Musikkblogg. Bokblogg. Filmblogg. Altså: - en blogg om musikk, bøker , film, TV-serier og mine minner fra en ikke alt for fjern fortid.
Du finner også en del brukt vinyl til salgs under etiketten "SALG brukt VINYL".
I den overnaturlige thrilleren Dark
Skies følger vi det unge ekteparet Daniel og Lacey Barret som bor
sammen med sine barn i en fredelig forstad. Livene deres snus på
hodet når en serie med urovekkende hendelser skjer i deres
tilsynelatende trygge hjem: Barret-familien er målet til noe
ufattelig, skremmende og dødelig.
Dark Skies er produsert av
Jason Blum som har stått bak suksessene Sinister, Insidious og
Paranormal Activity-franchisen. Dette er regissør Scott Stewarts
tredje film, etter å ha bygget seg opp et solid renomme med de
stilistiske action og sci-fi-filmene Priest og Legion. I rollene
finner vi Keri Russell (Mission: Impossible III), Josh Hamilton (J.
Edgar), L.J. Benet, Dakota Goyo og J.K. Simmons (Juno).
Min kommentar:
Samme produsent som «Paranormal
Activity». Behøver jeg å si mer?
Det er to muligheter: Enten er vi alene
i universet, eller så er vi ikke alene. Utover dette er kommentarer
overflødige. Jeg tilhører nok ikke målgruppa for denne filmen, og vil derfor avstå fra å gi terningkast. Sikkert en grei film for fansen, men jeg er definitivt ikke i den gruppa.
Fra adilibris.com:
År 1802 står Metta Fock Ridderbielke inför rätta misstänkt
för mord på sin man och två av sina barn. Mot sitt nekande döms
hon att sitta på Carlstens fästning. Isolerad på den karga ön ska
hon stanna, tills hon erkänner eller går under - vilket som kommer
först. Utan möjlighet till kontakt med omvärlden, utan vare sig
penna eller papper, börjar hon brodera. Ord för ord tar en
förtvivlad nådeansökan form.
2011 hålls en storslagen
maskerad på fästningen. Gräddan av Sveriges societet är där, och
innan kvällen är över har två personer mist livet. Men portarna
har hela tiden varit stängda och bevakade, ingen kan ha tagit sig in
- eller ut. Finns mördaren någonstans bland de 94 gästerna?
Kriminalinspektör Karin Adler kallas till platsen och pusslandet kan
börja ...
Min kommentar: Som vanlig hører jeg på en svensk lydbok når jeg tyr til en
svensk forfatter. Jeg tror ikke denne boka finnes på norsk, men da
er det desto bedre grunn til å høre den svenske originalen. Igjen må jeg få takke min gamle skolevenninne for at hun gjorde
meg oppmerksom på denne forfatteren. For en skattekiste, sier jeg
bare.
Dette er Ann Rosmans fjerde bok, og hittil den aller beste.
Ja, faktisk noe av det beste jeg har lest... eeh hørt.., på lange tider. Ikke bare
er boka spennende, men vi får en god porsjon historie om hvordan
hverdagslivet var i Sverige (og sikkert i Norge også) på tidlig attenhundretall. Som vanlig får vi servert to parallelle historier. Den ene i
nåtid hvor Karin Adler løser saker som viser seg å ha grener
tilbake til en sak som berørte det samme geografiske område for ca
200 år siden. Og så må jeg nevne en ting til: De historiske fortellingene Ann
Rosman gir oss i sine fortellinger har faktisk skjedd. Så det må
ligge kolossalt mye research fra forfatterens side i arbeidet med
bøkene.
Forfatteren må ha en spesiell interesse for, og kjærlighet til
slektsforskning. Det aller morsomste er at hun gjør denne aktiviteten spennende, også for lesere
som i utgangspunktet synes at jakten på døde slektninger er
dørgende kjedelig. Her er beviset; Slektsforskning kan være
både spennende og innbringende.
Da CIA agenten Ethan Renner (Kevin
Costner) ender på sykehuset etter et mislykket oppdrag, får han
vite at han har kun få måneder igjen å leve. Han beslutter derfor
å oppsøke sin datter som han ikke har sett på årevis. Men CIA
agenten Vivi (Amber Heard) får han til å ta et siste oppdrag til
gjengjeld for en medisin som kan redde hans liv. Det er ikke enkelt å
bekjempe terrorister, når man samtidig får ansvaret for sin
tenårings datter.
Min kommentar:
Endelig en actionfilm med Kevin Costner
i hovedrollen. Og det begynner meget lovende. Men etter en
halvtimes tid så løser det hele seg opp i bare fjas. Men jeg blir
sittende og se på ..... Kevin Costner.
Helt ok underholdning, verken mer eller
mindre. Men to timer er i lengste laget.
Ping holder sin fjerde
magisterforelesning over oppgitt emne: ‘Hvordan skape musikk på et
anstendig nivå som den gemene hop aldri kommer til å høre’.
Min kommentar:
Jeg var så heldig å bli presentert
for dette bandet i 2007. Og jeg likte det jeg hørte så pass at jeg
nå har skaffet meg de tre siste skivene.
«The Hurricane
Spoof» kom i 2012. Denne er litt “snillere” enn de
foregående. Musikken er mer variert. Her vil nok alle finne noe de
liker, - men også noe de misliker.
Tekstene er, om ikke svarte, så ganske
mørkegrå. Men de var mørkere før. Kanskje dette henger sammen med
at bandmedlemmene blir eldre og «klokere».
Tekstene kan være en utfordring, så
jeg følte meg truffet da denne tekstlinja kommer: «check the online
translator», noe jeg nettopp hadde gjort. Jeg skjønner vel enda
ikke tekstlinja «Leave your lame and your lumber». Men ok, jeg kan
jo tolke teksten som jeg vil.
Om jeg skal trekke sammenligninger med
andre band og artister, så mistenker jeg at gutta er inspirert av
Frank Zappa og Beatles. En av låtene minner meg svært mye om «Sgt
Peppers-skiva».
Men dette er definitivt ikke musikk å
slumre til selv om noen toner er svært så behagelige å høre på.
Da vil du nok i tilfelle bråvåkne rimelig fort. Enkelte låter og
partier blir jeg nesten livredd av. Jeg opplever at både teksten og
musikken er så pass krevende at dette er ikke den skiva man spiller
rett før leggetid.
Jeg har hørt rykter om at dette er et
usedvanlig bra liveband. Håper inderlig at jeg får mulighet til å
oppleve dette før jeg blir alt for gammal.
Han er mer enn menneskets beste venn,
han er en kompis for hele samfunnet. Opplev filmen som trollbandt et
kinopublikum og en hel nasjon. Dette er den sanne historien om den
vandrende og støvete hunden Kelpie som haiket sin vei til den lille
byen Dampier og inn i hjertet til alle dens borgere. Fra forfatteren
av Kaptein Corellis Mandolin kommer et nytt rørende og sjarmerende
eventyr om kjærlighet og evig vennskap.
Min kommentar:
Vær forberedt på at dette er sterke
saker. Jeg gråt gjennom hele filmen. Dette er den mest rørende
film jeg har sett på lenge. Vi får presentert en sterk historie som
til og med er sann. Det er ikke mye som rører oss som historier om
meneskets beste venn, og når det som i denne filmen til og med er
mulig å forene hund og katt. Ja, da strømmer tårene i strie
strømmer – til og med på ei kjerring med noe som ligner
hundefobi.
Jeg vil ikke røpe så mye fra filmen.
Men jeg anbefaler den til alle som vil ha en pause fra action. Jeg
hadde i hvert fall et rørende friminutt.
Denne plata har fulgt meg siden 1982. Jeg kjøpte Lp'en hos
Imerslund da den var splitter ny. Jeg husker godt at plata lå i en
restekasse for gammaldans. Uvitende østlendinger, tenkte jeg, og
betalte med en blå papir ti'er.
Musikken ble raskt overført til en kassett for å ha i bilen. Heldigvis kom cd-utgaven en gang
på nittitallet slik at jeg slapp båndsalaten som ofte var problemer
med kassettbånd i bilstereoen, og da særlg om båndene var hjemmelagde.
Dette albumet har fulgt meg på mange lange bilturer.
Nå har jeg ikke bil lenger, men jeg hører likevel på denne plata
av og til. Jeg blir i godt humør av låtene "Valley Boys", "Tausa og
Drengen" og "Løkka i Live". Jeg får lyst til å danse til "Maria
Magdalena" og "Samba Minutt". Blir forbanna av "Tilgi meg" og "Slepp mæ
inn" Jeg lytter til den nydelige "Beste Guten".
Men mest av alt har
jeg hørt på og grått til "Sandnessjøen". Som Helgelending må man
få hjemlengsel av denne låta. Den er så vakker og full av lengsel.
Mon tro om ikke Hans Rotmo egentlig synger om Velfjord??? Uansett,
med på laget har han en haug med Brønnøyværinger. Valley Boys
består av: Hans Rotmo, mandolin. Gunnar Pedersen, gitar. Alf Erik
Skille, piano og trekkspill. Tor Evensen, el-bass. Knut Stensholm,
trommer. Og så er jo selveste Åge produsent. Jeg oppdaget etter hvert at denne musikken ikke var helt stuerein
på Østlandet. Til tross for dette hadde jeg ca 30 gode år der
søre. Nå har jeg flytta hjem igjen. Selvfølgelig savner jeg
Østlandet. Men jeg har enda ikke funnet låta som hjelper meg
gjennom denne lengselen i samme grad som Rotmo har trøstet meg i lengselen
etter Helgeland.
Sjelekisten er den andre frittstående
boken om Karin Adler og Marstrand, og Ann Rosman følger opp
suksessen Fyrmesterens datter på mesterlig vis. En skoleklasse på
tur gjør et uhyggelig funn ved den gamle Offersteinen i Marstrand:
De finner et hodeløst kvinnelik kledd i middelalderdrakt. Kvinnen
har tilhørt en gruppe som driver med rollespill. Kort tid etter får
en av byens eldre damer sitt livs sjokk når hun oppdager et
kvinnehode på en gjerdestolpe i hagen.Karin og hennes kolleger ser
et mønster. Men hvem er det som vil kvinnene til livs? Og hvorfor
med en slik brutalitet?
Min
kommentar:
Å, så fint å treffe Ann Rosmans persongalleri
igjen; Karin, Folke og Robban. Folk blir bare mer og mer
irriterende. Takk og lov at man han unngått en slik fyr i sitt
yrkesaktive liv.
Det er noe ekstra spennende i disse fortellingene fra
Marstrand, hvor lösningen stor sett ligger langt tilbake i tid.
Også i denne boka er slektsforskning viktig, ja, -
helt nødvendig for politiet arbeide.
I denne boka får vi i tillegg kunnskap om hvordan
heksene ble behandlet for mer enn tre hundre år siden, og hvilke
konsekvenser det fikk for historien helt fram til å dag.
Men forfatteren benytter også anledningen til å
kritisere systemet, og den enkeltes kamp mot det offentlige. Hun
beskriver livet og håpløsheten til den damen som blir utbrendt, og
kjemper seg tilbake på jobb. Men hun møter ingen forståelse,
verken hos arbeidsgiver, fagforening eller fastlege. Dette lyder
sikkert kjent som mange, Her er det så godt fortalt at det gjør
vondt å lese.
Krimgåtene er selvfølgelig svært spennende. Og
når persongalleriet er så interessant så spiller det mindre rolle
at man avslører gjerningsmannen en stund før siste kapittel. Det
er så mye annet spennende i selve jakten og løsningen, så jeg
glemme at hovedspørsmålet er besvart.
For i en krimgåte er ikke spørsmålet bare, Hvem?
Det er også hvor, hvordan og kanskje det viktigste ----hvorfor ?
Om du, som meg, er glad i lydbøker, så anbefaler
jeg deg å lytte til den svenske utgaven.
Fra Wikipedia: Zaks var et norsk band fra Vardø,
dannet i 1964. Navnet på gruppa var inspirert av Beatles-trommeslager Ringo Starrs
sønn, Zak Starkey.
Zaks gjorde en demoinnspilling i Vardø Gymsal i 1966,
denne ble sendt til Svein Erik Bjørja, med mål om å få platekontrakt. Året etter
akkompagnerte de Tove Kristine Eriksen på singelen «Mio Curore»/«Hey Mister», og ga samtidig selv ut singelen «Too
Young»/«Take
Special Care».
Demotapen fra 1966 dukket opp hjemme hos Svein Erik Børja, etter
han var gått bort. Bandet fikk senere tak i innspillingene og ga dem
ut under tittelen Lost
Tapes 1966, den 11.
desember 2009.
Singelen er også med på denne utgivelsen.
Fra Big Dipper: Plata er utgitt på det lille sveitsiske (!)
entusiast-selskapet Feathered Apple records i 500 eksemplarer med
plakat og fyldige og svært velskrevne linernotes av
nordmannen Tage Weie. Denne plata er en våt drøm for alle med
den ringeste interesse for norsk sekstitall og bør handles inn
sporenstreks!
Min kommentar:
Jeg hadde aldri hørt om dette bandet. Men jeg synes det er
spennende med slike skatter som dukker opp, og når så et utenlandsk
selskap tar sjangsen på å utgi dette på viyl. Ja, da må det jo være vert å høre på, tenker jeg. Det aller morsomste med denne skiva er at den både ser og høres
gammel ut. Coveret er en nøyaktig kopi av hvordan coverne så ut på
sekstitallet. De har til og med fått brettekantene på baksiden til
å se gulnet og slitte ut. Musikken er etter sigende tatt opp i en gymsal, samt andre
lokaler, bl.a. et kapell i Vardø. Bandet hadde kun en mikrofon . Den
lå på gulvet. Men det låter tidsriktig og tøft. Dette bandet er med på å bevise at det ble (og blir) lagd mye god musikk
også ute i distriktene. Jeg må nå prøve å få tak i boka om
bandet som kom i 2011. Den heter «Everybody’s making it big but
us» Ei morsom plate, og sikkert ei like morsom bok om hvordan det var
å være popstjerne utkant-Norge.
Eric Lomax (Colin Firth) var offer for
“dødstogene” fra 2. verdenskrig. Nå ønsker han å finne de som
sto bak, og stille de til ansvar for hans lidelser. The Railway Man
bygger på en sann historie.
Min kommentar:
Jeg hadde store forventinger til denne
filmen. En sann krigshistorie og kjente skuespillere. Det burde gi
et kvalitetsstempel. Men nei, dette blir for kjedelig.
Stillestående scener, hvor all dialog stopper helt opp, og det blir
stille, aldeles stille i flere minutter.
De deler av filmen som viser tortur av
krigsfangene, er unødvendig lange og repeterende. Det hadde holdt
med kortere glimt av disse grusomhetene. Publikum er ikke så dumme
at vi må ha inn alt med teskje.
Stjernelaget, bestående av Colin
Firth, Stellan Skarsgård og Nicole Kidman har fått en seig materie
å jobbe med. Det er faktisk, overraskende nok, Nicole Kidman som
klarer seg best. Det er også flott å se at til og med hun har
blitt eldre. Det kler henne.
Huff, jeg vet ikke helt hva jeg skal
si. Men jeg har altså sett på en langsom, dvelende og til dels
kjedelig film om en spennende person, Eric Lomax. Har kanskje blitt
enda mer nysgjerrig på han etter at jeg nå har sett filmen.
Jeg holdt faktisk på å gi opp da
filmen ble overmåte langtekkelig, men heldigvis så hold jeg ut til
slutten. De siste 5 minuttene redder filmen.
Jeg gir filmen en 4'er, og 2 av disse 4
går til Nicole Kidman.
Fra cdon.no:
Hvor langt vil du gå for å beskytte dine egne? Her er den sjette
boka om Avdeling Q med Carl Mørck, Assad og Rose. Midt i sin
sedvanlige og sårt tiltrengte morgenlur i Avdeling Q's kjellerkontor
på politigården i København får Carl Mørck en oppringning fra en
kollega på Bornholm. Carl blir avvisende når han forstår at
kollegaen er i ferd med å prakke på ham en ny sak. Dermed legger
mannen i den andre enden stille på røret. Bare få timer senere
viser konsekvensen av den avbrutte samtalen seg. Den er totalt
uforutsigbar. Carl presses hardt og må begynne å grave i en 17 år
gammel sak med et ekstremt tragisk utfall. En ung, livsglad kvinne
fra Bornholm forsvant plutselig og ble funnet drept hengende i et
tre. Avdeling Q står overfor en sak som er både vanskelig og
obskur. Samtidig driver en mystisk manipulator et kynisk spill for å
beskytte seg selv og sine. I møte med et kompromissløst og
alternativt miljø blir Rose, Assad, Carl og nykommeren Gordon
utfordret på alle tenkelige vis, og gamle saker og hemmeligheter
truer med å sprenge hele firkløveren.
Min kommentar: Ja, hva skal jeg si. Akkurat nå er jeg bittelitt skuffa. Mest
kanskje fordi jeg forventer meg så mye av Jussi Adler Olsen. Han
har hittil underholdt meg i seks bøker. Jeg har blitt god kjent med
hovedpersonene, og Assad er jo en moroklump, og Carl er en sammensatt
kar, med en varmt hjerte et eller annet sted langt der inne.
Men denne gangen er ikke dette nok for å holde min interesse
gjennom hele boka. Jeg har også litt vanskeligheter med å få
oversikt over saken, eller sakene, - for denne gangen blandes det inn
en del saker som verken har betydning for selve krimgåten eller for
meg som leser ettersom vi ikke får noe svar eller avslutning på
disse. Det er nesten fælt å si det, men jeg kjeder meg litt. Det er
litt spenning mot slutten når ting drar seg til. Men jeg synes at
ting blir fremstilt noe uorginalt.
Videre har jeg en mistanke om at det kan være vanskelig for en ny
leser å få full oversikt over bokas hovedpersoner. Min kunnskap
omog nysgjerrighet på disse har bygd seg opp gjennom fem bøker før
denne. Vi blir litt mere kjent med avdeling Q i hver bok. Men på den annen side skal jeg være forsiktig med å
undervurdere andre lesere. Jeg er slett ikke ferdig med denne serien, og ser fram til neste
bok, Kanskje jeg vil få svar på noen av de spørmål jeg fremdeles
har, - selv etter seks bøker.
En energisk og herlig kompromissløs
oppvekstskildring helt utenom det vanlige
Blod, spytt,slim, sæd. 18 år gamle Helen liker alt sammen. Som
motstander av personlig hygiene, betrakter hun kroppen sin som et
frigjøringsmiddel, hvor kroppsvæsker og odører skal få herje
fritt og uhemmet. Da hun en dag havner på sykehus etter å ha påført
seg selv analfissur etter et barberingsuhell, blir hun klar over
hvordan sykehusoppholdet vil kunne oppfylle et av hennes høyeste
ønsker - at foreldrene hennes skal finne sammen igjen.
Da Charlotte Roches roman "Våtmarksområder" kom ut i
2008 ble den mottatt av en lettere sjokkert kritikerskare, men dette
hindret likevel ikke boken i å bli en internasjonal bestselger. I
overgangen fra bok til film har skildringene av tabubelagte emner
ikke blitt sensurert i nevneverdig grad, men resultatet er likevel en
film fylt av sødme og humor som tegner et sjarmerende portrett av
filmens hovedperson. WETLANDS er energisk, fargerik og herlig
kompromissløs - og definitivt en oppvekstskildring som stiller seg
godt utenfor den etablerte normen.
Min kommentar:
Ja, her flyttes det stadig grenser. Nå har jeg altså sett en
film hvor hovedpersonen utleverer sine mest intime hemmeligheter og
fantasier.
I tillegg bretter hun ut, bokstavlig talt, sine
hemoroider !!!!! Et like øyeblikk lurer jeg på om jeg sitter å ser på Tv-programmet "pinlige sykdommer".
Dette blir litt i overkant åpenhjertig for min del.
Kall meg gammeldags og prippen. Men jeg blir faktisk flau, og rødmer
opptil flere ganger underveis. Jeg klarer ikke helt å få tak i hva
som er hensikten med denne filmen, - annet enn at det innebærer stor
risiko å barnere seg nedentil.
1001
Fnatt kom ut høsten 1970 og var Øystein Sundes aller første
albumutgivelse. Her finner vi også de første klassiske låtene som
"Jaktprat", "Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint"
og "Fire melk og Dagbla' for i går". Låtene ble skrevet
under militærtjeneste og på skolebenken, og ble ofte urframført på
viseklubben Dolphins i Oslo. Både Lillebjørn Nilsen og Kari
Svendsen bidrar på albumet, mens Espen Rud (trommer), Carl Morten
Iversen (bass) og Wiggo Elisenberg (altsaksofon, klarinett og
munnspill) utgjør den musikalske stammen - i tillegg til Sunde selv.
1001 Fnatt var
kun tilgjengelig på LP og kassett på 70-tallet, og har i mange år
vært et ettertraktet samleobjekt. Flere av sangene har levd videre,
enten som livefavoritter eller på Sundes tidligere samlinger. 1001
Fnatt er likevel fullt av vokale og
instrumentale krumspring som fortjener å bli lyttet til den dag i
dag. Albumet satte også en standard for den folkekjære artisten
Øystein Sunde, enten det er lek med ord eller lynkjapt strengespill.
Tematikken i tekstene sier også noe om det som skulle komme senere i
karrieren. Åpningslåta "Seks døgn på veien" er en
forsmak på en håndfull Sunde-låter som omtaler sjåføryrket, mens
singlen "Jaktprat" viser oss den munnrappe artisten som
sannsynligvis har norgesrekord for antall ord i en treminutters
poplåt. Lennon & McCartney-låta "Here, There &
Everywhere" er omgjort til en lett kjærlighetsvise under
tittelen "Her, der og stikkelsbær". Denne siden av
artisten finner man spor av på flere album utover 70-tallet, men så
blir det også brått slutt. I dag er det ikke kjærlighetsviser vi
først og fremst forbinder med Øystein Sunde. Selve lyden på
albumet er imponerende. Dette er en levende innspilling som fremstår
som en av 70-tallets aller flotteste utgivelser takket være
produsent Mikkel Aas. Så ble da også 1001
Fnatt gjennombruddet for Øystein Sunde, en
utgivelse som igjen satte fart på en over 40 år lang karriere.
Min kommentar:
Dette er ei skive som har
fulgt meg nesten hele livet. Jeg vil ta dere med tilbake til høsten
1971. Jeg var nykonfirmert, og hadde kjøpt min første platespiller
for «masjonspængan». Jeg hadde akkurat startet på mitt siste
skoleår, og i 9.klasse kunne vi velge musikk som valgfag.
Vi var ikke så mange
elever som hadde valgt musikk. Jeg var eneste jente i den lille
gruppa. Og etter å ha terpa gitargrep sammen med gutta, skjønte
jeg at musiker ble jeg aldri. Men jeg var, og er, veldig flink til å
spille plater. Heldigvis hadde vi en klok musikklærer, som hadde
det jeg den gangen mente var en di – i - i -i ger platesamling.
Tror den talte ca 200 skiver. Han tok platene sine med på skolen, og
delte ny musikk, samt kunnskap med oss som tidligere kun hadde hørt
klassisk fra skolens stereoanlegg. Hilstad Barne-
og Ungdomsskole hadde kun en platesamling i sitt eie. Det var en
Det-Beste samling med klassisk musikk.
En dag var læreren
spesielt opprømt. Han hadde med seg en splitter ny plate. Plata
var 1001 Fnatt med Øystein Sunde. Der og da røyk for alvor min
drøm om å lære å spille gitar. Etter å ha hørt hvordan unge
Sunde trakterte dette instrumentet var det bare å gi opp, gitaren,
for så å gå over til platespiller. Plata ble en kjempehit. Vi
lærte oss teksten på Jaktprat ganske kjapt, og det gikk sport i å
fremføre teksten feilfritt så kjapt som mulig. Men selv om vi digga
tekstene og låtene, så forsto vi nok ikke hvilken innflytelse Hr
Sunde ville få på det norske språk i årtier.
Det gleder et vinylhjerte
at Sundes musikk ble reutgitt på vinyl i 2012.
Hans
evne til å flykte fra håndjern, tvangstrøyer og vanntanker er
legendarisk - men å kvitte seg med
bruddstykker fra sin egen
fortid viste seg
mer utfordrende.
Oscar-vinner Adrien
Brody (The Pianist) og Kristen Connolly (TV House of Cards) spiller i
denne episke miniserien som følger den verdenskjente mester i
hans transformasjon fra innvandrer til
verdens første superstjerne. Drevet av
drømmer og streng disiplin, jaget
han på den amerikanske drømmen.
Houdini flyttet
stadig på
sine fysiske grenser for å oppnå esultaterser
som overrasket publikum. Og selv om de så hva han ville ha dem til å
se, var hans
virkeligheten mer unnvikende enn hans utbryterevne
Min kommentar:
Jeg har en mistanke om at Houdini var
verdens største kjendis. Overalt samlet han et publikum som
beundret han. Han ga sine show, og gikk stadig lengre i sine triks.
Hans berømmelse førte han inn i
samfunnets øverste kretser. Slik kom han til å pleie omgang med
statsoverhoder og berømtheter som Sir Arthur Conan Doyle og
Rasputin. Han engasjerte seg i krigføring og spionasje, men publikum
viste mest interesse for hans kamp mot spiritistene Han avslørte
mange som påstod at de kunne «snakke med de døde».
Hans opptredener kopieres ennå i dag,
mer enn hundre år etter Houdinis storhetstid, og hans navn er lagt
fra glemt.
En facinerende mann. Mini-serien er
underholdende, og skuespillerne virker være håndplukkede til
rollene.
Under restaureringen av fyret Pater
Noster på den lille øya Hamneskär utenfor Marstrand dukker det opp
et lik, innemurt i potetkjelleren. Rettsmedisineren tror det har
ligget der i 40 år. Karin Adler ved kriminalpolitiet i Göteborg
blir tilkalt. Til å begynne med har Karin og hennes kollegaer ikke
mye å gå etter - bare en giftering og en liste over savnede
personer. Karin Adler står overfor en sak med røtter i nattsvart
ondskap og grådighet. Fyrmesterens datter er Rosmans debutroman, og
er den første i en serie om kriminalbetjent Karin Adler ved
Göteborg-politiet.
Min kommentar: Om du liker Camilla Läckberg, så vil bøker
av denne forfatteren garantert falle i smak. Mye er svært
likt. Hør bare
her: Begge skriver fra kystperler som ligger like nord for Göteborg.
Begge skifter i tidsbilder med to parallelle historier. Denne boka er spekket med historiske detaljer.
Noe som forteller oss som lesere at forfatteren har stor
lokalkunnskap. I
tillegg så kan hun mye om kystkultur. Ja, hun skriver så levende
at jeg i perioder kjenner lukten av sjø
og fornemmer saltsmaken i munnen.
Persongalleriet er kanskje ikke så originalt,men
blir likevel spennende nok ettersom gåten nøstes opp.
Hovedpersonen Karin Adler er ei solid dame. Desverre er personene
rundt henne, både i privatlivet og på jobb, noe mer diffuse, eller
litt for bleke etter min smak. Karin Adler blir derfor mye alene, -
selv om hun jobber i et team.
Selve krimgåten, hvem har myrdet Arvid, og hvorfor?
- får selskap av flere gåter ettersom etterforskningen gir
resultater. Og spenningen stiger jevnt og trutt, akkurat slik vi som
liker krim vil ha det.
Jeg har hørt på denne lydboka på svensk. Jeg gjør
ofte det når det gjelder svenske utgivelser. Kjøper ofte lydbøkene
brukt, for en billig penge, på den svenske nettauksjonen
www.tradera.se.
Ellers kan du finne boka på norsk på cdon.no, som innbundet og pocket ,
Fra Platekompaniet:
Snaut to år etter Western Harmonies (2013), hans
tredje sammen med Chatham County Line, er Jonas Fjeld tilbake med
nytt album – denne gang solo. Hustrig inneholder litt av alt
som Fjeld er kjent for, så her rykker det godt i både rocke-,
roots- og americana-foten.
Etter å ha funnet tonen under innspillingen av Hver Gang Vi
Møtes, ble Thom Hell (Thomas Helland) en naturlig
samarbeidspartner for å lydfeste materialet til Hustrig.
Første singel ut var ”Opp med himmelporten” der teksten er
kyndig levert av Ole Paus, som på resten av albumet.
Albumet er produsert av Thomas Helland, skrudd av Even Ormestad,
mikset av Mike Hartung og mastret av Chris Sansom.
Min kommentar: For oss som fulgte med på «Hver gang vi møtes» på TV2
vinteren 2015 så kunne vi ikke unngå å legge merke til det gryende
vennskapet mellom veteranen Jonas Fjeld og den noe yngre Thom Hell.
De fortalte begge om paralleller i livene deres. Nå har vennskapet
blitt mere modent og båret frukter. Thom Hell bidrar både som
musiker og produsent på Fjelds nye skive. Men hvorfor har Jonas Fjeld valgt å kalle albumet for «Hustrig»?
Nei, det skjønner jeg ikke. Her får vi den varmen som vi
forventer av denne musikeren. Og som vanlig fremfører han tekster
skrevet av Ole Paus. Trygt og godt altså. Og så gir han ut skiva på en årstid hvor det lakker g lir mot sommer. Hustrig ???? Nei, jeg begriper det ikke. På et par av låtene , «Ild og vann» og «Ei hustrig natt»
legger jeg merke til et eminent gitarspill. Dette må jeg takke Thom
Hell for.
Jeg vil også takke Mr Hell for at han lar Fjeld få være Fjeld.
Han dyrker denne musikerens særpreg som vi alle liker så godt. Men
samtidig våger han å vise at Fjeld er noe mer enn bare en
visesanger i sekstiårene. Det er noe helhetlig og vakkert over
dette albumet. Det inneholdet ikke mange, men noen få friske toner
som vi også kan takke Hell for. Jeg håper inderlig at vi kun har sett starten på dette
samarbeidet. Et trekløver som Jonas Fjeld, Ole Paus og Thom Hell
kan rett og slett ikke bli feil.
I april 2014 dro Césh til California for å spille inn sitt
debutalbum. Med kun originallåter i bagasjen snekret han og Kid
Andersen sammen et fyrverkeri av godlyd der referansene var mange og
varierte.
Se for deg Bowie og Beatles infisert i ryggmargen til Rolling
Stones, der Stooges pumper blodet ut i Gram Parsons årer, og Dream
Syndicate rir på en bølge av surf punk.
Césh har lang fartstid i Grenlands musikkmiljø der han blant
annet har spilt med Scream Opera, Neperud, Paal Flaata og The Bones
Of My Uncle. Nå er han endelig klar til å «Break Down Free».
Min kommentar: Jeg har kommet med denne innrømmelsen tidligere, - nemlig: Av og
til kjøper jeg plater etter å ha sett coveret. Og om du ser dette
coveret, så er vel ikke det så vanskelig å forstå, eller? Det er
rett og slett et eventyr av et cover. Skiva er, etter det jeg har lest, utgitt i 500 svarte
eksemplarer og 100 eks. på oransje vinyl. Jeg vil tro at
beholdningen av oransje vinyl var utsolgt da jeg kjøpte skiva. Den
var i hvert fall ikke annonsert på den nettbutikken hvor jeg
handlet. Men skitt au. Ut fra å ha kjøpt plata etter coveret var jeg
kjempeheldig. Dette er virkelig musikk etter min smak. Rå og
fyldig Rock 'n Roll., med innslag av country og blues. Slik musikk
treffer meg i hjertet.
Jeg liker spesielt låta «Dream Love». Den minner meg om David
Bowie på syttitallet, den gang han var god. Flott musikk å gå helga imøte med.
De fire kvinnene fra Sex
og singelliv er endelig tilbake. Vi
fortsetter å følge de fire venninnene gjennom sex, kjærlighet og
relasjoner - i byen som aldri sover.
Sarah Jessica Parker er
Carrie Bradshaw, en “seksual-antropolog” som har sin egen
avisspalte “Sex and the City”. Idéene til spalten henter hun fra
venninnegjengens liv; den snille og ordentlige Charlotte (Kristin
Davis), tøffe Miranda (Cynthia Nixon) og festglade Samantha (Kim
Cattrall).
Filmen starter der den Emmy-belønnede tv-serien
sluttet. Carrie er sammen med Mr. Big, og bor og jobber på
Manhattan. Miranda har giftet seg med Steve, jobber fortsatt som
advokat og bor med sin familie i Brooklyn. Charlotte er gift med
Harry og har adoptert et barn fra Kina. Samantha har bestemt seg for
å prøve lykken i Los Angeles. Og mens de fortsetter å sjonglere
mellom karriere, kjærlighet og livet på Manhattan, skjønner
jentene mer en noensinne at ekte vennskap aldri går ut på dato.
Fra Platekompaniet.no:
Sex And The City 2
sender Carrie, Samantha, Charlotte og Miranda ut på et eventyr som
favner både Manhattan og det moderne Midtøsten. Hverdagslivet får
en pause, men kjærligheten er fortsatt med - og det på første
klasse.
Hva skjer etter at man sier "ja"? Livet byr
på alt damene noensinne har ønsket seg, men det ville ikke vært
Sex And The City hvis
de ikke sjekker om gresset er grønnere andre steder. Denne gang blir
vi med på et glamorøst, solfylt eventyr som plasserer de munnrappe
moteløvene fra New York på et av klodens mest luksuriøse og
eksotiske steder. Bak fasaden i Abu Dhabi foregår festen døgnet
rundt, mystikken venter rundt hvert gatehjørne og overraskelsene kan
lett lede det feststemte firkløveret på ville veier. Men reisen er
også et pusterom som kommer til riktig tid for alle fire: Charlotte
og Miranda kan like mye om bleieskift som kjoleskift, Carrie kjenner
hverdagen med Big knuge og Samantha kjemper mot overgangsalderen.
Tidene forandrer seg, men vennskapet forblir heldigvis det samme.
Filmen er regissert av Michael Patrick King, som også hadde
regi på mange av episodene i TV-serien.
Min kommentar:
Aller først: Tenk at jeg
nå har klart å se begge filmene på en ettermiddag/kveld. Jeg bør
innkassere en premie nå, eller hva? For makan til overfladisk møl.
Jeg har vært på besøk inne i en ukjent verden av høye hæler, hårextension,
silikon, botox og Walk in closet. Dette er så grusomt at jeg har
ikke ord. Dette må være en Tv serie og filmer spesiallagt for rosabloggere
og deltakere i Paradise Hotel. Ja, og så stylister da. Mener å
huske at et par stylister ble intervjuvet på den røde løper på
filmpremiæren. Men jeg kan meget mulig huske feil. Jeg ser bare
for meg at jeg i aften har vært på en snarvisitt i verden hvor jeg sannsynligvis aldri kommer tilbake til.
Nei huff, dette var ille.
For et overfladisk liv. For noen hønsehjerner. Nei, jeg har ikke
ord. Nå må jeg ha noe action. Nå har jeg overført fem bøker
til minnekortet på mobilen. Så nå blir det krim på sengekanten.
Her finner du den første filmen på Dvd og Blu-ray Her finner du den andre filmen på Dvd og Blu-ray
Forlagets omtale: 19-åringen Halvor
Skramstad har vært med på en dramatisk livbåtseilas etter at "m/s
Tomar" av Tønsberg ble torpedert ved Island. Høsten 1940 blir
han tilbudt hyre som lettmatros på et av verdens største tankskip,
16 000-tonneren "m/t Iberia" av Oslo. Halvor vet at skuta
frakter flybensin, en last like farlig som ammunisjon. Og han vet at
Storbritannia desperat trenger bensinen for å holde flyene til Royal
Air Force på vingene. Han blir en av de norske tankbåtsjøfolkene
som er med på å spille en verdenshistorisk rolle i kampen mot
Hitler-Tyskland, i en avgjørende fase av The Battle of Britain. På
havet venter mektige fiender: Det tyske ubåtvåpenet, tyske
bombefly, tunge kryssere og dødbringende miner. I Liverpool venter ?
kanskje ? irske Muriel Shannon på Halvor, som elsker henne.
"Skytteren" er bind 2 av Jon Michelets bredt anlagte
romanverk "En sjøens helt". Her får leserne den store
sjøromanen om en side ved 2. verdenskrig: Tankskipsfarten i
konvoiene under Slaget om Atlanterhavet.
Min kommentar:
Det er nå en stund siden jeg leste den
første boka om Skogmatrosen, Halvor Skramstad. Du finner
bloggnotatet om den boka her.
Etter å ha lest og likt den første
boka i en serie, så har jeg alltid en smule frykt når jeg skal gå
i gang med neste bok i serien. Jeg er livredd for å bli skuffet, og
ved å vente med å fortsette lesingen så utsetter jeg en eventuell
skuffelse og beholder den gode følelsen fra den avsluttetde boka
litt lenger.
Men nå har bok nr tre vært på
markedet en god stund,så det var på tide å lese den andre boka.
Og for å si det med en gang: Det var ingen grunn til engstelse for
den ofte så kompliserte andre-boka. Selvfølgelig ikke. Vi snakker
tross alt om forfatteren Jon Michelets mesterverk her. Ikke bare har
han skrevet en, eller rettere sagt foreløpig tre gode bøker om hans
absolutte hjertesak, nemlig krigsseilerne som han har snakket varmt
om i flere tiår. Bøkene er spennende, men er også fylt av
kjærlighet. Kjærligheten mellom sjømannen og hans irske kjæreste.
Kjærligheten til skipet, til sjøen, til kameratskapet, - Ja, til
livet som sjømann. Etter å ha blitt kjent med Halvor Skramstad, så
forstår jeg at enkelte mennesker er født med saltvann i blodet.
Lettmatros Skramstad er i ferd med å
bli voksen, og det skal bli spennende å følge hans vei videre i bok
nr tre. Og denne gangen skal jeg ikke vente, men gå rett på.
Et tvillingpar blir brutalt myrdet i et
sommerhus. Alle spor peker mot en gruppe rikmannsbarn fra en
nærliggende kostskole, men saken lukkes da en lokal outsider tilstår
ugjerningen. 20 år senere gjenopptar politietterforsker Carl Mørck
og hans assistent Assad saken, og de innser raskt at noe er fryktelig
galt. Snart befinner de seg i en intens jakt på en en pike som har
vært forsvunnet siden mordene fant stad. Men Carl og Assad er ikke
de eneste som leter etter henne. En gruppe mektige og
innflytelsesrike menn er villige til å gjøre hva som helst for å
forhindre fortiden i å innhente dem. 'Fasandreperne' er basert på
Jussi Adler-Olsens roman av samme navn.
Min kommentar:
Jeg er en stor fan av den danske
krimforfatteren Jussi Adler Olsen. Denne filmen er basert på boka
med samme navn som jeg skrev om på bloggen min for ca et år siden.
Du kan lese om hva jeg syntes om boken her.
Men dette er film. Det som er spesielt
med denne filmen er at det er så kort tid siden jeg leste boken.
Derfor blir jeg til tider overrasket over de kontraster som er mellom
min fantasi og filmatiseringen. Er det et bevis på at bøker er
best? Her i denne filmen faller alt gjennom. Jeg klarer ikke å få
tak i stemningen jeg opplever i Adler Olsens bøker. Personene er
langt fra de jeg lagde i mitt hode da jeg leste boka. De eneste som
ligner litt i denne filmen er de to hovedbandittene. Men
hovedpersonene er langt fra min fantasi. Og det er synd, fordi jeg
digger «mitt» persongalleri.
Bruken av vold er selvfølgelig mye
tydeligere i filmen, og det er gjort noen snarveier her og der. Men
det er vel ikke mulig å få med alt på en halvannen times film.
Filmen er en helt grei tidtrøyte sTV-underholdning, i samme kategori
som Wallander, Beck, Irene Huss m.fl.
Men min klare påstand er. Denne
historien duger best i bokform.
Forlagets omtale:
Sterk
selvbiografisk beretning fra Herbjørg Wassmo. «Disse øyeblikk» er
historien om et kvinneliv i vår nære norske fortid, om utdannelse
og yrkesliv, om mann og barn, om kampen for å eie en flik av egen
tid, om å være inntrykksvar og bråsint, åpen for verden og
innestengt av egen steilhet. Det er en historie omgitt av det
nordnorske landskapets raushet og harde tak. Og det er historien om
den unge kvinnen som våget å bryte absolutte tabuer, og som ble en
av Norges største og høyest elskede forfattere.
Min kommentar:
Kjære Herbjørg Wassmo: Velkommen
tilbake. Jeg har fulgt deg gjennom tre tiår, selv om du Dinas Bok
ble du litt borte for meg. For meg er du best når du skriver om
kvinner, sterke kvinner, - som Tora, Dina eller deg selv.
Herborgs historie er ikke bare hennes
egen historie. Den er historien om våre mødre og de vilkår de
måtte hamle opp med gjennom barndom, ungdomstid, husmortilværelse
og yrkesliv. Det er en fortelling om kultur, kjønnsroller og
forventninger. Men vel så mye om styrke, mot og sinne. Masse sinne.
Må derfor få lov til å fremheve innleseren av lydboka, Gjertrud
Jynge. En lydbok er 100% avhenging av oppleseren. Og her har de
virkelig truffet blink. Gjertrud har ikke bare riktig dialekt. Hun
klarer å formidle forfatterens følelsesregister på en utmerket
måte.
For meg var dette et flott friminutt
fra krimbøkene jeg vanligvis er storforbruker av.
Hvor langt er du villig til å gå for
å beskytte hjemmet ditt? Homefront er en heftig actionthriller med
Jason Statham, James Franco, Kate Bosworth og Winona Ryder på
rollelista. En DEA-agent (Statham) slutter i jobben på grunn av
sin kones død, og for sin 10-årige datters skyld flytter han til en
stille og avsidesliggende by. Problemet er at han har valgt helt galt
sted å slå seg ned, og det tar ikke lang tid før det oppstår
problemer med den lokale narkobaronen (Franco). Homefront er
regissert av Gary Fleder (Runaway Jury, Things To Do In Denver When
You're Dead), mens manuset - basert på Chuck Logans roman med samme
navn - er skrevet av ingen ringere enn Sylvester Stallone.
Min kommentar:
Svært få overraskelser i denne
actionfilmen hvor selveste Sylvester Stallone har skrevet manus.
Filmen fremstår som litt gammaldags uten at det gjør så mye. Men
det irriterer meg litt at de bruker disse prototypene på amerikanske
menn på landsbygda. Ja, du vet de der kara mer pickup, hagle, caps,
rutete skjorter, boots og sidrompa dongeri.
Men om du liker gammaldags action, så
vil du nok kose deg med denne. Blodet spruter, og kruttrøyker ligger
tjukk som skodde. Men noen er udødelige, - eller er de virkelig det?
Fra Radioludo.no:
Dette er bandets første utgivelse, og EP´en slippes både på
vinyl og digitalt. Eterisk pulserende støy gjennom fire armer og
fire ben. Gitar, trommer, synth, ekko og uro. Droner fra urgrunnens
hukommelse. ”Echoes" slippes på Handmade Records 23 mars.
Skrudd og slitt av Ådne Meisfjord (Serena Maneesh // 120 Days).
Singelen An Eternal Recurrence har allerede vært A-listet på Radio
Nova og hørt på NRKP3, og studentradioer i Norge, Tyskland og USA..
Min kommentar: Støy? Javel! Men det er kontrollert støy vi får presentert
her. Og hele lydbildet fenger meg så pass mye at jeg vil kalle det
musikk. Vel kan det til tider låte litt mørkt og dystert. Men jeg
hører likevel noe vakkert inni der, som tar tak i meg og gjør
lytteropplevelsen mere spennende. Ja, jeg liker det, selv om det kan
virke litt sært. Dette er krevende musikk å låne ørene til, men desto mer får
man tilbake. Musikken krever flere gjennomlyttinger, og det er
underveis at mirakler skjer. Jeg oppdaget stadig nye elementer i
denne uvante musikken. Dette er ei plate som vil bli spilt med jevne
mellomrom. Kanskje ikke når tante Olga kommer på kaffebesøk. Men
jeg vil definitivt presentere denne skiva for andre musikkelskere i
min omgangskrets. Jeg gleder meg til å høre deres reaksjoner. Jeg
mistenker at jeg får tommel ned, men kanskje jeg blir overrasket. Du kan høre musikken på Wimp eller Spotify
"Godt nok for de svina" sa
pappa alltid når noe var bra nok." Det reddet Anita Krohn
Traaseth fra å bli perfeksjonist og "flink pike". Denne
boken handler om hvordan hun, en helt vanlig norsk jente uten
ekstraordinære ambisjoner, ble leder. Den handler om å gripe
mulighetene, vise hvem man er og tørre å stole på at man er god
nok. Den handler om å lede andre, men ikke minst om å lede seg
selv. Anita Krohn Traaseth er lederen bak bloggen Tinteguri. I denne
boken skriver hun personlig og humoristisk om veien til lederjobben,
om å våge å være synlig, både i møterommet og det offentlige
rom, som de sårbare og feilbarlige menneskene vi er. Den handler om
å ta utfordringer og å omfavne arbeidslivet og alle gleder,
utfordringer og muligheter til personlig vekst det gir.
Min kommentar:
Det er lenge siden jeg leste en bok i
kategorien «Ledelseslitteratur». Forøvrig en type bøker jeg var
storforbruker av en gang i tiden.
Jeg ble selv leder i en alder av 22år.
Etter å ha jobba i ca 20 år gjorde sykdom at jeg måtte se meg om
etter en annen type jobb. Jeg begynte da å ta videreutdanning innen
ledelse. Jeg elsket å sette meg på skolebenken igjen, og jo mere
jeg leste jo mere kunnskapstørst ble jeg. Jeg så fram mot å ta
videre steg i karrierestigen.
Men livet ble anderledes. En enkel
kneoperasjon ble til et mareritt; - først tre år på sykehus, et
femtitalls operasjoner og til slutt – amputasjon av høyre ben. Da
ble det et endelig farvel med arbeidslivet.
Hvorfor leser jeg da en bok om ledelse.
Jo, fordi jeg så denne dama på Tv en dag, og ut fra det hun sa om
boka si, så oppfattet jeg det sånn at det ikke bare var en bok om
faget ledelse, men mer om Anitas vei dit hun er i dag.
Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk.
Etter å ha bodd i Osle Vest i ca 30år har jeg sett ganske mange
med et utseende som minner gange mye om Anita Krohn Traaseth. Vakre
damer i 30 – 40-åra, med halvlangt lyst hår. De er effektive.
De trener. Ja, utad så virker det som om de orker alt. Var denne
dama også en av disse ??
Interessen var i hvert fall så stor at
jeg bestilte boka. Sporenstreks. Boka var som forventet. Vi får en
lettlest beskrivelse av Anitas vei fram til toppjobben. Hun gir oss
også et innblikk i privatlivet. Personlig så liker jeg at folk gir
av seg selv på denne måten. Jeg er av den oppfatning at mennesket
er fullt og helt, også i arbeidslivet. Et arbeidsmiljø blir mye
bedre om leder og medarbeider spiller med åpne kort. Det har i kretser vært tradisjon for at ledere, fortrinnsvis mannlige,
overhodet ikke har vist noen av sine personlige sider. Anita
derimot, forteller oss at hun var ikke den aller beste på skolen.
Det er godt å vide for elever som seiler rundt i «Middelhavet»,
dvs. De som oppnår kun middelmådige karakterer. Anita karriere viser
at det er håp for alle om viljen er tilstede. Det er tydelig at
Anita har lært mye «the American Way». Dette i tillegg til farens
filosofi har gitt Anita den kunnskap, styrke og råskap som er
nødvendig for å ivareta hennes posisjon. At hun i tillegg har tatt
avstand fra den moderne Janteloven, les «Flink Pike Syndromet»
svekker henne ikke på noen måte.
Det er en del gjentakelser og
selvfølgeligheter. Men på den annen side, så er det vel dette dom
gjør boka så lettlest. Den er jo på mange måter en videreføring
av bloggen hennes. Jeg har hittil ikke lest Tinteguris blogg, men etter å
ha tatt en liten titt nå i dag, så virker enkelte innlegg ganske
spennende.
Dette er ikke en bok du MÅ lese. Men
om du er jente med lyst og utsikter til å bli leder, så kan dette
være en nyttig bok å ta med seg på veien.
Som avdanka leder så koste jeg meg,
mange gode minner dukka opp. Men jeg kjente også på hvor inderlig
jeg savner arbeidslivet.
Fradigerdistro.no
Göttemia ble til i Eidsberg i 2001, og siden den gang har de vært
Europa rundt og spilt punk for folk og fe. Besetningen fra 2005 har
vært Ola (gitar), Roy (trommer), Laurits (bass) samt Christer
(vokal), Etter at Christer slutta i bandet, ble Ricky Norum med på
synth og vokal i desember 2014. Dette gav bandet ny giv, og når
julefreden senket seg, hadde Göttemia allerede vært i studio og
spilt inn en ti spors EP med bare splitter nye låter. Göttemia sitt
første album er rett rundt hjørnet, men nå kommer det altså brått
en EP først.
Min kommentar:
Jeg har hatt, – og har, et noe ambivalent forhold
til punk. Men av og til dukker det opp grupper innen denne sjangeren
som viser en slik unik spilleglede at jeg lar meg forføre. Og
Göttemia er et slikt band. Etter musikken og fotografiene som
følger med i den 16 siders bookleten å
bedømme, så har de det skrekkelig morsomt både med og uten
instrumenter.
Musikalt er dette rå punk som man
risikerer å skade seg på om man kommer for nær. Og selvfølgelig
blir vi presentert for en god dose raseri. Særlig får vi merke det
i låta «Betrayer». Her bør vi ikke trå for nære.
Heldigvis er stemninga bedre på
avslutningslåta «Dig In». Her kan man faktisk ta en dans, selv om
dette er mer eller mindre bannlyst i enkelte punkmijøer.
Om du er fan av god punk, eller ,
som meg, bare liker det sånn passe, så er dette ei skive du
absolutt bør kjøpe.
Den er morsom, rå og tung. Her
får du alt hva hjertet kan begjære.
En ung mann blir funnet på en
jernbanebro i Stockholm. Han har legionærsyken og er sterkt
nedkjølt. På sykehuset oppdages det at mannen ble erklært død for
sju år siden. Han var et av seriemorderen Walter Jureks siste ofre
før Jurek ble arrestert av Joona Linna. Jurek ble dømt til
psykiatrisk behandling og total isolasjon. Nå må saken gjenopptas,
og noen må vinne seriemorderens tillit. "Når det kommer til
kriminalromaner er Lars Kepler overlegent best i sin sjanger."
Gøteborgsposten «Sandmannen innfrir alle forventninger».
LitteraturMagazinet   «Det beste man kan få av svensk
kriminallitteratur i dag». Sveriges Radio
Min kommentar: Hvor skal dette ende? Jeg har på følelsen at Keplers
bøker blir mer og mer spennende. Dette er den fjerden boka. Og
denne gangen mista jeg nattesøvnen totalt. Vanligvis sovner jeg ganske godt med en lydbok på øret, men denne
gangen var det umulig. Sjelden har adrenalinet strømmet så til de
grader.
Handlingen er så original, at det er en fryd. For noen blir det
kanskje i overkant med drap, råskap og blod. Men for min del så
tåler jeg det når spenningen bygges opp fram mot siste kapittel.
La så være at jeg lå litt foran handlingen, eller sagt å en annen
mote, løste litt av gåten et par ganger underveis. Hele plottet er
så sammensatt at det er nok av overraskelser likevel.
Duoen bak psevdonymet Lars Kepler har funnet oppskriften på
hvordan en god krim skal fremstå. To forfattere skaper dobbel så
mye spenning og dobbelt så mange overraskelser underveis. Det er vanskelig å si noe om handlingen uten å røpe for mye.
Men jeg kan nevne at bokas «bad guy» Jurek Walter er en av de aller
værste jeg har blitt kjent med i en krim noen gang. En av legene på
den psykiatriske avdelingen hvor han soner sin straff sier til en
kollega helt i starten av boka noe sånt som « Jurek Walter kommer
til å snakke med deg, helt rolig, sikkert vennlig, men senere i
kveld, når du er på vei hjem, kommer du til å svinge over i
motgående kjørefelt og frontkollidere med en trailer, eller så
stikker du innom Jernia og kjøper en øks før du henger ungene i
barnehagen.». Nå fikk ikke jeg slike lyster etter å ha fulgt
Jurek Walters dialog i boka, men jeg klarte ikke helt å legge denne
mannen helt fra meg. Han var inne i hodet mitt helt til siste
setning var lest. Phu.... Jeg er helt utslitt, og nå må jeg finne noe helt annet å
lese. Noe litt mindre spennende, takk.....