Her kan du kjøpe boka som innbundet ,  lydbok på cd og lydbok Mp3. 

Tidligere blogginnlegg om Jo Nesbøs bøker:

Flaggermusmannen

Kakerlakkene

Rødstrupe

Sorgenfri

Marekors

Frelseren

Snømannen

Panserhjerte

Gjenferd

Politi

Blod på snø

Mere blod