DAGENS BOK: OVE RØSBAK – ALF PRØYSEN (blåklokkeviku og slipsteinsvæils)

Forlagets omtale:

2014 markerer 100-årsjubileet for Alf Prøysens fødsel. Aschehoug gjenutgir i den forbindelsen Ove Røsbaks prisbelønte biografi om dikteren. Ove Røsbaks bok inneholder noen av de vakreste skildringene i norsk biografilitteratur: barndomsårene på Rudshøgda, Alfs forhold til moren, ungdomssårhet, ønsket om å finne sin egen vei som dikter. Og - lyset og mørket i Alf Prøysens voksne liv, kampen for å få være seg selv i en verden som kanskje ikke var klar til å akseptere ham. Ove Røsbaks Prøysen-biografi er en bok om undertrykkelse og opprørstrang, bygdeflir og gapskratt, og om lengselen etter et annet miljø, et annet liv, et publikum.



Min kommentar:

Dette er boka om Alf Prøysen, - sangeren, skuespilleren, visedikteren, forfatteren, lyrikeren og «barnetimeonkelen». Kort og godt om en bauta i norsk kulturliv. Men det er også boka om den private Alf, guttungen, ungdommen, sønnen, vennen, ektemannen, familiefaren og arbeidskaren. Dette er en ærlig bok, full av detaljer og anekdoter.

Jeg husker god Prøysens barnetime hvor han fikk oss ungene til å hente fram sparegrisen hver eneste morgen. Jeg mener å huske at det var toøringer jeg slapp ned i grisen min. Har hørt varianter med både ett- og toøringer. Han Alf måtte vel henge med i inflasjonen. I dag ville det sikkert vært tjuekroning, eller kanskje femtilapp som hadde vært aktuell.

Ja, det var en annen tid. Vi snakker om slutten av femtitallet/begynnelsen av sekstitallet. Jeg lærte meg å lese som fireåring, og var umettelig på lesestoff. I nabolaget fant jeg en bokhylle full av barnebøker. Her var det eventyr av Asbjørnsen & Moe, Brødrene Grimm og H.C.Andersen og barnebøker fra mange land. En eventyrlig verden for ei leseglad småjente. Men aller best likte jeg bøkene av Astrid Lindgren og Alf Prøysen. Bøkene om Teskjekjerrnga leste jeg om og om igjen.
Jeg så en dokumentar om og med Alf prøysen her forleden der han sa følgende om kjerringa som ble så lita som ei teskje: « Det er bare kjerringer som tåler å bli så lita. En mann vil ikke tåle det. Men kjerringer kommer unna med det meste». Legg merke til at Alf Prøysen bruker ordet kjerring med respekt og ærbødighet. Det er ordets rette betydning. I dag har ordet kjerring nesten blitt et skjellsord. I min dialekt brukes ordet kjerring om ei flott dame. Men da jeg fikk butikkjobb på Østlandet skulle jeg få lære noe annet. Jeg spurte en dame i butikken «Hvem var den kjerringa som var innom her i sta»? Må si jeg ble noe overrasket over svaret jeg fikk. «Du kaller ikke mora mi for ei kjerring». Jeg lærte ei lekse der og da.

Prøysen lærte også mange lekser. Men mest av alt lærte han bort. Jeg visste ikke at han hadde så nært samarbeide med datidens unge visesangere som f.eks Ole Paus og Alf Cranner. Ifølge disse så delte han villig av sin kunnskap.

For meg personlig er det ekstra hyggelig at Alf Prøysen er så stor del av den kooperative historien. Ja, en kan vel si det så strekt så at om det ikke hadde vært for det lokale Samvirkelaget så hadde muligens Norge gått glipp av Alf Prøysen. Mer enn noen annen var det handelsbetjenten på Samvirkelaget som oppdaget og oppmuntret Alf til å skrive, og fikk trykket hans arbeider i samvirkebladet Kooperatøren. Handelsbetjenten var Knut Fjæstad. Jeg ble kjent med Fjæstad i 1978 da han holdt forelesninger på Samvirkeinstituttet hvor jeg tok en utdannelse innen butikkdrift.

I forbindelse med Prøysens 100års jubileum har det blitt sagt og skrevet mye om Prøysen i år. Og det som har blitt snakket og skrevet aller mest om er hans legning. I dag ville det ikke vært noe problem. Men vi må huske på at mannlig homofili var straffbart i Norge fram til 1972, altså to år etter Prøysens død. Han kunne rett og slett ikke «komme ut av skapet».

Kanskje var det nettopp fordi Prøysen var akkurat den han var som gjorde han til en helt enestående mann og dikter når det gjelder å se og forstå kvinner. Han fremstår som en moderne mann i en noe gammeldags verden som Norge den gang var en del av.

Selv om Alf sjøl ofte følte seg diskriminert grunnet bakgrunn og dialekt, så har han etter sin død fått en form for oppreisning. Prøysen er verdensberømt. Noe dette innslaget fra Nrk skulle bevise.


Takk til Ove Røsbak som har gitt oss en av de beste bografier jeg noen gang har lest.

KVELDENS FILM: BØRNING

Fra cdon.no:
Fest setebeltet og bli med på tidenes råeste billøp fra Oslo til Nordkapp i Norges aller første bilfilm! Roy (Anders Baasmo Christiansen) er en bilgal mann godt inne i 30-årene. Roys erkefiende TT utfordrer til et ”illegalt street race” til Sinsen. Roy er med, men bare hvis løpet går fra Oslo til Nordkapp. Det som i utgangspunktet skulle være et veddemål, mann mot mann, blir til et vanvittig billøp, med 26 fete biler til start. Det er bare to regler: Regel 1: Første bil til Nordkapp har vunnet! Regel 2: Det er ingen andre regler.

Min kommenta:

Dette var vanvittig gøy hele veien til Nordkapp. Jeg har ikke sett bilfilmer siden åttitallet. Den gang da, så digga jeg filmer som «Full fart med Herbie, Smokey and the Bandit, Convoy og Blues Brothers». Når jeg så digger denne filmen også, så er den i godt selskap.

Det er ikke den mest spennende film jeg har sett. Men , - Hva så ???? Rollelista består av et stjernelag, du får full fart og spenning, samt litt humor, - og jammen er det ikke plass til noen overraskelser langs veien nordover.

Tenk å få dra på biltur fra Oslo til Nordkapp med Anders Baasmo Kristiansen, Otto Jespersen og Sven Nordin. Ja, gutta vil selvfølgelig sette pris på turen med Jenny Skalan.

Så god tur til dere.

Jeg skal lufte litt, - fordi det lukter litt olje og svidd gummi i stua mi.

SPLITTER NY VINYL: ELINE THORP – MIRROR’S EDGE

2014. Beyond Records.BEYOND 42

Fra thegarden.no:

NO 9-spors 180 grams vinyl med gratis CD & nedlastingskode. Eline Thorp sitt debutalbum er nå klart, titulert Mirror`s Edge. Albumet er detaljrikt, sjangeroverskridende og følelsesladd, distinkt preget av Thorps mektige stemme og et melankolsk og dunkelt bakteppe. Førstesingelen, «The Game», kom i oktober, og har blitt radiolistet i i både Norge og Storbritania, samt høstet lovord fra blogger og nettsteder verden over.

Min kommentar:

Jeg blir lykkelig når Nord Norske artister gir ut ny muskk, og selvfølgelig ekstra lykkelig når musikken gis ut på vinyl. Eline Thorp er Hamarøyjenta som har vært verdensberømt her oppe i Nord ganske lenge. Hun har gjestet flere festivaler, samarbeidet med bl.a. Kråkesølv, og blitt mye spilt på radio.

Eline er fremdeles ung (20 år), og vi aner en framgang i de årene hun har vært i rampelyset. På debutskiva presenteres variert synthpop. Variert både i stil og til dels i kvalitet. Men selv om enkelte låter kke får topp score i denne runden så er Eline på vei mot noe stort. Her er spilleglede og musikalske evner i bøtter og spann, så jeg har trua.

Jeg har nå hørt gjennom skiva flere ganger, og den låter bedre for hver gang jeg spiller gjennom den.

Albumet er vakkert, både i innhold og utseende. En tykk og solid vinylplate (180g) ligger i et vakkert sølvbelagt utbrettscover. Og selvfølgelig følger det med cd og nedlstingskode. Men jeg savner tekster. Vi som liker å sitte å gaule med vil gjerne ha tekster. Pliiiiiise !!!!!!

DAGENS BOK: JORUN THØRRING – MØRKETID.

Forlagets omtale:

Ny kriminalroman i serien om den samiske etterforskeren Aslak Eira, kjent fra "Glassdukkene" som nå er blitt film. Et lik oppdages i en gammel, nedlagt internatskole utenfor Tromsø. Skolen har vært ubebodd i over 30 år. En tidligere elev har opplysninger om saken, men blir drept før møtet med politiet. Førstebetjent Aslak Eira avdekker raskt at alvorlige overgrep skjedde ved skolen, og utfordres samtidig av minner fra egen internatskoletid. Hjemsøkt av fortidens spøkelser får Aslak Eira enda en drapssak på bordet. Noen vil hindre at sannheten avdekkes, men polarmørket skjuler ikke alle spor.

Min kommentar:

Denne tredje boka i serien om den litt sære politimannen Aslak Eira starter lovende, - med et lik som dukker opp på den nedlagte internatskolen Fredheim. Men jeg finner fort ut at det ikke er snakk om Fredheim her i Brønnøy.

Dette er en klassisk historie fra utallige bøker og filmer. Interessen daler litt, og jeg trenger litt tid før jeg blir fenget av handlingen igjen. Det er så mange personer, mange drap og mange mulige drapsmenn eller - vinner, at jeg mister oversikten.

Litt forvirrende i starten med denne fortellerstemmen. Jeg fatter ikke helt hvem eller hvorfor. Men vi får en løsning på alt. Noe er originalt, og noe har vi lest, hørt eller sett før. Det er jo en helt vanlig scene i krim eller grøsser sjangeren at man lar drap skje i fraflyttede bygninger. Og aller helst skal de være så store som mulig, gjerne et mentalsykehus, hotell eller skole.

Forfatteren skriver godt, og boka er ganske så spennende, selv om deler av handlingen er noe forutsigbar. I forhold til hennes tidligere bøker, så ble jeg bittelitt skuffet. Man forventer jo en viss stigning i spenningsnivået når en forfatter velger å skrive en serie med de samme hovedpersonene. Men kanskje det er urettferdig mot vedkommende. Men ikke misforstå meg. Boka er slett ikke dårlig.

SPLITTER NY VINYL: STAUT – ST. PEPPERSBY

Grammofon / Musikkoperatørene GRAMLP 1488

Fra Platekompaniet.no:

Staut har forlengst etablert seg som et av de aller største folkrockbandene i Norge, og publikum møter opp i hopetall for å høre Valdres-gruppas egenart og sterke musikalske uttrykk. Med St. Peppersby leverer Staut sitt fjerde album.

Staut er: Gaute Lein Ausrød (vokal, gitar), Ørnulf Juvkam Dyve (tangenter, kor), Asle Tronrud (feler, kor), Dag Arve Sandnes (gitarer, slide), Torgeir Bolstad (kontrabass, kor) og Frode Flatland (trommer, kor).

Min kommentar:

Staut er ikke et band, men et fenomen. Den norske folkesjela er heldig, som har denne type musikk som forener folk over hele landet, uavhengig av alder og geografi. De er i godt selskap med band som D.D.E., Sie Gubba  Lomsk m.fl. Dette er band som reiser landet rundt og skaper god stemning på festivaler og bygdefester.  Jeg innbiller meg at platesalget til disse artistene ikke står helt i forhold til den popularitet de har ute blant folket.

Av og til får denne type band ufortjent mye tyn. Vi kan ane en forskjell mellom by og bygd her.  Dette har med kultur å gjøre.  Jeg har bodd i Oslo.  Der gikk jeg på de konsertene som interesserte meg personlig, eller vennegjengen.  Men her, i bygda hvor jeg bor nå og hvor tilbudet av arrangementer er mye mindre, så går hele bygda mann av huse når det først skjer noe.

Denne plata er den første Stautplata jeg har kjøpt. Det var først og fremst coveret som  frista meg.  Ja, for det ligner faktisk litt på Sgt. Peppers med selveste The Beatles.

Musikken er fresk og morsom, dog uten de store overraskelsene.  Men du verden, som den hjelper på humøret.  Rene lykkepillen.  Hei Hopp Fallera……….

KVELDENS FILM: SPIES OG GLISTRUP

Fra imdb.com:

Filmen gir et innblikk i to av  Danmark historiens mest merkelige og viktige personer. Filmen er godt beskrevet uten å bli for banal eller for kjedelig. Skuespillerne spiller sine roller svært troverdig. Man vil kjenne igjen mange av scenene og linjene fra de danske tabloidene av tiden.

Min kommentar

I kveld har jeg stiftet nærmere bekjentskap med to svært spennende dansker, reiselivskongen Simon Spies og politikeren Mogens Glistrup.

Jeg var ikke klar over deres nære relasjon både profesjonelt og privat. Jeg føler meg som en kikker gjennom hele filmen. Selve figuren Spies blir framstilt nesten latterlig.  Jeg måtte faktisk sjekke Youtube klipp fra Spies virkelige liv, og ble overrasket over hvor like hovedrolleinnehaveren var den virkelige Spies, i utseende, væremåte og , ikke minst – stemme.  

Er usikker på hvor viktig denne filmen er, men den er sikkert en grei underholdning, særlig for dansker som leser Se og Hør

For min egen del så holder det med denne ene kvelden i herrenes selskap. Men det er interessant å se hva man kan oppnå om man kjenner de rette folka.  Det dreier seg ofte om penger, makt, sex og mengder med alkohol og dop.  Vi får rikelig av det meste her.

Det var jo en voldsom mediafokusering da Spies giftet seg med sin tenåringsbrud Janni. Men det viste seg at dama hadde teft for forretninger. Hun drev selskapet videre etter ektemannens død, inntil hun solgte alt, og er i dag en av Danmarks  aller rikteste kvinner.

Når det gjelder denne filmen har hun kritisert den.  Hun mener at den ikke viser et sant bilde av ektefellen Simon.  Men hans forretningspartner Glisrup og et utall journalister mener at historien er svært nærme sannheten.