SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: VIKTOR WILHELMSEN – KNIP IGJEN ØYAN

2019. Drabant Music.  DM101LP

Jeg er ganske ofte innom nettsidene til min favoritt butikk bigdipper.no.  Ikke bare for å kjøpe plater, men også for å sjekke ut nye utgivelser av norske artister.   Ny musikk blir da sjekket ut på Spotify, og den musikken jeg liker aller best havner i hylla som vinylplate.

For et par uker siden oppdaget jeg at Viktor Wilhelmsen skulle slippe nytt album.  Jeg kjente litt  til denne artisten fra før.  Oppdaget han i forbindelse med at han ga ut sitt forrige album «Stjolne Mea».  Forøvrig en fantastisk tittel.  To ord som viser og beviser hvor rikt det nordnorske språket er.  Alle vi nordlendinger vet jo hvor «mea» er, og vi kjenner den fantastiske følelsen det er å «ligge i mea».  Da blir ofte resultatet bra.

Nå var artisten ute med et nytt  album,  «Knip Igjen Auan».  Det var bare å trykke på kjøpknappen i nettbutikken.

Etter knappe to uker sitter jeg her med LP-plata. Coverets front viser selvfølgelig fotokunst med en viss inspirasjon av Nord-Norge.  Innerposen er av stiv papp, og her finner vi tekstene.  Takk for det, Viktor. 

Viktor Wilhelmsen kommer fra Kistrand, ei lita bygd i Porsanger med ca 20 innbyggere. Han satte etter hvert nesen sørover, og havnet i Trondheim , hvor han ble student ved jazzlinja, og senere har han jobbet som lærer ved Trøndertun Folkehøgskole.

Dette er artistens fjerde album, og  det andre på norsk. Som samler av bare norsk musikk, så digger jeg at artister gir oss norske tekster. Har hørt flere som tidligere kun har skrevet på engelsk uttale at de føler de blir både tryggere og ærligere  når de gir ut musikk med norske tekster. Og når man så, som Viktor, skriver på en så rik dialekt som finnmarsdialekta, ja, da har man et rikt utvalg ord å ta av for å uttrykke seg.

Om ikke jeg er aldeles på villspor nå, så mener jeg at det var Viktor Wilhelmsen jeg hørte i et radiointervju som sa følgende om seg selv: «Æ e bærre en  gitarist som leite’ ætte or’an». Om det var deg, Viktor, så bør du får sjekket din selvinnsikt.  For jeg er ganske sikker på at det er du som har sagt i forbindelse med dette albumet: «Tekstene ble tel på en hyttetur i ei pinsehælg».  Jeg har også tilbragt utallige pinsehelger på hytteturer, men det har ikke kommet noe særlig kreativt ut av mine hytteturer.

Joda, jeg forstår at arbeid med tekster ikke er fullt så enkelt som det kan fremstå i det radiointervjuvet jeg hørte.  Tror nok at gitaristen leter etter ord rett som det er, og når han så bestemmer seg for å dra på hyttetur, så har han allerede  bruddstykker og notater med i ryggsekken.  

Selv om denne karen nå etter alt å dømme har bodd en tid i Trondheim, så oser tekstene hans av barndomslandet, Finnmark og Nord-Norge.  Han skriver om hav og fjell, samt vær og vind.  I neste ledd bruker han så disse beskrivelsene som en trylleformel for å få fram sitt budskap.

Tittelen «Knip igjen øyan» er langt fra tilfeldig.  Det er en høyaktuell rød tråd fra første til siste ord og tone i dette albumet.

Det kan være lett å stikke hodet i sanden, og ikke ta inn over seg all informasjon vi får via nyheter og media. Jeg er en nyhetsjunkie.  Uansett hvor sent jeg kommer hjem på kveld/natt, så må jeg logge meg på for å få med meg Nrks siste nyhetssending.  Men jeg har en venninne som sluttet å se på nyheter for flere år siden.  Jeg maser stadig på at hun må følge med.  Men hennes motto er:  «Det jeg ikke kan gjøre noe med, vil jeg heller ikke høre noe om».  Jeg har nok tenkt tanken at det av og til må være litt behagelig å unngå alle trasige nyheter man får servert. Men likevel er det ikke riktig av meg å heve min moralske pekefinger, særlig i forhold til min venninne som står på for alt og alle i sitt nærmiljø. 

Jeg tolker Viktors tekster slik at det er nettopp dette han snakker om.  Vi må  hver og en begynne med oss selv, og den innsatsen hver og en kan gjøre.  Vi er tross alt små brikker i alt det mektige som omgjør oss, men vi må ikke miste troen på at det nytter.

Det er ikke lett å skrive denne type tekster som Wilhelmsen her gir oss.  Det kan fort bli både kleint og klisjefyllt.  Men finnmarkingen balanserer med god sikkerhetsmargin. Han viser en trygghet som gjør at jeg  aldri er redd for at han skal ramle utafor.  Vi får servert kloke ord til ettertanke.

I tillegg får vi musikk som er så solid og gjennomarbeidet at det er en nytelse. Denne karen kan virkelig behandle sin gitar. Jeg opplever at gitaren snakker ved å røske tak i meg, og forsterker budskapet. 

Jeg har  lyttet gjennom dette albumet et titalls ganger, og er så begeistret at jeg må prøve å få tak i artistens tidligere album.  Dette var virkelig en fin musikalsk opplevelse.  All grunn til å heie på Nordnorske artister.  Og i kveld gir jeg en ekstra tommel opp for Viktor Wilhelmsen

Du kan høre dette albumet på Spotify.

Du kan kjøpe albumet på bigdipper

KVELDENS FILM: PERSONAL EFFECTS

Kanal: Tv2

Sjanger: DRAMA

Skuespillere:     Kathy Bates,  Michelle Pfeiffer,  Ashton Kutcher,  Brian Markinson,  Nico McEown ,  Aleks Paunovic, Rob Labelle,  Keith Dallas,  Mary Black,  J.B. McEown,  Serge Houde ,  Anna Mae Routledge

Regi:  David Hollander

Nasjonalitet:  USA, DEU

Produksjonsår : 2009

Fra filmfront.no:

Kun en ting kan lege de usynlige sårene, og når Walter vil hevne sin myrdede søster, kommer kjærligheten ham i forkjøpet. I den mer modne Linda, finner han en annen såret sjel.

Min kommentar:

Ja, det er litt av et stjernelag denne filmen byr på.  Jeg har vært en stor fan av Kathy Bates i mange år. Den dama er virkelig noe helt for seg selv.  Og når Ashton Kutcher har en hovedrolle, og Michelle Pfeiffer den andre, - ja, da vet vi hvordan det går. Hr Kutcher har jo en viss erfaring med det å sjekke opp litt mere voksne damer.

Her møter vi Walter, talentfull bryter som gir opp sin karriere for å flytte hjem til sin mor for å hjelpe til med å passe sin niese når hans søster blir voldtatt og drept.  

Walters hevntanke overskygger det meste.  Hans mor tar han med i en sorggruppe hvor han møter Linda.  Hennes mann er skutt og drept etter et fylleslagsmål.  Det skal vise seg at Lindas ekteskap nok ikke har vært så altfor lykkelig.  Nå er hun alenemor til  en sønn med spesielle behov.  Han er bl.a. døv og mangler språk.

Selvfølgelig innleder Walter og Linda et forhold.  Og Walter klarer også å knekke koden for å nå inn til hennes sønn Clay.  

Også Clay har hevntanker, og i hans situasjon er det kanskje færre sperrer enn hos Walter.  Eller er det det?

Et typisk Hollywood-drama. Men takket være gode skuespillere og godt samspill så er denne filmen bedre enn fryktet.

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: MONOGRAF – NADIR

- - - Dette var en mektig opplevelse.Musikken gikk fra det sarte, svake med snille instrumenter, til rå styrke og trøkk, sinte fioliner og en bass som virkelig viser vei. - - -

2019.  Throne Of Bone Recordings.  TOB001

Tro det eller ei, men bloggen «kjerringrock» blir faktisk lest av flere enn mine aller nærmeste familiemedlemmer. Besøkstallene øker jevnt og trutt, og det er jeg svært fornøyd med.  

Jeg blir ekstra glad når jeg blir kontaktet av musikere eller folk som jobber i musikkbransjen. Noen har kommentarer til innlegg, og andre vil at jeg skal skrive noen ord om ny musikk.   Men jeg er jo langt fra en profesjonell anmelder, så det kan jo hende at resultatet blir noen helt annet enn hva  som forventes.  Jeg er først og fremst en platesamler som samler, norsk musikk med norske artister, utgitt på vinyl. Enkelte velger å sende sin musikk til meg.  I «bytte» skriver jeg da et innlegg på bloggen om min tolkning og mening om albumet.

Jeg velger å ikke lese anmeldelser om nye utgivelser før jeg skriver innleggene.  Så alt jeg skriver er mitt ansvar, og om jeg har tolket tekst og musikk annerledes enn hva band og artister har forutsatt og hatt i sine hoder da de jobbet med utgivelsen, - ja, så er mine ord basert på  min høyst personlige opplevelse.  

Jeg fikk en hyggelig melding fra Monograf for noen uker siden hvor de fortalte at de skulle gi ut et nytt album den 22.mars.  Jeg hørte litt på vedlagte lydfil, og likte umiddelbart det jeg hørte.

Etter noen dager lå vinylplata i postkassa. Og jeg ble begeistret allerede da jeg fjernet emballasjen.  For oss samlere er jo coveret nesten like viktig som musikken. Denne utgivelsen er et dobbeltalbum.  Vinylplatene ligger i et nydelig cover i matt utførelse.  For de av oss som liker å studere tekstene, eller synge med, så følger det med et solid ark med tekster og info. 

Det som er litt spesielt er at for å spille dette albumet må du  endre hastigheten på platespilleren, om du ikke nylig har spilt en gammel singelplate da.  Fordi disse to vinylplatene fra Monograf spilles på hastigheten 45RPM.  

Årsaken til at bandet har valgt denne hastigheten er at man får utnyttet kvaliteten på vinylformatet bedre. Man får høyere volum og mindre tap av diskant.  Dette har jeg fra sikre kilder, ettersom jeg rett og slett spurte Erik fra bandet om dette, da jeg hadde en mistanke om at denne hastigheten var valgt av en grunn.  Jeg kan ikke så mye om slike tekniske finesser, men jeg hører jo at resultatet er bra.  Lyden er fantastisk.  Og tro meg, - jeg har benyttet max volum!

Så var det musikken.  Jeg blir jo alltid begeistret om jeg hører folkemusikk blandet med andre musikkformer, og da aller helst rock.  Denne sjangeren har jeg digga siden jeg hørte bandet «Folque» på syttitallet.  Det er etter hvert mange som prøver seg på denne sjangeren, og det er gledelig.  Men for at jeg skal like musikken så må det låte bra.  Ja, helst mer enn bare bra.  Og heldigvis kunne jeg nesten umiddelbart gi dette bandet karakteren Meget Bra +++. 

Etter å ha lest bandets presseskriv  som sier «Monograf kombinerer på unikt vis post-rock med den mørkere delen av norsk folkemusikk, …..» 

så følte jeg en viss frykt for å det mørke skulle dominere, og gjøre min opplevelse av musikken til en utfordring.

Ja, jeg ble nesten litt skremt.  Jeg har jo tidligere kommet med min betroelse når det gjelder min opplevelse av deler innen jazzsjangeren.  Om musikken blir for mørk og uforutsigbar, - ja, da kan jeg ha en utfordring. Jeg klarer rett og slett ikke å lytte, om jeg ikke har en viss anelse om hvilken retning musikken tar meg med.

Så det var med litt blandede følelser jeg la den første plata på spilleren.  Jeg hadde jo hørt noen få smakebiter, men nå skulle jeg ta et dypdykk ned i musikken til Monograf.

Utgivelsen består av to vinylplater med totalt 6 låter.

TRACKLIST:

A.01 Grails

A.02 Nadir

B.03 The Golden Calf

B.04 Intermission

C.05 Horde

D.06 Ned i vester (LP only)

Jeg setter på spor 1 på side 1, og lener meg godt tilbake i godstolen.  Volumknappen skrus opp noen hakk, og så er jeg klar.  Selv om jeg allerede har hørt gjennom albumet ca 20 ganger, har jeg hittill ikke gitt musikken og teksten full oppmerksomhet.  Men nå skal jeg virkelig lytte, og forhåpentligvis føle hva denne musikken kan gi meg.

Grails

Den første låten har tittelen «Grails».  Det er ikke bare en låt vi får servert her, men heller et musikkstykke på nesten 10 minutter.  Det starter litt forsiktig, men bygger seg gradvis opp.  Vi får heller ikke så mye tekst, kun 4 linjer. Men vi får en ganske tydelig budskap om hvor dette bærer.

“Render therefore unto Caesar

The things which are Caesar’s

And unto God the things that are God’s

For our faithless sighs

Lead our eyes high”

Nadir

Spor nr 2, og det siste, på den første plata er tittellåta på dette albumet.  Ifølge bandets presseskriv så betyr «Nadir»  bunnpunkt. Dette er en nydelig låt, og om jeg har tolket teksten korrekt så er dette et budskap om håp.  Det sier seg jo nesten selv.  Om vi først erkjenner at vi er eller har vært på et bunnpunkt, så får vi inderlig håpe at fremtiden ser lysere ut.

Så snur jeg plata, og får meg en overraskelse, da det strømmer skummel lyd ut fra høytalerne.  Hva skjer???  Har jeg skadet stiften?  Men heldigvis.  Det er bare Monograf som gir meg et «ekstranummer».

The Golden Calf

Ja, her får vi sannheten rett i fleisen.  Historien om gullkalven er kanskje den jeg husker aller best fra bibelhistorietimen i barneskolen  da vi fikk i oppgave å tegne «Folkets dans rundt gullkalven».  Jeg var slett ikke flink til å tegne, og strevde voldsomt med å tegne den gule kalven som skulle være motivets midtpunkt.  Etter utallige forsøk satt jeg igjen med mange krøllete tegneark og et stadig mindre gult fargekritt som resultat. Da ga jeg opp.  En alternativ oppgave ble da å lære stykket om gullkalven utenat, for så å gjengi hele fortellingen foran klassen neste dag.  Selv om dette er en metode som ikke benyttes av lærere i dag, så tror jeg ikke at jeg tok skade av utenat-leksa.  Vår strenge, men rettferdige «frøken» forklarte oss at vi burde ikke la oss begeistre av gull og glitter, og alt som ser fint og dyrt ut.  Det var andre ting, som nødvendigvis ikke kostet så mange kroner som gjorde oss lykkelig, sa «frøken».  Jeg blir faktisk litt rørt av det gode minnet om en fantastisk lærer som denne låta gav meg.

Intermission

Tenk at også denne , den korteste låta på albumet skulle gi meg et visdomsord.

«Det aller vakreste, nemlig naturen, er helt gratis.  Og vårt eierskap er like stort, uansett yrke eller hvor du besfinner deg på den sosiale rangstigen»

Tenk det!

Horde

Så har jeg satt på plate nr 2.  På denne skiva er det kun et eneste spor på hver side.  Men «Horde» er på vel 15 minutter, så vi får valuta for pengene.  Vi får igjen servert musikk det er umulig å forholde seg likegyldig til.  Gitaren starter litt forsiktig.  Etter hvert så kommer en noe mer aggressiv fiolin på banen.  Når så teksten etter hver igjen sier oss noen sannhetsord, - ja, - da må jeg virkelig lytte.  Og som ikke det var nok med bandets egne tekster, så har de her spedd på med utdrag fra en tale av selveste William Booth, Frelsesarmeens far. Utdraget er også trykket på coveret, slik at vi kan følge med.  En skulle nesten ikke tro at dette er et utdrag fra en tale fra 1910. Det er skremmende å tenke på man kunne benyttet noenlunde samme manus til en tale i 2019.  Og jeg som trodde at bunnpunktet (Nadir) var nå. Kanskje det hele startet i 1910?  Uansett, - la oss håpe at veien mot en lysere fremtid allerede har startet.

Ned I Vester

Da er skiva snudd, og jeg har kommet til siste spor.  Etter å nå ha hørt gjennom albumet grundig og prøvd etter beste evne å forstå hvor bandet vil med musikken og tekstene, så er jeg faktisk ikke så overraska over at det hele avsluttes med en salme.  Vår salmeskatt og vår folkemusikk har mye til felles.  Heldigvis følger kirken med i tiden, og har etter hvert åpnet opp for musikalske arrangementer. Dette gjør at de vanntette skott som tidligere fantes mellom musikksjangere til en stor grad er fjernet. For publikum er ofte opplevelsene i kirker spesielle.  Det er ofte svært god lyd og kirkerommet gir en flott ramme.  Særlig om vi skal sammenligne med en sliten gym-sal.

Denne salmen, skrevet av Anders Hovden i 1910 (!), inneholder verselinjer som passer godt som en avslutning.  Det være seg et album, en dag, - eller noe mye større, som selve livet.......

Etter at albumet var slutt, har jeg nå sittet her i stillhet en stund.  Dette var en mektig opplevelse.  Jeg liker tekst med budskap, og det fikk jeg så absolutt her. Musikken gikk fra det sarte, svake med snille instrumenter, til rå styrke og trøkk, sinte fioliner og en bass som virkelig viser vei. 

Det låter så bra, og instrumentene er så definerte og tydelige. Dette var virkelig en flott opplevelse.

Jeg vet at bandet har jobba lenge med musikken til dette albumet. Jeg håper inderlig at det ikke tar like lang tid før det neste albumet kommer.  Jeg gleder meg allerede.

Albumet «Nadir» slippes 22.mars 2019.

Så løp og kjøp folkens.  Dette er et utgivelse du MÅ ha i samlingen din.

Du kan kjøpe albumet på Bigdipper.

.

FRA PLATEHYLLA: SAFT STEV, SULL, ROCK & RULL

1973. Philips ‎– 6317 020

Prosjekt  «vinyl til frokost»

Da ble det nok en gang en Bergensgruppe som hjalp meg å få dagen i gang.  Og til tonene av Saft er det ikke så vanskelig å våkne.

Saft hadde sitt gyldne år i 1971.  Da lå de på topp med singelen «People In Motion».  Så ble det nesten litt stille fra bergenserne, i hvert fall for oss her i nord.  Men gutta kom tilbake. Tidlig på syttitallet var folkrock en sjanger som var svært populær. Saft innledet et samarbeid med felespilleren Sigbjørn Bernhoft Osa. Da Ragnarockfestivalen gikk av stabelen i Holmenkollen i 1973 sto Saft + Osa på scenen.

Dette albumet, som ble Safts siste bortsett fra samleplater, er virkelig en perle av et album.  Mer tidsriktig er det umulig å få det. A-siden åpner med den fartsfylte låta !A La Garage» hvor Ove Thue ligner mistenkelig på selveste Bob Dylan.  Videre får vi hele tre låter som er innspilt live i Holmenkollen. 

I 1973 var Holmenkollen helt annerledes enn i dag.  Den gang var Besserudtjernet fyllt opp på sommeren.  Tjernet ble borte da nye Holmenkollen ble bygget.  Etter det jeg har hørt blir vannet fra bekken som tidligere ble demt opp nå ledet ned til Midstua hvor det benyttes til snøproduksjon.  

Men jeg, og helt sikkert mange med meg , savner Besserudtjernet på sommeren.  Og for ikke å nevne alle konsertene.  Det var Ragnarockfestival, og senere var jeg til stede ved klassiske konserter og jeg var også 3 ganger, om jeg ikke husker feil, på Dollies Which Witch konserter.  

Dollies heksemusikal ble arrangert fra midnatt på St Hans Aften. Oslo burde absolutt fortsatt med konserter i Holmenkollen.  

Det overrasket sikkert mange at samarbeidet mellom Saft og Osa skulle bli så populært.   Hippiene i Holmenkollen danset halling og springar, og da filmen Ragnarock gikk på kino over hele Norge, så trampa alle generasjoner takten .

Men det var en mann som ikke syntes noe om dette samarbeidet.  Og det var Norges kanskje mektigste mann innen musikk og all showbiz for øvrig. Og det var Egil Monn Iversen. Han likte slett ikke samarbeidet mellom den tradisjonelle folkemusikken og den type musikk som disse langhåra rabbagastene fra Bergen fremførte.  Ja, det gikk faktisk så langt at han nektet å la Osa opptre med Saft da Spellemannsprisen skulle deles ut.

Men Ove Thue kunne ikke dy seg da Saft gikk opp på scenen for å motta prisen. Han ga et aldri så lite stikk til juryen og sjefen Egil Monn Iversen.  Du kan se Saft fra ca 52 minutter ut i sendingen.  Men jeg anbefaler deg selvfølgelig å se hele showet fra Spellemannsprisen 1974.

OOps!  Jeg holdt nesten på å glemme.  Filmen fra Ragnarock 1973 kom i 2009 ut på DVD/CD.

Se den!

KVELDENS FILM: INTO THE STORM

Kanal:  Tv2

Sjanger:   Action /  Thriller

Skuespillere:  Sarah Wayne Callies,  Richard Armitage,      Jeremy Sumpter,  Nathan Kress,  Matt Wasch,  Kyle Davis,  Scott Lawrence

Regi:   Steven Quale

Nasjonalitet:   USA

Språk:  Engelsk

Lengde:  1 t. 29 min.

Produksjonsår: 2014

Fra filmweb.no:

Katastrofefilm om high school-studentene som risikerer alt for å dokumentere tidenes storm.

I løpet av en eneste dag blir byen Silverton herjet av ekstraordinære naturkrefter. Hele byens skjebne er truet av en uberegnelig og dødelig tornado som ifølge eksperter bare vil øke i styrke. De fleste søker dekning, mens noen løper i retning infernoet. Med fare for eget liv tester de grensene for hvor nærme de kan komme syklonen - og hvor ekstreme bilder de kan klare å fange med sine kameraer.

"Into the Storm" tar deg med bak øynene og linsene til profesjonelle stormfotografer, spenningssøkende amatører og nysgjerrige innbyggere. Uten nåde kastes du rett inn i stormens innerste, og får kjenne på de ekstreme rystelsene naturkreftene har å by på.

Min kommentar:

Jeg har en viss forkjærlighet for katastrofefilmer.  Og særlig slike filmer hvor mennesket kjemper en kamp mot naturkreftene.  Så i de tilfeller en film handler om stormer, jordskjelv. tornadoer, flom, osv. -   Ja, da ser jeg filmen, også i de tilfeller hvor jeg ikke umiddelbart kjenner igjen navnene på listen over skuespillere.

I denne filmen var det ved første øyekast ingen kjente navn.  Men det dukket opp et par kjente fjes. En av dem er Richard Armitage.  For dere som har sett Hobbit-filmene så er han kjent som rollefiguren Thorin.  Jeg har ikke sett disse filmene, men Armitages ansikt har dukket opp i en og annen TV-serie uten at jeg har festet meg ved navnet hans

Det samme gjelder rollefiguren Allison, som spilles av Sarah Wayne Callies.   Jeg ser umiddelbart at det er noe kjent med henne, men det tar lang tid før jeg kjenner henne igjen.  Sarah spilte legen Dr Sara Tancredi i den populære TV-serie «Prison Brake».

Som alle amerikanske actionfilmer er dette en ganske heseblesende opplevelse med mye rop og skrik.  Men som alltid, midt i de heftigste actionscenene så tar de seg tid til å klemme og kysse, - - i evigheter, og forsikre om at «I love you».  Og mens dette skjer så er det helt stille bortsett fra litt musikk i bakgrunnen, for så å gå tilbake til det samme intense lydnivået.

Jeg aner ikke om en tornado kan være så heftig.  Men ut fra at jeg har opplevd en og annen orkan på Helgelandskysten, så skulle det ikke forundre meg om dette er en realistisk bilde på hvordan en  tornado kan oppleves, og overleves.

Dette er nok ingen film som scorer høye terningkast.  Det er heller ikke en film jeg vil anbefale, om du ikke er som meg da, - som elsker katastrofefilmer.

Her kan du kjøpe filmen som DVD og Blu-ray

KOMMER PÅ VINYL OG DIGITALT: MONOGRAF - NADIR

Har du hørt om bandet Monograf?  Ikke det, - da har du virkelig noe å glede deg til.  Jeg oppdaget dette bandet og musikken deres for et par uker siden.  

Om jeg likte det jeg hørte,  skal jeg komme tilbake til i mitt neste blogginnlegg om bandet og deres nye album.  

Mitt innlegg m/anmeldelse vil bli postet den  19.mars. 

Albumet "Nadir" slippes 22.mars.

Så følg med !

Slik presenterer Monograf seg og sitt debutalbum «Nadir» :

Monograf kombinerer på unikt vis post-rock med den mørkere delen av norsk folkemusikk og har satt seg fore å skape et norsk rockesound uten oppbrukte klisjeer. De har eksistert i undergrunnen i Oslo i mange år, og har brukt lang tid på å smi frem sitt debutalbum

Nadir betyr bunnpunkt. Plata er en lengre meditasjon over pengenes makt over oss. Nyter vi det? Tilber vi pengenes makt? Hva er konsekvensene? Jorda vår er liten, og den koker, og alt vi gjør har konsekvenser langt utover det vi selv ser. Alt skal gå fort og effektivt, men kan vi finne tilbake tålmodigheten? Finnes det verdier man ikke kan sette en pris på?

Felens forvrengte ljom over et desperat og øde musikalsk landskap maler disse bildene, men forteller oss også at det finnes håp. Det er stor variasjon i lydbildet; tyngre låter med mektige crescendoer og forløsninger, men også nære og nedstrippede låter der teksten havner i fokus.

Monograf består av:

• Erik Normann Sannes Aanonsen – sang / gitar / nøkkelharpe /                kontrabass

• Hanna Sannes Aanonsen – elbass / koring

• Sunniva Molvær Ihlhaug – fele / sang

• Erlend Markussen Kilane - trommer

• Thomas Anda – elektrisk gitar

Gjestemusikere:

• Håkon Oftung (fra Tusmørke) – mellotron

• Tåran Reindal (fra Leonov) - sang

• Ole Jørgen Reindal (fra Leonov) – gitar / koring

• Jon-Vetle Lunden (fra Leonov) – trommer

• Ingvilll Trydal - hammondorgel

• Tore Hynnekleiv - koring

Her er en liten smakebit som dere kan nyte mens dere venter på albumet.